Hva skjer i den nye lokale forvaltningsmodellen for verneområder? En forskningsstatus

Hva slags innflytelse får kommunene i den nye lokale forvaltningsmodellen for verneområder? Klarer Norge å innfri internasjonale forpliktelser med en slik modell? Hvordan blir rammene for naturbasert reiseliv med ny forvaltning? Finnes det spørsmål som forskerne ikke tar opp, men som bør tas opp? I desember 2012 møttes forskere med ulik bakgrunn til diskusjon med ansatte fra Miljøverndepartementet og Direktoratet for naturforvaltning. Denne artikkelen oppsummerer de ulike forskningsprosjektene og diskuterer hvilke temaer og problemstillinger norsk samfunnsforskning er opptatt av ved den nye forvaltningsmodelle

Locally produced legumes and seaweed. Sustainable protein sources for a self-sufficient European animal production?

The animal feeding industry is looking for new local sources of high quality protein in order to reduce import and ensure sustainable and environmental friendly animal production systems. Local legumes and seaweeds may be alternative sources of protein. We present in this paper the background for the ongoing Norwegian Research Council project Legumes and seaweeds as alternative protein sources for sheep (AltPro), which aims to investigate the suitability and potential of legumes and seaweeds as new and underutilized protein sources in sheep diets. The project addresses several critical aspects for the future development of the agriculture industry in Norway applicable to other European countries from an integrated social and natural scientific approach: 1. use of protein sources alternative to soya, 2. environmental, climatic, societal and economical sustainability, 3. animal health and welfare

Marine litter : Institutionalization of attitudes and practices among Fishers in Northern Norway

publishedVersionUnit License Agreemen

The symple choice algorythm for estimating of parametersof network protetion prioroties in analitical hierarchic process

Humans depend on services provided by ecosystems, and how services are affected by climate change is increasingly studied. Few studies, however, address changes likely to affect services from seminatural ecosystems. We analyzed ecosystem goods and services in natural and seminatural systems, specifically how they are expected to change as a result of projected climate change during the 21st century. We selected terrestrial and freshwater systems in northernmost Europe, where climate is anticipated to change more than the global average, and identified likely changes in ecosystem services and their societal consequences. We did this by assembling experts from ecology, social science, and cultural geography in workshops, and we also performed a literature review. Results show that most ecosystem services are affected by multiple factors, often acting in opposite directions. Out of 14 services considered, 8 are expected to increase or remain relatively unchanged in supply, and 6 are expected to decrease. Although we do not predict collapse or disappearance of any of the investigated services, the effects of climate change in conjunction with potential economical and societal changes may exceed the adaptive capacity of societies. This may result in societal reorganization and changes in ways that ecosystems are used. Significant uncertainties and knowledge gaps in the forecast make specific conclusions about societal responses to safeguard human well-being questionable. Adapting to changes in ecosystem services will therefore require consideration of uncertainties and complexities in both social and ecological responses. The scenarios presented here provide a framework for future studies exploring such issues

Bureaucrats and Boundaries. The changing intersection between experts, local communities and environmental administration in nature protection

