Association between physical activity and risk of hepatobiliary cancers : A multinational cohort study

Background & Aims: To date, evidence on the association between physical activity and risk of hepatobiliary cancers has been inconclusive. Weexamined this association in the European Prospective Investigation into Cancer and Nutrition cohort (EPIC). Methods: We identified 275 hepatocellular carcinoma (HCC) cases, 93 intrahepatic bile duct cancers (IHBCs), and 164 non-gallbladder extrahepatic bile duct cancers (NGBCs) among 467,336 EPIC participants (median follow-up 14.9 years). We estimated cause-specific hazard ratios (HRs) for total physical activity and vigorous physical activity and performed mediation analysis and secondary analyses to assess robustness to confounding (e.g. due to hepatitis virus infection). Results: In the EPIC cohort, the multivariable-adjusted HR of HCC was 0.55 (95% CI 0.38-0.80) comparing active and inactive individuals. Regarding vigorous physical activity, for those reporting >2 hours/week compared to those with no vigorous activity, the HR for HCC was 0.50 (95% CI 0.33-0.76). Estimates were similar in sensitivity analyses for confounding. Total and vigorous physical activity were unrelated to IHBC and NGBC. In mediation analysis, waist circumference explained about 40% and body mass index 30% of the overall association of total physical activity and HCC. Conclusions: These findings suggest an inverse association between physical activity and risk of HCC, which is potentially mediated by obesity. Lay summary: In a pan-European study of 467,336 men and women, we found that physical activity is associated with a reduced risk of developing liver cancers over the next decade. This risk was independent of other liver cancer risk factors, and did not vary by age, gender, smoking status, body weight, and alcohol consumption. (C) 2019 European Association for the Study of the Liver. Published by Elsevier B.V. All rights reserved.Peer reviewe

Identification of Novel Genetic Markers Associated with Clinical Phenotypes of Systemic Sclerosis through a Genome-Wide Association Strategy

Contains fulltext : 97006.pdf (publisher's version ) (Open Access)The aim of this study was to determine, through a genome-wide association study (GWAS), the genetic components contributing to different clinical sub-phenotypes of systemic sclerosis (SSc). We considered limited (lcSSc) and diffuse (dcSSc) cutaneous involvement, and the relationships with presence of the SSc-specific auto-antibodies, anti-centromere (ACA), and anti-topoisomerase I (ATA). Four GWAS cohorts, comprising 2,296 SSc patients and 5,171 healthy controls, were meta-analyzed looking for associations in the selected subgroups. Eighteen polymorphisms were further tested in nine independent cohorts comprising an additional 3,175 SSc patients and 4,971 controls. Conditional analysis for associated SNPs in the HLA region was performed to explore their independent association in antibody subgroups. Overall analysis showed that non-HLA polymorphism rs11642873 in IRF8 gene to be associated at GWAS level with lcSSc (P = 2.32x10(-12), OR = 0.75). Also, rs12540874 in GRB10 gene (P = 1.27 x 10(-6), OR = 1.15) and rs11047102 in SOX5 gene (P = 1.39x10(-7), OR = 1.36) showed a suggestive association with lcSSc and ACA subgroups respectively. In the HLA region, we observed highly associated allelic combinations in the HLA-DQB1 locus with ACA (P = 1.79x10(-61), OR = 2.48), in the HLA-DPA1/B1 loci with ATA (P = 4.57x10(-76), OR = 8.84), and in NOTCH4 with ACA P = 8.84x10(-21), OR = 0.55) and ATA (P = 1.14x10(-8), OR = 0.54). We have identified three new non-HLA genes (IRF8, GRB10, and SOX5) associated with SSc clinical and auto-antibody subgroups. Within the HLA region, HLA-DQB1, HLA-DPA1/B1, and NOTCH4 associations with SSc are likely confined to specific auto-antibodies. These data emphasize the differential genetic components of subphenotypes of SSc

Reducing the environmental impact of surgery on a global scale: systematic review and co-prioritization with healthcare workers in 132 countries

