THE ECOLOGICAL SELF: A PSYCHOLOGICAL PERSPECTIVE ON ANTHROPOGENIC ENVIRONMENTAL CHANGE †

Abstract If actions leading to large-scale harmful environmental change are made acceptable and thus possible by a view of the self as separate from the world, we may have to spell out models of the human psyche promoting a more caring attitude towards our surroundings. In this article one such model is described. The model builds upon the concept of the ecological self, proposed by the Norwegian philosopher Arne Naess, and differs in crucial respects from the conventional psychological model of the psyche. In addition to developing the concept of the ecological self, some principles for psychological development compatible with the concept are described. Also, historical changes in human views of the environment and of human-nature relations assumed to underlie the present situation, are briefly outlined

Implementering av dynamisk styring: En studie av fem norske selskaper

Tradisjonell budsjettering er fortsatt et dominerende styringsverktøy, men har i nyere tid møtt økende kritikk for sin manglende tilpasningsevne til en skiftende og dynamisk virkelighet. Dette har ført til utvikling av dynamiske styringsmodeller som bedre hensyntar en kompleks og uforutsigbar verden. Studiens mål er å identifisere de viktigste faktorene og de største utfordringene knyttet til vellykket implementering av dynamisk styring. Problemstillingen er besvart gjennom relevant teori og en kvalitativ flercasestudie av fem norske selskaper, med data samlet inn fra intervjuer av nøkkelpersoner i hver bedrift. Resultatene bekrefter viktigheten av god forankring i toppledelsen, styret og en mer desentralisert tilnærming til styring og beslutningstaking. Endringens formål må formidles kontinuerlig og bredt internt for å skape eierskap, og det bør eksistere en tillittsbasert bedriftskultur. Lederrollen endres til å være mer aktiv og støttende, som kan oppfattes krevende. Kostnadskontroll fremstår som en stor utfordring etter fjerning av budsjettet, og det må utvikles nye styringstiltak. En oppdeling av budsjettprosessens tre formål i separate prosesser viser seg som en god måte å starte endringen. Videre gir transparent drift kostnadssynlighet og sikrer at ansatte handler i bedriftens interesse uten behov for detaljstyring. Bedriftene prioriterer i større grad relative over absolutte mål, som resulterer i mer robust prestasjonsmåling. Videre bør prognoser ikke betraktes som mål i seg selv, men settes så realistisk som mulig, med hensikt å se om utvikling foregår i tråd med målene. Økt fokus på dynamisk og kontinuerlig drift, samt autonomi hos ansatte kan bidra til effektivisering av forretningsprosesser. Individuelle bonuser bør erstattes med fellesordninger og ikke knyttes mot prognosene, men opp mot relative mål med en holistisk tilnærming. Individualistisk adferd kan dermed reduseres og det fremmes motivasjon til samarbeid mot felles mål. Det bør videre etableres horisontal konsistens mellom ledelsesprinsippene og styringsprosessene. Godt samarbeid mellom HR og økonomifunksjonen er viktig for å skape samspill mellom kultur og styringsverktøy. Det eksisterer felles enighet blant respondentene om at de ikke angrer på endringen.Traditional budgeting remains a dominant management tool but has recently faced increasing criticism for its inability to adapt to a changing, dynamic reality. This has prompted the development of dynamic management models that better consider an unpredictable, complex world. The study's aim is to identify key factors and significant challenges associated with successful dynamic management implementation. This issue is addressed through relevant theory and a qualitative multi-case study of five Norwegian companies, with data collected from interviews with key personnel in each company. The results confirm the importance of strong anchoring in top management, the board of directors and a decentralized approach to governance and decision-making. The purpose of change must be communicated continuously and widely internally to foster ownership, and a trust-based corporate culture should be present. The leader's role shifts to being more active and supportive, which can be demanding. Cost control poses a big challenge following budget removal, necessitating new control measures. Dividing the budget process's three purposes into separate processes is a good way to start the change. Transparent operations provide cost visibility and ensure employees act in the company's interest without the need of detailed control. Companies prioritize relative goals over absolute ones, resulting in more robust performance measurements. Also, forecasts should be set as realistic as possible, aiming to see if development aligns with goals, not be seen as goals themselves. Increased focus on dynamic and continuous operations, and employee autonomy can streamline business processes. Individual bonuses should be replaced with collective arrangements tied to relative goals with a holistic approach, not against forecasts. Individualistic behaviour may further decrease, promoting motivation for collaboration towards common goals. Further, horizontal consistency between management principles and control processes should be established. Good cooperation between HR and finance is important to create interplay between culture and management tools. Respondents unanimously agree that they do not regret the change

