Smartphone app reveals that lynx avoid human recreationists on local scale, but not home range scale

Outdoor recreation is increasing and affects habitat use and selection by wildlife. These effects are challenging to study, especially for elusive species with large spatial requirements, as it is hard to obtain reliable proxies of recreational intensity over extensive areas. Commonly used proxies, such as the density of, or distance to, hiking paths, ignore outdoor recreation occurring on other linear feature types. Here we utilized crowdsourced data from the Strava training app to obtain a large-scale proxy for pedestrian outdoor recreation intensity in southeast Norway. We used the proxy and GPS-tracking data from collared Eurasian lynx (Lynx lynx) to investigate how recreation affects habitat selection at the home range scale and local scale by lynx during summer. We fitted resource selection functions at the two scales using conditional logistic regression. Our analysis revealed that lynx avoided areas of recreational activity at the local scale, but not at home range scale. Nonetheless, lynx frequently used areas associated with recreation, and to a greater degree at night than during the day. Our results suggest that local-scale avoidance of recreation and temporal adjustments of habitat use by lynx mitigate the need for a home range-scale response towards recreation. Scale-dependent responses and temporal adjustments in habitat use may facilitate coexistence between humans and large carnivores

Altitude, latitude and climate zone as determinants of mountain hare (Lepus timidus) coat colour change

Local adaptation to annually changing environments has evolved in numerous species. Seasonal coat colour change is an adaptation that has evolved in multiple mammal and bird species occupying areas that experience seasonal snow cover. It has a critical impact on fitness as predation risk may increase when an individual is mismatched against its habitat's background colour. In this paper, we investigate the correlation between landscape covariates and moult timing in a native winter-adapted herbivore, the mountain hare (Lepus timidus), throughout Norway. Data was collected between 2011 and 2019 at 678 camera trap locations deployed across an environmental gradient. Based on this data, we created a Bayesian multinomial logistic regression model that quantified the correlations between landscape covariates and coat colour phenology and analysed among season and year moult timing variation. Our results demonstrate that mountain hare moult timing is strongly correlated with altitude and latitude with hares that live at higher latitudes and altitudes keeping their winter white coats for longer than their conspecifics that inhabit lower latitudes and altitudes. Moult timing was also weakly correlated with climate zone with hares that live in coastal climates keeping their winter white coats for longer than hares that live in continental climates. We found evidence of some among year moult timing variation in spring, but not in autumn. We conclude that mountain hare moult timing has adapted to local environmental conditions throughout Norway

Forestry and environmental conditions as determinants of pine marten Martes martes occurrence in Norway

The European pine marten Martes martes is often associated with late seral stage coniferous forest stands. Earlier research has indicated that this species may be negatively influenced by clearcutting practices. However, the effects of current clearcutting methods on pine marten occurrence in conjunction with changing environmental conditions are not well known. In this study, we combined four complete years of nationwide data collected during a long-term camera trap (CT) monitoring program in Norway. We employed a multi-scale occupancy model to investigate the relationship of pine marten occurrence to clearcuts (regenerating stands & LE; 10 years old) and forests & GE; 120 years old. We also examined pine marten detection in relation to habitat features (i.e. dominant microsite characteristics) and to varying snow depths and temperatures. We found no relationship between pine marten occurrence and the proportions of old forest and clearcuts at the landscape scale. At the habitat-patch scale, pine marten occurrence was positively associated with the presence of old forest patches and terrain ruggedness, but not with clearcuts & LE; 100 m from sites. At CT sites near clearcuts, the detection probability was negatively correlated with snow depth. In contrast, pine marten occurrence was positively associated with snow depth at CT sites > 100 m from clearcuts. Furthermore, the detection probability increased with temperature and the presence of boulders at CT sites. Boulders may provide important access points for foraging, and cover for resting and predator avoidance. While previous studies indicate that pine martens prefer older forest and avoid clearcuts, the current level and scale of clearcutting in Norway does not appear to influence its occurrence at the landscape scale

Behavioral and Physiological Responses of Scandinavian Brown Bears (Ursus arctos) to Dog Hunts and Human Encounters

