Genetisk og økologisk status for elvemuslingbestander i Innlandet. Sammenstilling av eksisterende data og nye analyser

Magerøy, J.H. & Wacker, S. 2025. Genetisk og økologisk status for elvemuslingbestander i Innlandet. Sammenstilling av eksisterende data og nye analyser. NINA Rapport 2571. Norsk institutt for naturforskning. Alle elvemuslinglokaliteter har verneverdi. Gitt begrensede ressurser til tiltak for å bevare elvemuslingen, er det likevel nødvendig å prioritere mellom muslinglokalitetene når tiltak skal finansieres. Når man skal prioritere mellom muslinglokaliteter er det nødvendig å vurdere bestandenes status. Tidligere har rekrutteringsnivå vært den faktoren som blitt lagt mest vekt på når man evaluerer status, men man har også lagt vekt på bestandsstørrelse, tetthet og utbredelse ved lokalitetene. De to siste blir lagt mindre vekt på i dag. For å vurdere den samlede statusen til elvemuslingbestander på en god måte er det også nødvendig å vurdere den genetiske statusen. Store elvemuslingbestander med stor genetisk variasjon og liten innavl har størst mulighet til å opprettholdes på sikt, samtidig som genetisk unike bestander inneholder et genetisk materiale som ikke er til stede i andre bestander. Dermed har bestander med slike egenskaper høy genetisk status. Nye undersøkelser og sammenstilling av genetiske data fra elvemuslinglokaliteter i Innlandet og referanselokaliteter på Østlandet viser at det er stor variasjon i genetisk variasjon blant muslingbestandene i fylket. Bestanden i Fallselva har stor genetisk variasjon og liten innavl, noe som tyder på stor genetisk levedyktighet. Flere av de andre bestandene i Drammensvassdraget har også relativt høy genetisk variasjon, mens bestandene i Glommavassdraget og Vänernvassdraget har lavere genetisk variasjon. Graden av innavl var høy i de fleste bestandene og spesielt høy i Begna, Finnsrudelva og Hunnselva, noe som kan tyde på reduksjon i levedyktighet. Undersøkelsene av genetisk differensiering viser at denne er stor for de aller fleste bestandene, noe som tyder på stor genetisk verneverdi. Sammenstilling av økologiske data for elvemusling i Innlandet viser at det er stor variasjon i den økologiske statusen til bestandene ved lokalitetene. Finnsrudelva har svært høy status, mens Kjerkesjøåa har høy og Høgsjøbekken har moderat til høy status. Begna, Østre Bjonelva, Bråtaåa, Etna, Fallselva, Hunnselva og Lomsdalselva har høy status, mens Gjera og Røgden/Løvhaugsåa har lav til moderat status. Trysilelva har svært lav til lav status, mens Kynna og Minnelva har svært lav status. Disse tre bestandene er dårlig kartlagt, og den økologiske statusen er usikker. Vår sammenstilling av genetisk og økologisk status for elvemuslinglokalitetene i Innlandet viser at det ikke nødvendigvis er en sammenheng mellom de to vurderingene av status. Dette gjør det vanskeligere å vurdere samlet status for elvemuslingbestander. I tillegg vil det ikke være et én-til-én-forhold mellom genetisk og økologisk status, men man må gjøre en helhetlig vurdering av hvor høyt man skal prioritere å gjennomføre tiltak for å ta vare på bestanden. Det kan for eksempel være ønskelig å prioritere bestander som har høy genetisk og lav økologisk status, fordi de har stort evolusjonært potensiale, eller bestander med høy økologisk og lav genetisk status, da det vil være lettere å bevare en bestand som har høy rekruttering. Det er behov for mere kunnskap om betydning av genetisk status for levedyktigheten av elvemuslingbestander, på generelt grunnlag. I tillegg er det ikke samlet inn DNA-prøver fra bestandene ved flere av lokalitetene i Innlandet, og det finnes flere lokaliteter der muslingen kun er påvist med miljø-DNA. Ved noen lokaliteter er det også tatt for få DNA-prøver. Mange lokaliteter mangler eller har begrensede økologiske data, og for de fleste lokalitetene er det for gamle økologiske data. Derfor er det et stort behov for ytterligere genetiske og økologiske undersøkelser av elvemuslingbestandene i fylket. Vi foreslår at man prioriterer lokalitetene med minst data.Magerøy, J.H. & Wacker, S. 2025. Genetic and ecological conservation status of freshwater pearl mussel populations in Innlandet County. Evaluation of existing data and new analyses. NINA Report 2571. Norwegian Institute for Nature Research. All freshwater pearl mussel (FPM) populations have conservation value. However, given the limited resources available for management actions for the mussel, it is necessary to prioritize between mussel localities when actions are planned. When prioritizing between localities, it is necessary to evaluate the status of the populations. Recruitment has normally been considered the most important factor when evaluating status, but population size, density and distribution has also been considered. To evaluate the overall status of FPM populations more accurately, it is also necessary to evaluate the genetic status. Large FPM populations with high genetic variation and limited inbreeding have the greatest potential to be maintained long-term, while genetically unique populations contain genetic information that is not present in other populations. Thus, populations with such qualities have high genetic conservation status. New analyses and compilation of genetic data from FPM populations in Innlandet County and reference populations in eastern Norway show that there is great variability in the genetic variation among the mussel localities in the county. The river Fallselva has high variation and no signs of inbreeding, indicating high genetic viability. Otherwise, the genetic variation is high in the watercourse Drammensvassdraget, but low in the others studied. The degree of inbreeding is high at most of the locations and especially high in the rivers Begna, Finnsrudelva and Hunnselva, possibly indicating low viability. The genetic differentiation was high for most of the localities, indicating high genetic conservation value. Compilation of ecological data for FPM in Innlandet shows that there is great variation in the ecological status of the populations at the different localities. The river innsrudelva has very high status, while the river Kjerkesjøåa has high status and the stream Høgsjøbekken has moderate to high status. The rivers Begna, Østre Bjonelva, Bråtaåa, Etna, Fallselva, Hunnselva and Lomsdalselva have moderate status, while the Gjera and Røgden/Løvhaugsåa have low status. The river Trysilelva has very low to low status, while the rivers Kynna and Minnelva have very low value. However, due to limited surveys, the status of these three populations is uncertain. Our compilation of genetic and ecological status for the FPM localities in Innlandet show that genetic and ecological status does not necessarily correspond. This makes it more difficult to evaluate overall conservation status for FPM populations. In addition, there is not a one-to-one relationship between genetic and ecological status. This necessitates a comprehensive evaluation of how high one should prioritize management actions to aid the conservation of a population. It could be warranted to prioritize populations with high genetic and low ecological status, due to their great evolutionary potential, or populations with high ecological and low genetic status, due to the likely of conservation success is greater in a population with high recruitment. There is a need for a better understanding of the overall impact of genetic status on the viability of FPM populations. In addition, DNA samples have not been collected from several localities in Innlandet and there are several localities where only eDNA indicate the presence of the mussel. At some localities, too few DNA samples have been taken. Many localities lack or have limited ecological data and most of the locations have too old ecological data. Thus, further genetic and ecological studies of the mussel populations in the county are necessary. We recommend that the localities with the least information are prioritized.Statsforvalteren i Innlande