Abstract Background Healthcare cannot achieve net-zero carbon without addressing operating theatres. The aim of this study was to prioritize feasible interventions to reduce the environmental impact of operating theatres. Methods This study adopted a four-phase Delphi consensus co-prioritization methodology. In phase 1, a systematic review of published interventions and global consultation of perioperative healthcare professionals were used to longlist interventions. In phase 2, iterative thematic analysis consolidated comparable interventions into a shortlist. In phase 3, the shortlist was co-prioritized based on patient and clinician views on acceptability, feasibility, and safety. In phase 4, ranked lists of interventions were presented by their relevance to high-income countries and low–middle-income countries. Results In phase 1, 43 interventions were identified, which had low uptake in practice according to 3042 professionals globally. In phase 2, a shortlist of 15 intervention domains was generated. In phase 3, interventions were deemed acceptable for more than 90 per cent of patients except for reducing general anaesthesia (84 per cent) and re-sterilization of ‘single-use’ consumables (86 per cent). In phase 4, the top three shortlisted interventions for high-income countries were: introducing recycling; reducing use of anaesthetic gases; and appropriate clinical waste processing. In phase 4, the top three shortlisted interventions for low–middle-income countries were: introducing reusable surgical devices; reducing use of consumables; and reducing the use of general anaesthesia. Conclusion This is a step toward environmentally sustainable operating environments with actionable interventions applicable to both high– and low–middle–income countries

Mitigating Wind Energy Impacts on Wildlife: Approaches for Multiple Taxa

Mitigating impacts of wind energy development on wildlife is important for conservation and public acceptance of this energy source. We provide an overview of approaches to mitigate impacts of onshore wind energy development on wildlife, following steps in the mitigation hierarchy, including avoidance, minimization, and compensatory mitigation. Planning and avoiding predicted high-risk areas is fundamental to reduce impacts on birds and bats. Contrary to avoidance, once facilities are built, options to minimize impacts need to be tailored to species at the specifc site, and can be limited especially for bats. Curtailing wind turbine operations is the only approach proven effective at reducing bat mortality. While curtailment may in part also be effective for birds, micro-siting and repowering also are likely to reduce mortality. Compensation should be considered only as part of the mitigation hierarchy when unforeseen or unavoidable impacts remain. Offsite habitat-based compensatory measures may provide the best offsets for incidental bird and bat mortality. While the conceptual framework and predictive modelling for compensatory measures are well-established, empirical evidence demonstrating effectiveness and achievement of no-net loss for wildlife populations is lacking. Similarly, few studies have evaluated effectiveness of minimization measures and other forms of mitigation. Evaluating effectiveness of preconstruction wildlife assessments and habitat modeling in predicting wildlife mortality at wind facilities remains a research need. Additionally, lack of population data for many species of wildlife hinders knowledge of population-level impacts and effectiveness of mitigation measures. Policy revisions and regulation may be necessary, especially when wildlife agencies have little or no authority in decision-making or no protection for wildlife beyond voluntary measures