Innovations in biologging have offered new possibilities to better understand animals in their natural environment. Biologgers can be used by researchers to measure the impact of human disturbances on wildlife and guide conservation decisions. In this study, the behavioral and physiological responses of brown bears (Ursus arctos) to hunts using dogs (Canis lupus familiaris) and human encounters were assessed to better understand the impact of human outdoor activities on brown bears. In Scandinavia, brown bear hunting and the use of dogs during hunts is increasing in popularity. Nonetheless, not every hunt leads to a killed bear. This means that for each bear that is shot, multiple bears may be chased but not killed. In addition, bears can also be disturbed when encountering non-hunting humans. Heart rates, body temperatures, GPS coordinates and dual-axis activity data were collected from 52 simulated hunts (a simulated hunt using dogs with the bear allowed to flee at the end) and 70 human encounters (humans intentionally approaching the bear) that were carried out on 28 free-ranging female brown bears in two study areas in Sweden. The results showed that: (1) simulated hunts had a greater impact and induced a greater energy cost than human encounters; (2) the amount of time bears rested the day after the simulated hunts increased linearly with the duration of the simulated hunts, implying a lasting behavioral impact relative to the intensity of the disturbance. Although not tested in this study, brown bears that are repeatedly disturbed by dog hunts and human encounters may be unable to compensate the disturbances' energy cost, and their fitness may, therefore, be altered. If it is the case, this effect should be accounted for by managers

Villsvin i Norge. Bestandsovervåking: Utbredelse, områdebruk og diett

Rivrud, I.M., Odden, J., Davey, M., Thorsen, N.H., Rolandsen, C.M., Støen, O., Mysterud, A., Grøntvedt, C.A., Fossøy, F., Våge, J., Reiten, M.R. & Rosvold, J. 2024. Villsvin i Norge. Bestandsovervåking: Utbredelse, områdebruk og diett. NINA Rapport 2451. Norsk institutt for naturforskning. http://hdl.handle.net/11250/3122084 Villsvinet (Sus scrofa) har nylig gjenetablert seg i Norge, og regnes som en fremmed art på grunn av opphavet fra den reetablerte svenske villsvinbestanden. Villsvinet er en kontroversiell art i norsk natur som kan gjøre skade på innmark, den er en vektor for parasitter og alvorlige dyresykdommer som afrikansk svinepest (ASP), men den er også en verdsatt jaktressurs. Miljødirektoratet og Mattilsynet kom i 2019 med en handlingsplan mot villsvin, med mål om færrest mulig villsvin på minst mulig område. Målet ble høsten 2023 endret til utryddelse, som følge av påvist ASP hos villsvin i Sverige. I februar 2024 ble det utgitt et tillegg til handlingsplanen, der foreslåtte tiltak inkluderer en grundig bestandsovervåking. For å nå forvaltningsmålet er det nødvendig med overvåking, slik at vi kan få økt kunnskap om villsvinets utbredelse og bestandstall, populasjonsgenetikk, områdebruk og diett. Dette er også viktig kunnskap som grunnlag for avgrensing av tiltakssoner ved utbrudd av ASP. NINA bygger opp et effektivt system for bestandsovervåking av villsvin i Norge. Her presenterer vi resultater på tre prosjekter, som sammen kan gi styrket bestandsovervåking og økt beredskap mot ASP. Vi presenterer oppdaterte resultater for sannsynlig utbredelse av villsvin i Norge og tetthetsestimater i kjerneområdet, de første resultatene fra radiomerking av villsvin i Norge, og gir et innblikk i villsvinets høst- og vinterdiett. Estimater på villsvinets utbredelse i Norge viser at nye observasjoner av villsvin etter mars 2023 faller innenfor det tidligere utbredelsesområdet, uten tydelig ekspansjon. Det var en klar nedgang av observasjoner i tidligere Hedmark fylke, mens observasjoner i Akershus/Østfold var stabile. Samlet tyder dette på færre villsvin i omkringliggende områder til kjerneutbredelsen i Østfold. I kjerneområdet finner vi stabile bestandstall, men med store usikkerhetsestimater som sannsynligvis kan forbedres med mer omfattende datainnsamling. Pilotprosjektet på GPS-merking av fem villsvin har gitt oss nødvendig erfaring om fangst og merking av villsvin i Norge, og en god basis for mer omfattende prosjekter. Villsvinene beveget seg over relativt store områder og brukte mer tid på innmark utover høsten. Til tross for et begrenset datagrunnlag, har dette pilotprosjektet allerede gitt indikasjoner på at vi ikke nødvendigvis kan overføre kunnskap om arealbruk fra Sverige til Norge direkte. Dette understreker behovet for videre forskning på villsvins områdebruk i Norge, som lever under lavere bestandstettheter og andre klimatiske og topografiske forhold. Slik kunnskap er nødvendig for en mer presis avgrensing av tiltakssoner mot ASP. Et metodeutviklingsprosjekt på diett, med møkkprøver fra 50 villsvin, viser at trøfler utgjør en betydelig del av villsvinets høst- og vinterdiett i Norge. Det var ingen klare forskjeller i diettsammensetning mellom kjønn, alder eller kroppsvekt, som kan skyldes en opportunistisk fôrsøktaktikk. Arter som hvete, bygg og potet stammet fra antatt menneskelig aktivitet som jordbruk og åter. Tyngre hanner konsumerte 50 % mer av dette enn lettere hunner, som kan indikere ulik risikosensitivitet mellom kjønn, da åpen innmark kan oppfattes mer utrygt. Studier av villsvinets diett er viktig for å forstå utbredelse, vinteroverlevelse og bestandsvekst, data som er nødvendige i håndteringen av et utbrudd med ASP eller annen alvorlig smittsom sykdom. De tre prosjektene presentert her viser god synergi samtidig som de hver for seg har potensiale til å levere avgjørende informasjon for de ulike problemstillingene forvaltningen står ovenfor, fra generell utbredelse, til næringstilgang og fødevalg, lokal områdebruk og mulig smitterisiko til svinebesetninger. Med disse tre prosjektene, koblet sammen med genetisk struktur og slektskap hos villsvin, vil vi kunne levere en jevnlig robust overvåking av villsvinbestanden i Norge, og viktige data om artens økologi og spredning på dens nordligste utbredelsesgrense.Miljødirektoratet, Viken Fylkeskommune, Landbruks- og matdepartemente

