57 research outputs found

    Ancient wild reindeer pitfall trapping systems as indicators for former migration patterns and habitat use in the Dovre region, southern Norway

    Get PDF
    The distribution of ancient reindeer pitfall trap systems suggests an extensive regional migration of reindeer between seasonal pastures in parts of southern Norway. The migration routes were funnelled by natural barriers across a high, rolling mountain plateau. In the Dovre area, two pitfall trapping systems, totalling at least 1547 individual pitfalls, were identified and measured using a standard procedure and GPS to record location. Migrating reindeer typically cross over valleys between areas of higher ground and reindeer pitfall trap lines are therefore aligned along the valley, individually placed so that their long axis is perpendicular to the direction of the valleys. Pitfall trap systems for moose are also evident in the landscape. In contrast to reindeer, migrating moose mainly follow the line of the valley. Pitfall rows built for moose trapping are therefore placed mainly across the main direction of the valleys, and the individual pitfalls are also larger than those intended for reindeer. Migration and lichen utilization are important factors in reindeer adaption to limited food resources and existence in marginal mountain habitats. The trap systems and their ecological context support the hypothesis of ancient large-scale reindeer migration over the west-east Dovre axis between summer pastures and winter grazing land. This migration has ceased entirely because of increasing traffic on the north-south railway and highway and probably also because of reduced reindeer populations. Abstract in Norwegian / Sammendrag:Gamle fangstgropsystemer for rein som indikatorer for tidligere trekkmønster og habitatbruk i Dovreregionen, Sør-NorgeUtbredelse av fangstgropsystemer for rein tyder på at det har vært et regionalt trekkmønster mellom ulike sesongbeiter innen deler av Sør-Norge. Trekket har vært styrt av naturlige barrierer over et variert, bølgende fjellandskap. I dovreområdet er to store fangstgropsystemer på totalt minst 1547 fangstgroper registrert og kartfestet etter en standard prosedyre. Migrerende rein har krysset over dalsenkningene mellom høyere fjellpartier. Fangstgroprekkene har derfor vært anlagt langs dalbunnen og retningen på selve gropene går overveiende på tvers av dalretningen. Fangstgroper for elg er også vanlig i regionen, men i motsetning til fangstgropene for rein går retningen på disse oftest parallelt med dalretningen. De er også gjennomgående større enn gropene som har vært beregnet på reinfangst. Vandring og utnyttelse av lav som vinterbeite er viktig faktorer i reinens tilpasning til et skrint næringsgrunnlag og marginele habitater i fjellet. Fangstsystemene og økologiske holdepunkter/faktorer støtter hypotesen om et tidligere trekk øst/vest over dovreaksen, mellom sommerbeiter i vest og vinterbeiter i øst. Trekket her har nå opphørt helt på grunn av trafikkårene og tilhørende ferdsels- og trafikkøkning over Dovre. En redusert villreinbestand har også trolig medvirket til dette

    Cumulative Impacts of Tourist Resorts on Wild Reindeer (Rangifer tarandus tarandus) during Winter