The efficacy of rehabilitation in warm and cold climates for patients with rheumatic and neurological diseases : Three randomised controlled studies

The Section for Climate Therapy offers a 4-week in-patient rehabilitation programme in a warm and sunny climate for some selected chronic diseases. The main purpose of this PhD thesis was to investigate the effect of a multidisciplinary rehabilitation programme, and to compare the effect of this intervention given in a warm versus a cold climatic setting. One randomised controlled trial included patients with rheumatoid arthritis (n=124) and ankylosing spondylitis (n=107), they were randomised to rehabilitation either in a Norwegian or in a Mediterranean rehabilitation centre, and followed up after 3 and 6 months. Patients with postpolio syndrome (n=88) and heredital neuromuscular diseases (n=60) were included in two other studies with a similar design. Immediate improvements were demonstrated in different aspects of health in both climatic settings for all included diagnoses. In general, most improvements were larger and sustained longer when rehabilitation was performed in a warm climatic setting. When the attained reductions in pain and fatigue were sustained after therapy in a warm climatic setting only, improvements in the physical capacity were sustained more independently of the climatic setting. Some more specific effects of the treatment in a warm climate, were a larger reduction in disease activity parameters in rheumatoid arthritis, a sustainable increase in spinal mobility in 91% of the ankylosing spondylitis patients, and reduced depression in the postpolio patients. In conclusion, our studies show improvements of an in-patient rehabilitation programme at different levels of health for all included diagnosis, and support an additional effect when this intervention is performed in a warm climatic setting. This PhD thesis is written within the rehabilitation and rheumatology field, and the studies have been conducted at the Section for Climate Therapy at Oslo University Hospital Rikshospitalet in cooperation with Sunnaas Rehabilitation Hospital

Påvirkes vannkvalitet av rør

Rent drikkevann er en viktig ressurs for samfunnet. Derfor analyseres drikkevannet jevnlig for innholdet av ulike stoffer. I dette tilfellet ble vannkvaliteten i Kongsvinger sjekket for innhold av kobberioner. Vann ble samlet inn fra tre forskjellige steder i Kongsvinger. Disse ble tatt med på laben for å bestemme kobbernivået. Ut ifra dette og forskriftene om vann kunne vi trekke konklusjoner om hvordan vannkvaliteten er på de tre ulike stedene. Det viste seg at industriområdet hadde høye kobbernivåer, et tilfelle med over 1 mg/l, noe som er over lovlig standard. De to boligområdene hadde nivåer som var godt innenfor lovlige rammer.

Fysiske omgivelsers virkning på trivsel og konfliktnivå: Spørreundersøkelse om boforhold på asylmottak i Norge