Estimering av otertetthet på Muddværet, Vegaøyan Verdensarvområde, og Vega

van Dijk, J., Israelsen, M.F., May, R., Guidos, S., Vanderlocht, C. & Kleven, O. 2022. Estimering av otertetthet på Muddværet, Vegaøyan Verdensarvområde, og Vega. NINA Rapport 2130. Norsk institutt for naturforskning. Hovedmålet med oterovervåkningen i Vegaøyan Verdensarvområde og Vega var å få estimert den lokale otertettheten ved hjelp av DNA-analyse av innsamlede oterekskrementer. Overvåkningsprosjektet startet i 2019 med gjentatte kartlegginger i 2020. For å overvåke den lokale oterpopulasjonen og få et estimat av minimum antall dyr som bor i studieområdet, brukte vi DNAanalyse av innsamlet fersk avføring for å identifisere individuelle otere. Ved å bruke oterindivider ble det beregnet lokale otertettheter. På grunn av koronapandemien gikk datainnsamlingen ikke som planlagt og dette resulterte i mindre innsamlingsmateriell enn det som trengs for en robust tetthetsestimering. Derfor har vi i tillegg supplert den lokale otertetthetsanalysen med en Capwire-analyse og habitatmodellering for å sammenligne de ulike otertetthetsresultatene og dermed vurdere robustheten av otertetthetsberegningene basert på DNA-analyse. Oter-DNA ble ekstrahert fra totalt 55 innsamlede ferske prøver, noe som førte til at 28 prøver kunne klassifiseres til individnivå. Dette representerer en suksessrate på 51%. Av de 28 vellykkede prøvene (på individnivå) ble seks hunn- og 13 hannotere identifisert. Vanligvis blir hunnotere gjenfunnet med høyere frekvens, men i dette studiet gjenfant vi kun to hannotere på Muddværet i de to årene med innsamling. På grunn av manglende gjenfangst antar vi at DNAmaterialet er fra etablerte voksne med bestemte revirer og ynglinger som etter hvert flytter til nye områder ut fra de kyststrekninger som ble tatt med i beregningene. Basert på DNA-resultatene har vi beregnet en lokal otertetthet på 4,3 oterindivider per 10km kystlinje på sørsiden av Vega og 5,1 oterindivider per 10 km på Muddværet. Capwire-metoden resulterte i 4,3 og 3,7 otere per 10 km på henholdsvis sørsiden av Vega og Muddværet, mens habitatmodellen ga oss 4,1 of 1,0 oterindivider per 10 km kystlinje for henholdsvis sørsiden av Vega og Muddværet. I DNA-analysen inkluderes oterindividene som var registrert både i 2019 og 2020 med kun to hanner på Muddværet og resten uten gjenfangst, og dermed inkluderer datasettet både de etablerte voksne dyrene og ynglingene. Capwire-metoden forutsetter at dyr er etablert (dvs. lukket bestand), mens habitatmodellen baserer seg på geografiske variabler og oterhabitatpreferanser. Det viser seg at de tre forskjellige otertetthetsberegningene på sørsiden av Vega (4,3; 4,3; 4,1) er ganske like og dermed ganske troverdige. Muddværet viser derimot ganske ulike otertetthetsberegninger (5,1; 3,7; 1,0). Vi antar at habitatmodellen ikke gir et godt nok bilde av de relativt mange småøyer som resulterte i sterk dominans av sjø-relaterte variabler, som sier for lite om oterhabitategnethet på land. Capwire-resultatet på Muddværet er ganske robust, og på grunn av antakelse om at det er en lukket bestand uten flytting av dyr, og kun med etablerte dyr, gir dette et ganske troverdig resultat. Otertetthetsberegning basert på DNA på Muddværet slo ut ganske høyt, noe som kan tyde på at det er mange, og spesielt nye hannotere, som prøver å etablere seg etter at otere ble skutt som konfliktdempende tiltak. På Muddværet har fellingstillatelser blitt innvilget de siste årene, og flere otere har blitt skutt, noe som påvirker bestandsstabiliteten. Vi antar at det høye tetthetsestimatet fra DNA-analyse på Muddværet (5,1 otere/10 km) skyldes at flere ikke-etablerte individer trekker seg til områdene hvor etablerte dyr ble skutt tidligere enn man kan forvente for et område hvor hann- og hunnotere har etablert seg. Hvordan den reelle bestandstettheten kommer til å bli med og uten utskyting er ikke mulig å forutse basert på kun to år med innsamling. Det trengs flere datainnsamlinger over flere år for å kunne konkludere på tilstedeværelse av oter i forskjellige områder, variasjon i tetthet og hvordan lokal tetthet av oter påvirkes av felling eller av andre ytre påvirkninger. Dette vil bidra til å bedre kunne forstå og avbøte på lokale konflikter mellom oter og menneskelige aktiviteter