    Get PDF
    Potential avoidance by wild reindeer (Rangifer tarandus tarandus) of high-altitude tourist resorts during winter was investigated in and near Rondane National Park in Norway. Distribution of reindeer was mapped using systematic snowmobile surveys during 1991-96 and compared with results from investigations of snow and vegetation characteristics. Maternal reindeer avoided a 10 km zone around the resort. Cows and calves increased in density from 0.6 ± 0.6 reindeer/km² at 5-10 km from the resort to 7.6 ± 2.2 reindeer/km² at 15-25 km from the resort. Bulls and yearlings were more tolerant, constituting nearly 92% of all observed animals 5-10 km from the resort. Nearly all animals avoided the zone within 5 km of the resort. There were no significant differences in distribution of lichen heath, hardness of snow, integrated ram hardness index (IRH) values, or snow depths on ridges with increasing distance from the resort. Available biomass of lichens was ca. 1200 g/m² 0-5 km from the resort and decreased to a low of ca. 250 g/m² at 15-25 km distance, a pattern that probably reflects overgrazing as a result of avoiding the tourist resort. Such avoidance implies reduced forage intake during winter, substantial reduction in available habitat, and lower productivity of the herd. The results suggest that avoidance by wild animals of sources of anthropogenic disturbance may involve long-term impacts, such as reductions in carrying capacity, that are more serious than those expected from direct physiological stress.On a étudié le comportement d'évitement des stations touristiques de haute altitude que semble manifester le renne sauvage (Rangifer tarandus tarandus) en hiver, dans le parc national Rondane même et dans ses environs, en Norvège. La distribution du renne a été cartographiée à l'aide de relevés systématiques effectués en motoneige entre 1991 et 1996, et comparée avec les résultats d'études des caractéristiques de la neige et de la végétation. Les mères rennes évitaient une zone de 10 km autour de la station. Les femelles et leurs petits augmentaient en densité de 0,6 ± 0,6 renne/km² entre 5 et 10 km de la station, à 7,6 ± 2,2 renne/km² entre 15 et 25 km de la station. Les mâles et les jeunes d'un an manifestaient une plus grande tolérance, représentant près de 92 p. cent de tous les animaux observés entre 5 et 10 km de la station. Pratiquement tous les animaux évitaient la zone située dans un rayon de 5 km. On n'a pas trouvé de différences significatives en fonction de l'éloignement de la station, dans la distribution de la bruyère à lichens, la dureté de la neige, les valeurs de l'indice intégré de dureté au bélier ou l'épaisseur nivale sur les crêtes. La biomasse de lichens disponible était d'environ 1200 g/m² entre 0 et 5 km de la station et diminuait à un minimum d'environ 250 g/m² à une distance de 15 à 25 km, répartition qui reflète probablement un surpâturage résultant de l'évitement de la station touristique. Ce comportement a pour conséquence une réduction de la consommation de végétation durant l'hiver, une réduction substantielle de l'habitat disponible et une diminution de la productivité du troupeau. Les résultats suggèrent que l'évitement de sources de perturbation anthropogénique par les animaux sauvages peut avoir des répercussions à long terme, comme des baisses de la capacité de charge biogénique, répercussions qui sont plus graves que celles auxquelles on s'attend d'un stress physiologique direct

    Symptoms in advanced pancreatic cancer are of importance for energy intake

    Get PDF
    Purpose Cancer cachexia and low energy intake (EI) probably contribute to weight loss in advanced pancreatic cancer (PC). However, little is known about the actual EI in this disease. Aims were to assess EI, weight loss and symptoms during the disease course and investigate associations between symptoms and EI. Methods Thirty-nine patients (21 males) with advanced PC were consecutively included and followed every 4 weeks until the end of life. A 24-h dietary recall was used to assess EI. The Edmonton Symptom Assessment System (ESAS) and the PC-specific health-related quality of life questionnaire (QLQ-PAN26) were used for symptom assessment. Results Median age was 62 years (48–88), WHO performance status 1 (0–2) and survival 5 months (1–25). Seventeen (44 %) patients had unresectable cancer, 16 (41 %) metastatic and six (15 %) recurrent disease. Upon inclusion, 37 (95 %) reported weight loss (median 4.0 kg per month). During follow-up, median weight loss per month was <1.0 kg. Forty to 65 % had EI <29 kcal/kg/day (cut-off value for weight maintenance) during the observation period but they did not lose more weight than patients with EI ≥ 29 kcal. Strong negative correlations (r range) were found between EI and pain (0.51–0.61), fatigue (0.54–0.67), oral dryness (0.61–0.64) and loss of appetite (0.53–0.71). Conclusion In this study, several symptoms influenced EI negatively. Low EI did not completely explain weight loss in this patient group, but careful monitoring and early follow-up of symptoms may be important interventions to reduce weight loss in advanced PC