Forskningsprosjektet "What Buildings Do - The Effect of the Physical Environment on Quality of Life of Asylum Seekers" har som mål å dokumentere og identifisere hvordan bokvalitet i asylmottak påvirker asylsøkere. Denne rapporten er en delleveranse i prosjektet. Den er basert på en spørreundersøkelse (websurvey) gjennomført av Høgskolen i Lillehammer til ledelsen ved de 105 ordinære asylmottakene i Norge i 2013, og som ble besvart av 90 av dem (85,7 %). Spørreskjemaet ble utviklet av forskerteamet ved hjelp av referansegruppen høsten 2012 og våren 2013. Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste (NSD) sitt system for websurveys ble benyttet i den praktiske gjennomføringen. Resultatene som kommer fram i denne undersøkelsen er først og fremst av kartleggende karakter, og danner utgangspunkt for mer dyptgående kvalitative studier av utvalgte temaer ved utvalgte mottak (se for eksempel Hauge, Denizou og Støa, 2015). Datamaterialet består av ansattes svar på i hovedsak lukkede spørsmål om forholdene ved det enkelte mottak. Surveyundersøkelsen dokumenterer boforholdene (slik disse oppgis fra mottakslederne) og hvordan de ansatte vurderer betydningen av boforholdene for asylsøkernes livskvalitet, og deres relasjoner til lokalsamfunnet. Rapporten gir altså ikke direkte tilgang til beboernes perspektiv. Spørreundersøkelsen var inndelt i seks temaer: Bygningsrelaterte forhold (opprinnelig funksjon, boligtyper, romtyper, boenhetenes areal, relasjoner til trivsel og konflikt), botilbudet (utstyr og tjenester, kvaliteter ved eiendommene, rutiner for vedlikehold, bygningsmessig problemer og estetisk utforming), beliggenhet (transport, nærmiljøkvaliteter, avstand til lokalbefolkning, betydning for drift og trivsel), kulturelle og sosiale faktorer (utflukter, oppfatninger av nærmeste naboer, trivselstiltak ved mottakene, konfliktnivå, trygghet, trivsel), beboerrelaterte forhold (kapasitet og belegg, aldersfordeling, botid, funksjonsnedsettelser, psykiske lidelser) og åpne synspunkter på lokalisering og utforming. De viktigste funnene fra surveyundersøkelsen oppsummeres nedenfor: Kapasitet, belegg og botid ved tidspunkt for undersøkelsen Ved de 66 mottakene som har oppgitt belegg bodde det på undersøkelsestidspunktet til sammen 9174 personer. Om lag to tredeler av mottakene har mellom 100 og 200 beboere, mens mindre andeler har under 100 (20 %) eller over 200 (13 %). Mottakenes oppgitte kapasitet varierer fra 75 til 220 beboere, mens faktiske belegg på undersøkelsestidspunktet varierer fra 39 beboere til 275. Bare to av de ordinære mottakene oppga større belegg enn oppgitt kapasitet. To transittmottak hadde et betydelig lavere belegg enn kapasitet, med henholdsvis bare en fjerdedel og femti prosent belegg. Det oppholdt seg totalt ca. 100 enslige mindreårige konsentrert i et fåtall av asylmottakene. Selv om det rapporteres lite overbelegg, betyr ikke dette at det ikke forekommer trangboddhet, ettersom asylmottakene vanligvis beregner høy kapasitet, med lite areal for privatliv. Så godt som alle ordinære mottak har en stor gruppe beboere med botid mellom ett og fem år. Botiden ved transittmottak varierer fra en uke til 12 måneder. Bygningsrelaterte forhold og botilbud Den mest brukte bygningsmassen ved norske asylmottak er vanlige boliger. Asylmottak forbindes ofte med store sentraliserte institusjonsbygg som tidligere har fungert som militærleirer, skolebygg eller hoteller. Dette samsvarer i liten grad med dagens virkelighet. Dette har sammenheng med at 74 % av alle mottakene er helt eller delvis desentraliserte der beboere bor i selvstendige boenheter og småhus (som enebolig, tomannsbolig og rekkehus). På undersøkelsestidspunktet bodde 23, 9% ved helt sentraliserte mottak, 43,4% ved delvis sentraliserte mottak, og 32,6% ved helt desentraliserte mottak. De desentraliserte botilbudene skiller seg ofte ut i nabolaget gjennom dårligere bygningsmessig standard (se Hauge et al. 2015). Romtilbud. Vanlig størrelse på enerom er 8-10 m2, dobbeltrom er oftest 12-15m2, leiligheter 40-50 m2 og eneboliger ca 90-100m2. Nesten ¼ del av mottakene tilbyr enerom til de fleste enslige, ¼ del oppgir at de ikke har enerom i det hele tatt og ½ parten av mottakene har kun få enerom som (gjerne) disponeres av de med størst behov og lengeboende asylsøkere. Det vanligste er at enslige beboerne må dele soverom med andre enslige, ofte mellom to og sju andre. Generelt viser vår undersøkelse at botilbudet ikke er tilstrekkelig tilrettelagt for ulike gruppers og individers behov. Bygningsmessige problemer er utbredt. Omtrent halvparten av mottakene rapporterer om fuktproblemer, trekk fra dører eller vinduer, nedslitte overflater, dårlig inneklima og dårlig tilgjengelighet for funksjonshemmede. Sentraliserte mottak har generelt dårligere standard enn helt eller delvis desentraliserte mottak. Den estetiske utformingen av mottakene. Svært få av respondentene