Brukermedvirkning i demensomsorgen – En oppsummering av kunnskap

Denne oppsummeringen gir et innblikk i brukermedvirkning i demensomsorgen i, eller med relevans for, norske forhold. Det er ikke gjort et skille mellom demensomsorg i hjemmetjenesten og demensomsorg i institusjoner. Brukerne er voksne personer som mottar tjenester direkte, eller personer som blir berørt av tjenesten. Oppsummeringen beskriver forsknings- og utviklingsarbeid, lover og forskrifter, offentlige dokument og annet materiale som kan gi den enkelte leser oversikt over temaet. SENTRALE UTVIKLINGSTREKK Brukermedvirkning fører til store forventninger hos både brukere, pårørende, tjenesteutøvere og kommunene. Det er et økende krav til brukermedvirkning for å kunne utvikle helse- og omsorgsarbeidet i kommunene. Brukermedvirkning er ikke en innarbeidet del av demensomsorgen i kommunene, hverken ved individuell behandling eller ved organisatoriske beslutninger. Brukermedvirkning rommer ideelt mange ulike former for medvirkning, alt fra brukerdeltakelse i kommunale råd til at brukerne uttrykker egne ønsker og behov ved tiltak og i tjenester som tilbys. Ved også å innlemme brukere i forsknings- og utviklingsarbeid, vil problemstillinger brukerne selv er opptatte av kunne bli en del av kunnskapsutviklingen. Brukermedvirkning i demensomsorgen i Norge legger opp til et triadisk perspektiv i praksis, hvor man ser på medvirkning som en felles prosess mellom brukere, pårørende og helsepersonell. Med utviklingen mot mer kommunale tjenester har det skjedd en gradvis endring i synet på pasientrollen. Fra å være tilskrevet en passiv mottakerrolle, blir brukeren og pårørende nå ansett som aktive deltakere. Den nye rollen krever at brukerne og pårørende tilegner seg og bruker sin erfaringskompetanse, samt at ansatte er innstilte på å la dem medvirke. Denne utfordringen omhandler også demensomsorgen. UTFORDRINGER OG BEHOV Norske kommuner har rettet lite oppmerksomhet mot brukermedvirkning innenfor demensomsorgen. Pårørende kan ha påtatt seg ansvar for pasienten i hjemmet over tid. Ofte meldes eller registreres behovet for hjelp sent i sykdomsforløpet. Når pasienten først får tilbud om sykehjemsplass, er behovet for hjelp kommet langt. Ved innkomstsamtaler i sykehjem innkalles som regel ikke pasienten selv, men de pårørende. Pasienten får da ikke anledning til å uttrykke egne ønsker og behov ved en sykehjemsplassering. Det er tendenser til holdninger som ekskluderer pasienter både med og uten samtykkekompetanse fra å delta mer aktivt i tjenestene som mottas. Oppmerksomheten har vært knyttet mest til brukermedvirkning for pårørende. Brukermedvirkning i helsepolitikken skjer på systemnivå, men det er særlig i den individuelle tilpasningen, i relasjonen mellom brukere og kommunale tjenesteytere, at det er store behov. Det er nødvendig å arbeide mer systematisk med å implementere brukermedvirkning i demensomsorgen på individuelt plan i kommunene. Flere brukerorganisasjoner arbeider med å inkludere brukere. En utfordring er ansettelser av brukere med egenerfaring i kommunale tjenester. Dette krever blant annet gode oppfølgingsforløp for brukere som ønsker å arbeide som støttepersoner for andre brukere eller i selvhjelpsgrupper, og etablering av rutiner for ansettelser av brukere i kommunale tiltak eller tjenester. Et annet, og helt grunnleggende krav, er en holdningsendring i fagfeltet. Internasjonale studier, særlig fra Storbritannia, viser at personer med demens kan delta i sine egne tjenestetilbud og medvirke på en god og meningsfull måte. Norge ligger etter i denne utviklingen. Det er også nødvendig med mer oppmerksomhet på brukernes medvirkning i kommunale utviklingsprosjekter og i forskning i Norge. Kunnskap om brukermedvirkning er nødvendig og nyttig i de kommunale tjenestene, og medvirkning kan bli en mer sentral del av opplæring, utøvelse, utdanning, og i utviklingsprosjekter og forskning

