GLUT4 and UBC9 Protein Expression Is Reduced in Muscle from Type 2 Diabetic Patients with Severe Insulin Resistance

Subgroups of patients with type 2 diabetes mellitus demand large insulin doses to maintain euglycemia. These patients are characterized by severe skeletal muscle insulin resistance and the underlying pathology remains unclear. The purpose of this study was to examine protein expression of the principal glucose transporter, GLUT4, and associated proteins in skeletal muscle from type 2 diabetic patients characterized by severe insulin resistance.Seven type 2 diabetic patients with severe insulin resistance (mean insulin dose 195 IU/day) were compared with seven age matched type 2 diabetic patients who did not require insulin treatment, and with an age matched healthy control group. Protein expression of GLUT4 and associated proteins was assessed in muscle and fat biopsies using standard western blotting techniques.GLUT4 protein expression was significantly reduced by ∼30 pct in skeletal muscle tissue from severely insulin resistant type 2 diabetic subjects, compared with both healthy controls and type 2 diabetic subjects that did not require insulin treatment. In fat tissue, GLUT4 protein expression was reduced in both diabetic groups. In skeletal muscle, the reduced GLUT4 expression in severe insulin resistance was associated with decreased ubiquitin-conjugating enzyme 9 (UBC9) expression while expression of GLUT1, TBC1D1 and AS160 was not significantly different among type 2 diabetic patients and matched controls.Type 2 diabetic patients with severe insulin resistance have reduced expression of GLUT4 in skeletal muscle compared to patients treated with oral antidiabetic drugs alone. GLUT4 protein levels may therefore play a role in the pathology behind type 2 diabetes mellitus among subgroups of patients, and this may explain the heterogeneous response to insulin treatment. This new finding contributes to the understanding of the underlying mechanisms for the development of extreme insulin resistance

Design and baseline characteristics of the finerenone in reducing cardiovascular mortality and morbidity in diabetic kidney disease trial

Background: Among people with diabetes, those with kidney disease have exceptionally high rates of cardiovascular (CV) morbidity and mortality and progression of their underlying kidney disease. Finerenone is a novel, nonsteroidal, selective mineralocorticoid receptor antagonist that has shown to reduce albuminuria in type 2 diabetes (T2D) patients with chronic kidney disease (CKD) while revealing only a low risk of hyperkalemia. However, the effect of finerenone on CV and renal outcomes has not yet been investigated in long-term trials. Patients and Methods: The Finerenone in Reducing CV Mortality and Morbidity in Diabetic Kidney Disease (FIGARO-DKD) trial aims to assess the efficacy and safety of finerenone compared to placebo at reducing clinically important CV and renal outcomes in T2D patients with CKD. FIGARO-DKD is a randomized, double-blind, placebo-controlled, parallel-group, event-driven trial running in 47 countries with an expected duration of approximately 6 years. FIGARO-DKD randomized 7,437 patients with an estimated glomerular filtration rate >= 25 mL/min/1.73 m(2) and albuminuria (urinary albumin-to-creatinine ratio >= 30 to <= 5,000 mg/g). The study has at least 90% power to detect a 20% reduction in the risk of the primary outcome (overall two-sided significance level alpha = 0.05), the composite of time to first occurrence of CV death, nonfatal myocardial infarction, nonfatal stroke, or hospitalization for heart failure. Conclusions: FIGARO-DKD will determine whether an optimally treated cohort of T2D patients with CKD at high risk of CV and renal events will experience cardiorenal benefits with the addition of finerenone to their treatment regimen. Trial Registration: EudraCT number: 2015-000950-39; ClinicalTrials.gov identifier: NCT02545049

Fiskebiologiske undersøkelser i Auravassdraget. Årsrapport fra undersøkelser i 2021