Gytegroptellinger i Gaula nedstrøms Støren. Årsrapport 2024

Bjørnås, K.L., Heggberget, T.G., Nielsen, L.E., Haukdal, J.K., Hustad, J. & Moholdt, G. 2025. Gytegroptellinger i Gaula nedstrøms Støren. Årsrapport 2024. NINA Rapport 2622. Norsk institutt for naturforskning. Gytegroptellinger på faste elvestrekninger kan gi en indikasjon på utvikling i bestandsstørrelsen hos laks Salmo salar fra år til år. I 2024 utførte Sameiet Gaula Elveierlag i samarbeid med NINA gytegroptellinger i nedre deler av Gaula med drone og fra helikopter. Det ble flydd med drone over åtte faste referanseområder mellom Støren og Melhus den 26. oktober 2024. Gytegroper i videoopptakene fra drone ble analysert av forfatterne i plenum. Helikoptertellingen ble utført den 11. november på hele strekningen fra Støren til Nedre Melhus. Gytegropene ble telt fortløpende under helikopterflygingen og tegnet inn på kart. Gytegroptelling fra dronevideoene ga et totalantall på 230 gytegroper i referanseområdene i 2024. Til sammenligning ble det på det sett totalt 167 gytegroper på samme områdene i 2023. Helikoptertellingen i 2024 ga et vesentlig lavere totalantall,159 gytegroper, hvorav 112 (70%) var innenfor referanseområdene og 47 på øvrige strekninger mellom Støren og Nedre Melhus. Det ble observert gytefisk på dronevideoene i flere av referanseområdene, så det gjensto en del gyteaktivitet den 26. oktober. Under helikopterflygingen 11. november ble det observert flere havørner Haliaeetus albicilla, noe som bruker å indikere at de har tilgang på død eller svekket utgytt fisk fra elva. Det var svært utfordrende observasjonsforhold ved begge tellingene, med sterk vind og uklart vann ved droneflyging og høy vannføring ved helikopterflyging. Ideelt sett skulle vi hatt minst én omgang med tellinger mellom 26. oktober og 11. november for å fange opp toppen av gyteaktiviteten i 2024. Det lot seg imidlertid ikke gjøre på grunn av høy vannføring som kulminerte på 296 m3/s ved Gaulfoss natt til 4. november. Denne flommen kan ha bidratt til at gytegropene ble mindre synlige utover i november og være en del av forklaringen på det mye lavere antallet gytegroper telt fra helikopter