Management of intra-abdominal infections : recommendations by the WSES 2016 consensus conference

This paper reports on the consensus conference on the management of intra-abdominal infections (IAIs) which was held on July 23, 2016, in Dublin, Ireland, as a part of the annual World Society of Emergency Surgery (WSES) meeting. This document covers all aspects of the management of IAIs. The Grading of Recommendations Assessment, Development and Evaluation recommendation is used, and this document represents the executive summary of the consensus conference findings.Peer reviewe

Overvåking av viltoverganger med viltkameraer ─ Et pilotstudium.

Thorsen. N.H. & Odden, J. 2022. Overvåking av viltoverganger med viltkameraer ─ Et pilotstudium. NINA Rapport 2110. Norsk institutt for naturforskning. Over hele verden gjøres det store investeringer i faunapassasjer som skal dempe de negative økologiske konsekvensene av transportinfrastruktur. Det er viktig med studier som kan forklare ulike dyrearters bruk av faunapassasjer, og det er viktig at studiene gjennomføres slik at man kan sammenligne resultatene i etterkant. Norsk institutt for naturforskning (NINA) testet i 2018 og 2019 ut et studiedesign for å overvåke åtte viltoverganger i tidligere Vestfold, Østfold og Akershus. Viltovergangene er plassert over firefelts motorveier med viltgjerder, E18 i Vestfold og E6 i Akershus og Østfold. I tillegg overvåket vi en viltovergang i Hillestad over Riksvei 32 som på dette punktet er en trefeltsvei. Viltovergangenes bredde varierte fra 13 til 45 meter og det var varierende grad av vegetasjon på overgangene. Viltovergangene ble overvåket med viltkameraer satt opp i transekter i en rett linje på tvers av fartsretningen til dyrene over viltovergangen. Antall viltkamera i et transekt varierte fra to til fem avhengig av bredden på viltovergangen. På fem av viltovergangene satte vi opp kameraer i tre tverrgående transekter for å undersøke oppdagbarheten av ulike dyrearter på viltkameratransektene. Til sammen fikk vi inn over 2,3 millioner bilder, hvorav 12 916 var observasjoner av rådyr, 9 323 av rev, 3 844 av grevling, 2 917 av katt, 2 870 av ukjent art, 1 066 av fugl, 1 031 av elg, 891 av hare, 585 av ekorn, 333 av hjort og 186 av mår. I tillegg var det 16 413 observasjoner av men-nesker. Alle viltovergangene ble ofte benyttet av vilt. Antallet passeringer per tidsenhet varierte mellom artene og mellom de ulike overgangene. Mennesker ble observert oftest, men dette skyldes trolig at en av overgangene hadde anlagt en tursti. For resten av viltovergangene var det flest passeringer av rådyr og rev, bortsett fra én overgang der det var flest passeringer av katt. Rådyr og rev passerte overgangene mer enn én gang per døgn, og for enkelte viltoverganger opp mot to passeringer i døgnet. Elg og hjort hadde færre passeringer per tidsenhet, noe som trolig skyldes at elg og hjort opptrer i lavere tettheter enn rådyr og rev. Samtlige viltoverganger hadde passeringer av elg, og samtlige hadde passeringer av hjort med unntak av en overgang. Vi sammenlignet hvor ofte viltarter passerte viltovergangene med passeringer foran tilfeldige plasserte kamera i to studieområder i Akershus og Østfold. For alle arter så vi at bruken av viltovergangene var vesentlig høyere enn hos de tilfeldig plasserte viltkameraene. Viltkameraene oppdaget store arter bedre enn mindre arter. For arter som hjort og menneske var det høy oppdagbarhet også ved hjelp av bare ett kameratransekt. For mindre arter, som rådyr, rev og katt, fanget ett viltkameratransekt opp henholdsvis 85%, 70% og 68% av antallet passeringer tre transekt oppdaget. Dersom målet med å overvåke viltovergangen er å oppdage alle passeringer av mindre arter, anbefaler vi flere kameratransekter over overgangen. Avstanden mellom kamera i samme transekt må også justeres avhengig av hvilken art som er målgruppen og vegetasjonsdekningen. For å overvåke rådyr på en åpen viltovergang bør viltkameraene i ett og samme transekt stå mindre enn 10 meter fra hverandre, mens for en overgang med mye vegetasjon, må kameraene stå ned mot 4 meter fra hverandre