An exploration of recovery competence among Norwegian peer workers in substance abuse services

Peer recovery services (PRS) in Norwegian municipalities fill a gap in available care in mental health care and/ or substance abuse treatment. In this qualitative study, we interviewed six peer recovery workers (PRWs). Our aim was to explore how the PRWs understood their competences as vital for carrying out the work in PRS. Through a thematic analysis, we found themes the PRWs recognize as important in their recovery competence. The findings can be of practical relevance to those aiming to develop more recovery oriented mental health distress and substance abuse services

Personal Stories of Young Women in Residential Care: Health-Promoting Strategies and Wellbeing

Interdisciplinary social work practice produces and circulates narratives of young women in residential care. The dominant narratives often present negative descriptions of this group, and less attention has been paid to their resistance to these “big stories”. This study’s aim is to illuminate this resistance of young women in residential care and to explore how they narrate their experiences of being children at risk who have become women managing everyday life. This study utilises a narrative approach and includes three selected personal stories: two from the participants and one from the first author’s reflections on resistance. Through contextual analysis at the macro, meso and micro levels, we focus on how personal stories can influence interdisciplinary social work services. We found resistance to dominant narratives on the different levels in the chosen stories. Resistance can create space to reconstruct and renarrate reality together and help understand the meaning and power of storytelling and silence. Participants’ resistance can be a tool to rebalance the power between social work practitioners and service users. Based on this analysis, we suggest that interdisciplinary collaborative social work should emphasise service users’ personal stories to a higher degree and, in this way, increase user participation in residential care

‘Godt foreldreskap’ i middelklassefamilier: En narrativ posisjoneringsanalyse av norske barnevernsarbeideres fortellinger

This article investigates norms of parenting in the context of the Norwegian child welfare service (CWS). Research from both international and Norwegian contexts shows that current parenting ideals are built on middle-class values that are often taken for granted. However, there is limited knowledge about the interaction between the CWS and middle-class families. Through narrative positioning analysis, we explore how child welfare workers (CWWs) construct the identities of two middle-class families in contact with the service and how the CWWs’ ideals about parenting are expressed through these stories. Both families are positioned as well-off, and the CWWs provide classed and gendered descriptions of the parents that coincide with dominant narratives of intensive mothering. As clients, the parents are constructed as active adaptive agents and active expert agents. The CWWs relationally construct themselves as a catalyst for change and as a support. The analysis provides insight into how the middle-class ideal is almost unnoticeably being solidified as a standard, and we metaphorically see the interaction between the parents and the CWS as ‘status maintenance ceremonies’. We argue that a narrative positioning analytical framework can be further developed and used to increase reflection on social work practice and education.Denne artikkelen utforsker normer for foreldreskap i en norsk barnevernskontekst. Både internasjonal og norsk forskning viser at foreldreskapsidealer er bygget på middelklasseverdier som ofte tas for gitt. Samtidig finnes det begrenset kunnskap om interaksjonen mellom barnevernet og middelklassefamilier. Gjennom en narrativ posisjoneringsanalyse utforsker vi hvordan barnevernsarbeidere konstruerer identitetene til to middelklassefamilier som er i kontakt med tjenesten, og hvordan barnevernsarbeidernes idealer om foreldreskap uttrykkes gjennom disse narrativene. Analysen viser at begge familiene posisjoneres som ressurssterke, og barnevernsarbeiderne gir klassebaserte og kjønnede beskrivelser av foreldrene som samsvarer med dominerende normer for intensivt moderskap. Som klienter blir foreldrene konstruert som tilpasningsdyktige aktive aktører og aktive ekspertaktører. Barnevernsarbeiderne posisjonerer seg selv relasjonelt som katalysator for endring og som støtte. Analysen gir innsikt i hvordan middelklasseidealet nesten umerkelig blir konsolidert som en standard, og vi ser metaforisk på samhandlingen mellom foreldrene og barnevernsarbeiderne som ‘seremonier for opprettholdelse av status’ (‘Status maintenance ceremonies’). Vi argumenterer for at narrativ posisjoneringsanalyse kan videreutvikles og brukes for å øke refleksjonen i sosialt arbeid i praksis og utdanning