Overvåking av insekter i hule eiker. Innsamling i region Vest i 2024

Jacobsen, R. M., Endrestøl, A., Hamre, Ø., Hanssen, O., Laugsand A. E., Tvete, K. O., Åström, J. 2025. Overvåking av insekter i hule eiker. Innsamling i region Vest i 2024. NINA Rapport 2561. Norsk institutt for naturforskning. Hule eiker er en utvalgt naturtype i henhold til naturmangfoldloven på grunn av det store mangfoldet av arter som lever i hule eiker. Et stort antall arter av sopp, mose, lav og ikke minst insekter, har spesialisert seg på unike mikrohabitat som ofte finnes i hule eiker, som død ved i kronen eller på stammen, grov sprekkebark og vedmuld i hulrom. Svært mange av disse artene er sjeldne og flere er truet med utryddelse, fordi hule eiker dessverre er i nedgang. I 2023 ble det på oppdrag fra Miljødirektoratet igangsatt en overvåking av insekter tilknyttet hule eiker (der hul eik er definert i henhold til naturmangfoldloven og dermed også inkluderer spesielt store eiketrær), med fokus på den svært artsrike gruppen biller. I tillegg til å informere om truede arters nåværende utbredelse, vil en flerårig overvåking kunne informere om trender og påvirkningsfaktorer for arter tilknyttet hule eiker. Overvåkingen ble designet som en innsamling på to sett med 50 overvåkingstrær, med innsamling fra trær i region Øst (Østfold, Akershus, Vestfold og Telemark) i 2023, og innsamling fra trær i region Vest (Agder, Rogaland og Vestland) i 2024. Insekter ble samlet inn med to vindusfeller i hver eik, en i kronen og en ved hulrommet eller på stammen, og innsamlede biller ble identifisert morfologisk. Denne rapporten resultater fra innsamlingen i region Vest i 2024. De 50 overvåkingstrærne i region Vest var fordelt på 31 lokaliteter (500 x 500 meters ruter), der to av lokalitetene lå i Vestland, to i Rogaland, og resten i Agder. Det ble registrert informasjon om eikene, blant annet forekomst av synlige hulrom (31 av overvåkingstrærne) og omkrets (gjennomsnitt 195 cm). Det ble hengt opp totalt 100 vindusfeller, som ble tømt fire ganger i perioden medio juni til medio september. Det ble totalt fanget 1688 individer av biller, hvorav 1617 individer ble bestemt til 236 arter. Arter med død ved som levested (saproxyle) utgjorde 73,5% av individene og 66% av artene. I tillegg hadde 48 arter (496 individer) en kjent preferanse for eik eller andre løvtrær, hvorav 16 arter (147 individer) var kjent som eikespesialister. De dominerende billefamiliene var smellere (Elateridae), snutebiller (Curculionidae) og nebbiller (Salpingidae). Det ble funnet 15 rødlista arter (54 individer), hvorav 11 arter (48 individer) var i kategorien nær truet, tre arter (3 individer) var i kategorien sårbar og en art (3 individer) var i kategorien sterkt truet i henhold til norsk rødliste (Artsdatabanken 2021). De rødlista artene ble samlet fra 20 forskjellige overvåkingstrær, de fleste trærne kun med en rødlisteart, mens eika «Støylen_12» hadde fire rødlistearter og naboeika «Støylen_8» på samme lokalitet i Åmli hadde to rødlistearter. Den rødlista arten med flest individer var praktgullbasse (Gnorimus nobilis, 27 individer), mens de andre rødlista artene var representert med fem eller færre individer. De tre sårbare artene, som var representert med ett individ hver, var bløtbillen Malthinus facialis, vedboreren Melandrya caraboides og vedsoppbillen Mycetophagus decempunctatus, som alle er arter tilknyttet død ved av løvtrær. Den sterkt truede arten lindråtevedbille (Dromaeolus barnabita) ble påvist med ett individ fra en eik i Grimstad og to individer fra en eik i Risør. Det var ingen tydelige forskjeller i gjennomsnittlig artsrikhet mellom fylkene Agder, Rogaland og Vestland. Derimot ble det samlet inn flere individer og arter fra region Øst i 2023, til tross for en kortere innsamlingsperiode (medio juni til og med juli i 2023), enn i region Vest. Gjennomsnittlig kostnad per feltrunde økte derimot for region Vest, grunnet større avstander til lokalitetene i Vestland og Rogaland. En grundigere analyse av datasettene fra region Øst og Vest kan gi bedre svar på hvor forskjellige artssamfunnene i de hule eikene er avhengig av geografisk område, og dermed hvorvidt overvåking må foregå i hele eikas utbredelse for å omfatte alle