er misfornøyd med den estetiske utformingen hverken utendørs eller innendørs, med unntak av noe misnøye med farger, materialbruk, utsmykning og planter. Dette er et overraskende resultat, tatt i betraktning at om lag halvparten av informantene melder om bygningsmessige problemer. Mottak som benytter eneboliger vurderer at disse boligene ikke skiller seg ut fra nabobebyggelsen med tanke på vedlikehold og estetisk utforming. Denne vurderingen avviker noe fra funn i casestudiene (Hauge et al., 2015) som viser at flere ansatte mener bolighusene ligger i områder med lav sosial status, og ofte kan være noe nedslitte. Selv om mottaksledelsen rapporterer at de oppfatter vedlikehold og de estetiske kvalitetene ved mottaket som tilfredsstillende, danner det seg et likevel et tydelig bilde av boforhold som ikke kan sies å holde en tilstrekkelig kvalitet til å sikre beboerne en (like)verdig livskvalitet, helse og trivsel når man tar i betraktning den lange botiden en stor andel av asylsøkerne har. Beliggenhet De aller fleste (76 %) av mottakene ligger i eller nær småby eller tettsted, 15 % ligger i spredtbygde strøk og 9 % ligger i eller nær storby. Halvparten av mottakene ligger i landlige omgivelser, i nærheten av grøntarealer eller lekeplasser, og litt under halvparten er omgitt av bymessige omgivelser. Beliggenhetens betydning for driften: Fordel eller ulempe? Ved de fleste av mottakene oppgir man at beliggenheten enten ikke har noen betydning eller at den er fordelaktig for driften, mens svært få mottak oppgir at beliggenheten er en ulempe for driften av mottaket/beboerne. I respondentenes egne kommentarer til mottakenes beliggenhet kommer det imidlertid fram at beliggenheten kan være en ulempe dersom mottakets bygninger ligger for spredt slik at kommunikasjon blir krevende, at det er dårlige eller ingen kollektivforbindelser, eller vanskelig for beboerne å delta i fritidsaktiviteter. Samtidig kan det motsatte være tilfelle, nemlig at mottaket er for tett på naboer, og har for nær kontakt med kriminelle og uteliv. Beliggenheten som sådan trenger ikke ha noen betydning for driften. Dette begrunnes for eksempel med at en isolert beliggenhet ikke trenger være en ulempe i seg selv, når kollektivtilbudet er godt og mottaket har godt med tilbud og gode rutiner, eller når boenhetene ligger svært spredt i kommunen, med helt ulike typer beliggenhet. En fordelaktig beliggenhet begrunnes gjerne med at den er 1) sentral og dermed har for eksempel gangavstand til sentrum, alt lett tilgjengelig, andre mennesker i nærheten, muligheter til å delta i ulike aktiviteter, og 2) estetiske kvaliteter som flott utsikt og vakre omgivelser. Betydningen av ulike tilbud og kvaliteter Ved sentraliserte mottak oppfatter de ansatte gode innendørs fellesarealer som kan benyttes til ulike sosiale formål som aller viktigst. De anser det også som viktig med velstelte uteområder med muligheter for lek, opphold, aktiviteter og hagebruk. Muligheten for privatliv oppfattes som viktig ved alle sentraliserte mottak. Nærhet til lokalsentrum, muligheter for å endre mottaket i henhold til antall og sammensetning av beboerne osv. og muligheter for matlaging for den enkelte eller den enkelte familie er også kvaliteter som gis høy viktighet ved mange mottak. Muligheten til å sette personlig preg på bolig og å ha vakre eller innbydende omgivelser på mottaket oppfattes derimot som mindre viktig ved sentraliserte mottak. Ved delvis eller helt desentraliserte mottak vurderes muligheter for privatliv som ganske eller meget viktig ved alle mottak. Dernest vurderes muligheter for matlaging for den enkelte eller den enkelte familie og nærhet til lokalsentrum som viktig. Av noe viktighet er også nærhet til andre boliger for asylsøkere, muligheter for å sette et personlig preg på private boenheter, Vakre/innbydende omgivelser oppfattes som mindre viktig. Konfliktnivå, trygghet og kriminalitet Kriminalitet er et lite problem på norske mottak. Kriminalitet rapporteres å forekomme svært sjelden eller aldri ved 47,8 % av mottakene, sjelden ved 25,6 % av mottakene, og ofte eller svært ofte bare ved 5,5 % av mottakene. Beboerne opplever trygghet. I følge de ansatte, opplever beboerne stor grad av trygghet på mottakene. Både det sosiale miljøet ved mottaket og i nærområdet vurderes ved nesten alle mottak å være trygt eller svært trygt. Kun ved ett mottak vurderes dette svært utrygt og som utrygt ved 3 mottak. Konfliktnivået er lavt. Ved over 4/5 deler av alle mottak som har deltatt i spørreundersøkelsen vurderes konfliktnivået mellom beboere og lokalsamfunn å være lavt eller svært lavt, og konfliktnivået mellom beboere og ansatte vurderes som lavt eller svært lavt ved nesten 4/5 deler av mottakene. Konfliktnivået innbyrdes mellom beboerne er litt høyere men vurderes som lavt eller svært lavt hos nesten 2/3 av mottakene. Boforhold kan påvirke konfliktnivå ved mottakene. For å