Novel large-scale mapping highlights poor state of sea trout populations

1. The state of sea trout in 1251 Norwegian watercourses was assessed based on a scoring system for human pressures, abundance data, and local knowledge. 2. Over 16,000 km of rivers and lakes were available to sea trout in these watercourses, spanning from the temperate to Arctic regions. 3. Sea trout were classified to be in a good or very good state in fewer than 25% of the watercourses and in a poor or very poor state in almost 40%. Twenty-nine watercourses had lost their sea trout populations. 4. Salmon lice from aquaculture salmon farms had by far the largest adverse effect on sea trout among the human impact factors, both in the number of watercourses (83%) and river area affected (60%), and the total effect on sea trout abundance. 5. Agriculture and hydropower production also had strong adverse impacts (35% and 19% of watercourses), but substantially lower than that caused by salmon lice. Culverts related to road crossings and other habitat alterations also had impacts on sea trout in many watercourses (27%). 6. Exploitation of sea trout has been reduced in Norway in recent years, both in the marine and freshwater fisheries. Yet, the exploitation pressure was moderate or high in almost 14% of the watercourses where the state of sea trout was poor or very poor, suggesting a high potential for overexploitation in these. 7. The state of sea trout was best in the northern sparsely populated areas. However, distribution of watercourses with sea trout in a poor or very poor state was more linked to aquaculture, agriculture, and hydropower production than human population density. 8. The developed approach for large-scale mapping of state and pressures, which is vital for prioritizing management measures, may inspire other nations in their conservation effort for this important species. acidification, anthropogenic pressures, brown trout (Salmo trutta), culverts, exploitation, hazardous substances, salmon lice (Lepeophtheirus salmonis), sewagepublishedVersio

Erfaringer og usikkerheter etter 7 år med skrantesyke (CWD) i Norge. En litteraturgjennomgang