assosierte arter.Jacobsen, R. M., Endrestøl, A., Hamre, Ø., Hanssen, O., Laugsand A. E., Tvete, K. O., Åström, J. 2025. Monitoring of insects in veteran oaks. Sampling in region West in 2024. NINA Report 2561. Norwegian Institute for Nature Research. Veteran oaks are defined as a selected nature type protected by the Norwegian Nature Diversity Act due to the high diversity of associated species. Very many species of fungi, lichen, moss and insects have specialised on unique microhabitats occurring in veteran oaks, such as dead wood in the canopy and on the trunk, coarse bark crevices and wood mould in hollows. Many of these species are rare and threatened with extinction, as veteran oaks are in decline. The Norwegian Environmental Agency commissioned a survey of insects in veteran oaks in 2023, focusing on the very species rich group beetles. This survey will improve our knowledge of the current distribution of threatened species, and if it is repeated several years, it can inform about trends and stressors for species associated with veteran oaks. The survey was designed with two sets of 50 trees, one set in region East (Østfold, Akershus, Vestfold and Telemark) and one set in region West (Agder, Rogaland and Vestland). Insects were sampled with two window traps in each oak, one in the canopy and one near a hollow or on the trunk, and beetles were identified morphologically. Insects were sampled in region East in 2023, while this report presents results from the insect sampling from region West in 2024. The 50 monitored oaks in region West were distributed among 31 localities (500 x 500-meter squares), with two localities in Vestland, two in Rogaland and the rest in Agder. Characteristics of the oaks were registered, such as occurrence of visible hollows (31 of the monitored oaks) and circumference (average 195 cm). A total of 100 window traps were installed and emptied four times during the period mid-June until mid-September. In total, 1688 beetle individuals were sampled, of which 1617 individuals were identified to 236 species. Species living in dead wood comprised 73,5% of the individuals and 66% of the species. Furthermore, 48 species (496 individuals) were known to prefer oak or other deciduous trees, while 16 species (147 individuals) were known to be oak specialists. Fifteen red listed species (54 individuals) were collected, of which 11 species (48 individuals) were in the category near threatened, three species (three individuals) were in the category vulnerable and one species (three individuals) was in the category endangered, according to the Norwegian red list (Artsdatabanken 2021). The red listed species were sampled from 20 different oaks, with just one species from most trees, but four red listed species were collected from the oak «Støylen_12» and two from its neighbouring oak «Støylen_8» on the same locality in Åmli. The red listed species with the most individuals was the noble chafer (Gnorimus nobilis, 27 individuals), while the other red listed species were represented with five or fewer individuals each. The three vulnerable species, each represented by only one individual in total, were the soldier beetle Malthinus facialis, the false darkling beetle Melandrya caraboides og the hairy fungus beetle Mycetophagus decempunctatus, all species associated with deciduous dead wood. The endangered species Dromaeolus barnabita occured with one individual sampled from an oak in Grimstad and two individuals from an oak in Risør. There were no clear differences in average species numbers between the counties Agder, Rogaland and Vestland. However, more individuals and species were sampled in 2023 in region East, despite a shorter sampling period (mid-June until the end of July), than in region West. The average cost for each field trip to the oaks was higher in region West, due to greater distances to localities in Vestland and Rogaland. A more thorough analysis of the beetle data from both regions can indicate more clearly to what degree the species composition in veteran oaks differs due to geographic location, and whether monitoring should continue in the entire distribution area of oaks in order to include all species associated with veteran oaks