Bremset, G., Jensås, J.G., Karlsson, S., Havn, T.B., Ambjørndalen, V., Holthe, E. & Sæter, A.O. 2022. Fiskebiologiske undersøkelser i Auravassdraget. Årsrapport fra undersøkelser i 2021. NINA Rapport 2089. Norsk institutt for naturforskning. I Auravassdraget har det blitt gjennomført regelmessige undersøkelser siden 1987, og fra og med 2001 har bestandene av laks og sjøaure blitt overvåket på årlig basis. Innretningen av undersøkelsene har variert en del i løpet av undersøkelsesperioden, og i 2021 hadde undersøkelsesprogrammet følgende hovedelementer: 1) Genetiske analyser av familietilhørighet hos vok-senlaks fanget i Eira, 2) Analyse av skjellprøver av voksen laks og sjøaure, 3) Registrering av gytefisk i Eira og Aura, 4) Kvantitativt elektrisk fiske av ungfisk i Eira og Aura, 5) Overvåking av skjulkapasitet og ungfisktetthet i to tiltaksområder i Eira, og 6) Genetiske analyser av familietil-hørighet hos ungfisk fanget i områder av Aura der det har vært rognutlegging. I 2021 ble det i sportsfisket avlivet 239 lakser og 215 sjøaurer i Auravassdraget. I tillegg ble 342 lakser og 180 sjøaurer satt levende ut igjen. Samlet laksefangst var omtrent en halvering sammenlignet med året før, og på et midlere nivå for hele undersøkelsesperioden 2001-2021. En generell trend er at samlet fangst og relativt innslag av sjøaure har gått ned i elvefisket, mens laksefangstene siden årtusenskiftet har variert rundt et gjennomsnittsnivå på om lag to tonn. Laksfangstene fordelte seg i 57 % smålaks, 34 % mellomlaks og 10 % storlaks. I Eikesdalsvatnet ble det rapportert fanget 85 lakser og 193 sjøaurer, og laksefangsten fordelte seg i 87 % smålaks, 12 % mellomlaks og 1 % storlaks. Antallsmessig utgjorde fangstutbyttet i Eikesdalsvatnet 49 % av samlet sjøaurefangst i vassdraget. Genetiske analyser av prøver fra 98 lakser som ble fanget i fiskesesongen i Eira, viste at 62 individer hadde opphav fra stamfisk i Eresfjordanlegget. Dette tilsier et innslag av utsatte individer på drøyt 63 %. Det er verdt å merke seg at det i både 2020 og 2021 var små forskjeller i innslaget av utsatt fisk i fangstene på Siramoen og Engelskhuset. I og med at prøvetakingen fra de ulike områdene av Eira skjedde uavhengig av hverandre, og det i begge undersøkelsesårene er godt samsvar mellom resultatene i de to områdene, synes det ikke å ha vært noen skjevhet i utvalget som følge av systematiske feil. Følgelig er det grunn til å anta at resultatene fra de genetiske analysene av voksenlaks, gir et forholdsvis representativt bilde av hvordan sammensetningen av laksebestanden i Eira var i 2020 og 2021. Det ble analysert skjellprøver fra 82 lakser fanget i Eira i løpet av sommeren og høsten 2021. Av disse var det 56 prøver som ga entydige resultater med hensyn til opphav. Disse fordelte seg i 30 naturlig produserte individer (53 %), 24 utsatte individer (43 %) samt to rømte oppdrettslakser (4 %). De siste 26 skjellprøvene var av lakser med usikkert opphav. Innslaget av oppdrettslaks i Eira har siden 2006 ligget under 10 %, mens det enkelte år tidligere i undersøkelsesperioden har vært et innslag på over 30 %. Det er verdt å merke seg at omfanget av skjellanalyser var betydelig lavere i 2020 og 2021 enn i foregående år, samt at 74 av 82 skjellprøver ble tatt fra laks fanget utenom ordinær fiskesesong. Høsten 2021 ble det registrert 455 gytelakser og 541 antatt voksne sjøaurer i Eira. Antall regist-rerte gytelaks er blant de høyeste som har vært registrert siden undersøkelsene startet i 2007, men en del lavere enn høstene 2019 og 2020. Laksene fordelte seg i 50 % smålaks, 37 % mellomlaks, og 13 % storlaks. Innslaget av smålaks var noe høyere enn i de fleste årene i perioden 2007-2021. Når det gjelder sjøaure var alle størrelsesgrupper godt representert, med en liten overvekt av middels store individer (44 % av observasjonene). I Aura ble det observert 26 gytelakser og 333 sjøaurer på strekningen mellom skytebanen og Eikesdalsvatnet. Dette er de høyeste registreringene av begge arter siden gytefisktellingene startet. Det rekordhøye antallet observerte sjøaurer tyder på at det har vært en positiv bestandsutvikling i perioden 2019-2021. I løpet av perioden 2007-2021 har