Overvåking av viltoverganger med viltkameraer ─ Et pilotstudium.

Thorsen. N.H. & Odden, J. 2022. Overvåking av viltoverganger med viltkameraer ─ Et pilotstudium. NINA Rapport 2110. Norsk institutt for naturforskning. Over hele verden gjøres det store investeringer i faunapassasjer som skal dempe de negative økologiske konsekvensene av transportinfrastruktur. Det er viktig med studier som kan forklare ulike dyrearters bruk av faunapassasjer, og det er viktig at studiene gjennomføres slik at man kan sammenligne resultatene i etterkant. Norsk institutt for naturforskning (NINA) testet i 2018 og 2019 ut et studiedesign for å overvåke åtte viltoverganger i tidligere Vestfold, Østfold og Akershus. Viltovergangene er plassert over firefelts motorveier med viltgjerder, E18 i Vestfold og E6 i Akershus og Østfold. I tillegg overvåket vi en viltovergang i Hillestad over Riksvei 32 som på dette punktet er en trefeltsvei. Viltovergangenes bredde varierte fra 13 til 45 meter og det var varierende grad av vegetasjon på overgangene. Viltovergangene ble overvåket med viltkameraer satt opp i transekter i en rett linje på tvers av fartsretningen til dyrene over viltovergangen. Antall viltkamera i et transekt varierte fra to til fem avhengig av bredden på viltovergangen. På fem av viltovergangene satte vi opp kameraer i tre tverrgående transekter for å undersøke oppdagbarheten av ulike dyrearter på viltkameratransektene. Til sammen fikk vi inn over 2,3 millioner bilder, hvorav 12 916 var observasjoner av rådyr, 9 323 av rev, 3 844 av grevling, 2 917 av katt, 2 870 av ukjent art, 1 066 av fugl, 1 031 av elg, 891 av hare, 585 av ekorn, 333 av hjort og 186 av mår. I tillegg var det 16 413 observasjoner av men-nesker. Alle viltovergangene ble ofte benyttet av vilt. Antallet passeringer per tidsenhet varierte mellom artene og mellom de ulike overgangene. Mennesker ble observert oftest, men dette skyldes trolig at en av overgangene hadde anlagt en tursti. For resten av viltovergangene var det flest passeringer av rådyr og rev, bortsett fra én overgang der det var flest passeringer av katt. Rådyr og rev passerte overgangene mer enn én gang per døgn, og for enkelte viltoverganger opp mot to passeringer i døgnet. Elg og hjort hadde færre passeringer per tidsenhet, noe som trolig skyldes at elg og hjort opptrer i lavere tettheter enn rådyr og rev. Samtlige viltoverganger hadde passeringer av elg, og samtlige hadde passeringer av hjort med unntak av en overgang. Vi sammenlignet hvor ofte viltarter passerte viltovergangene med passeringer foran tilfeldige plasserte kamera i to studieområder i Akershus og Østfold. For alle arter så vi at bruken av viltovergangene var vesentlig høyere enn hos de tilfeldig plasserte viltkameraene. Viltkameraene oppdaget store arter bedre enn mindre arter. For arter som hjort og menneske var det høy oppdagbarhet også ved hjelp av bare ett kameratransekt. For mindre arter, som rådyr, rev og katt, fanget ett viltkameratransekt opp henholdsvis 85%, 70% og 68% av antallet passeringer tre transekt oppdaget. Dersom målet med å overvåke viltovergangen er å oppdage alle passeringer av mindre arter, anbefaler vi flere kameratransekter over overgangen. Avstanden mellom kamera i samme transekt må også justeres avhengig av hvilken art som er målgruppen og vegetasjonsdekningen. For å overvåke rådyr på en åpen viltovergang bør viltkameraene i ett og samme transekt stå mindre enn 10 meter