    Integration of oncology and palliative care : a Lancet Oncology Commission

    Get PDF
    Full integration of oncology and palliative care relies on the specific knowledge and skills of two modes of care: the tumour-directed approach, the main focus of which is on treating the disease; and the host-directed approach, which focuses on the patient with the disease. This Commission addresses how to combine these two paradigms to achieve the best outcome of patient care. Randomised clinical trials on integration of oncology and palliative care point to health gains: improved survival and symptom control, less anxiety and depression, reduced use of futile chemotherapy at the end of life, improved family satisfaction and quality of life, and improved use of health-care resources. Early delivery of patient-directed care by specialist palliative care teams alongside tumour-directed treatment promotes patient-centred care. Systematic assessment and use of patient-reported outcomes and active patient involvement in the decisions about cancer care result in better symptom control, improved physical and mental health, and better use of health-care resources. The absence of international agreements on the content and standards of the organisation, education, and research of palliative care in oncology are major barriers to successful integration. Other barriers include the common misconception that palliative care is end-of-life care only, stigmatisation of death and dying, and insufficient infrastructure and funding. The absence of established priorities might also hinder integration more widely. This Commission proposes the use of standardised care pathways and multidisciplinary teams to promote integration of oncology and palliative care, and calls for changes at the system level to coordinate the activities of professionals, and for the development and implementation of new and improved education programmes, with the overall goal of improving patient care. Integration raises new research questions, all of which contribute to improved clinical care. When and how should palliative care be delivered? What is the optimal model for integrated care? What is the biological and clinical effect of living with advanced cancer for years after diagnosis? Successful integration must challenge the dualistic perspective of either the tumour or the host, and instead focus on a merged approach that places the patient's perspective at the centre. To succeed, integration must be anchored by management and policy makers at all levels of health care, followed by adequate resource allocation, a willingness to prioritise goals and needs, and sustained enthusiasm to help generate support for better integration. This integrated model must be reflected in international and national cancer plans, and be followed by developments of new care models, education and research programmes, all of which should be adapted to the specific cultural contexts within which they are situated. Patient-centred care should be an integrated part of oncology care independent of patient prognosis and treatment intention. To achieve this goal it must be based on changes in professional cultures and priorities in health care

    Vikafjellet i Fjellheimen villreinområde. Villrein i høve til nye utbyggingsplanar

    Get PDF
    Jordhøy, P. 2013. Vikafjellet i Fjellheimen. Villrein i høve til nye utbyggingsplanar. – NINA Rapport 920. 44s. + vedlegg. Målsetjinga med denne utgreiinga er: 1. å samanstille kunnskap om reinen og tilhøyrande leveområde ikring Rv13 i Fjellheimen 2. å peike på sårbarheita innan dei ulike delane av vegaksen ikring Rv13, i høve til ny plan frå Vik kommune om vidare utbygging for fjellturisme og fritidsbruk 3. å føreslå tiltak for at dei negative følgjene av planlagt utbygging skal bli minst moglege for villreinen Fjellheimen består av store fjellparti sør for Sognefjorden og strekkjer seg frå Fresvik i aust til Masfjorden i vest. Dette kystnære fjellområdet er svært snørikt, men nedbørmengda avtek sterkt austover. Vinterbeita representerer difor berre omlag 10 % av beiteareala totalt sett, mens sommarbeita er rikt utbreidd. Det er større del vinterbeite i områda aust for Rv13 enn i områda vest for vegen. I vest er vinterbeita dessutan ut-sett for meir ising. Reinen i Fjellheimen er døme på ein bestand i eit kystnært fjell-landskap som er vital og med dyr i godt hald. Gamle fangstminne av stort mangfald tyder og på at det har vore god bestand her jamvel i tidlegare tider. Gunstig topografi og stadvis svært gode barmarksbeite (vekstbeite), med lang beitesesong og godt tilpassa bestandsstorleik, bidreg nok til bestanden sin gode kvalitet. Bestandsmålet legg opp til ein vinterbestand på ikring 500 dyr. Reinen er og har vore ein nøkkelart i Fjellheimen i det meste av perioden etter siste istid. Ein trafikkert heilårsveg som kryssar over fjellområde som har bestand av villrein vil alltid vera konfliktfylt, ettersom reinen er sky for menneske og har vandring som ein av sine viktigaste tilpassingar til eit slikt skrint næringsgrunnlag som fjellet har. Det er særskilt om vinteren reinen er utsett for næringsstress og har sterkast trong for å trekke over beite- og klimagradientar for å finna tilstrekkeleg med næring. På Vika-fjellet ser vi ut frå reinen sin kartfesta arealbruk at leveområda på båe sider av Rv13 blir nytta om vinteren, noko som dels er påverka av vind- og snøtilhøve. Kunnskap om vinteropne vegar som barriere for villreintrekk har vi til dømes frå Rv7 over Hardangervidda. Resultata viser at vegen har stor barriereeffekt på reins-trekket i nord-sørleia her. Logg frå GPS-merka simler viser at dyra ofte bøyer av og går attende når dei kjem inntil vegen. Observasjonar og veglekamen sin fysiske struktur i terrenget (også i form av skjeringar og brøytekantar), saman med anna infrastruktur, sannsynleggjer såleis at det er stor barriereeffekt for reinsstamma sitt aust-vesttrekk langs vegaksen her. Dette er samla sett den mest kritiske faktoren for villreinen i Fjellheimen. Trafikkbildet på vegen er om vinteren også sterkt påverka av tidvis stor dagsturisme frå båe sider av fjellet. Vikafjellet i Fjellheimen, Sogn og Fjordane fylke, villrein, utvikling av fritidsanlegg og hytter langs Rv13, konsekvensutgreiing, reindeer, habitat, cabins and facilities for outdoor activities, environmental impact assessment (EIA)publishedVersio