kunne gi et mer detaljert bilde forhold som kan påvirke konfliktnivå, har vi sett på hvordan det henger sammen med ulikheter mellom mottakene når det gjelder bygningstype, romtype, romstørrelse, tilgang til separate oppholdsrom for menn og kvinner og felles fasiliteter som toalett, kjøkken osv.: • Bygningstype og / eller tidligere funksjon ser ut til å ha liten påvirkning på konfliktnivå. Det ser ut til å være små forskjeller i konfliktnivå mellom mottak som har hatt ulike funksjoner. • Romstørrelse påvirker konfliktnivå mellom beboere. Det var en tydelig tendens til at små dobbeltrom henger sammen med økende konfliktnivå, og liknende men svakere sammenhenger mellom konfliktnivå innbyrdes mellom beboere og størrelse på enkeltrom, flermannsrom og leiligheter. • Undersøkelsen peker ikke entydig på at konfliktnivået mellom beboerne påvirkes av om det finnes separate oppholdsrom for menn og kvinner eller ikke, men det er en svak tendens til høyere konfliktnivåer ved mottak uten egen avdeling for enslige kvinner. • Mottak som har samlede (sentraliserte) boenheter rapporterer et noe lavere konfliktnivå mellom beboere og ansatte, men et noe høyere konfliktnivå mellom beboere og lokalsamfunn • Konfliktnivå mellom beboere påvirkes særlig av trangboddhet: Det er for eksempel en tydelig tendens til at mindre dobbeltrom henger sammen med økende konfliktnivå. • Konfliktnivå mellom beboere og mellom beboere og ansatte ser ut til å øke ved mottak som har stor andel beboere med funksjonsnedsettelser. • Undersøkelsen gir ikke noe klart svar på om tilbud om enkeltrom ved mottaket påvirker konfliktnivå, ettersom de aller fleste mottak tilbyr enkeltrom, men stort sett bare til et fåtall av enslige beboere. • I deltakernes egne kommentarer til hva de anser som forhold som kan føre til økte konfliktnivåer på mottakene er følgende nevnt: Mange beboere på mottaket med endelig avslag, langtidsbosatte asylsøkere, gammel og nedslitt bygningsmasse, fravær av felles kjøkken og sanitæranlegg og dårlige muligheter for privatliv. Forhold man mener har sammenhengs med lavt konfliktnivå er lavt antall beboere per boenhet, at personalet møter beboerne som likeverdige mennesker, god integrering med muligheter for arbeid, og endelig engasjerte mottaksansatte og åpenhet mellom beboere og ansatte. Trivsel Det er mange trivselstiltak ved mottakene. Flertallet av mottakene har tilgang til de tiltakene eller tilbudene som det ble spurt om i denne undersøkelsen. Over en tredel av mottakene oppgir at de ikke har kulturtilbud ved mottaket og det samme gjelder treningstilbud. Derimot har svært mange - over 80 % - lett tilgang til treningstilbud og kulturtilbud utenfor mottaket. Beliggenhetens betydning for beboernes trivsel. Ved et klart flertall av mottakene opplever man også at mottakets beliggenhet var en klar fordel for beboernes trivsel. Særlig viktige forhold i denne forbindelse som nevnes i spørreskjemaets kommentarfelt, er nærhet til sentrum med god tilgjengelighet til andre mennesker, aktivitetstilbud og butikker, at boformen er mest mulig lik ordinære boliger, at boligen oppleves som ens egen og at man ikke er ensom. Beliggenheten oppleves imidlertid også i noen tilfeller å være en ulempe for trivsel, som når den medfører at beboerne sjelden får møte etniske nordmenn, at man er avhengig av transport for å handle, når bussforbindelser er dårlige og når mottaket er lite synlig lokalsamfunnet. Det finnes også oppfatninger av at beliggenhet ikke betyr noe for trivsel, begrunnet med observasjoner av at de fleste beboerne aksepterer mottakets beliggenhet og av at beliggenhet synes mindre viktig enn hvordan beboere og ansatte sammen skaper trivsel og aktiviteter. Hvilke forhold er viktigst for beboernes trivsel? Mottaksledernes egenformulerte svar på dette spørsmålet kan oppsummeres i disse fem punktene: - Alle beboere bør ha en fast kontaktperson ved mottaket. Dette er svært viktig for beboerens relasjon til mottaket - Personalet, særlig miljøarbeidere og vaktmestre, må sette av tid til kontakt med beboerne og være lett tilgjengelige i kontor- eller åpningstid - Beboerne må være sikret et privatliv - Beboerne må ha mulighet til å påvirke hvem de skal dele rom med - Gode transporttilbud Psykisk helse Psykiske lidelser rapporteres å være et betydelig problem ved et flertall av mottakene. Psykiske lidelser blant beboerne rapporteres å forekomme ofte ved ca. halvparten av mottakene, og svært ofte ved nesten ett av fem. Av betydning for håndteringen av slike problemer melder en drøy tredjedel av mottakene at de har tilgang på gode rom som gjør det mulig å møte helsepersonell uten at det blir synlig for alle, mens nesten 1/5 del ikke har dette. Over halvparten av mottakene mener likevel at det finnes steder på mottaket der det er lett for beboerne å sette seg ned og snakke med de ansatte. Mottakets beliggenhet antas å påvirke fysiske og mental helse i ganske eller