A pilot study of halibut larvae (Hippoglossus hippoglossus L.) reared from start feeding to metamorphosis on diets of wild zooplankton and Artemia

Halibut larvae ready to start feed were placed in two outdoor tanks of 7 m^3. The larvae in one tank were fed wild zooplankton throughout the whole period, and the larvae in the other tank were fed wild zooplankton from day one to day seven and Artemia thereafter. Measurements of growth, gut content and content of fatty acids were made of the larvae. Number and species of phytoplankton and zooplankton, as well as abiotic parameters were measured during the experiment. Larval myotome height and dry weight were significant higher for the group supplied wild zooplankton and Artemia than for the group supplied only wild zooplankton, at day 22 after first feeding. For the larval group supplied only wild zooplankton the myotome height and length, at day 43 (the end of the experiment), were significant higher than the group supplied both wild zooplankton and Artemia. Fatty acids analysis did not show significant differences between the larvae in the two feeding groups. There was not observed differences in larval pigmentation either

Sea lice (Lepeophtheirus salmonis) and anchor worms (Lernaea cyprinacea) found on sea trout (Salmo trutta) in the River Minho catchment, an important area for conservation in NW Spain

Acknowledgements The authors would like to thank M. N. Cueto and J. M. Antonio (ECOBIOMAR) for molecular analysis and technical support. K. MacKenzie (University of Aberdeen) and A. Roura (ECOBIOMAR) assisted with the taxonomic identification of parasites. We are also grateful to P. Caballero (Service Nature Conservation of the Xunta de Galicia) for fish sampling support.Peer reviewedPostprin

Styringsgruppens oppsummering og vurdering av lakseluspåvirkning på ville laksefisk i produksjonsområdene i 2022

Innledning og bakgrunn for vurderingen I henhold til mandatet fra Nærings- og fiskeridepartementet (NFD) til Styringsgruppen for vurdering av lakseluspåvirkning, oversendes vår vurdering basert på Ekspertgruppens rapport av lakseluspåvirkning i produksjonsområdene i 2023 (Vedlegg 1). I mandatet for Styringsgruppen sies blant annet: «Styringsgruppen skal opprette en ekspertgruppe som skal lage en årlig rapport som vurderer status for lakseluspåvirkning i produksjonsområdene. Styringsgruppen skal gjennomgå og evaluere ekspertgruppens rapport, og levere en oppsummering av denne med relevante faglige vurderinger til Nærings- og fiskeridepartementet. Disse leveransene skal danne grunnlag for Nærings- og fiskeridepartementets beslutning for fargelegging av produksjonsområdene.» Styringsgruppen for vurdering av lusepåvirkning ble opprettet etter bestilling fra Nærings- og fiskeridepartementet. Havforskningsinstituttet (HI), Veterinærinstituttet (VI) og Norsk institutt for naturforskning (NINA) er bedt om å oppnevne en person hver. Følgende personer har vært oppnevnt for 2023: Tor Fredrik Næsje (NINA), Karin Kroon Boxaspen (HI, leder) og Eirik Biering (VI). NFD’s mandat til Styringsgruppen og Ekspertgruppen er vedlagt (Vedlegg 2). Medlemmene i Ekspertgruppen er personlig oppnevnt av Styringsgruppen i kraft av sin ekspertise. Ekspertgruppen er sammensatt slik at de viktigste problemstillingene i arbeidet er dekket med minst ett medlem med spesialkompetanse. Ekspertgruppen har hatt følgende sammensetning: Knut Wiik Vollset (leder, NORCE), Frank Nilsen (nestleder, UiB), Ingrid Ellingsen (SINTEF Ocean), Ørjan Karlsen (HI), Rachel A. Paterson (NINA), Jofrid Skardhamar (HI), Leif Christian Stige (VI), Ola Ugedal (NINA) og Lars Qviller (VI). Vidar Lien (HI) har vært gruppens sekretær. Oppnevnt medlem Harald Sægrov (Rådgivende Biologer) har vært sykemeldt og har ikke deltatt i årets rapportering. Rapporten fra Ekspertgruppen har seks vedlegg som forfatterne og deres institusjoner står ansvarlig for, samt ett vedlegg med skjema brukt for vurdering (SHELF) og ett vedlegg med ekspertgruppens heterogenitetsanalyser for 2022. Femtende oktober 2017 ble det ved forskrift innført et nytt system for mulig kapasitetsøkning i norsk lakse- og ørretproduksjon, hvor effekten av lakselus fra oppdrettsanlegg på ville laksefisk regulerer produksjonskapasiteten. Kysten ble samtidig delt inn i 13 geografiske områder (produksjonsområder, POer) (Figur 1). Utformingen av produksjonsområdene følger ikke fylkesgrensene og er bygget på biologisk kunnskap om lakselus og hydrodynamisk analyse av spredning av lakselus

Stratigraphy and palaeosol profiles of the Upper Triassic Isfjorden Member, Svalbard