Estimering av otertetthet på Muddværet, Vegaøyan Verdensarvområde, og Vega

van Dijk, J., Israelsen, M.F., May, R., Guidos, S., Vanderlocht, C. & Kleven, O. 2022. Estimering av otertetthet på Muddværet, Vegaøyan Verdensarvområde, og Vega. NINA Rapport 2130. Norsk institutt for naturforskning. Hovedmålet med oterovervåkningen i Vegaøyan Verdensarvområde og Vega var å få estimert den lokale otertettheten ved hjelp av DNA-analyse av innsamlede oterekskrementer. Overvåkningsprosjektet startet i 2019 med gjentatte kartlegginger i 2020. For å overvåke den lokale oterpopulasjonen og få et estimat av minimum antall dyr som bor i studieområdet, brukte vi DNAanalyse av innsamlet fersk avføring for å identifisere individuelle otere. Ved å bruke oterindivider ble det beregnet lokale otertettheter. På grunn av koronapandemien gikk datainnsamlingen ikke som planlagt og dette resulterte i mindre innsamlingsmateriell enn det som trengs for en robust tetthetsestimering. Derfor har vi i tillegg supplert den lokale otertetthetsanalysen med en Capwire-analyse og habitatmodellering for å sammenligne de ulike otertetthetsresultatene og dermed vurdere robustheten av otertetthetsberegningene basert på DNA-analyse. Oter-DNA ble ekstrahert fra totalt 55 innsamlede ferske prøver, noe som førte til at 28 prøver kunne klassifiseres til individnivå. Dette representerer en suksessrate på 51%. Av de 28 vellykkede prøvene (på individnivå) ble seks hunn- og 13 hannotere identifisert. Vanligvis blir hunnotere gjenfunnet med høyere frekvens, men i dette studiet gjenfant vi kun to hannotere på Muddværet i de to årene med innsamling. På grunn av manglende gjenfangst antar vi at DNAmaterialet er fra etablerte voksne med bestemte revirer og ynglinger som etter hvert flytter til nye områder ut fra de kyststrekninger som ble tatt med i beregningene. Basert på DNA-resultatene har vi beregnet en lokal otertetthet på 4,3 oterindivider per 10km kystlinje på sørsiden av Vega og 5,1 oterindivider per 10 km på Muddværet. Capwire-metoden resulterte i 4,3 og 3,7 otere per 10 km på henholdsvis sørsiden av Vega og Muddværet, mens habitatmodellen ga oss 4,1 of 1,0 oterindivider per 10 km kystlinje for henholdsvis sørsiden av Vega og Muddværet. I DNA-analysen inkluderes oterindividene som var registrert både i 2019 og 2020 med kun to hanner på Muddværet og resten uten gjenfangst, og dermed inkluderer datasettet både de etablerte voksne dyrene og ynglingene. Capwire-metoden forutsetter at dyr er etablert (dvs. lukket bestand), mens habitatmodellen baserer seg på geografiske variabler og oterhabitatpreferanser. Det viser seg at de tre forskjellige otertetthetsberegningene på sørsiden av Vega (4,3; 4,3; 4,1) er ganske like og dermed ganske troverdige. Muddværet viser derimot ganske ulike otertetthetsberegninger (5,1; 3,7; 1,0). Vi antar at habitatmodellen ikke gir et godt nok bilde av de relativt mange småøyer som resulterte i sterk dominans av sjø-relaterte variabler, som sier for lite om oterhabitategnethet på land. Capwire-resultatet på Muddværet er ganske robust, og på grunn av antakelse om at det er en lukket bestand uten flytting av dyr, og kun med etablerte dyr, gir dette et ganske troverdig resultat. Otertetthetsberegning basert på DNA på Muddværet slo ut ganske høyt, noe som kan tyde på at det er mange, og spesielt nye hannotere, som prøver å etablere seg etter at otere ble skutt som konfliktdempende tiltak. På Muddværet har fellingstillatelser blitt innvilget de siste årene, og flere otere har blitt skutt, noe som påvirker bestandsstabiliteten. Vi antar at det høye tetthetsestimatet fra DNA-analyse på Muddværet (5,1 otere/10 km) skyldes at flere ikke-etablerte individer trekker seg til områdene hvor etablerte dyr ble skutt tidligere enn man kan forvente for et område hvor hann- og hunnotere har etablert seg. Hvordan den reelle bestandstettheten kommer til å bli med og uten utskyting er ikke mulig å forutse basert på kun to år med innsamling. Det trengs flere datainnsamlinger over flere år for å kunne konkludere på tilstedeværelse av oter i forskjellige områder, variasjon i tetthet og hvordan lokal tetthet av oter påvirkes av felling eller av andre ytre påvirkninger. Dette vil bidra til å bedre kunne forstå og avbøte på lokale konflikter mellom oter og menneskelige aktiviteter.van Dijk, J., Israelsen, M.F., May, R., Guidos, S., Vanderlocht, C. & Kleven, O. 2022. Estimating otter density on Muddværet, Vegaøyan World Heritage Site, and Vega. NINA Report 2130. Norwegian Institute for Nature Research. The main objective of the otter monitoring at the Vegaøyan World Heritage Site and Vega mainland was to estimate the local otter density by means of DNA analysis of collected fresh otter faeces. The monitoring project started in 2019 with a repeated survey in the beginning of 2020. Using otter individuals, local otter densities were calculated. Due to the corona pandemic, with its travel restrictions and fieldwork restrictions, data collection did not go as planned, with the result that less material was collected than is needed for a robust density estimation. Therefore, we have also supplemented the local otter density analysis with a Capwire analysis and habitat model to compare the different otter density results for assessing the robustness of the otter density calculations based on DNA analysis. Otter DNA was extracted from a total of 55 fresh samples collected, and for 28 samples it was possible to classify the extracted DNA at the individual level. This represents a success rate of 51%. Of the 28 successful samples for which we obtained the identity at the individual level, six female and 13 male otters were identified. Normally, female otters are found with a higher frequency, because they have smaller territories than male otters. However, in this study we only found two male otters on Muddværet from which fresh otter faeces were found both in 2019 and in 2020. Due to the absence of recapture, we assume that the DNA material is from established adults who have specific territories together and from juveniles who eventually move to new areas outside the coastal areas which were included in calculations. Based on the DNA results, we have come to a local otter density of 4.3 otter individuals per 10 km coastline at Vega mainland and 5.1 otter individuals per 10 km on Muddværet. The Capwire method resulted in 4.3 and 3.7 otters per 10 km on the Vega mainland and Muddværet, respectively, while the habitat model estimated 4.1 and 1.0 otter individuals per 10 km coastline for the Vega mainland and Muddværet, respectively. The DNA analysis included the otter individuals that were registered both in 2019 and 2020, with only two males on Muddværet and the rest without recapture, and thus includes a data set for both the established adults and the un-established young animals. The Capwire method assumes that animals are established (i.e. a closed population), while the habitat model is based on geographical variables and based on otter habitat preferences regardless of established and un-established animals. It turns out that the three different otter density calculations at Vega mainland (4.3; 4.3; 4.1) are quite similar and thus quite credible. On Muddværet, on the other hand, we have quite different otter density calculations (5.1; 3.7; 1.0). We assume that the habitat model does not give a good enough prediction of the otter preferred habitat because the relatively many small islands and sea-related variables resulted in a strong dominance of sea-related variables and therefore doesn’t reflect otter habitat reference on land. The Capwire result on Muddværet is quite robust, and due to the assumption that it is a closed population without young animals moving out to new areas, the result is fairly credible. Otter density calculation based on DNA on Muddværet turned out to be quite high, which may indicate that many – especially new male otters – are trying to establish themselves after otters were taken out when permits to kill were issued as a measure to minimise conflicts. On Muddværet, shooting permits have been granted during recent years, and several otters have been culled, which affects the population stability. We assume that high density estimate based on the DNA analysis on Muddværet (5.1 otters /10 km) may be due to more non-established individuals migrating to the areas where established animals were culled, more than one might expect for an area where male and female otters have a stable social structure. How the population density will be affected by culling animals is hard to predict based on only two years of data. More data over several years is needed to be able to conclude on the variation in density and how the local density of otters is affected by culling or other external influences. This in turn will help to better understand and mitigate local conflicts between otters and human activities