meget stor grad ved 1/4 del av mottakene. Klimatiske forhold anses som viktig ved færre enn ett av fem mottak. Bygningsmessige forhold antas å påvirke fysisk og mental helse i ganske eller meget stor grad ved 1/5 del av mottakene. Undersøkelsen gir dessverre ikke mulighet til å utdype deltakernes antakelser om denne påvirkningen. Fordeler og ulemper ved ulike mottakstyper. De aller fleste mottak anser seg som relativt godt egnet for beboere med psykiske vansker. De aller fleste mottakene oppfattes også som godt egnet for barn i følge med voksne. Mottakene oppfattes også som godt egnet for familier, og for ungdom i følge med voksne. Derimot opplever man ved halvparten av mottakene at de egner seg dårlig for enslige mindreårige. Mottaksledernes egne oppfatninger om hvordan henholdsvis desentraliserte og sentraliserte mottak kan påvirke beboeres trivsel, helse og integrering, kan oppsummeres slik: Desentraliserte mottak vil være bedre for beboerne fordi dette gir større muligheter til privatliv og dermed færre konflikter, de innebærer en 'normal' bosituasjon i en unormal livssituasjon og letter asylsøkerens integreringsprosess i lokalsamfunnet. Dette er særlig viktig for familier. Å ha egen bolig reduserer stigmatisering og gir mulighet til å være privat når man ønsker det. Å bo i ordinære boliger og et integrert aktivitetstilbud i nærmiljøet skaper bedre muligheter for trivsel. Sentraliserte mottak har samtidig en del fortrinn: Her er det alltid noen til stede hvis noe skjer, de fleste finner noen de går godt sammen med, slik at ensomhet blir et mindre problem. Det er viktig med gangavstand til tjenester som skole, butikker, lege osv. Det understrekes også at transittmottak bør være sentralisert fordi personalet trenger å ha mye kontakt med beboerne. Oppsummering Undersøkelsen viser at rundt tre av fire mottak drives som helt eller delvis desentraliserte mottak som tar i bruk ordinære boliger for sine beboere. Dette betraktes som en god løsning av de fleste respondentene, spesielt for familier med barn og ungdom i følge med voksne. For enslige mindreårige og personer med psykiske lidelser er denne boformen ikke like god egnet. Videre kommer det fram at selv om over halvparten av mottakene har dårlig bygningsmessige standard, oppfattes dette i liten grad som et problem for beboernes trivsel og deres fysiske og psykiske helse. Det er også verdt å merke seg at de ansatte i liten grad opplever den estetiske kvaliteten på mottakene som dårlig. De mottaksansatte slår videre fast at det generelt er lavt konfliktnivå på mottakene og at kriminalitet er et lite problem. Der det finnes konflikter, finnes det imidlertid noen sammenhenger mellom konfliktnivå og bygningsmessige forhold. Dette gjelder særlig romstørrelser, der særlig små dobbeltrom slår negativt ut. Undersøkelsen fastslår at det en høy forekomst av psykiske lidelser hos asylsøkerne. Det er ikke overraskende, ettersom dette er en populasjon med høy andel av traumatiske livserfaringer. Annen forskning understreker viktigheten av å tilby en bosituasjon som er tilpasset målgruppen Avsluttende merknader Informasjonen som er skaffet til veie i denne surveyundersøkelsen har noen klare begrensninger. Det er en eller få personer i personalet ved hvert mottak som svarer, og dette vil selvsagt prege de svarene som er gitt. Det bes om til dels nøyaktige angivelser av arealer og tallmessige beskrivelser av beboerne. Korrekte svar på slike spørsmål kan det være tidkrevende å gi, og kan ha resultert i at ikke alle har funnet tid til å svare, eller at svarene blir omtrentlige. Det bør videre bemerkes at svarene på en rekke av spørsmålene i undersøkelsen må forståes utfra at respondentene alle er enten ansatte eller ledere ved mottak. Det er ikke urimelig å anta at de vil ha en tendens til å svare mer positivt vedrørende mottakenes standard enn for eksempel asylsøkerne selv eller eksterne evaluatorer ville gjort. Dette kan for det første skyldes at de vil ønske å framstille sin egen arbeidsplass i et mest mulig positivt lyst. Videre kan det henge sammen med at man generelt vurderer kvaliteter på fysiske omgivelser utfra forventninger, dvs. at dersom man forventer at standarden på asylmottakene er lavere enn boligstandarden for andre grupper, så vil man vurdere kvaliteten utfra det. Og til slutt er det slik at vi alle har en tendens til å tilpasse oss og venne oss til de fysiske omgivelsene som omgir oss til daglig. Det kan bety at bygninger og omgivelser kan framstå som svært dårlige for utenforstående, men som helt greie for de som bor og arbeider der. Undersøkelsens resultater er ment å fungere som veiledende for mer inngående casestudier og har dermed karakter av en første kartlegging. I prosjektet må derfor denne rapporten leses i sammenheng med resultatene fra kvalitative intervjuer av både ansatte (Hauge, Denizou og Støa, 2015) og asylsøkerne selv (Thorshaug, under arbeid)

