Veier til aleneboerskap i voksen alder. En kvantitativ studie om kjønnsmessig- og sosioøkonomisk seleksjon blant voksne aleneboere

Samlivene har gjennomgått endringer siden 50-60-tallet hvor varianter til kjernefamilien har blitt mer utbredt og samlivene er mer destabiliserte. Variantene omfatter blant annet aleneboerskap. Som følge av den andre demografiske overgangen har tradisjonelle familieverdier blitt utfordret av kjønnsegalismen og velstandsøkning. Slike samfunnsendringer manifesteres som autonomitet hos individene, som gjør at familien velges bort til fordel for investering i human kapital. De destruktive konsekvensene har følgelig ikke vist seg å være så inngripende som man først hadde trodd, og i samfunn hvor kjønnsegalismen har en dominerende status har tendensen snudd. I denne masteroppgaven undersøker jeg hvordan dette har påvirket aleneboerskap i voksen alder, og om dette er et utbredt fenomen i norsk kontekst. Deretter undersøkes forholdet mellom destabiliserte samlivsmønstre og aleneboerskap. Autonomitet innebærer at universalisme etterstrebes og dermed vil ikke sosioøkonomisk status og kjønn være avgjørende betingelser for hvordan livsløpet utfolder seg. Samliv blir et valg og aleneboerskap blir et alternativ for både menn og kvinner og alle sosioøkonomiske grupper. Derfor undersøkes sammenhengen kjønn og utdanning har på å være aleneboende. Ettersom samlivsstatusen er dynamisk inkluderer studien også hvordan samlivshistorien så langt i livet har ført til aleneboerskap, her omtalt som veier til aleneboerskap. Dette kan også tenkes variere etter utdanning og kjønn. Til tross for at alternative samlivsformer er mer vanlig og akseptert er det likevel en forventning om at man i 40 og 50 årene lever i samliv. Samlivet innebærer også en del heldig konsekvenser i form av økonomisk-, emosjonell- og helsemessig nytte. Howard Becker beskrev hvordan samlivet kunne maksimere nytte, og følgelig hva aleneboere gikk glipp av. Nytteperspektivet har videre blitt utfordret av at samlivet ikke er forenelig med kjønnsegalismen, hvor både menn og kvinner etterstreber selvrealisering. Samlivene har med andre ord blitt individualiserte. Individualisering oppfattes imidlertid ikke så destruktiv for samliv i bestemte kontekster. Sosialdemokratiske samfunn legger til rette for at både menn og kvinner kan oppnå selvrealisering på arbeidsmarkedet, men også ha et produktivt samliv. Noen lever likevel alene i voksen alder, og til tross for at det er institusjonelt tilrettelagt for å leve i samliv kan kjønn fremdeles være en vesentlig faktor for aleneboende. For å svare på forskningsspørsmålene bruker jeg logistisk regresjon. I to analysemodeller bruker jeg kategorisk avhengig variabel. Den første analysemodellen har uavhengigvariabel aleneboende/samliv, mens den andre har uavhengig variabel aleneboende med/uten samlivserfaring. Dataene baseres på surveydata fra Gender and Generations Program, hvor jeg har begrenset utvalget til norskfødte 40-50 åringer. Funnene tyder på at samlivene preges i stor grad av stabilitet. De aller fleste som er 40 til 50 år lever i samliv, og en betydelig stor andel lever i sitt første samliv. Samtidig identifiseres destabiliserende tendenser. Sannsynligheten for å være aleneboende dersom man har gjennomgått 2 eller flere samlivsbrudd er betraktelig større enn dersom man kun har opplevd 1 samlivsbrudd. Aleneboerskap viser seg å ikke utgjøres som et selektert fenomen verken på grunnlag av utdanning eller kjønn. Seriesamliv eller 1 samlivsbrudd som vei til aleneboerskap viser seg å heller ikke ha noen ulik effekt for menn og kvinner eller ulike utdanningsnivå. Derimot viser det seg at kvinner oftere er aleneboende etter 1 samlivsbrudd. Kvinner inngår altså sjeldnere et nytt samliv, men menn har oftere ingen samlivserfaring i det hele tatt. Videre viser det seg at de med høyere utdanning oftere ikke har samlivserfaring enn aleneboende med samlivserfaring. Individualiseringen knyttet til den andre demografiske overgangen er ikke så inngripende i en norsk kontekst. Selv om det er høy grad av økonomisk autonomitet for både menn og kvinner, kan samlivet være en produktiv relasjon. Andelen aleneboende og destabilisering kan representere det mulighetsfremmede aspektet ved samliv, nemlig at økonomiske og normative muligheter til å avslutte samliv gjør at samlivene inngås mer villig. Den kjønnede veien til aleneboerskap tyder imidlertid på at til tross for en dominerende kjønnsegalisme i økonomisk forstand, er kjønn en betydningsfull faktor som strukturerer livene våre. Samlivet er fremdeles preget av en tradisjonell arbeidsdeling, som gjør det mindre attraktivt for kvinner. Økonomisk autonomi har gitt dem mer valgfrihet, og kan velge menn uavhengig av hans forsørgende potensial. Kjønnsegalismen får mye forklaringsverdi på aleneboende, men funnene tyder også på at sosioøkonomisk utjevning kan ha produktive effekter på samliv. Samfunn som har store sosioøkonomiske forskjeller vil også ha polariserte holdninger til normer og verdier, og dersom forskjellene er små vil kjønnsegalismen i verdimessig forstand få utbredelse blant en større del av befolkningen

Trait and State Affective Experience Among High-Risk People in the Schizophrenia Spectrum: A Meta-Analytic Review

Evidence suggests that individuals with schizophrenia display a trait-state disjunction in affective experience characterized by severe trait-level disturbances yet relatively intact state-level experiences, but the extent to which trait-state disjunction is found in individuals at high risk (HR) for schizophrenia-spectrum disorders is unclear. Therefore, this meta-analysis provides an integrative evaluation of HR individuals’ self-reported affective experiences across trait and state to identify which disturbances are most pronounced and for whom – a crucial objective for understanding affective vulnerability factors for schizophrenia. A literature search yielded 181 studies, totaling 995 effect sizes across 9,672 HR and 15,386 controls. Notably, a large amount of heterogeneity among effect sizes was observed. Multivariate models with robust variance estimation showed that HR (vs. control) participants had lower trait positive affect (PA) and higher trait negative affect (NA), with state-level disturbances being weaker than trait-level disturbances. Heightened NA generalized across methods used for eliciting and assessing affective experiences, whereas PA deficits were more variable and most severe for social processes. Moreover, the severity of PA and NA disturbances was greater for participants with higher levels of schizophrenia-spectrum risk. Overall, findings provide support for the trait-state disjunction in HR conditions along the schizophrenia spectrum, although the observed heterogeneity highlights the uncertainty of our findings and urges continued investigation in further explicating this heterogeneity. We outline an explanatory model for these findings and discuss important implications to facilitate future research on the role affective experience disturbances may play in the developmental pathway for schizophrenia