gytebestandsmålet i Eira sannsynligvis blitt oppnådd i 2008, 2011, 2012 og 2015, samt i hele perioden 2017-2021. I de seks resterende årene har gytebe-standsmålet etter all sannsynlighet ikke blitt oppnådd. En hovedgrunn til manglende måloppnåelse har vært en høy beskatning under elvefiske. Dersom elvebeskatningen hadde vært på et lavere nivå, ville gytebestandsmålet i Eira trolig vært oppnådd i de aller fleste år i undersøkelsesperioden. Det synes som at det årlige innsiget de fleste år har vært stort nok for å sikre tilstrekkelig gyteaktivitet i nedre deler av Auravassdraget. Imidlertid er innsiget av laks i stor grad avhengig av kultiveringsvirksomhet. Det anbefales derfor at det videreføres tiltak for å begrense uttaket av laks under elvefiske i Eira, slik at gytebestandsmålet kan oppnås årlig, samt at lakse-produksjon i mindre grad er avhengig av omfattende kultiveringsvirksomhet. Ungfiskundersøkelsene i Eira har vist store variasjoner i ungfisktetthet. Fra perioden 1988-1993 til perioden 2001-2006, var det en betydelig nedgang i tettheten av eldre ungfisk. Etter at stasjonsnettet ble utvidet i 2007, ble det registrert en viss økning i tetthet av eldre laksunger, mens tettheten av eldre aureunger fortsatt var på samme nivå som i perioden 2001-2006. I perioden 2007-2021 har det vært registrert midlere tettheter på 15-39 eldre laksunger per 100 m2, mens midlere tettheter av eldre aureunger har variert fra to til åtte individer per 100 m2. I Aura har det helt siden 2006 vært lave tettheter av eldre aureunger (10-30 individer per 100 m2), og svært lave tettheter av eldre laksunger (5-20 individer per 100 m2). Det synes som om det har vært en større nedgang i tettheten av aureunger enn laksunger de siste tjue årene. Genetiske analyser av 95 ungfisk fra Aura viste at det var 40 laksunger, 41 aureunger og 14 artshybrider mellom laks og aure. Av de 40 laksungene var det tolv individer som har opphav fra til sammen ni familiegrupper i Eresfjordanlegget. Av disse var det fire individer som stammet fra rognutlegging i 2019 (toåringer), fem individer fra rognutlegging i 2020 (ettåringer), og tre individer fra rognutlegging i 2021 (årsyngel). Det var forholdsvis store forskjeller i andel utsatt fisk i de tre utleggingsområdene, med betydelig høyere innslag av utsatt fisk i det øverste og det nederste utleggingsområdet enn i det midterste utleggingsområdet. Disse resultatene kan i stor grad forklares ut fra hvor det har skjedd rognutlegging i de senere år. I perioden 2013-2021 har det vært en nedadgående trend i tetthet av ungfisk i to områder der det er gjennomført fysiske habitattiltak. I et tiltaksområde nedstrøms Kirkehølen var tettheten av laksunger eldre enn årsyngel over 180 individer per 100 m2 i 2013, for deretter å ha blitt gradvis redusert til mindre enn 50 individer per 100 m2 i 2016. Imidlertid ble nivået hevet igjen til om lag 100 individer per 100 m2 høsten 2019, før tetthetene høsten 2021 igjen gikk ned til et lignende nivå som høsten 2016. I et tiltaksområde ved Maltsteinen var tettheten av laksunger eldre enn årsyngel om lag 80 individer per 100 m2 i 2013-2014, før en reduksjon ned mot 10-20 individer per 100 m2 i perioden 2016-2018. Høsten 2019 økte mengden eldre laksunger til om lag 60 individer per 100 m2, før tettheten av eldre laksunger avtok høsten 2020 og forble lav i 2021. Basert på oppnådde erfaringer fra årlige undersøkelser i perioden 2001-2021, anbefales det å videreføre et tiltaksrettet undersøkelsesprogram i Eira og Aura. Blant annet bør det fortsatt gjennomføres genetisk sporing av fisk som er utsatt som smolt i Eira eller lagt ut som rogn i Aura. For å vurdere relativ suksess av utsatt fisk kan det gjennomføres komparative analyser av na-turlig produsert og anleggsprodusert laksesmolt. Dette kan gjøres ved å PIT-merke naturlig produsert laksesmolt fanget under elektrisk fiske og i smoltfelle, og registrere merkete fisk på PIT-antenne i nedre deler av Eira. Videre bør det gjennomføres oppfølgende undersøkelser i områder der det har blitt gjort eller er planlagt habitatrestaurering. Resultatene fra habitatstudiene vil være et sentralt element for en framtidig, helhetlig tiltaksplan for Auravassdraget