Mysterud, A., Tranulis, M.A., Strand, O. og Rolandsen, C.M. 2024. Erfaringer og usikkerheter etter 7 år med skrantesyke (CWD) i Norge. En litteraturgjennomgang. NINA Rapport 2402. Norsk institutt for naturforskning. Skrantesyke (Chronic wasting disease, CWD) er en velkjent prionsykdom blant hjortedyr, og den omfattende spredningen av CWD i Nord-Amerika er en tragedie man ønsker å unngå i Europa. Norske veterinærmyndigheter har lang erfaring med håndtering av prionsykdom hos husdyr, men sto likevel overfor en rekke nye typer og grader av usikkerhet da CWD for første gang ble påvist hos villrein (Rangifer tarandus) i Nordfjella i 2016. Adaptiv forvaltning er et anerkjent rammeverk for bruk i situasjoner som kjennetegnes av stor usikkerhet. Et sentralt element er da å identifisere og skille mellom ulike typer av usikkerhet. For forvaltning av CWD kan usikkerheten knyttes til (1) egenskaper ved CWD (prosess), (2) forekomst av CWD (måleusikkerhet), (3) miljøvariasjon (tilfeldigheter), og (4) usikkerhet omkring gjennomføring, effekter, og «bivirkninger» av tiltak for å kontrollere CWD (usikkerhet om tiltak). CWD i en ny hjortedyrart kan ha forskjellige sykdomsegenskaper og epidemiologi (prosess). Det var praktisk talt ingen tidligere CWD-overvåking i Norge og derfor ukjent forekomst (måleusikkerhet). Miljøvariasjon kombinert med demografiske tilfeldigheter kan gi tilfeldig variasjon i epidemisk smittevekst i en tidlig fase (miljøusikkerhet). Manglende evne eller vilje kan også gjøre det vanskelig å gjennomføre tiltak, de kvantitative effektene av tiltak vil ofte være usikre, og tiltakene kan ha utilsiktede «bivirkninger» (usikkerhet om tiltak). I rapporten presenterer vi en tidslinje for arbeidet med å forvalte CWD, med hovedfokus på villrein og uttak av dyr gjennom jakt og ved ekstraordinære uttak gjennomført av Statens Naturoppsyn (SNO). Vi identifiserer hvordan usikkerhet knyttet til egenskaper ved CWD, forekomst av CWD, miljøvariasjon (tilfeldigheter) og forvaltning (tiltak) har utviklet seg fra starten (2016) og til dagens situasjon (2023) syv år etter første påvisning av sykdommen. I den ‘akutte’ fasen (2016–2019) var vitenskapelige råd klare (særlig gjennom Vitenskapskomiteen for mat og miljø, VKM), de politiske ambisjonene høye, og utskyting av hele bestanden av villrein i Nordfjella sone 1 hadde som mål å utrydde CWD, eller i det minste å sterkt begrense utviklingen. Det ble også igangsatt intensivert overvåking i de tilstøtende bestandene i Nordfjella sone 2 og på Hardangervidda gjennom økt uttak av voksen bukk. Dette ble gjort for å oppnå økt sikkerhet om "fravær-av-CWD" i disse bestandene, eller for å øke sjansen for å oppdage CWD i en tidlig epidemisk fase. Andre fase (2020-nå) kom da det ble påvist tilfeller av CWD (2020 og 2022) i den store villreinbestanden på Hardangervidda. Forvaltningsmyndighetene utsatte VKMs forslag om ekstraordinære vinteruttak av voksen bukk med henvisning til lokal motstand. Dette var en viktig endring i håndteringen av CWD, med mer vekt på politisk aksept og hensyn til de negative langsiktige konsekvensene av konflikter med lokal forvaltning. Den påfølgende dialogprosessen mellom forskere og lokal forvaltning endte i et felles råd for videre forvaltning på Hardangervidda, som både Miljødirektoratet og Mattilsynet støttet. Departementet satte imidlertid alle råd til side i 2022, og stanset videre ekstraordinære vinteruttak, etter press og negativ medieoppmerksomhet. Det har i hele perioden (2016-2023) ikke vært noen klar, felles forskningsplan for å øke kunnskapen om egenskaper ved CWD (prosess). Det ble imidlertid gjort store investeringer i overvåking for å øke kunnskapen om forekomst (redusere måleusikkerhet). Til tross for dette, er det fortsatt en sentral utfordring å oppdage og estimere CWD blant villrein med dagens lave forekomst. Viljen til gjennomføring av tiltak har dukket opp som betydelige usikkerheter i forvaltningen, delvis med begrunnelse i den usikre forekomsten av CWD. Økt forståelse av ulike typer usikkerheter i CWD-forvaltningen er viktig når midler til forskning og overvåking skal prioriteres. Denne rapporten omhandler ikke hvordan forvaltningen har håndtert usikkerheten og de risikovurderinger som ligger til grunn for beslutningene som er gjort.Mysterud, A., Tranulis, M.A., Strand, O. and Rolandsen, C.M. 2024. Experience and uncertainties after seven years of chronic wasting disease in Norway. A literature survey. NINA Report 2402. Norwegian Institute for Nature Research. Chronic Wasting Disease (CWD) is a well-known prion disease among cervids, and the extensive spread of CWD in North America is a tragedy that we aim to avoid in Europe. Norwegian veterinary authorities have experience in handling prion diseases in livestock. However, the management was faced with various types and degrees of uncertainty when CWD was first detected in wild reindeer (Rangifer tarandus) in Nordfjella in 2016. Adaptive management is a recognized framework for use in situations of high uncertainty. A central part of adaptive management is to identify and distinguish different types of uncertainty. Uncertainty can be classified into four categories related to (1) CWD characteristics (process), (2) CWD occurrence (measurement uncertainty), (3) environmental variation (stochasticity), and (4) the implementation, effects, and "side effects" of mitigation measures to control CWD. CWD in a new cervid species may have different disease characteristics and epidemiology (process); there was virtually no previous CWD monitoring and knowledge of CWD occurrence (measurement uncertainty), and environmental variation combined with demographic stochasticity can result in random variation in epidemic spread in an early phase (environmental uncertainty). Further, lack of will or ability may limit implementation of management actions (governance), the quantitative effects of actions are uncertain, and actions may have unintended "side effects" (uncertainty about actions). We present a timeline of the efforts to manage CWD, with a primary focus on wild reindeer and management through hunting and extraordinary culling conducted by the Norwegian Nature Inspectorate (SNO). We identify how uncertainty related to CWD characteristics, CWD occurrence, environmental variation (stochasticity), and management actions has evolved from the beginning (2016) to the current situation (2023) seven years after the first detection of CWD. In the ‘acute’ phase (2016–2019), scientific advice was clear (especially through the Scientific Committee for Food and Environment, VKM), political ambitions were high, and depopulation of the Nordfjella zone 1 reindeer area aimed at eradicating CWD, or at least strongly limit its development. Intensified monitoring was initiated in adjacent populations in Nordfjella zone 2 and on Hardangervidda through increased culling of adult males. This was done to achieve ‘freedom-from-CWD’ status in these adjacent populations or to increase the chance of detecting CWD in an early epidemic stage. The second phase (2020-now) occurred when cases were detected (2020 and 2022) in the large wild reindeer population on Hardangervidda. The management authorities postponed VKM’s proposal for winter culling of adult males, citing local resistance. This was a significant change in CWD management, with more emphasis on sociopolitical acceptance and consideration of the negative long-term consequences of conflicts with local management. The subsequent dialogue process between scientists and local management resulted in a joint recommendation for further management on Hardangervidda, supported by both the Norwegian Environment Agency and the Norwegian Food Safety Authority. However, the Ministry set aside all recommendations in 2022 and halted further extraordinary winter culling, following pressure and negative media attention. Throughout the period (2016-2023), there has been no clear, national research plan to increase knowledge about CWD characteristics (process). However, substantial investments were made in monitoring to increase knowledge about occurrence (reduce measurement uncertainty). Despite this, it remains a central challenge to detect and estimate CWD among wild reindeer with the current low occurrence of CWD. The willingness to implement management actions to control CWD (governance) has emerged as significant uncertainties in management, partially justified by the uncertain occurrence of CWD. Increased understanding of different types of uncertainties in CWD management is crucial when prioritizing funds for research and monitoring. This report does not address how the management has handled the uncertainty and risk assessments that underlie the decisions that have been made