The Isfjorden Member forms the upper part of the De Geerdalen Formation in Svalbard and is well exposed throughout central and eastern Spitsbergen, including the island of Wilhelmøya. We examine palaeosol profiles identified in the Isfjorden Member and compare these to profiles seen in the remainder of the De Geerdalen Formation. In addition, we address the nuances of the Isfjorden Member, its practicality as a stratigraphic interval and attempt to constrain the unit’s presence, as well as the nature of its lower boundary throughout outcrops in Svalbard. The Isfjorden Member is easily recognised by its conspicuous beds of alternating red and green coloured palaeosols, occasional caliche profiles and bivalve coquina beds. These beds have commonly been used to identify the unit in outcrop and we explore their relevance to the formal stratigraphic definition. The lower boundary is typically difficult to identify, especially when using the original definition; however, we find that placing it at the top of the last major sandstone in the De Geerdalen Formation is a practical solution. The boundary is conformable throughout Spitsbergen with no obvious erosion or break in sedimentation observed.The abundance, thickness and maturity of palaeosols increases upwards through the De Geerdalen Formation. Mature palaeosol and occasional caliche horizons are found to dominate within the Isfjorden Member. Immature palaeosols are in general constrained to the strata below. The position of palaeosols in relation to sedimentary successions is typically restricted to floodplain and interdistributary bay deposits, or atop upper shoreface deposits. The transition from immature palaeosols with common histosols to mature palaeosols and caliche reflects the development of the delta plain from a dynamic paralic setting to a morestable proximal system.publishedVersio

The Hardanger Fiord - salmonid aquaculture and effects on wild salmonid populations

Wild populations of salmon and seatrout in the Hardanger Fjord show significant declines in recent years.The report also describes the hydrographical conditions and the aquaculture production of salmonids in the fjord. The official numbers of adult salmon lice predating on cage reared salmon are used to estimate the production of salmon lice during spring in this fjord. It is assumed that salmon lice are the most acute threat to wild salmonids in the fjord, but the genetic impact of farmed escapees is also of great concern. A lowering of the action level for salmon lice treatment and initiation of a environmental survaillance programme is proposed. NORSK SAMMENDRAG: Bestandsutviklingen for ville bestander av laks og sjøørret i Hardangerfjorden er faretruende. Hydrografiske forhold og produksjonen av laksefisk i soner i fjorden blir beskrevet. Tellinger av lakselus på fisk i merdene er hentet inn fra 1997 og blir korrelert med fiskemengden i merdene for å kunne estimere produksjonen av lakseluslarver om våren. Basert på kunnskap om lakselusens biologi antas det at lakselus er den største akutte trussel mot ville laksefisk i fjorden, men at rømming og oppvandring i elvene er en høyst potensiell genetisk trussel. Det foreslås at tiltaksgrensen for behandling mot lakselus senkes og at det initieres et overvåkingsprogram

Lipid and fatty acid composition of parasitic caligid copepods belonging to the genus Lepeophtheirus

Sea lice are copepod ectoparasites that constitute a major barrier to the sustainability and economic viability of marine finfish aquaculture operations worldwide. In particular, the salmon louse, Lepeophtheirus salmonis, poses a considerable problem for salmoniculture in the northern hemisphere. The free-swimming nauplii and infective copepodids of L. salmonis are lecithotrophic, subsisting principally on maternally-derived lipid reserves. However, the lipids and fatty acids of sea lice have been sparsely studied and therefore the present project aimed to investigate the lipid and fatty acid composition of sea lice of the genus Lepeophtheirus obtained from a variety of fish hosts. Total lipid was extracted from eggs and adult female Lepeophtheirus salmonis obtained from both wild and farmed Atlantic salmon (Salmo salar L.) sampled at two time points, in the mid 1990’s and in 2009. In addition, L. salmonis from wild sea trout (Salmo trutta L.) and L. hippoglossi from wild Atlantic halibut (Hippoglossus hippoglossus L.) were sampled and analyzed. The lipids of both females and egg strings of Lepeophtheirus were characterized by triacylglycerol (TAG) as the major neutral (storage) lipid with phosphatidylcholine and phosphatidylethanolamine as the major polar (membrane) lipids. The major fatty acids were 22:6n-3 (DHA), 18:1n-9 and 16:0, with lesser amounts of 20:5n-3, 22:5n-3 and 18:0. L. salmonis sourced from farmed salmon were characterized by higher levels of 18:2n-6 and 18:3n-3 than lice from wild salmon. Egg strings had higher levels of TAG and lower DHA compared to females, whereas L. hippoglossi had lower levels of TAG and higher DHA than L. salmonis. The results demonstrate that the fatty acid compositions of lice obtained from wild and farmed salmon differ and that changes to the lipid and fatty acid composition of feeds for farmed salmon influence the louse compositions