Undersøkelser av genetisk innkrysning av rømt oppdrettslaks i villaksbestanden i Altaelva

Aronsen, T., Karlsson, S., Ugedal, O., Diserud, O.H., Ulvan, E.M., Saksgård, L. & Næsje, T. 2017. Undersøkelser av genetisk innkrysning av rømt oppdrettslaks i villaksbestanden i Altaelva. NINA Rapport 1385 32 s. Til tross for tiltak for å bedre forholdene for villaks i øvre deler av lakseførende strekning av Altaelva (Sautso) etter kraftutbyggingen i 1987, har Sautso fortsatt redusert smoltproduksjon og fangster av voksen laks. I tillegg har det i enkelte år i Sautso vært høye andeler oppdrettslaks om høsten rett før villaksens gyteperiode. Andelen rømt oppdrettslaks i fangstene om høsten har i Sautso variert fra 0 % i 2015 til 36 % i 2013, mens tilsvarende andeler i resten av Altaelva har variert fra 2 % i 2015 til 17 % i 2011. En teori er at genetisk innkrysning av oppdrettslaks (genetisk påvirkning som følge av at rømt oppdrettslaks gyter i naturen) sammen med effekter av kraftutbyggingen kan bidra til den reduserte villaksproduksjonen i Sautso, ved at avkom av krysninger mellom oppdrettslaks og villaks har lavere overlevelse enn ren villaks. Utfra at det i enkelte år er observert høyere andeler rømt oppdrettslaks i Sautso sammenliknet resten av Altaelva, forventes det større grad av innkrysning av rømt oppdrettslaks i Sautso enn lengre ned i elva. For å undersøke dette har vi undersøkt genetisk innkrysning av rømt oppdrettslaks i 1+ laksunger fra Sautso og nedre deler av Altaelva (Jøra/Vina/Raipas) fra gyteårene 2010, 2011, 2013 og 2014. Videre har vi undersøkt om grad av innkrysning endrer seg med alderen til laksungene for avkom fra gyteårene 2011, 2013 og 2014. Vi undersøkte innkrysning blant 0+, 1+ og 2+ laksunger som var avkom fra 2011 og 2013 og 0+ og 1+ laksunger fra 2014. Til sist har vi undersøkt om det er høyere grad av innkrysning av rømt oppdrettslaks i Sautso enn i nedre deler av Altaelva blant voksen villaks som returnerer til Altaelva for å gyte. Dette ble undersøkt for voksen villaks fanget under høstfisket i 2014. Vi fant at 1+ laksungene i Sautso hadde signifikant innkrysning av rømt oppdrettslaks i to av de fire årene, 4,5 % innkrysning i 2011 og 6,9 % i 2013. Det var derimot ingen signifikant innkrysning av rømt oppdrettslaks hos 1+ laksunger i noen av årsklassene i nedre deler av Altaelva. Dette tyder på at laksunger i Sautso i større grad enn laksunger i nedre deler av Alta er påvirket av genetisk innkrysning av rømt oppdrettslaks. I laksungene fra gyteårene 2011 og 2013 fant vi avtagende genetisk innkrysning fra 0+ til 1+ og fra 1+ til 2+. I avkom fra 2011 var det 5,0 % innkrysning i 0+ laksunger, 4,5 % i 1+ og 1,8 % i 2+. I 2013 fant vi 9,6 % innkrysning i 0+ laksunger, 6,9 % i 1+ og 6,0 % i 2+. I disse to årsklassene var den genetiske innkrysningen signifikant i både 0+ og 1+ laksunger og i 2013 var det fremdeles signifikant innkrysning i 2+ laksunger. For gyteåret 2014 var det ikke signifikant innkrysning i 0+ laksungene (0,5 %) eller 1+ (1,6 %), og det var heller ingen nedgang fra 0+ til 1+. Selv om det ikke var statistisk signifikante endringer mellom aldersklassene for 2011 og 2013 indikerer resultatene våre at avkom med oppdrettslaksgener har høyere dødelighet enn rene villaksunger. For å undersøke i hvilken grad voksenfisken som kommer tilbake til Altaelva for å gyte er påvirket av genetisk innkrysning, og hvorvidt voksen laks også viser en større grad av inn-krysning i Sautso sammenliknet med laks fanget i de nedre delene, undersøkte vi innkrysningen i voksen villaks fanget under høstfisket i Altaelva i 2014. I motsetning til ungfisken, som hadde signifikant innkrysning av rømt oppdrettslaks i to av fire år i Sautso, men ikke i nedre deler av Altaelva, fant vi signifikant genetisk innkrysning både i Sautso (2,3 %) og i nedre deler av Altaelva (4,6 %) blant voksen villaks

