A MOMENT IS A MOMENT IS A MOMENT. Om gylne øyeblikk i musikkterapeutisk teori og praksis

Denne teksten setter fokus på gylne øyeblikk i musikkterapeutisk teori og praksis. Et gyllent øyeblikk forstås som et endringsøyeblikk, en endringspotent erfaring der det intersubjektive bekreftes, opplevd i et subjektivt tidsperspektiv (kairos). En slik forståelse er inspirert av fenomenologisk filosofi, nyere utviklingspsykologi og dynamisk systemteori. Fenomenet øyeblikk eksemplifiseres gjennom ekspressiv musikkterapi med en ung mann med anoreksi, samt en reseptiv tilnærming (The Bonny Method of Guided Imagery and Music) med en kvinne som arbeider mot større selvforståelse gjennom temaet «egne grenser». På bakgrunn av eksemplene fokuseres musikken, hvilken mening denne kan ha, samt en mulig effekt av øyeblikkserfaringene i det terapeutiske forløpet. I drøftingen fremheves kroppsperspektivet, instrumenters flertydighet, samt klientens egen deltakelse gjennom følelsesutveksling og regulering i møte med musikk og terapeut. En slik deltakelse legger til rette for kontakt med ikke-verbale selvopplevelser under den verbale bearbeidingen i etterkant av samspillet, noe som kan bidra til verbal- og narrativ selvutvikling

“Telling me not to worry…” Hyperscanning and Neural Dynamics of Emotion Processing During Guided Imagery and Music

To analyze how emotions and imagery are shared, processed and recognized in Guided Imagery and Music, we measured the brain activity of an experienced therapist (“Guide”) and client (“Traveler”) with dual-EEG in a real therapy session about potential death of family members. Synchronously with the EEG, the session was video-taped and then micro-analyzed. Four raters identified therapeutically important moments of interest (MOI) and no-interest (MONI) which were transcribed and annotated. Several indices of emotion- and imagery-related processing were analyzed: frontal and parietal alpha asymmetry, frontal midline theta, and occipital alpha activity. Session ratings showed overlaps across all raters, confirming the importance of these MOIs, which showed different cortical activity in visual areas compared to resting-state. MOI 1 was a pivotal moment including an important imagery with a message of hope from a close family member, while in the second MOI the Traveler sent a message to an unborn baby. Generally, results seemed to indicate that the emotions of Traveler and Guide during important moments were not positive, pleasurably or relaxed when compared to resting-state, confirming both were dealing with negative emotions and anxiety that had to be contained in the interpersonal process. However, the temporal dynamics of emotion-related markers suggested shifts in emotional valence and intensity during these important, personally meaningful moments; for example, during receiving the message of hope, an increase of frontal alpha asymmetry was observed, reflecting increased positive emotional processing. EEG source localization during the message suggested a peak activation in left middle temporal gyrus. Interestingly, peaks in emotional markers in the Guide partly paralleled the Traveler's peaks; for example, during the Guide's strong feeling of mutuality in MOI 2, the time series of frontal alpha asymmetries showed a significant cross-correlation, indicating similar emotional processing in Traveler and Guide. Investigating the moment-to-moment interaction in music therapy showed how asymmetry peaks align with the situated cognition of Traveler and Guide along the emotional contour of the music, representing the highs and lows during the therapy process. Combining dual-EEG with detailed audiovisual and qualitative data seems to be a promising approach for further research into music therapy

Musical performance as health promotion : a musician's narrative

I will present an interview with an internationally renowned musician whom I address via the pseudonym Rose. Our discussion revolved around one main question: How has your musical life story evolved throughout your career as a musician? The present article uses this dialogue to engage with aspects of musical practice that, despite their demands, increase a sense of personal wellbeing and fight depression and disease. I will begin by introducing some theoretical aspects related to musicians and the art and craft of playing music. I will then present excerpts from the interview related to the general proposal that the love of music mobilizes one’s will power to perform live for an audience, because musical performance itself promotes personal wellbeing and offers an aesthetic experience to the listener The basic assumption in this text is that the relating experience is the driving force of human development and growth. Using music as a relating experience (to oneself and to others) is also understood here as a way of ‘being-in-the-world’ (Trondalen, 2008). In other words, music serves as a means of performing personal identity. As we have seen, a humanistic and resource-oriented perspective (as presented here) can still take the person’s illness (the biomedical perspective) into consideration but in a specifically dialogical way that focuses positive creative resources on the process of coping with a variety of limitations. Such a humanistic-existential perspective can in turn be interpreted as self-caring or self-actualisation. From a philosophical point of view, the human being can be understood as homo communicans and defined by her inherent ability to share experiences and actions. Such an exchange allows us to recognise one another on a fundamental level, and to partake in others’ lives. The human being is self reflexive—the only species, in fact, that appears to reflect upon its own peculiar nature. Connections based upon the deepest experiences and existential longings in life comprise a universal human phenomenon, and musicians, whose lives are so closely linked to existential dimension, are no exception to this rule. Existential longing is linked to something life giving, vitalising and unifying—something that transcends the limited/controlled self and touches the human being’s deepest value as a human creation (Engedal, 2003). Sharing dreams and values, both during the interview, and in the reflective process afterwards, reminds me that all human being are always more than—semper major— any given personal narrative or observation. What we perform in life, whether musically, biologically, socially or spiritually, will never fully disclose the depths of our existenc