Sluttrapport til Mattilsynet

Til tross for de bekjempelsestiltakene som er gjennomført mot lakselus i 2012, er infeksjonsnivået på sjøørret høyt, til dels ekstremt høyt, på flere av våre overvåkingslokaliteter i oppdrettsintensive områder fra Hordaland og til Troms (ytre Hardangerfjordsystemet og Herdlafjorden; ytre deler av Sognefjorden; ytre deler av Storfjordsystemet og ytre del av Romsdalsfjordsystemet; ytre deler av Trondheimsfjorden; områdene utenfor Namsenfjorden og i oppdrettsintensive områder av Nordland). Laksesmolten fra våre overvåkingslokaliteter på Vestlandet (Hardangerfjordsystemet og Sognefjordsystemet) er også høyere infisert i 2012 enn de fleste år på 2000-tallet. Laksesmolten som vandret ut av Trondheimsfjorden i 2012 kan ha blitt utsatt for høyt infeksjonspress fordi vi finner svært høye larvepåslag på sjøørreten like utenfor den nasjonale laksefjorden under laksesmoltutvandringen. Det var imidlertid lite lus på laksesmolten innenfor den nasjonale laksefjorden i Trondheimsfjorden. Dette kan indikere at de synkroniserte våravlusningene ikke har greid å holde infeksjonspresset lavt under utvandringen til laksesmolten i slutten av mai og begynnelsen av juni i disse områdene. På andre lokaliteter i Ryfylke, Møre og Romsdal (Storfjord- og Romsdalssystemet), Nord- Trøndelag og Nordland finner vi mindre lus på sjøørreten tidlig i forhold til seinere i sesongen. Dette indikerer at laksesmolten kan ha kommet seg ut av fjordene i disse områdene uten for mye lus, og at de synkroniserte avlusningene har vært mer vellykket. I Troms og Finnmark var infeksjonstrykket fra lakselus på vill sjøørret og sjørøye lavt til moderat og kom seint på sesongen i 2012. Det samme gjelder for indre fjorder og de store nasjonale laksefjordene. Dette indikerer at laksesmolten kan ha kommet seg ut av fjordene i Troms og Finnmark uten for mye lus, og også at de store laksefjordene fungerer etter hensikten. Brakkleggingen av deler av Hardangerfjorden og områder av Nord-Trøndelag (MTs soneforskrift) synes totalt sett ikke å ha hatt tilstrekkelig effekt, fordi redusert infeksjonspress i brakklagte områder synes oppveid av betydelig økt infeksjonspress i ikke-brakklagte områder. Alt i alt har lakselusinfeksjonen forverret seg fra 2011 til 2012 i mange oppdrettsintensive områder langs store deler av norskekysten. Det er lite i vårt datamateriale som tyder på at lakselusinfeksjonen på vill laksefisk er blitt forbedret fra 2010 og til 2012. Tvert imot synes infeksjonspresset på vill laksefisk å ha økt langs hele kysten fra Hordaland og til Troms de siste årene. Vi mener at det er sannsynlig at lakselus har bestandsreduserende effekt på sjøørret langs store deler av norskekysten, men også på laksesmolt i enkelte områder. Denne foreløpige vurderingen er foretatt med utgangspunkt i Havforskningsinstituttets forslag til førstegenerasjons indikatorer og grenseverdier for bl.a. lakselus (Taranger m.fl. 2012) til operasjonaliseringen av framtidige mål i ”Strategi for en miljømessig bærekraftig havbruksnæring” (Anon. 2009)

Genomic Resources for Sea Lice: Analysis of ESTs and Mitochondrial Genomes

Sea lice are common parasites of both farmed and wild salmon. Salmon farming constitutes an important economic market in North America, South America, and Northern Europe. Infections with sea lice can result in significant production losses. A compilation of genomic information on different genera of sea lice is an important resource for understanding their biology as well as for the study of population genetics and control strategies. We report on over 150,000 expressed sequence tags (ESTs) from five different species (Pacific Lepeophtheirus salmonis (49,672 new ESTs in addition to 14,994 previously reported ESTs), Atlantic L. salmonis (57,349 ESTs), Caligus clemensi (14,821 ESTs), Caligus rogercresseyi (32,135 ESTs), and Lernaeocera branchialis (16,441 ESTs)). For each species, ESTs were assembled into complete or partial genes and annotated by comparisons to known proteins in public databases. In addition, whole mitochondrial (mt) genome sequences of C. clemensi (13,440 bp) and C. rogercresseyi (13,468 bp) were determined and compared to L. salmonis. Both nuclear and mtDNA genes show very high levels of sequence divergence between these ectoparastic copepods suggesting that the different species of sea lice have been in existence for 37–113 million years and that parasitic association with salmonids is also quite ancient. Our ESTs and mtDNA data provide a novel resource for the study of sea louse biology, population genetics, and control strategies. This genomic information provides the material basis for the development of a 38K sea louse microarray that can be used in conjunction with our existing 44K salmon microarray to study host–parasite interactions at the molecular level. This report represents the largest genomic resource for any copepod species to date