    Eikesdal alpin. Verknader på villrein i høve til utbygging av alpinanlegg

    Get PDF
    Jordhøy, P. 2007. Eikesdal alpin - Verknader på villrein i høve til utbygging av alpinanlegg . – NINA Rapport 365. 68 s. Eikesdal alpin AS ynskjer å få utarbeidd ein villreinfagleg uttale i samband med planar om skiping av alpinanlegg i Eikesdal, Nesset kommune, Møre og Romsdal fylke. Desse områda råkar randsonen og nordvestlege delen av Snøhetta villreinområde. Målet er å få kasta ljos over kva konsekvensar utbygginga vil ha for reinen, og tiltak som er aktuelle for å skjerme villreinen sine funksjonskvalitetar her. Villreinen sin opphavelege, nomadiske vandringsmønster ser vi idag berre ein antydning av, som fylgje av menneskeskipa barrierer og aktivitetar. Den sterkt begrensa utbreiinga av villrein i Skandinavia, saman med ein sterk grad av fragmentering innen hovudutbreiingsområdet i Sør-Noreg, har ført til at reinen har ulik fordeling av sommar- og vinterbeiter. Dette kan ein sjå spor etter i reinen sin populasjonsdynamikk. Oppsplitting av bestandar og forringing av leveområder er elles dei mest trugande faktorar for ivaretaking av eksisterande genetiske ressursar. Det er ein klar samanheng mellom leveområda sin storleik, bestanden sin storleik, genetisk utveksling og sikring av av genetisk varasjonsbreidde. Ein konsekvens av fragmentering er og at bestandane må regulerast nøye gjennom jakt, slik at det er eit rimeleg tal dyr i høve til tilgang på beite. Gjennom ulike teljingar og andre granskingar har ein over lang tid fått eit sett av haldepunkt om reinens områdebruk i Snøhettaområdet og Vestområdet særskilt. Jamnlege minimumsteljingar på vinteren og kalveteljingar på våren/forsommaren har mellom anna gjeve informasjon om flokkane sin førekomst og korleis dette mønsteret har endra seg over tid. Omfattande intervjugranskingar har også gjeve mykje informasjon om dette emnet. Vidare har ulike konsekvensutgreiingar vore med på å kaste ljos over dette emnet. Ser ein isolert på beitegrunnlaget utgjer dei vestlege delane av leveområdet til reinen hovudsakeleg sommarbeiteland. Tidlegare intervjugranskingar gjev rett nok eit variert bilde av reinen sin bruk av dei vestlege areala vinterstid. Når ein oppsummerer dei haldepunkta som finns frå teljingar, beitegranskingar, intervju og anna, ser ein at arealbruken over aust-vestaksen i Vestområdet varierer med snøtilhøve, vindretningar, bestandsstorleik. Med aukande grad av inngrep/uroing har og dette etter kvart blitt ein faktor som påverkar arealbruken til reinen. NØKKELORD: Eikesdal, Nesset kommune, Møre og Romsdal, villrein, konsekvensutgreiing, wild reindee