GINAMO workshop on genetic diversity indicators in Norway, Trondheim, 8 May 2025. Report

One of the goals for the workshop was to create a common understanding of what the current situation concerning reporting to the CBD is. Therefore we asked a set of questions at the workshop to get an idea of how far Norway has come with monitoring and calculating genetic indicators.publishedVersio

Land sparing and land sharing in spatial planning:bridging historical ideals and contemporary applications

The ‘land sparing and land sharing’ framework clarifies how land use can either concentrate intensive activities in specific areas (‘sparing’) or integrate multiple uses across a wider landscape (‘sharing’). Originally developed in agricultural research, it is increasingly relevant to land-use dilemmas across sectors and scales, including urban growth, forestry, and energy. This perspective article explores its potential to support spatial planning. I show that the framework’s key concerns—land-use intensity, multifunctionality, and spatial arrangement—have deep roots in applied geography, planning, and conservation. Coupled with insights from land system science, the framework offers a structure for clarifying trade-offs, anticipate unintended consequences, and guide blended strategies along a sparing–sharing continuum. As its empirical foundations continue to develop, the framework can offer planners a useful lens for exploring land-use trade-offs and comparing alternative development strategiespublishedVersio

UAV Imaging of the Riverbed in Small, Tree-Lined Streams: Importance of the Light Environment

Unmanned aerial vehicles (UAVs) are an ideal platform for the remote sensing of riverbeds in small, tree-lined streams, allowing unobstructed viewing of the channel at high spatial resolution. However, effective UAV surveying of these riverbeds is hindered by a range of phenomena associated with the complex light environments of rivers, and small treelined streams in particular, including reflections of the overlying cloud layer from the water surface, sunglint on the water surface, and shadows from topography and riparian vegetation. We used UAV imagery acquired from small, tree-lined streams under different light conditions to identify the prevalence of the main phenomena—reflections of clouds, sunglint, and shadows—that hinder the ability to discern the riverbed. We characterized how large a constraint these phenomena are on the optimal imaging window. We then examined the degree to which sub-optimal light conditions may restrict this window, both within the year and within the day, across Europe. Our investigations suggest that different regions across Europe will have different priorities with regard to imaging, with surveys in northern rivers emphasizing avoiding low irradiant intensity in winter and those in southern rivers emphasizing avoiding sunglint around midday. We use our findings to suggest a protocol for improved riverbed imaging that is specific to the light environment of the stream under investigation.publishedVersio

Restaurering av vandringsvei for fisk i Torvikelva. Vurderinger av veikulvert opp mot vannforskriftens krav til fri fiskevandring, og mulighetsvurderinger av tiltak for reetablering av anadrom laksefisk

Berg, M. & Bergan, M. A. & Nøst, T. H. 2025. Restaurering av vandringsvei for fisk i Torvikelva. Vurderinger av veikulvert opp mot vannforskriftens krav til fri fiskevandring, og mulighetsvurderinger av tiltak for reetablering anadrom laksefisk. NINA Rapport 2582. Norsk institutt for naturforskning. Torvikelva renner ut ved Torvikbukt i Gjemnes kommune, i Møre og Romsdal. Elva er uregulert med et nedbørfelt på 26,8 km² og en årlig middelvannføring på 1,53 m³ målt i utløpet, og lakseførende strekning er på om lag 1,4 km opp til naturlig foss. VRL har tidligere vurdert tilstanden for sjøørretbestanden i Torvikelva som «Dårlig», med samferdsel, arealinngrep og lakselus som de viktigste menneskeskapte påvirkningene. Torvikelva har tidligere hatt livskraftige bestander av sjøørret (og laks). Disse er i dag redusert som følge av det forebyggende arbeidet som skal hindre spredning av lakseparasitten Gyrodactylus salaris (G. salaris) i Drivaregionen. Dette innebærer at småvassdrag i smitteregionen har blitt behandlet behandles med plantegiften rotenon (CFT-Legumin), som tar livet av all fisk på anadrom strekning (sist i 2023). I 2024 ble det plantet rogn av laks og elva befinner seg for øyeblikket i en reetableringsfase. Bygging av en vegkulvert i nedre deler av Torvikelva i 1971, har ført til at det som tidligere var fri vandringvei for anadrom laksefisk, i dag er sterkt vandringshindrende og tidvis en barriere. Her nevnes stor høydeforskjell mellom kulvertbunn og naturlig elvebunn, økt vannhastighet samt fysiske installasjoner i kulverten med en terskel som stenger for oppvandring ved ulike vannføringer. Dette har gitt negative konsekvenser for elvas produksjon av laks og sjøørret. Bygging av en fisketrapp i 2018-2019 har ikke gitt ønsket effekt på grunn av gjenøringsproblematikk og mangel på vannspeil, som gjør at fisk ikke klarer å bruke den. Fisketrappa har i dag ingen funksjon for oppvandrende fisk. På oppdrag fra Møre og Romsdal fylkeskommune gjennomførte NINA høsten 2024 en befaring av vassdraget og identifiserte utfordringene som kulverten gir for fiskevandringer. Med bakgrunn i funn og informasjon fra lokalt hold defineres veikulverten under fylkesveg 666 som et tiltakspliktig inngrep som må avbøtes for å oppnå realistiske miljømål etter vannforskriften. Videre har det blitt foretatt mulighetsanalyser av fiskeforsterkende tiltak ovenfor kulverten. De foreslåtte fysiske løsningene for å bedre oppvandringsmulighetene, har som hovedformål at fisk skal klare å svømme forbi kulverten på vannføringsintervall tilsvarende naturtilstand. Tilsvarende løsninger er brukt i andre vassdrag i Midt Norge. Tiltak nedstrøms kulverten i Torvikelva inkluderer heving av vannspeil, reduksjon i vannhastighet for å lette oppvandring og etablering av en dypere fiskepassasje som gjør entré til kulverten enklere. I selve kulverten monteres 4-5 tverrgående buner i form av kraftige trestokker med parallellforskjøvet spalter. Bunene vil heve vannspeilet og bremse vannhastigheten betydelig. En skråstilt terskel som er montert øverst i kulverten (40-50 cm høy) er i dag en barriere på lave vannføringer og inkluderes som den siste bunen ved at det hugges/skjæres ut en åpning i betongen som fisk kan gå igjennom. I en fase det bestandene er under reetablering, og det skal settes inn tiltak for å sikre fri vandringsvei, bør andre viktige vassdragskvaliteter samtidig styrkes. For Torvikelva anbefales utlegg av gytesubstrat og noe tilførsel av større elvestein, i tråd med beste praksis fra andre vassdrag med tilsvarende problematikk. Samlet sett vil restaurering av vandringsveien og styrking av gyte- og oppvekstområder for laks og sjøørret gi Torvikelva en mer realistisk forventning til å få tilbake livskraftige fiskebestander og oppnå fastsatte miljømål jamfør vannforskriften.Møre og Romsdal Fylkeskommun