Musikkterapi : et relasjonelt perspektiv

Denne teksten fokuserer et relasjonelt perspektiv, og søker å utforske en slik teoretisk ramme i møte med musikkterapeutiske prosesser. 2 Det relasjonelle synet som presenteres i denne teksten er inspirert av fenomenologisk filosofi og den relasjonelle vending innen psykodynamisk teori. Det vil si med et fotfeste innen nyere utviklingspsykologi basert på spedbarnsforskning og dynamisk systemteori, her med et særlig fokus på en intersubjektiv forståelse. Videre legges det opp til et fortolkende perspektiv, idet teksten blir illustrert med tre korte vignetter fra musikkterapeutisk praksis, som blir diskutert opp mot et relasjonelt perspektiv

Musikere, identitet og helse: Musikklytting som identitetsstyrkende handling

Musikere har mange og varierte oppgaver i samfunnet i dag, og musikkinstitusjoner har et særlig ansvar for å utdanne musikere rustet for disse arbeidsoppgavene. Dagens virkelighet for musikere er krevende både på et faglig og personlig plan, og musikeridentiteten utfordres i møte med alle kravene. Denne teksten fokuserer musikere, identitet og helse; nærmere bestemt musikklytting som identitetsstyrkende handling. Jeg ønsker å se nærmere på instrumentalisters identitet og helsedimensjoner, slik de kommer til uttrykk gjennom profesjonelle musikere og musikkstudenters musikklytting, samtale, tegning og intervju. Musikklyttingen er den individualiserte lyttemetoden The Bonny Method of Guided Imagery and Music (heretter GIM). Jeg søker først og fremst en kollektiv forståelse av musikklytting som identitetsstyrkende handling for ”Musikeren”, mer enn kasusbeskrivelser fra hver og en musikers opplevelse av GIM. På bakgrunn av et slikt oppsummerende fokus (kollektive kategorier) har jeg valgt å gi mye plass til musikernes egne uttalelser, siden det er nettopp disse individuelle utsagnene som utgjør empirien i studien. Det teoretiske fundamentet i teksten er knyttet til nyere utviklingspsykologi, der relasjonen er sett som grunnleggende kategori for utvikling, det vil si et intersubjektivt perspektiv der kommunikasjon blir forstått som en prosess (Benjamin 2004; Trondalen 2008). I tillegg bringer jeg inn kontekstsensitiv teori knyttet til utvikling av identitet og helse (Ruud 1997a; Sigurdson 2008). På bakgrunn av resultatene fra studien, foreslår jeg å opprette kurset ”Musikere i balanse”, der målet er å styrke en musikeridentitet og bidra til utvikling av personlig kunstnerisk kompetanse gjennom bevegelse og åpen lytting til musikk

The Bonny method of guided imagery and music (BMGIM)

Innen musikkterapeutisk arbeid finnes det to hovedretninger. Den ene innfallsvinkelen bygger på aktiv musikkutøvelse, mens den andre retningen er knyttet til musikklytting. Innenfor en slik musikklyttende (reseptiv) tilnærming, er det forskjellige retninger og fremgangsmåter (Grocke & Wigram 2007). Denne teksten setter fokus på lyttemetoden The Bonny Method of Guided Imagery and Music (BMGIM), som kan kalles “Ledsaget musikkreise” på norsk (Trondalen 2006a). Under verdenskonferansen i musikkterapi Washington i 1999, ble BMGIM presentert som en av de fem store modellene innen musikkterapeutisk arbeid. I teksten fokuseres BMGIM gjennom et historisk omriss fra oppstarten på 1970-tallet og frem til utbredelsen i Norge i dag. Videre presenteres BMGIM som lyttemetode gjennom å synliggjøre gangen i en BMGIM sesjon, før vi setter søkelyset på selve musikken i denne reseptive metoden. Deretter følger et eksempel fra en BMGIM sesjon, før en kort diskusjon og oppsummering

Dialogue on Intersubjectivity: Interview with Stein Bråten and Colwyn Trevarthen

It is a sunny afternoon at Holmen Fjord hotel in Asker, outside Oslo. Stein Bråten and Colwyn Trevarthen, two international Nestors and authorities within infancy and communication research, are invited to a luncheon, addressing topics on human communication in general - and children, music and health in particular. During the enlightening luncheon, terms like altercentric participation, primary and secondary intersubjectivity, feelings, musicality and time philosophy are discussed and related to historical and recent research