Retten til rettferdiggjering i utmarka

Artikkelen er tilgjengelig fra 1. mars

Optimal timing of return migration in Atlantic salmon

In many populations of Atlantic salmon, individuals return to rivers months or even a year prior to spawning. This premature arrival in fresh water by far exceeds the time needed for upstream migrations to spawning areas. Leaving the ocean early means forgoing substantial growth and incurring high metabolic costs of fasting in freshwater. Differences in timing of return migration has been shown to have a genetic basis, and different sea age classes return to rivers at different times. Previously suggested explanations regarding the cause for this behaviour have included both environmental factors and life history trade-offs, but these hypotheses have not been tested. Here, we combine data on marine growth and mortality of Atlantic salmon with the calculations of energetic expenditures of fasting in freshwater to explore how timing of river entry affects the probability of survival and energy recourses available for spawning. Our results show that to maximize the product of survival until spawning and energy available at spawning, multi sea winter fish in general must enter rivers earlier than one sea winter fish. And that for a large range of sea survival rates, the optimum river entry date for multi sea winter fish is as early as possible. This strongly suggests that the phenomena of premature arrival in Atlantic salmon is adaptive behaviour. Atlantic salmon, energy, migration, premature migration, run timing, sea survivalpublishedVersio

Responses of the hyper-diverse community of canopy-dwelling Hymenoptera to oak decline