“Not in their front yard” The opportunities and challenges of introducing perennial urban meadows: A local authority stakeholder perspective

© 2017 The Authors The growing evidence base for the benefits for people and wildlife of nature-based solutions to managing urban green infrastructure lacks research investigating land manager perspectives on their implementation. To address this gap, we explored UK local authority manager perceptions of the challenges and opportunities of introducing perennial urban meadows to prioritise biodiversity and aesthetics. This was co-produced as an experiment in urban greenspaces with Luton Parks Service and Bedford Borough Council 2013–15. We conducted semi-structured interviews with the eight stakeholder managers involved to identify key factors impacting on the perceived feasibility of future urban meadow establishment in other areas. All managers identified three dominant factors (aesthetics and public reaction, locational context, and human resources and economic sustainability). Additional factors (local politics, communication, biodiversity and existing habitat and physical factors) varied in importance according to personal values and managerial role. Support for future meadow introduction and a desire to overcome the economic challenge of the disposal of meadow arisings were related to manager biocentricity. Managers were aware of changing public values leading to increasing acceptance of a messier urban aesthetic. They perceived perennial meadows as a realistic alternative to amenity mown grass that in specific contexts could increase local biodiversity and enhance aesthetics if implemented in consultation with the public and local councillors. Our findings have relevance for the wider implementation of such nature-based solutions to urban GI management: Changes in management practice such as the introduction of perennial meadows have significant political, strategic, economic and practical implications and cannot be viewed purely as a technical challenge