Fiskebiologiske undersøkelser i Auravassdraget. Årsrapport fra undersøkelser i 2022

Bremset, G., Holthe, E., Ambjørndalen, V., Hagen, I.J., Havn, T.B., Jensås, J.G., Johansen, K.N., Karlsson, S., Saksgård, R., Sæter, A.O. & Østborg, G.M. 2023. Fiskebiologiske undersøkelser i Auravassdraget. Årsrapport fra undersøkelser i 2022. NINA Rapport 2262. Norsk institutt for naturforskning. I Auravassdraget har det blitt gjennomført regelmessige undersøkelser siden 1987, og fra og med 2001 har bestandene av laks og sjøaure blitt overvåket på årlig basis. Innretningen av undersøkelsene har variert en del i løpet av denne perioden. For undersøkelsesperioden 2022-2026 har utredningsprogrammet følgende hovedelementer: 1) Ungfiskundersøkelser i Eira og Aura, 2) Gytefiskundersøkelser i Eira og Aura, 3) Gytegropregistreringer i Eira og Aura, 4) Analyser av voksen laks og sjøaure, 5) Kartlegging av elvemusling i Eira og Aura, 6) Vurdering av behov for smoltundersøkelser i Eira, 7) Utarbeidelse av helhetlig tiltaksplan for Auravassdraget, og 8) Evaluering av tilslag på utsettinger i Eira og Aura. I 2022 ble det avlivet 219 lakser og 259 sjøaurer under sportsfisket i Auravassdraget. I tillegg ble 256 lakser og 172 sjøaurer gjenutsatt. Samlet laksefangst var noe lavere enn i 2021, samt noe lavere enn gjennomsnittsnivået for perioden 2001-2022. En generell trend etter årtusenskiftet er at samlet fangst og relativt innslag av sjøaure har gått ned, mens laksefangstene har variert rundt et gjennomsnittsnivå på om lag to tonn. Laksfangstene i 2022 fordelte seg i 31 % smålaks, 54 % mellomlaks og 15 % storlaks. I Eikesdalsvatnet ble det rapportert fanget 53 lakser og 241 sjøaurer, og laksefangsten fordelte seg i 89 % smålaks, 9 % mellomlaks og 2 % storlaks. Antallsmessig utgjorde fangstutbyttet i Eikesdalsvatnet 56 % av samlet sjøaurefangst i vassdraget. Av 114 skjellprøver fra laks fanget i Eira var det 105 som ga entydige resultater med hensyn til opphav. Disse fordelte seg i 61 naturlig produserte individer (58 %), 43 utsatte individer (41 %) samt én rømt oppdrettslaks (1 %). Innslaget av utsatt laks har variert betydelig etter at det i 1987 ble startet opp med årlige skjellanalyser. I de første årene var det et relativt lite innslag av utsatt fisk, før innslaget gradvis økte utover 2000-tallet. Etter at det skjedde en omlegging til rettet fiske mot utsatt fisk, har det blitt nødvendig å benytte genetiske analyser som hovedmetode for å spore utsatt fisk. Omfanget av skjellanalyser har derfor blitt kraftig redusert sammenlignet med tidligere perioder. Én annen endring er at det i senere år har blitt inkludert prøver fra laks fanget utenom ordinær fiskesesong. Under drivtelling i Eira høsten 2022 ble det registrert 394 gytelakser og 519 antatt voksne sjøaurer. Antall registrerte gytelakser lå noe over gjennomsnittet for det som er registrert siden 2007, men en del lavere enn i perioden 2019-2021. Mesteparten av gytelaksene ble registrert i området nedstrøms skolebrua, mens mesteparten av sjøaurene ble registrert på strekningen nedstrøms Eikesdalsvatnet. Gytelaksene fordelte seg i 29 % smålaks, 53 % mellomlaks, og 18 % storlaks. Under drivtelling i Aura ble det observert to gytelakser og 236 sjøaurer på to undersøkte strekninger oppstrøms og nedstrøms Litlevatnet. Mengden sjøaure er det nest høyeste som er registrert siden gytefisktellingene startet høsten 2008, mens det lave antallet gytelaks er på linje med de fleste år i undersøkelsesperioden. De senere års registreringer kan tyde på at det har vært en positiv bestandsutvikling hos sjøaure i Aura i perioden 2019-2022 I perioden 2007-2022 har gytebestandsmålet i Eira trolig blitt oppnådd i 2008, 2011, 2012 og 2015, samt i hele perioden 2017-2022. I de seks resterende årene har gytebestandsmålet trolig ikke blitt oppnådd. En hovedgrunn til manglende oppnåelse av gytebestandsmål er en uforholdsmessig høy beskatning under elvefiske. Dersom elvebeskatningen hadde vært på et bærekraftig nivå (< 50 %) i hele perioden, ville gytebestandsmålet i Eira trolig vært oppnådd i nesten alle årene i undersøkelsesperioden. Imidlertid er innsiget av laks i stor grad avhengig av kultiveringsvirksomhet. Ut fra en samlet vurdering anbefales det derfor å videreføre tiltak for å begrense uttaket av laks under elvefiske i Eira, slik at gytebestandsmålet kan oppnås årlig, samt at rekrutteringen i mindre grad blir avhengig av omfattende kultiveringsvirksomhet. Ungfiskundersøkelsene i Eira har vist store variasjoner mellom undersøkelsesperioder, samt årlige variasjoner innenfor undersøkelsesperioder. Fra perioden 1988-1993 til perioden 2001-2006 var det en betydelig nedgang i tettheten av eldre ungfisk. Etter at stasjonsnettet ble utvidet i 2007 ble det en viss økning i tetthet av eldre laksunger, mens tettheten av eldre aureunger fortsatt var på samme lave nivå som i perioden 2001-2006. I perioden 2007-2022 har det vært registrert midlere tettheter på 15-39 eldre laksunger per 100 m2, mens midlere tettheter av eldre aureunger har variert fra to til åtte individer per 100 m2. I Aura har det helt siden 2006 vært lave tettheter av eldre aureunger (10-30 individer per 100 m2), og svært lave tettheter av eldre laksunger (5-20 individer per 100 m2). Fysiske tiltak ved Kirkehølen og Maltsteinen i 2013 har gitt økt skjulkapasitet for større laksunger. Fra et førnivå på tre-fire egnete hulrom per arealenhet i tiltaksområdene, økte det til om lag 20 hulrom etter gjennomføring av tiltakene. I begge tiltaksområdene var det en betydelig nedgang i skjulkapasitet. I tiltaksområdet ved Kirkehølen skjedde nedgangen fram til 2015, da skjulkapasiteten stabiliserte seg på omtrent halvparten av nivået like etter tiltak. I tiltaksområdet ved Maltsteinen skjedde nedgangen fram til 2016, før skjulkapasiteten stabiliserte seg på omtrent en tredjedel av nivået like etter tiltak. Til tross for nedgang i antall hulrom etter gjennomførte habitattiltak, er skjulkapasiteten fortsatt høyere enn på de fleste andre undersøkte områder i Eira. Etter planen skal det gjennomføres kartlegging av tilløpsbekker i løpet av 2023, noe som vil gi et bedre grunnlag for å vurdere aktuelle habitattiltak

Spinodal Decomposition in Functionally Graded Super Duplex Stainless Steel and Weld Metal