Throwing Pebbles While Waiting: An Autoethnographic Exploration of Mental Health and Colonialism

In this article, three scholars jointly investigate questions of Western colonization and mental health. While their areas of interest and experience vary, the authors discuss oppression as a common thread connecting their ideas about mental health and its medicalization. In line with Toyosaki et al. (2009), the researchers did a community autoethnography, performing written dialogue as a dynamic research method. Using a sequential model, Kelly Limes Taylor wrote about her experience, passed it on to Rita Sørly and Bengt Karlsson. Karlsson added his story to the previous writing, and he passed it on to Sørly for further addition of stories. Sørly passed the stories added to Limes Taylor, which added new reflections. Together, the three researchers explore various questions: Who determines what is normal or humane in our society, and who gets left out of those decisions? Do mental health providers make a positive difference, or are they merely legalizing new forms of oppression? What happens when one simply cannot mentally assimilate the dominant narratives that excuse oppression, environmental destruction, and/or insatiable economic practice? Through the lens of their own experience, Limes Taylor, Sørly, and Karlsson share their thoughts on these and other questions as they jointly explore ideas of mental health identity in the context of Western colonialism

The Norwegian Barents Pride Festival: Reflections on bravery for LBGTQI+ activists from Russia

This article is based on two in-depth interviews with NGO representatives working with the Barents Pride festival, close to the Norwegian-Russian border. Organizations and activists from both sides of the border take a stand for equality and celebrate diversity and love. In the article, the concept of bravery is analyzed. Tatiana, a bisexual cisgender female Russian NGO worker and activist, is part of an organization fighting for LBGTQI+ rights in Russia. Steinar is a Norwegian representative for an international human rights organization. Faced with dominant Russian narratives that define homosexuality in negative terms, Tatiana and Steinar provide stories of bravery, creating a contextualized understanding of the need to stand together as fellow human beings in politically challenging times. Contextual narrative analyses of case studies play a valuable role in research by focusing on the term of bravery for minoritized groups fighting against systematic violence and oppression by political authorities