    Problematikk ikring ferdsle og villrein i Rondane

    Get PDF
    Jordhøy, P. 2008. Problematikk ikring ferdsle og villrein i Rondane – NINA Rapport 331. 51 s. Noreg er i dag ansvarsnasjon for bevaring av villrein i Europa og forvaltar meir enn 90 % av den Europeiske villreinen innan 23 meir eller mindre oppdelte område i Sør-Noreg. Historiske fangstanlegg for rein viser at reinen før moderne tid hadde eit stort, samanhengande leveområde i Dovre – Rondane. Jarnveg, veg- og kraftutbygging, samt utstrekt bygging av fritidshus m.v. har redusert og fragmentert Europa sin einaste opprinnelege fjellreinbestand i 6-7 delområde/einskildbestandar. Dette har ført til ein ujamn fordeling av sesongbeite i einskildområda og såleis ein redusert bæreevne og robustheit for bestanden. I den nordlege delen av Rondane er det lite sommarbeite, særskilt i tørre og varme somrar. Men her er svært rike lavressursar og gunstige snøtilhøve i vinterperioden. Vest for Rondane ligg Snøhettaområdet og her er vinterbeitet derimot ein klar minimumsfaktor. Det finns eit mangfald av spor etter gammal fangst av rein i Rondane. Desse anlegga er omfattande og fortel oss at det tidlegare har vore stor utveksling av dyr over aksen frå midtre/sørlege Rondane og inn mot fjellmassiva i nordvest. Store fangstanlegg nordvest for Rondanemassiva, mot Dovrefjell, viser at flokkane ein gong trekte enda lengre mot vest – jamvel heilt ut mot Mørefjella. Vidare viser anlegga at det har vore trekk på flankane av fjellmassiva og gjennom naturlege passasjar inne i sjølve fjellmassiva, som har ført flokkar mellom den midtre- og nordlege delen av leveområda i Rondane. I Rondane sørområde er det og registrert mange reinsgraver. Dei sørlegaste er funne heilt sør ved Storbekkfjellet i Storelvdal. Konsekvensane av menneskeskipa inngrep og uroing på naturmiljøet har vore eit sentralt granskingsemne dei siste 20-30 åra. Som resultat av denne granskinga har både kunnskapen om effektane av desse problema og metodene som vert nytta i granskinga endra seg betydeleg. Gransking som i all hovudsak var retta mot individuelle reaksjonar på einskilduroing eller einskildinngrep (f. eks. korleis ein rein reagerer på forstyrring frå helikopter) har endra seg til at ein no har større fokus på korleis populasjonar vert påverka av summen av inngrep og uroing (kumulative effektar). I denne samanheng har nyare gransking dokumentert at tettheit av ulike organismar minkar i områder med mykje menneskeleg aktivitet eller infrastruktur. Dokumentasjonen på slike effektar omfattar ulike artsgrupper og inkluderer insekt, krypdyr, fuglar, klauvdyr (inkl. villrein), rovdyr og aper. Eit fellestrekk ved desse granskingane er at effektane ser ut til å vere størst hjå organismar som lever i opne landskap (til dømes fjell- eller tundraområder. Rondane, Oppland og Hedmark fylker, rein, konsekvensutgreiing, reindeer, Rondane, traffi