Biodiverse perennial meadows have aesthetic value and increase residents’ perceptions of site quality in urban green-space

We used photo-elicitation studies and a controlled perennial meadow creation experiment at ten urban green-spaces in southern England (five experimental sites and five control sites) to assess green-space visitors’ responses to urban meadows. Multiple meadows, which varied in their structural diversity (height) and plant species richness, were created at each experimental site. Photo elicitation demonstrated that meadows were generally preferred to herbaceous borders and formal bedding planting. Moreover, our experimental meadows had higher preference scores than a treatment that replicated mown amenity grassland, and meadow creation improved site quality and appreciation across a wide range of people. Meadows that contained more plant species and some structural diversity (i.e. were tall or of medium height) were most preferred. The magnitude of these preferences was lower amongst people that used the sites the most, probably due to a strong attachment to the site, i.e. sense of place. People with greater eco-centricity (i.e. those who used the countryside more frequently, had greater ability to identify plant species and exhibited more support for conservation) responded more positively to meadow vegetation. Crucially a wide range of respondents was willing to tolerate the appearance of meadows outside the flowering season, especially when provided with information on their biodiversity and aesthetic benefits and potential cost savings (from reduced cutting frequencies). Re-designing urban green-spaces and parks through the creation of species rich meadows can provide a win–win strategy for biodiversity and people, and potentially improve connections between the two

What is urban nature and how do we perceive it?

This chapter discusses the complexities and apparent contradictions in defining ‘nature’ and ‘urban nature’ in the context of human-nature interactions. It explains why urban nature is so important to human health and well-being at this point in the twenty first century, focusing particularly on why considering nature perception is crucial if we are to plan, design and manage urban nature to prioritise people’s aesthetic appreciation, health and well-being. Nature-perceptions are then framed in relation to diversity in nature: the role of varying biodiversity, perceived biodiversity and different aesthetics of nature (specifically flowering and colour , structure and care). The significance of varying socio-cultural and geographical contextual factors in nature perception is then highlighted. The chapter closes by addressing implications for policy and practice and future research directions in relation to urban nature perception . The author draws extensively from her own and related research