1. Forest decline and dieback are growing phenomena worldwide, resulting in severe,large-scale degradation of the canopy. This can profoundly alter the provision oftrophic resources and microhabitats for canopy-dwelling arthropods. 2. In 2019, we assessed the effect of oak decline on the community of canopy-dwelling Hymenoptera. We selected 21 oak stands and 42 plots, located in threeforests in France, presenting contrasting levels of decline. Insects were sampled atthe canopy level with green multi-funnel and flight-interception traps. 3. We collected a particularly diverse community of 19,289 insect individuals belong-ing to 918 taxa, 10 larval trophic guilds and 7 nesting guilds. 4. Oak decline had no effect on the abundance or richness of the overall communitybut significantly reshaped the community assemblages. Decline had contrastingeffects depending on the taxa and guilds considered. Specialist parasitoids weremore abundant at intermediate levels of decline severity while generalists werenegatively affected. Taxa depending on ground-related resources and microhabitatswere promoted. Saproxylic taxa were more abundant while xylophagous insectswere negatively impacted. 5. Reduced leaf area index promoted several guilds and the diversity of the overallcommunity. While an increasing tree mortality rate enhanced the abundance anddiversity of deadwood resources, it had negative impacts on several Hymenopteraguilds. Our results suggest that micro-environmental changes at the ground leveldue to canopy decline have major cascading effects on the communities of canopy-dwelling Hymenoptera.6. Our study highlights the relevance of studying Hymenoptera communities to inves-tigate the outcomes of disturbances on forest biodiversity. canopy openness, deadwood, habitat guild, temperate forest, trophic guildpublishedVersio

National mapping and assessment of ecosystem services projects in Europe – Participants’ experiences, state of the art and lessons learned

Backed by the Biodiversity Strategy to 2020 and 2030, numerous ‘Mapping and Assessment of Ecosystem Services’ (MAES) projects have been completed in recent years in the member states of the European Union, with substantial results and insights accumulated. The experience from the different approaches is a valuable source of information for developing assessment processes further, especially with regard to their uptake into policy and more recently, into ecosystem accounting. Systematic approaches towards best practices and lessons learned from national MAES projects are yet lacking. This study presents the results of a survey conducted with participants of national MAES projects overviewing 13 European MAES processes. Focus hereby is put on the types of methods used, the assessed ecosystem services, and the perceived challenges and advancements. All MAES projects assessed ecosystem services at several levels of the ecosystem service cascade (69% at least three levels), using a diverse set of data sources and methods (with 4.7 types of methods on average). More accessible data was used more frequently (e.g., statistical and literature data being the most popular). Challenges regarding policy uptake, synthesizing results, and data gaps or reliability were perceived as the most severe. Insufficient evaluation of uncertainty was seen as a major critical point, and emphasized as crucial for uptake and implementation. Moving towards accounting for ES in the frame of environmental-economic accounts, considering uncertainties of ES assessments should be even more important. Ecosystem assessment Ecosystem service models Uncertainty Ecosystem service cascade Ecosystem condition types Biodiversity Strategy 2020publishedVersio