    Markbulia - Einunna. Verknad på villrein ved endring i regulering av inntaksdam

    Get PDF
    Jordhøy, Per. 2007. Markbulia – Einunna. Verknad på villrein ved endring i regulering av inntaksdam. - NINA Rapport 302. 47 s. Glommens og Laagens Brukseierforening (GLB) og Østerdalen kraftproduksjon har planar om å byggje ny inntaks- og reguleringsdam i Markbulia i Einunnavassdraget, Folldal kommune. I tillegg er det planar om å byggje eit nytt Einunna kraftverk som skal erstatta dagens kraftverk. Etter tidlegare handsaming i Samla Plan for vassdrag og vassdragsreguleringar inngår omsøkt alternativ under prosjekt som kan konsesjonsøkjast. Eit etter måten stort areal (3,07km²) vil bli neddemt ved ny regulering (figur 1) etter dei planane som ligg føre, i høve til dagens magasin (0,32km²). Dette tilsvarer vassvolum på 18 mill. mot 1,2 mill. m³. Planane inkluderer bygging av ny dam (steinfyllingsdam med morenekjerne) over dalføret over ei strekning på 600m nedover frå eksisterande dam. Ein sperredam av same type som hovuddammen vil bli bygd på vasskiljet mot Moskardet og Folldalen. Områda som vert påverka av utbygginga utgjer funksjonsareal innan leveområda til villreinbestanden i Knutshø villreinområde. Målet med denne rapporten er å få synt kva konsekvensar ein vidare vassdragsutbygging i dette området vil kunne ha for villreinen her. Gamle fangstsystem viser at det har vore utstrekt utveksling av rein, ikkje berre mellom Knutshø og Rondane/Snøhettaområdet, men og over til Trollheimen og Forollhogna frå gamalt av. Reinen sine årstidsbeite låg opphavleg i ulike klima- og vegetasjonssoner. Såleis har reinen til dømes i Dovre/Rondane nord – Knutshø tidlegare hatt ein relativt markert sesongbeitegradient, med vinterbeita i kontinentale, austlege område og sommarbeita i grove trekk vestanfor ein nord-sørakse ved Dovremassiva. I dag er denne gradienten redusert på grunn av barrierar, slik at fordelinga av funksjonskvalitetar har vorte meir skeiv enn tidlegare. I Snøhetta har ein rett nok framleis ein svak gradient med sommarbeite vest for Dovremassiva og vinterbeita i ein avgrensa sone vestover frå trafikkåra E-6 og jarnvegen over Dovre. Einunna i Folldal kommune, Hedmark fylke, villrein, fagleg utgreiing, forundersøkin

    Vikafjellet i Fjellheimen villreinområde. Villrein i høve til nye utbyggingsplanar

    No full text
    Jordhøy, P. 2013. Vikafjellet i Fjellheimen. Villrein i høve til nye utbyggingsplanar. – NINA Rapport 920. 44s. + vedlegg. Målsetjinga med denne utgreiinga er: 1. å samanstille kunnskap om reinen og tilhøyrande leveområde ikring Rv13 i Fjellheimen 2. å peike på sårbarheita innan dei ulike delane av vegaksen ikring Rv13, i høve til ny plan frå Vik kommune om vidare utbygging for fjellturisme og fritidsbruk 3. å føreslå tiltak for at dei negative følgjene av planlagt utbygging skal bli minst moglege for villreinen Fjellheimen består av store fjellparti sør for Sognefjorden og strekkjer seg frå Fresvik i aust til Masfjorden i vest. Dette kystnære fjellområdet er svært snørikt, men nedbørmengda avtek sterkt austover. Vinterbeita representerer difor berre omlag 10 % av beiteareala totalt sett, mens sommarbeita er rikt utbreidd. Det er større del vinterbeite i områda aust for Rv13 enn i områda vest for vegen. I vest er vinterbeita dessutan ut-sett for meir ising. Reinen i Fjellheimen er døme på ein bestand i eit kystnært fjell-landskap som er vital og med dyr i godt hald. Gamle fangstminne av stort mangfald tyder og på at det har vore god bestand her jamvel i tidlegare tider. Gunstig topografi og stadvis svært gode barmarksbeite (vekstbeite), med lang beitesesong og godt tilpassa bestandsstorleik, bidreg nok til bestanden sin gode kvalitet. Bestandsmålet legg opp til ein vinterbestand på ikring 500 dyr. Reinen er og har vore ein nøkkelart i Fjellheimen i det meste av perioden etter siste istid. Ein trafikkert heilårsveg som kryssar over fjellområde som har bestand av villrein vil alltid vera konfliktfylt, ettersom reinen er sky for menneske og har vandring som ein av sine viktigaste tilpassingar til eit slikt skrint næringsgrunnlag som fjellet har. Det er særskilt om vinteren reinen er utsett for næringsstress og har sterkast trong for å trekke over beite- og klimagradientar for å finna tilstrekkeleg med næring. På Vika-fjellet ser vi ut frå reinen sin kartfesta arealbruk at leveområda på båe sider av Rv13 blir nytta om vinteren, noko som dels er påverka av vind- og snøtilhøve. Kunnskap om vinteropne vegar som barriere for villreintrekk har vi til dømes frå Rv7 over Hardangervidda. Resultata viser at vegen har stor barriereeffekt på reins-trekket i nord-sørleia her. Logg frå GPS-merka simler viser at dyra ofte bøyer av og går attende når dei kjem inntil vegen. Observasjonar og veglekamen sin fysiske struktur i terrenget (også i form av skjeringar og brøytekantar), saman med anna infrastruktur, sannsynleggjer såleis at det er stor barriereeffekt for reinsstamma sitt aust-vesttrekk langs vegaksen her. Dette er samla sett den mest kritiske faktoren for villreinen i Fjellheimen. Trafikkbildet på vegen er om vinteren også sterkt påverka av tidvis stor dagsturisme frå båe sider av fjellet. Vikafjellet i Fjellheimen, Sogn og Fjordane fylke, villrein, utvikling av fritidsanlegg og hytter langs Rv13, konsekvensutgreiing, reindeer, habitat, cabins and facilities for outdoor activities, environmental impact assessment (EIA