Low-temperature phase separations (T &lt; 500 °C), resulting in changes in mechanical and corrosion properties, of super duplex stainless steel (SDSS) base and weld metals were investigated for short heat treatment times (0.5 to 600 minutes). A novel heat treatment technique, where a stationary arc produces a steady state temperature gradient for selected times, was employed to fabricate functionally graded materials. Three different initial material conditions including 2507 SDSS, remelted 2507 SDSS, and 2509 SDSS weld metal were investigated. Selective etching of ferrite significantly decreased in regions heat treated at 435 °C to 480 °C already after 3 minutes due to rapid phase separations. Atom probe tomography results revealed spinodal decomposition of ferrite and precipitation of Cu particles. Microhardness mapping showed that as-welded microstructure and/or higher Ni content accelerated decomposition. The arc heat treatment technique combined with microhardness mapping and electrolytical etching was found to be a successful approach to evaluate kinetics of low-temperature phase separations in SDSS, particularly at its earlier stages. A time-temperature transformation diagram was proposed showing the kinetics of 475 °C-embrittlement in 2507 SDSS.First Online: 17 April 2018</p

The early marine distribution of Atlantic salmon in the North-east Atlantic : A genetically informed stock-specific synthesis

The survival of Atlantic salmon (Salmo salar), an increasingly rare anadromous species, has declined dramatically during its marine phase, with disproportionate impacts on the poorly understood early post-smolt period. Logistical constraints on collecting oceanic data to inform this issue pose a formidable obstacle. To advance understanding of post-smolt distributional ecology in the North-east Atlantic, a comprehensive analysis of existing information was undertaken. Data were synthesized from 385 marine cruises, 10,202 individual trawls, and 9,269 captured post-smolts, spanning three decades and similar to 4.75 million km(2) of ocean, with 3,423 individuals genetically assigned to regional phylogeographic origin. The findings confirm major migrational post-smolt aggregations on the continental shelf-edge off Ireland, Scotland and Norway, and an important marine foraging area in the Norwegian Sea. Genetic analysis shows that aggregational stock composition does not simply reflect distance to natal rivers, with northern phylogeographic stock groups significantly under-represented in sampled high-seas aggregations. It identifies a key foraging habitat for southern European post-smolts located in international waters immediately west of the Voring Plateau escarpment, potentially exposing them to a high by-catch mortality from extra-territorial pelagic fisheries. Evidence of the differential distribution of regional stocks points to fundamental differences in their migration behaviours and may lead to inter-stock variation in responses to environmental change and marine survival. The study shows that understanding of post-smolt marine ecology, as regards to stock-specific variations in habitat utilization, biological performance and exposure to mortality factors, can be significantly advanced by data integration across studies and exploiting genetic approaches.Peer reviewe

Natural and anthropogenic drivers of escaped farmed salmon occurrence and introgression into wild Norwegian Atlantic salmon populations

Marine aquaculture of Atlantic salmon (Salmo salar) is a relatively new industry where breeding programs have led to rapid genetic change in the captive populations that were built up alongside conspecific wild individuals. Throughout its 50-years history, marine aquaculture of Atlantic salmon has been associated with escapes, and studies have shown that escapees may enter rivers, spawn successfully, and this may lead to farmed-to-wild genetic introgression and maladaptation in wild populations. Yet, an open question is what factors can best explain the variability in the proportion of farmed escapees in wild populations, and when present, which additional factors lead to introgression. Here, we combine two large-scale data sets from monitoring escaped farmed salmon and introgression in Norwegian rivers between 2006 and 2018 to model how anthropogenic, environmental, and population factors influence proportion of escapees and level of introgression.We found that increasing farming intensity and river discharge increase the expected proportions of escaped farmed salmon in rivers, whereas a larger wild salmon population size reduces the expected proportion of escapees despite increasing the expected absolute numbers of escaped farmed salmon. On a large scale, introgression is primarily a function of proportions of escaped farmed salmon, and only to a minor extent a function of local environmental factors or salmon population characteristics. This suggests that as long as salmon aquaculture is based on technologies where non-sterile fish can escape, all anadromous wild Atlantic salmon populations are at risk. Largemarine protected areaswithout salmon aquaculture may slow down the rate of intrusion and introgression by increasing the distance between intensive aquaculture and wild populations. admixture, aquaculture, Atlantic salmon, escaped farmed salmon, gene flow, Salmo salar