A social-ontological perspective on conflicts in the outfields

Artikkelen er tilgjengelig fra 1. mar

The Call of the Wild: Multiple voices in the Nordland outfields

Artikkelen er tilgjengelig 1. mars

Nordmenns holdninger til store rovdyr: 2010, 2017 og 2023

Krange, O. & Figari, H. 2024. Nordmenns holdninger til store rovdyr: 2010, 2017 og 2023. NINA Rapport 2407. Norsk institutt for naturforskning. Rapporten undersøker nordmenns holdninger til de fire store rovpattedyrene (bjørn, ulv, jerv, og gaupe) og forvaltningen av dem. Den diskuterer hva nordmenn mener om å ha disse rovdyrene i Norge, og i sitt eget nærområde, samt eventuelle forskjeller mellom by og land. Undersøkelsen tar for seg variasjonen i holdninger, og sammenligner resultatene med tidligere undersøkelser og en undersøkelse fra Sverige. Data er samlet inn gjennom to spørreundersøkelser: en nasjonalt representativ undersøkelse og en fra 13 kommuner som ligger innenfor forvaltningssonen for ulv. Rapporten har tre hovedtemaer: 1. Generelle holdninger til rovdyr: Undersøker nordmenns syn på tilstedeværelsen av store rovdyr i Norge og deres vurderinger av å ha dem i naturen der de bor. Dette inkluderer en sammenligning med resultater fra tilsvarende undersøkelser gjennomført i 2010, 2017 og 2018. 2. Rovdyrholdninger i kontekst: Ser på hvordan holdningene varierer med ulike bakgrunnsvariabler som by versus land, og om man bor i områder med rovdyr. Analyserer også holdningene i lys av sosiale og kulturelle faktorer. 3. Ulovlig avliving av ulv: Utforsker synet på ulovlig avliving av ulv og hvordan respondentene tror andre i nærmiljøet ser på dette. Sammenligner dette med tidligere undersøkelser og trekker paralleller til fenomenet "majoritetsmisforståelsen". Generelle holdninger til rovdyr: • Overordnet har holdningene til store rovdyr vært relativt stabile over trettenårsperioden. Mønsteret er det samme: Rovdyr er populære i Norge. De er mer populære på større steder enn på mindre steder, men også i rurale områder er det vanligere å like enn å mislike at jerv, bjørn, gaupe og ulv finnes i Norge. • Det er langt vanligere å være positiv enn negativ til store rovdyr i Norge, men andelen som er positive til å ha dem i eget nærområde er litt mindre enn andelen som liker at de finnes i landet. • Respondentene i lokalsamfunnsutvalget representerer et unntak. I utvalget som er trukket i 13 «rovdyrkommuner» er andelen som sterkt misliker ulv betydelig høyere enn i det nasjonale utvalget. Forskjellen mellom utvalgene når det gjelder de andre rovdyra er ikke like stor. • Overvekten av positive holdninger til å ha rovdyr i Norge har i liten grad med den såkalte NIMBY-effekten (Not In MY Back Yard) å gjøre. Rovdyrholdninger i kontekst: • Det er betydelig variasjon i støtten til ulike forvaltningstiltak. Informasjonstiltak og undervisning om positive sider ved rovdyr får bred støtte, mens avlivningstiltak, som hiuttak, har lav oppslutning. • Holdninger til rovdyr påvirkes av bakgrunnsfaktorer som kjønn, alder, utdanning, bosted, holdning til jakt, kulturell kapital og politisk fremmedgjøring. Tillit til «miljøinstitusjoner» betinger po sitive holdninger og tillit til «sunn fornuft» negative. Ulovlig avliving av ulv: • Siden 2017 har det vært en generell nedgang i aksepten for ulovlig jakt på ulv, både nasjonalt og i lokalsamfunn innenfor ulvesonen. • Andelen som finner det "fullstendig uakseptabelt" har økt, mens andelen som anser det som "fullstendig akseptabelt" har avtatt. • Lokalsamfunnsutvalgene viser en tendens til økt polarisering, med en liten økning i andelen som støtter ulovlig jakt. • Det er betydelig diskrepans mellom hva folk tror om nærmiljøets holdning til ulovlig ulvejakt og deres faktiske meninger. Mange overvurderer støtten til ulovlig jakt i eget lokalsamfunn. Dette kan blant annet skyldes påvirkning fra synlige, men ikke nødvendigvis representative stemmer i lokalmiljøet. Rapporten viser at rovdyrkonflikten er kompleks og at holdningene er relativt stabile. Undersøkelsen styrker tidligere funn om at noen sosiale grupper opplever forvaltningen av rovdyr som et maktovergrep fra urbane eliter. Dette skaper en følelse av avmakt som kommer til uttrykk som mistillit til institusjoner og aktører som oppfattes som ansvarlige for rovdyrpolitikken. Skepsis til rovdyr skyldes ikke bare by-land-motsetninger, men er for eksempel også uttrykk for politisk fremmedgjøring og føyer seg slik inn i mer generelle samfunnsmotsetninger

Spissnutefrosken i Vestby Kommune. Betydning av genetisk struktur og soppen Batracochytrium dendrobatidis (Bd) ved etablering av nye yngellokaliteter