Prevailing weather conditions and diet composition affect chick growth and survival in the black-legged kittiwake

To identify priorities for management of seabirds during the breeding season, it is important to understand the ecological mechanisms driving chick growth and survival. In this study, we examined the effects of diet and prevailing weather on the growth and survival of chicks of black-legged kittiwakes Rissa tridactyla over a 10 yr period at Anda, a seabird colony in northern Norway. We show that across all years, there was a significant effect of diet composition delivered to chicks on their growth and survival. A higher proportion of sandeel Ammodytes spp. in the chick diet was associated with an increase in daily growth rates, a pattern that was especially pronounced for the youngest chick in 2-chick broods. A high proportion of mesopelagic fish in the chick diet was associated with a decrease in survival, again, especially for the youngest chick in 2-chick broods. Periods of strong southerly winds also led to reduced survival, probably linked to nests being washed down from the colony. Growth rates of kittiwake chicks were negatively affected by wind speed, likely due to adults having to work more in the exposed habitats in strong winds, causing a reduction in the amount of food supplied to the chicks. Our results emphasise the importance of conservation of specific marine habitats shown to be important foraging areas in ensuring the reproductive success of seabirds. This might prove increasingly important if future climate regimes make ecological conditions more challenging for seabirds

The Origin of Slow Carrier Transport in BiVO₄ Thin Film Photoanodes: A Time-Resolved Microwave Conductivity Study

We unravel for the first time the origin of the poor carrier transport properties of BiVO₄, a promising metal oxide photoanode for solar water splitting. Time-resolved microwave conductivity (TRMC) measurements reveal an (extrapolated) carrier mobility of ∼4 × 10^–2 cm² V^–1 s^–1 for undoped BiVO₄ under ∼1 sun illumination conditions, which is unusually low for a photoanode material. The poor carrier mobility is compensated by an unexpectedly long carrier lifetime of 40 ns. This translates to a relatively long diffusion length of 70 nm, consistent with the high quantum efficiencies reported for BiVO₄ photoanodes. Tungsten (W) doping is found to strongly decrease the carrier mobility by introducing intermediate-depth donor defects as carrier traps. At the same time, the increased carrier density improves the overall photoresponse, which confirms that bulk electronic conductivity is one of the main performance bottlenecks for BiVO₄