Status for laksebestandene i Tanavassdraget i 2024

Denne rapporten er den åttende statusvurderingen fra den reetablerte overvåknings- og forskningsgruppen for Tana etter at det ble ny avtale mellom Norge og Finland i 2017. Etter en oppsummering av tidsseriene for overvåkning av laks i Tana, presenterer vi en oppdatert statusvurdering av 14 bestander/områder i Tanavassdraget. Alle bestandene ble evaluert etter et forvaltningsmål definert som 75 % sannsynlighet for at gytebestandsmålet har vært nådd over siste fire år. En skala på fire år har blitt valgt for å dempe effekten av variasjon mellom år i statusvurderingen. En vurdering av bestandsstatus er å svare på spørsmålet om hvor bra laksebestanden gjør det, hvor mange laks er igjen på gyteområdene og hvor mange laks burde det ha vært. Spørsmålet om hvor mange laks som burde gyte er svart på gjennom definerte gytebestandsmål for de ulike bestandene (Falkegård mfl. 2014). Den enestående situasjonen i 2021-2024 med stengt laksefiske i Tanavassdraget, Tanafjorden og tilstøtende kystområder, gjorde at laksefangster manglet og det var derfor ikke grunnlag for å bruke de ulike alternative måtene å beregne gytebestand som har vært brukt tidligere (Anon. 2020). Det ble derfor kun benyttet direkte tellinger av oppvandrende og gytende laks som grunnlag for vurderingene i 2021-2024. Kartet nedenfor oppsummerer bestandsstatus i 2021-2024 i de evaluerte delene av Tanavassdraget. De ulike symbolfargene viser forvaltningsmåloppnåelse, definert som sannsynlighet for at de respektive gytebestandsmålene er nådd over siste fire år. Forvaltningsmålet ble klassifisert i fem grupper etter følgende definisjon: 1) Sannsynligheten for å nå gytebestandsmålet siste fire år er over 75 % og måloppnåelsen er over 140 % (mørkegrønn farge i kartet nedenfor) 2) Sannsynlighet over 75 %, måloppnåelse under 140 % (lysgrønn) 3) Sannsynlighet mellom 40 og 75 % (gul) 4) Sannsynlighet under 40 %, minst tre av fire år med beskattbart overskudd (oransje) 5) Sannsynlighet under 40 %, mer enn ett år uten beskattbart overskudd (rød) Statusvurderingen viste at tretten av de fjorten vurderte områdene hadde forvaltningsmål under 40 %, og alle disse områdene ble plassert i den verste (røde) statuskategorien med manglende beskattbart overskudd i minst to av siste fire år. Av bestandene med dårlig status er det viktigste trekket av betydning at de store kildeelvene Kárášjohka, Iešjohka og Anárjohka/Inarijoki (evaluert i forrige statusrapport) samt selve Tanaelva har svak status. Disse områdene, som til sammen utgjør 80.5 % av det totalte produksjonspotensialet i Tana (uttrykt gjennom gytebestandsmålene), har over flere år hatt gjennomgående lav måloppnåelse og lavt eller helt fraværende beskattbart overskudd. Kort oppsummert viser statusvurderingen for 2024 en fortsatt negativ situasjon for laksebestandene i Tana med eksepsjonelt svake gytebestander og lavt innsig. Antallet flersjøvinterlaks var fortsatt lavt, i tråd med forventningen for 2024. Innsiget av ensjøvinterlaks til Tana har vært lavt siden 2019. Denne situasjonen ble forverret i 2024, med et innsig av ensjøvinterlaks som var det klart laveste vi har observert. Dette skjedde til tross for at smoltutvandringen i 2023 var relativt god. De lave ensjøvintertallene for 2024 har kritiske implikasjoner for antallet tosjøvinterlaks i 2025, som, gitt langtidsrelasjonen mellom ensjøvinterlaks et år og tosjøvinterlaks året etter, nå er forventet å være katastrofalt dårlig. De fleste tosjøvinterlaks er hunner, og som en konsekvens av dette kan det forventes at gytebestandstørrelse og den resulterende eggdeponeringen vil gå ytterligere ned i 2025 sammenlignet med 2024. Gitt den kritiske røde statuskategorien for tretten av fjorten vurderte områder, vil det biologiske rådet, basert på den anbefalte prosedyren for bestandsgjenoppbygging gitt i Anon. (2022), være at ingen beskatning bør finne sted for bestander plassert i den røde kategorien, inntil det påny er et beskattbart overskudd og statuskategoriene har forbedret seg minst til oransje. Tabellen nedenfor oppsummerer de bestandsspesifikke forvaltningsmålene og statustallene fra 2024 samt siste 4 år (tilsvarer forvaltningsmålperioden). En sentral oppgave for MRG er å identifisere kunnskapshull og gi råd om relevant overvåkning og forskning. Den fallende bestandssituasjonen og den tilsynelatende nedadgående trenden i dødeligheten fra smolt til voksen, som var betydelig mer uttalt fra 2023 til 2024 i Tana sammenlignet med naboelvene i fylket, førte til en kollaps i ensjøvinterlaks i 2024. Denne kollapsen har mulige forbindelser til klimaendringer og pukkellaksefellen fra 2023. Det er svært viktig at dette kunnskapshullet prioriteres i 2025. Vi anbefaler derfor på det sterkeste å prioritere ressurser mot en individbasert telemetristudie i 2025 med et studiedesign som gjør det mulig å samle inn data om nedstrøms smoltvandring og betydningen av eventuelle forsinkelser på den nye fellelokaliteten i 2025. Et annet viktig spørsmål, som kan studeres samtidig, er oppstrømsvandringen til voksen laks og mulige forsinkelser og problemer pukkellaksfellen kan forårsake

