Kontroversen rundt bruken av søkevinkler i skredsøk i Norge - en analyse

I artikkelen presenteres resultatene av en historisk undersøkelse av kontroversen rundt bruken av søkevinkler til skredsøk i norsk redningstjeneste. Forskningsspørsmålene i artikkelen er: Når og hvordan kom bruken av søkevinkler inn i norsk redningstjeneste, og hvordan ble bruken legitimert? Hvordan ble bruken av søkevinkler debattert og kritisert? Hvor lenge var søkevinklene i bruk og hvordan foregikk utfasingen? Teoretisk har vi benyttet Weber og hans perspektiver på «avfortrylling». Metodisk har vi anvendt hermeneutisk tekstanalyse av historisk skredlitteratur, avisartikler, magasinartikler, debattinnlegg og andre kilder, som har resultert i en deskriptiv redegjørelse av hendelsesforløpet.The article presents the results of a historical study of the controversy surrounding the use of L-rods in the Norwegian avalanche-rescue service. The research questions in the article are: When and how did the use of L-rods enter the Norwegian rescue service, and how was the use legitimized? How was the use of L-rods debated and criticized? How long were the L-rods in use and how did the phasing out take place? Theoretically, we have made use of Webber’s disenchantment perspective. Methodologically, hermeneutic text analysis of historical avalanche literature, newspaper articles, magazine articles, debate contributions, and other sources have been used, which has resulted in a descriptive account of the course of events. The use of L-rods gradually entered the service since the 1970s, and quickly gained foothold in central rescue-services. L-rods have probably been in use in the Norwegian rescue service until the end of the 1990s. They are also described as useful in several sources well into the 2000s, and it cannot be ruled out that L-rods have also been used in recent times. However, the phasing out of the use of L-rods began with criticism and debate about the practice already during the second half of the 1980s. The "death blow" for the practice was two standardized and controlled experiments with divining rods, under the auspices of the Norwegian Army Shooting and Winter School for the Infantry in May 1987

Naturfredning eller egeninteresser?<subtitle>Naturfredningssaker i DNT og NJFF 1880–1930</subtitle>

I denne artikkelen diskuteres hvordan to sentrale friluftslivsorganisasjoner, Den Norske Turistforening (DNT) og Norges Jæger- og Fisker-Forening (NJFF), møtte natursynet til naturfredningsbevegelsen, som kom til Norge rundt forrige århundreskifte. Dette gjøres gjennom en analyse av hvordan DNT og NJFF håndterte noen sentrale naturfredningskonflikter, som de selv var en del av, i perioden fra 1880 til 1930. Analysen viser at det som best beskriver organisasjonene sin praksis når det gjelder å ta stilling i naturfredningssaker, er hensynet til egeninteressene (vandring eller jakt) – interesser som noen ganger sammenfaller med naturfredningsinteresser, og andre ganger ikke. Artikkelen utfordrer dermed etablerte forestillinger om DNT og NJFF som pionerer innen naturfredning

De første fjellførerne. Fremveksten av førervesenet i Norge 1820-1940, med sideblikk til Alpene.

Temaet for denne masteroppgaven er bruk og organisering av fjellførere mellom 1820-1940. Den sammenligner utviklingen av fjellføringen i Norge med utviklingen av fjellføringen i Chamonix og Sveits. Sammenligningen fokuserer spesielt på grad av profesjonalisering. Samtidig fokuseres det på hvordan førervesenet i Alpene påvirket førervesenet i Norge. Fjellføringen i Norge mellom 1820 og 1940 kan deles inn i fire perioder. Den første, fra 1820-1868, var en pionerperiode. I 1820 var omfanget av naturturismen fremdeles lite i Norge. Dette endret deg på 1850- og 1860- tallet. Da den Norske Turistforeningen (DNT) ble opprettet i 1868, var fjellføring allerede en etablert praksis flere steder i Norge. Den andre perioden, fra 1868-1890, representerer en institusjonaliseringsperiode. DNT arbeidet for å bedre førervesenet helt fra oppstarten, ved å samle og publisere informasjon om gode fjellførere, takster o.l. i årbøkene. I På 1880-tallet ble opprettelsen av et organisert førervesen debattert. Dette resulterte i at Turistforeningen opprettet patentførervesenet. Den tredje perioden, fra 1890-1914, var storhetstiden til patentførervesenet, og fjellføringen ellers. Antallet patentførere økte fra 18 til 32 og DNT arrangerte de første førerkursene i Norge i 1912 og 1914. Den tredje perioden, fra 1914-1940, hovedsaklig var en nedgangsperiode. Likevel tok patentførervesenet seg noe opp igjen på 1930-tallet, og det ble arrangert nye førerkurs i 1935 og 1937. Når DNT skulle forme patentførervesenet, ble idéer og kunnskap hentet fra alpelandene, og spesielt Sveits. Overføringen av idéer og kunnskap gikk gjennom tre ulike kanaler. DNT deltok på en stor internasjonal «alpekongress» i 1882, der organiseringen av førervesen var et av temaene. Turister med reiseerfaring fra Alpene tok kunnskap om hvordan fjellføringen var organisert i Alpene med seg til Norge. DNT var også i direkte kontakt med den sveitsiske alpinklubben å lære av dem. Praksisen med førerkurs var også inspirert av alpelandene. Gjennom hele perioden var fjellføringen i Norge mindre profesjonalisert enn den i Alpene. De norske fjellførerne kunne ikke forsørge seg kun av fjellføringen, som de kunne flere steder i Alpene. I Chamonix og Sveits måtte fjellførerne ha en offentlig godkjennelse for å kunne virke som fjellfører. Dette var ikke tilfellet i Norge. De nevnte førerkursene var det klareste tegnet på en profesjonalisering av fjellføringen i Norge for 1940