    Gamal jakt- og fangstkultur som indikatorar på trekkmønster hjå rein. Kartlagde fangstanlegg i Rondane, Ottadalen, Jotunheimen og Forollhogna

    Get PDF
    Jordhøy, P. 2007. Gamal jakt- og fangstkultur som indikatorar på trekkmønster hjå rein i Sør-Noreg. Kartlagde fangstanlegg i Rondane, Ottadalen, Jotunheimen og Forollhogna. – NINA Rapport 246. 41 s. Rapporten tek utgangspunkt i NINA-rapport 19 (Gammel jakt- og fangstkultur som indikatorer for eldre tiders jaktorganisering, ressurspolitikk og trekkmønster hos rein i Dovretraktene) og held fram med resultat frå kartlegging av fangstanlegg for rein i Sør-Noreg. Hovudmålet er å vise korleis kulturspor etter villreinfangsten kan syna korleis villreinbestanden har nytta fjellareala i tidlegare tider. I alt er det granska eit større rusefangstsystem (Fellingvatnet), fem gravrekkjesystem (Lordalen, Vuludalen, Sjodalen/Små-dalen og Kvikneskogen) og mindre samlingar med fangstgroper og bågåstøer. I registreringsarbeidet vart det teke utgangspunkt i tidlegare registreringar. Arbeidet fylgde ein standard registreringsprosedyre med relevante parametrar, og objekta vart lokalisert med GPS. Anlegga sin storleik og lokalisering bekreftar at reinen har trekt i stort tal og over betydelege avstandar. Av dei få dateringar som ligg føre frå fangstanlegga (både fra denne og tidlegare granskingar) framgår det at ruseforma anlegg hovudsakeleg var i bruk i vikingtid og tidlig middelalder. Gravrekkene har ein større spreiing i tid, men også desse har ein liten overvekt av dateringar frå denne perioden.Jordhøy, P. 2007. Ancient wild reindeer hunting and trapping practices as indicators for former migration patterns. Investigated trapping systems in Rondane, Ottadalen, Jotunheimen and Forollhogna. – NINA Report 246. 41pp. This report is a progress-report of NINA-report 19 (Jordhøy et al. 2005). The main objective in both reports is to show how relics left by former wild reindeer hunting can shed light on aspects of the reindeer population and its past use of the terrain. Besides bows and arrows, and more recently firearms, reindeer have been hunted in a variety of ways down the ages, not least using pitfalls and systems of fences which led the animals into traps, off precipices, or into lakes and rivers. The report focuses on mass-trapping techniques widely used in the montane valleys of the Dovrefjell–Rondane–Jotunheimen district, namely long rows of pitfalls and funnelshaped traps. One funnel-shaped system (at Fellingvatnet in Ottadalen) and a number of pitfall systems in five main areas (Lordalen, Vuludalen, Sjodalen, Kvikneskogen and Forollhogna) located at different altitudes and in varied topography were studied. Together, the size and nature of these sites are considered to be representative in relation to the aims of the project. The sites were mapped using GPS and a standard procedure to record relevant parameters. The data were subsequently transferred to land-use maps (1:5000) and digital 3-dimensional terrain models. Most trapping systems proved larger and more varied than previous work had shown. They were obviously located on routes which large reindeer herds followed on long migrations between their winter grazing in the east and summer grazing in the west. The 14C datings indicate that the funnel-shaped traps were mainly in use in the Viking Period and early Middle Ages
    corecore