Taugbøl, A., van der Kooij, J., Brandsegg, H., Spets, M. & Dervo B.K. 2024. Spissnutefrosken i Vestby Kommune. Betydning av genetisk struktur og soppen Batracochytrium dendrobatidis (Bd) ved etablering av nye yngellokaliteter. NINA Rapport 2405. Norsk institutt for naturforskning. Denne rapporten oppsummerer populasjonsstruktur hos spissnutefrosk (Rana arvalis) og ut-testing av algesoppen Batrachochytrium dendrobatidis (Bd) via hudsvaberprøver fra storsalamander (Tritururs cristatus), småsalamander (Lissotriton vulgaris), nordpadde (Bufo bufo), buttsnutefrosk (Rana temporaria) og spissnutefrosk fra Vestby, Akershus. Bakgrunnen for denne rapporten er et ønske om en faglig vurdering av hvilken effekt utvidelse av Vestby Næringspark kan ha på bestanden av spissnutefrosk. Arealene hvor utvidelsen av Vestby Næringspark Ø er planlagt, fungerer i dag som funksjonsområde for de nevnte fem amfibieartene. Kommunen ønsker å kompensere med avbøtende tiltak for at amfibieartene som per i dag bruker Todamområdet, skal kunne opprettholde både bestandsstruktur og -størrelse etter en eventuell utvidelse av næringsparken. Aktuelle tiltak er å flyte voksne eller egg av amfibier til erstatningslokaliteter, etablere nye ynglelokaliteter og eller forbedre landhabitatet på arealer som ikke blir berørt av en eventuell utvidelse av næringsparken. Dette krever kunnskap om både bestandsstørrelse og -struktur hos de amfibieartene som er mest truet av en eventuell nedbygging. I tillegg er det viktig å ha kunnskaper om forekomst av soppen Batrachochytrium dendrobatidis (Bd), da dette vil ha betydning for eventuell flytting av dyr. Bd er en algesopp i rekken Chytridiomycota, en av de mer primitive typene av sopp vi kjenner til i dag. Bd påfører amfibier infeksjonssykdommen chytridiomykose via zoo-sporer, da amfibier fungerer som vertskap for Bd og blir bærere av zoosporangier. Bd ble først påvist i Norge ved miljø-DNA-prøver i 2017 fra filtrerte prøver fra damvann i Drøbaksområdet, og er senere påvist i østre deler av Oslomarka, Nittedal og ned mot Moss. For å kartlegge mulig smitte i Vestby ble til sammen 59 individer fordelt på de fem amfibieartene som forekommer i Vestby, testet for Bd-smitte. Kun ett individ av nordpadde testet positivt. Selv om èn positiv prøve av Bd tilsier lavt smittetrykk må allikevel hele området rundt Vestby Næringspark Ø betraktes som potensielt smittet med Bd, selv om antall reelt smittede individer trolig er veldig lav. Påvisning av Bd har medført at flytting av amfibier fra Todamsystemet og ned til Ødemørk ikke lengre er ønsket. Spissnutefrosken er rødlistet som sårbar (VU) i Norge, og et av tiltakene for å bevare bestanden som per i dag gyter i Todammen og området rundt, kan være å flytte eggklaser til nærliggende dammer. Egg er trolig ikke smittet av Bd, men for å utelukke smitte i vannet ved transport bør vann og egg-klaser behandles med sopp-drepende midler for å unngå økt risiko for spredning av Bd-smitte. Et alternativ kan også være å hente inn egg fra spissnutfrosk fra en bestand som ikke er smittet med Bd, og som ligger nær geografisk til Ødemørkdammene. For å undersøke om det eksisterer delpopulasjoner av spissnutefrosk i området, ble det samlet inn egg under gytetiden til spissnutefrosk våren 2023. For å unngå nært slektskap ble det samlet inn ett egg per egg-klase, fordelt på ni lokasjoner som ble sendt til DNA-anlyse. Etter genotyping av 66 individer på fire mikrosatelittmarkører ble det ikke påvist noen populasjonsstruktur i området. Det må dog understrekes at datasettet for genetisk variasjon er meget begrenset. Det at det heller ikke påvist struktur på tvers av E18, der vi forventer forskjeller, gjør at konklusjonen om ingen populasjonsstruktur trolig ville blitt endret ved bruk av et større datasett