Modellering av kollisjonsrisiko for rovfugler ved bruk av overvåkingsdata ved Moifjellet og Lakssvelafjellet i Rogaland

Kvalnes, T. & May, R. 2025. Modellering av kollisjonsrisiko for rovfugler ved bruk av overvåkingsdata ved Moifjellet og Lakssvelafjellet i Rogaland. NINA Rapport 2580. Norsk institutt for naturforskning. Fornybar energi fra vindkraft bygges ut i stort tempo og bidrar til at behovet for energi kan dekkes med en redusert andel av fossilt drivstoff. Utbygging av vindkraft er imidlertid arealkrevende og påvirker dyrelivet både lokalt gjennom arealtap og i større områder gjennom fortrenging og barrierer. Fugler er også utsatt for økt mortalitet gjennom kollisjoner med vindturbinene, en effekt som kan være betydelig, spesielt om en ser på kumulative effekter over større områder. I fjell-området Moifjellet og Lakssvelafjellet i Bjerkreim kommune, Rogaland, arbeider Statkraft med planer om et vindkraftverk i et område hvor det blant annet er bekymringer knyttet til rovfugler på trekk vår og høst. Det er derfor satt i gang overvåking av høsttrekket av rovfugler, med innsamling av data fra to utkikkspunkter. For hvert punkt ble det i hvert av årene 2023 og 2024 utført 10 dager av 6 timer overvåking. Hvert observerte individ ble artsbestemt og start-/ sluttiden for observasjonen ble registrert. Overvåkingen ble utført av Ecofact på oppdrag fra Statkraft. For vårtrekket finnes så langt ikke tilsvarende data. Målet med denne rapporten er å kvantifisere flygeaktivitet og andelen av tiden ved rotorhøyde for hver av rovfuglartene som ble registrert i området under overvåkingen. For så med utgangspunkt i disse dataene å beregne risikoen for kollisjoner for hver art gjennom høstmånedene august til november. En kortfattet diskusjon av mulige tiltak for å redusere kollisjonsrisiko gis på bakgrunn av resultatene. I arbeidet benyttes data på fuglers morfologi og flyveadferd fra litteraturen og en aktuell eksempelturbin benyttes som grunnlag for beregning av kollisjonsrisiko. Havørn og tårnfalk var de to artene som oftest ble registrert i området, med en topp i september for antall registreringer. Disse to artene hadde også høyest tetthet i området blant de totalt 11 rovfuglartene som ble registrert. Tetthet er målet for flyveaktivitet og ble kvantifisert ved å beregne totalt antall sekunder med observasjoner av hver art i forhold til total observasjonstid delt på synlig areal fra utkikkspunktet. Denne beregningen tar hensyn til at tiden som hvert individ bruker i området har betydning for kollisjonsrisiko. Kollisjonsrisiko er også avhengig av andelen av tiden en art holder seg ved rotorhøyde. Havørn, tårnfalk og spurvehauk var artene som oftest ble observert ved rotorhøyde, med 25-31% av tiden. Høy tetthet og tid ved rotorhøyde gjorde at havørn og tårnfalk hadde desidert høyest antall forventede kollisjoner gjennom de fire høstmånedene. Summert var det forventet 2.08 (95% CI = [0.86, 4.03]) kollisjoner for havørn og 1.15 (95% CI = [0.38, 2.65]) kollisjoner for tårnfalk per år i august-november. I samme periode hadde de øvrige artene forventet antall kollisjoner under 0.1 individer per år. Det er betydelig usikkerhet knyttet til de estimerte antall kollisjoner, men de gir en indikasjon på den relative risikoen for kollisjoner for de ulike artene. Spesielt vil ulike estimater for unnvikelsesprosent for hver art gi ganske store utslag på kollisjonsrisiko og med kun to år med data vil det være en god del usikkerhet rundt beregnet tetthet og flyvehøyde ved rotorhøyde, særlig for fåtallige arter i området. En kjenner heller ikke til kollisjonsrisiko for øvrige arter i området og ved andre deler av året. Resultatene gir likevel et utgangspunkt for å begynne å vurdere mulige tiltak som kan tas i bruk for å redusere kollisjonsrisikoen. Her diskuteres muligheten for reduksjon av kollisjonsrisiko ved finplassering av turbiner i terrenget for å unngå områder med spesielt høy flyveaktivitet, kontrastmaling av turbinblader og radar- og kamerabaserte løsninger som kan benyttes for å vurdere