fra hverandre, mens for en overgang med mye vegetasjon, må kameraene stå ned mot 4 meter fra hverandre.Thorsen. N.H. & Odden, J. 2022. Monitoring wildlife crossing structures with camera traps ─ a pilot study. NINA Report 2110. Norwegian Institute for Nature Research. Transportation infrastructure has a multitude of ecological consequences, and large investments in wildlife crossing structures (WCS) are made to mitigate negative ecological consequences. It is important to examine the utility of different WCS to maximize their effectiveness under varying ecological conditions. There is a lack of properly designed studies from Scandinavian conditions investigating the utility of WCS function for the whole mammal community. In 2018 and 2019, the Norwegian Institute for Nature Research (NINA) tested a study design to monitor eight wildlife crossings in the former Vestfold, Østfold and Akershus Counties. The WCS were located over four-lane motorways with game fences, E18 in Vestfold and E6 in Akershus and Østfold. In addition, we monitored a WCS in Hillestad over Riksvei 32, which at this point is a three-lane road. The width of the WCS varied from 13 to 45 meters and they were covered with varying degree of vegetation. Eight WCSs were monitored with camera traps (CT) set up in transects in a straight line across the WCS. The number of CT in a transect varied from two to five. Five of the WCS were monitored with three transects across to investigate the detectability of different animal species on the transects. In total, we obtained over 2,3 million images. We got 12,916 observations of roe deer, 9,323 of foxes, 3,844 of badgers, 2,917 of cats, 2,870 of unknown species, 1,066 of birds, 1,031 of moose, 891 of hares, 585 of squirrels, 333 of red deer and 186 of martens. In addition, there were 16,413 observations of humans. All WCS were frequently used by wildlife. The number of passages per unit time varied between species and between the different transitions. Humans were most often observed, but this was probably due to the fact that one of the crossings had a hiking trail. For the rest of the WCS, there were most passages of roe deer and foxes, except for one overpass where there were most passages of cats. Roe deer and foxes passed the WCS more than once a day. Moose and red deer had fewer passages per unit of time, which is probably due to the fact that moose and red deer occur in lower densities. We compared how often different species passed the WCS with randomly placed CT. For all species, the game transitions had significantly higher passage rates compared to the randomly placed CT. The camera traps detected large species better than smaller species. Red deer and humans showed a high level of detection using only one CT transect. For smaller species, such as roe deer, foxes and cats, one CT transect captured 85%, 70% and 68% of the number of passages detected by three CT transects, respectively. If the goal of monitoring of WCS is to detect the whole mammal community, we recommend several parallel CT transects over the WCS. The distance between the CTs in the same transect must also be adjusted depending on which species is the target group and on vegetation coverage. In order to monitor roe deer at an open WCS, the CTs in the same transect should be less than 10 meters apart. For a WCS with higher vegetation coverage, the cameras should be as close as 4 meters apart

