Denne oppsummeringen gir et innblikk i brukermedvirkning i demensomsorgen i, eller
med relevans for, norske forhold. Det er ikke gjort et skille mellom demensomsorg i
hjemmetjenesten og demensomsorg i institusjoner. Brukerne er voksne personer som
mottar tjenester direkte, eller personer som blir berørt av tjenesten. Oppsummeringen
beskriver forsknings- og utviklingsarbeid, lover og forskrifter, offentlige dokument og
annet materiale som kan gi den enkelte leser oversikt over temaet.
SENTRALE UTVIKLINGSTREKK
Brukermedvirkning fører til store forventninger hos både brukere, pårørende,
tjenesteutøvere og kommunene. Det er et økende krav til brukermedvirkning for å
kunne utvikle helse- og omsorgsarbeidet i kommunene. Brukermedvirkning er ikke en
innarbeidet del av demensomsorgen i kommunene, hverken ved individuell behandling
eller ved organisatoriske beslutninger.
Brukermedvirkning rommer ideelt mange ulike former for medvirkning, alt fra
brukerdeltakelse i kommunale råd til at brukerne uttrykker egne ønsker og behov
ved tiltak og i tjenester som tilbys. Ved også å innlemme brukere i forsknings- og
utviklingsarbeid, vil problemstillinger brukerne selv er opptatte av kunne bli en del av
kunnskapsutviklingen.
Brukermedvirkning i demensomsorgen i Norge legger opp til et triadisk perspektiv i
praksis, hvor man ser på medvirkning som en felles prosess mellom brukere, pårørende
og helsepersonell.
Med utviklingen mot mer kommunale tjenester har det skjedd en gradvis endring
i synet på pasientrollen. Fra å være tilskrevet en passiv mottakerrolle, blir brukeren
og pårørende nå ansett som aktive deltakere. Den nye rollen krever at brukerne og
pårørende tilegner seg og bruker sin erfaringskompetanse, samt at ansatte er innstilte på
å la dem medvirke. Denne utfordringen omhandler også demensomsorgen.
UTFORDRINGER OG BEHOV
Norske kommuner har rettet lite oppmerksomhet mot brukermedvirkning innenfor
demensomsorgen. Pårørende kan ha påtatt seg ansvar for pasienten i hjemmet
over tid. Ofte meldes eller registreres behovet for hjelp sent i sykdomsforløpet. Når
pasienten først får tilbud om sykehjemsplass, er behovet for hjelp kommet langt.
Ved innkomstsamtaler i sykehjem innkalles som regel ikke pasienten selv, men de
pårørende. Pasienten får da ikke anledning til å uttrykke egne ønsker og behov ved en
sykehjemsplassering. Det er tendenser til holdninger som ekskluderer pasienter både
med og uten samtykkekompetanse fra å delta mer aktivt i tjenestene som mottas.
Oppmerksomheten har vært knyttet mest til brukermedvirkning for pårørende.
Brukermedvirkning i helsepolitikken skjer på systemnivå, men det er særlig i den
individuelle tilpasningen, i relasjonen mellom brukere og kommunale tjenesteytere, at
det er store behov. Det er nødvendig å arbeide mer systematisk med å implementere
brukermedvirkning i demensomsorgen på individuelt plan i kommunene.
Flere brukerorganisasjoner arbeider med å inkludere brukere. En utfordring er
ansettelser av brukere med egenerfaring i kommunale tjenester. Dette krever blant
annet gode oppfølgingsforløp for brukere som ønsker å arbeide som støttepersoner
for andre brukere eller i selvhjelpsgrupper, og etablering av rutiner for ansettelser av
brukere i kommunale tiltak eller tjenester.
Et annet, og helt grunnleggende krav, er en holdningsendring i fagfeltet.
Internasjonale studier, særlig fra Storbritannia, viser at personer med demens kan delta i
sine egne tjenestetilbud og medvirke på en god og meningsfull måte. Norge ligger etter
i denne utviklingen.
Det er også nødvendig med mer oppmerksomhet på brukernes medvirkning
i kommunale utviklingsprosjekter og i forskning i Norge. Kunnskap om
brukermedvirkning er nødvendig og nyttig i de kommunale tjenestene, og medvirkning
kan bli en mer sentral del av opplæring, utøvelse, utdanning, og i utviklingsprosjekter og
forskning