midlertidig stans av turbiner.Kvalnes, T. & May, R. 2025. Modelling collision risk for raptors using data from vantage point surveys at Moifjellet and Lakssvelafjellet in Rogaland. NINA Report 2580. Norwegian Institute for Nature Research. Renewable energy from wind energy is developed at a high pace and contributes to a lower proportion of fossil energy in the energy consumption. However, the development of wind power requires large areas and affects animals locally through area loss, and disturbance and barrier effects over larger distances. Birds in particular are also exposed to increased mortality due to collisions with the wind turbines. This effect can be considerable, especially if we account for the cumulative effects of several wind farms. In the mountain area Moifjellet and Lakssvelafjellet in Bjerkreim municipality, Rogaland, plans are being developed for a wind farm. For birds, this is an area where there in particular are concerns regarding the effect of wind power on raptors during the spring and autumn migration periods. Surveys are currently being conducted to monitor the autumn migration of raptors, and data have been collected for from two vantage points. At each vantage point in the years 2023 and 2024, surveys of six hours were conducted on ten days annualy. Each individual observed were identified and the start and stop time for the observation recorded. The surveys were conducted by Ecofact commissioned by Statkraft. Corre-sponding data is currently not available for the spring migration. The aim of this report is to quantify the density and proportion of time at rotor height for each of the species of raptors recorded in the area during the surveys. With these data the collision risk will be modelled for each species through the autumn months August-November. A brief discussion of possible collision risk measures is given based on the results. Data on bird morphology and flight behaviour from the literature, along with data on a relevant example turbine, are used as the basis for the collision risk modelling. White-tailed eagles and kestrels were the most frequently reported species in the area, with a peak number of records in September. These were also the two species with the highest density in the area, among a total of 11 species recorded. Density was quantified by summing the number of seconds of observations for each species relative to the total survey time divided by the visible area from a vantage point. This takes into account that the time spent in the area for each individual impacts the collision risk. Collision risk is also dependent on the time spent at rotor height. White-tailed eagles, kestrels and sparrowhawks were the species most often observed at rotor height, with 25-31% of the time. High density and time spent at rotor height made white-tailed eagles and kestrels the two species with the highest collision risk in the four autumn months. The expected number of collisions were 2.08 (95% CI = [0.86, 4.03]) for white-tailed eagles and 1.15 (95% CI = [0.38, 2.65]) for kestrels per year in August-November. For the same period the other species had less than 0.1 expected number of collisions per year. Considerable uncertainty surrounds the estimated number of collisions, but the estimates give an indication for the relative collision risk for the different species. Particularly, changes in the avoidance rate for each species will have a large impact on the collision risk and with only two years of data there are uncertainty associated with the estimates of density and time spent at rotor height, especially for rare species. The collision risk is also not known for the other species in the area and in other periods of the year. The results do still provide a starting point for considering possible collision risk measures. Reducing collision risk by placing the turbines away from areas with increased flight activity, contrast paint on rotor blades, as well as radar- and camera-based systems for turbine curtailment are briefly discussed