Evaluering av metoder brukt i overvåking av gaupe

Thorsen, N.H. & Odden, J. 2024. Evaluering av metoder brukt i overvåking av gaupe. NINA Rapport 2499. Norsk institutt for naturforskning. Stortinget har fastsatt et mål for antall årlige ynglinger av gaupe i Norge, og fordelt målet på åtte rovviltregioner. Bruk av presise bestandsmål forutsetter at vi har en årlig og presis overvåking. Det nasjonale overvåkingsprogrammet for rovvilt overvåker derfor bestandsstørrelse og bestandsutvikling hos gaupe i Norge gjennom registrering av familiegrupper (hunngaupe med unger) over hele landet. I denne rapporten evaluerer vi metodene som brukes i overvåkingen av gaupe og kommer med forslag til mulige endringer i metodikken på oppdrag fra Miljødirektoratet. Det er unikt at vi hvert år forsøker å få tall på antall ynglinger av et stort rovdyr fra et så enormt areal som Skandinavia. Data fra merkede hunngauper og viltkamera viser at det de fleste familiegruppene fanges opp av dagens overvåkingssystem. Dette er imponerende da store deler av overvåkingen gjennomføres av frivillige lokale folk som melder inn observasjoner. Overvåkingen står imidlertid overfor utfordringer framover da klimaendringene kan føre til mindre og kortere snødekke i årene som kommer. Overvåkingen av familiegrupper av gaupe er avhengig av sporsnø, men en høy oppdagbarhet av familiegrupper kan fortsatt sikres ved bruk av nettverk av viltkamera, og mer bruk av aktivt søk etter familiegrupper fra SNO, NJFF og andre frivillige når snøforholdene er gode. Vi viser at beregningen av antall familiegrupper med hjelp av avstandskriterier (AK) har sine svakheter, men det finnes i dag ingen realistiske alternativer til å beregne antall ynglinger for hele Skandinavia. Vi viser at presisjonen i beregningene er relativt god, men at den er avhengig av antall observasjoner i et område. Den største usikkerheten med bruk av AK er trolig knyttet til at AK forklarer tetthet av gaupe basert på områdebruk som i seg selv til en viss grad er påvirket av tettheten av gaupe. Denne usikkerheten kommer vi dessverre ikke utenom så lenge antallet familiegrupper beregnes fra observasjoner der vi ikke kan gjenkjenne individene. Vi mener man må se videre på forsøk med bruk av DNA for å gruppere eller skille observasjoner som et supplement til dagens metoder. I dag grupperes familiegruppeobservasjoner manuelt. Vi presenterer her et skript som gjør grupperingen automatisk i programvaren R, og mener at dette bør bli en del av overvåkingen. En del av oppdraget har vært å se om det er mulig å finne nye og bedre tilnærminger til dagens AK. Det har blant annet vært misnøye med dagens inndeling av Skandinavia i fire byttedyrkategorier. Vi har testet flere ulike tilnærminger, og utarbeidet nye forslag til AK på den beste modellen som baserer seg på antall skutt hjortevilt per arealenhet som en indeks på tetthet av byttedyr. De nye AK er utformet så de endrer seg kontinuerlige i det skandinaviske landskapet fra lave til høye tettheter av byttedyr. Det nye forslaget til AK forutsetter at grupperingen og beregningen av avstanden gjøres automatisk på samme framgangsmåte som er benyttet i denne rapporten. Det vil i praksis være umulig å gruppere manuelt med det nye forslaget til AK

Camera trap records of leucistic Eurasian badgers (Meles meles) in central Norway

Coat coloration plays an important role in communication, camouflage, and sexual selection in animals. Genetic mutations can lead to anomalous colorations such as melanism and leucism, where animals appear, respectively, darker or lighter than normal. Reporting abnormal coloration in wild animals is an important first step to understand the distribution, prevalence, and potential fitness consequences of these rare events. Here, we report several records of suspected leucism in the Eurasian badger (Meles meles) in a population in central Norway. Several camera traps recorded at least two leucistic individuals between 2017 and 2020. It took considerable effort, almost 400,000 camera trap nights over a period of 10 years all over Norway, to obtain a total of eleven records of leucistic badgers, indicating the rarity of this phenotype. It is unclear what has caused the presence of multiple leucistic badgers in a single population, but recent colonization and lack of predators might have played a role. Due to our observations, future studies can now be developed to study the underlying mechanisms and potential consequences of leucism in this badger population. The increasing use of networks of camera traps in wildlife research will provide new opportunities to record rare coloration in wild animals