Kontroversen rundt bruken av søkevinkler i skredsøk i Norge - en analyse

I artikkelen presenteres resultatene av en historisk undersøkelse av kontroversen rundt bruken av søkevinkler til skredsøk i norsk redningstjeneste. Forskningsspørsmålene i artikkelen er: Når og hvordan kom bruken av søkevinkler inn i norsk redningstjeneste, og hvordan ble bruken legitimert? Hvordan ble bruken av søkevinkler debattert og kritisert? Hvor lenge var søkevinklene i bruk og hvordan foregikk utfasingen? Teoretisk har vi benyttet Weber og hans perspektiver på «avfortrylling». Metodisk har vi anvendt hermeneutisk tekstanalyse av historisk skredlitteratur, avisartikler, magasinartikler, debattinnlegg og andre kilder, som har resultert i en deskriptiv redegjørelse av hendelsesforløpet

Friluftsliv og håndverk: Utvikling av et forskningsfelt

Denne rapporten er blitt til i forlengelse av forskningsprosjektet Friluftsliv og håndverk, et kvalifiseringsprosjekt i Oslofjordfondet (Regionalt forskningsfond) for 2016-2017. Prosjektet har dreid seg om å bygge forskningsbasert kunnskap om hvilke betydninger friluftsliv og håndverk har for hverandre og for bærekraft og livskvalitet. Funn i prosjektet bygger på feltarbeid i 6 områder: leirskole, innvandrere, folkehøgskole, høyskole, ungdomsskole og arbeidsrettet rehabilitering. Hovedfunnene fra feltarbeidet publiseres andre steder (Haukeland og Sæterhaug 2018), men her ønsker vi å komme med et bidrag til utviklingen av et forskningsfelt mellom håndverk og friluftsliv, slik vi ser det. Det er mye forskning på friluftsliv og håndverk hver for seg, men vi ønsker med rapporten å gi et bidrag til å belyse sammenhengen mellom dem. Rapporten er spesielt rettet mot de som underviser og forsker i feltet, men også studenter av både friluftsliv og håndverk som ønsker å skrive bachelor- og masteroppgaver relatert til feltet. Gitt at vi har hatt begrenset med tid, må vi se på dette bidraget som et pågående arbeid. Det er et relativt smalt forskningsfelt vi tar for oss, og vi ønsker å samarbeide med leseren i utviklingen av innholdet. Leseren sitter kanskje med egne erfaringer i feltet og med kunnskap om hva som kan være viktige faglige bidrag. Om leseren kan sende eventuelle forslag til en av forfatterne ved Høgskolen i Sørøst Norge, kan vi videreutvikle både typologien og den annoterte bibliografien. Vi ønsker likevel å publisere rapporten nå av to grunner. For det første kan det bidra til å få viktige innspill fra leserne og for det andre ønsker vi å gjøre folk oppmerksomme på feltet, slik at det forhåpentligvis vil inspirere til videre forskningsbasert kunnskapsutvikling

The organizing and regulation of mountain guiding in Scandinavia 1820–2016, with a glance at the Alps

In this article, we study how mountain guiding was organized and regulated in Scandinavia and the Alps between 1820 and 2015 and focus on the most important di erences and similarities in Scandinavia, and between Scandinavia and the Alps. We conclude that Switzerland and Chamonix (France) represent two di erent systems in the Alps during the nineteenth century. However, through the emergence of national and international guide unions the regulation of mountain guiding in the Alps today appears uni ed, with a close connection between national regulation and mountain guide unions. In Scandinavia, Norway and Sweden historically had similar practices organizing and regulating mountain guiding, where a relatively strong layman tradition emerged during the 1960s and 1970s. In 2008, legal decisions led Sweden to change its system to match the Alp model, while Norway held on to the layman tradition. This leaves mountain guiding in Norway as a distinctly less regulated eld than in France, and Switzerland, as in and Sweden.