Brukermedvirkning i kjernesamiske områder

Artike

Brukermedvirkning i demensomsorgen – En oppsummering av kunnskap

Denne oppsummeringen gir et innblikk i brukermedvirkning i demensomsorgen i, eller med relevans for, norske forhold. Det er ikke gjort et skille mellom demensomsorg i hjemmetjenesten og demensomsorg i institusjoner. Brukerne er voksne personer som mottar tjenester direkte, eller personer som blir berørt av tjenesten. Oppsummeringen beskriver forsknings- og utviklingsarbeid, lover og forskrifter, offentlige dokument og annet materiale som kan gi den enkelte leser oversikt over temaet. SENTRALE UTVIKLINGSTREKK Brukermedvirkning fører til store forventninger hos både brukere, pårørende, tjenesteutøvere og kommunene. Det er et økende krav til brukermedvirkning for å kunne utvikle helse- og omsorgsarbeidet i kommunene. Brukermedvirkning er ikke en innarbeidet del av demensomsorgen i kommunene, hverken ved individuell behandling eller ved organisatoriske beslutninger. Brukermedvirkning rommer ideelt mange ulike former for medvirkning, alt fra brukerdeltakelse i kommunale råd til at brukerne uttrykker egne ønsker og behov ved tiltak og i tjenester som tilbys. Ved også å innlemme brukere i forsknings- og utviklingsarbeid, vil problemstillinger brukerne selv er opptatte av kunne bli en del av kunnskapsutviklingen. Brukermedvirkning i demensomsorgen i Norge legger opp til et triadisk perspektiv i praksis, hvor man ser på medvirkning som en felles prosess mellom brukere, pårørende og helsepersonell. Med utviklingen mot mer kommunale tjenester har det skjedd en gradvis endring i synet på pasientrollen. Fra å være tilskrevet en passiv mottakerrolle, blir brukeren og pårørende nå ansett som aktive deltakere. Den nye rollen krever at brukerne og pårørende tilegner seg og bruker sin erfaringskompetanse, samt at ansatte er innstilte på å la dem medvirke. Denne utfordringen omhandler også demensomsorgen. UTFORDRINGER OG BEHOV Norske kommuner har rettet lite oppmerksomhet mot brukermedvirkning innenfor demensomsorgen. Pårørende kan ha påtatt seg ansvar for pasienten i hjemmet over tid. Ofte meldes eller registreres behovet for hjelp sent i sykdomsforløpet. Når pasienten først får tilbud om sykehjemsplass, er behovet for hjelp kommet langt. Ved innkomstsamtaler i sykehjem innkalles som regel ikke pasienten selv, men de pårørende. Pasienten får da ikke anledning til å uttrykke egne ønsker og behov ved en sykehjemsplassering. Det er tendenser til holdninger som ekskluderer pasienter både med og uten samtykkekompetanse fra å delta mer aktivt i tjenestene som mottas. Oppmerksomheten har vært knyttet mest til brukermedvirkning for pårørende. Brukermedvirkning i helsepolitikken skjer på systemnivå, men det er særlig i den individuelle tilpasningen, i relasjonen mellom brukere og kommunale tjenesteytere, at det er store behov. Det er nødvendig å arbeide mer systematisk med å implementere brukermedvirkning i demensomsorgen på individuelt plan i kommunene. Flere brukerorganisasjoner arbeider med å inkludere brukere. En utfordring er ansettelser av brukere med egenerfaring i kommunale tjenester. Dette krever blant annet gode oppfølgingsforløp for brukere som ønsker å arbeide som støttepersoner for andre brukere eller i selvhjelpsgrupper, og etablering av rutiner for ansettelser av brukere i kommunale tiltak eller tjenester. Et annet, og helt grunnleggende krav, er en holdningsendring i fagfeltet. Internasjonale studier, særlig fra Storbritannia, viser at personer med demens kan delta i sine egne tjenestetilbud og medvirke på en god og meningsfull måte. Norge ligger etter i denne utviklingen. Det er også nødvendig med mer oppmerksomhet på brukernes medvirkning i kommunale utviklingsprosjekter og i forskning i Norge. Kunnskap om brukermedvirkning er nødvendig og nyttig i de kommunale tjenestene, og medvirkning kan bli en mer sentral del av opplæring, utøvelse, utdanning, og i utviklingsprosjekter og forskning

Adapting to the unpredictable: The story of a Norwegian-Russian study of NGOs in the Murmansk region during a pandemic

This essay aims to contribute to the understanding of the COVID-19 pandemic’s impact on a Norwegian- Russian social work research project. The reflexive act of writing about the project’s disrupted startup is an exercise of flexibility and dynamics in the research process. Well known grips for those of us working with qualitative inquiry. Still, the unpredictable landscape, uncertainty of what would come next, and the insecurity in the present moved us as researchers towards new local and contextual knowledge, forced by the pandemic’s extensive effects

Brukermedvirkning i demensomsorgen. En oppsummering av kunnskap.

This publication is based on a review of the research literature and the grey literature on the topic user involvement in dementia care in, or relevant to, Norwegian conditions. No distinction between user involvement in dementia care involving home services and dementia care in nursing homes has been made. Users are defined as adults who receive dementia care services, or people who are affected by the service indirectly. The publication provide knowledge about central research and development, laws and regulations, government documents and other material that can give the individual reader an overview of the topic