Loss of biodiversity and fragmentation of habitats are two of the world’s persistent environmental problems. This is due to the emerging complexities, uncertainties and questions of societal scale in both defining and resolving the problems. One of the challenges connected to resolving these problems pertains to the divide between the local level, which carries the costs of restrictions and regulations of use and resource extraction, and the national and global levels, where benefits are realized in terms of multiple ecosystem services (also for future generations). Another salient challenge pertains to the divide between the aggregate level of scientific expertise about the environment and the concepts and capacities of stakeholders and their resource use. These are well-known divides that typically emerge in analyses of coupled social-ecological systems. Resolving environmental problems therefore takes place in the intersection between multiple scales, actors, agencies and competencies. The local and national/international levels are likely to differ in their perceptions of environmental problems and in their perceived needs and strategies for environmental protection. Deliberative environmental governance is increasingly a focus of the international environmental agenda, and a wide range of political programs and efforts have been launched to implement and increase the efficacy and legitimacy of environmental protection. The shift from environmental governing to governance is placing more emphasis on sectors, stakeholders and knowledge across multiple scales in environmental and other policy areas. This has added the dimension of vertical divides to persistent environmental problems in addition to the horizontal ones described above. The integration of actors, agencies and competencies across both the horizontal and vertical divides influences decision-making processes and the role and position of the environmental administration. Compared with environmental governing, deliberative environmental governance places less importance on legal instruments and formal rules, new roles for civil society, as well as trust in other institutions' expert knowledge. These shifts have implications for how the environmental administration maintains power and legitimacy for their decisions and programs. This thesis asks how Norwegian environmental administration responds to such a shift from governing to governance, in particular with respect to the empowerment of local user interests and the implementation of expert knowledge in the protection of areas and biodiversity. It also addresses how the administration utilizes the potential for combining national and local ambitions and perceptions of environmental policy. The overall research question is examined in three published articles, each answering one sub-question. Findings from these articles show that: 1) there are differing responses at the regional and national administrative levels to challenges of accountability and competence resulting from the decentralization of power; 2) the environmental administration struggles to address the inherent limitations in expert knowledge applied in environmental planning, particularly with respect to the complexities of environmental problems and how to handle scientific uncertainties; and 3) the contesters of environmental protection apply various power resources to challenge the comprehension of environmental problems upon which environmental policy rests. This thesis clearly shows how the ideals embedded in deliberative environmental governance are quickly faced with political, juridical and scientific complexities in the administrative reality. A paradox evolves as diverging strategies at administrative levels, and the lack of strategies to cope with the limitations of science, may weaken their power and position. Instead of protecting their role and the mandate of environmental programs, a further marginalizing of environmental protection may be the consequence. This thesis suggests that administrative strategies and guidelines also need to be amended in order to solve persistent environmental problems. Lessons learned from this thesis include the need to harmonize strategies across administrative levels and to develop guidelines to differentiate between users that are potential allies for nature protection (as embedded in international environmental conventions), versus the users that are capable of marginalizing the environmental administration and their legitimacy and efficiency. Environmental administration at both levels also needs to develop strategies to manage the limitations of scientific expertise (complexities and uncertainties) so that these are not used strategically to contest environmental programs. Finally, this thesis shows how the environmental administration not only deals with the protection of areas and nature, but also with the protection of discourses that regulate the administrative power, the boundaries between science and policy and the comprehension of coupled social-ecological systems

Forslag til øvre reintall i Jillen-Njaarke reinbeitedistrikt

Rapporten gir tilrådninger om øvre reintall i vinterflokk i Jillen-Njaarke reinbeitedistrikt. Forslaget til øvre reintall er basert på beitekartlegging i felt og distriktets vurdering av driftsmessig tilgjengelighet til de ulike beiteområdene. Eventuelle framtidige endringer i tilgjengeligheten på vinterbeitene som følge av klimaendringer er diskutert i rapporten

Forslag til øvre reintall i Jillen-Njaarke reinbeitedistrikt

Rapporten gir tilrådninger om øvre reintall i vinterflokk i Jillen-Njaarke reinbeitedistrikt. Forslaget til øvre reintall er basert på beitekartlegging i felt og distriktets vurdering av driftsmessig tilgjengelighet til de ulike beiteområdene. Eventuelle framtidige endringer i tilgjengeligheten på vinterbeitene som følge av klimaendringer er diskutert i rapporten.publishedVersio

Naturmangfoldlovens virkninger i kommunene. En gjennomgang av kommunale erfaringer med loven

Denne studien skal gi svar på hvilke erfaringer kommunene har gjort seg etter at naturmang-foldloven (NML) trådte i kraft. Rapporten baseres på en internettbasert spørreundersøkelse til kommunene og personlige intervjuer og gruppeintervjuer (i case studiene). To verneområdes-tyrer ble valgt ut for case-studier: (1) Dovre-Sunndalsfjella og (2) Midtre Nordland nasjonal-parkstyre. Saker som er vedtatt av verneområdestyrer, men som er påklaget og avgjort av de-partementet er gjennomgått, og det er her gjort en vurdering av hva beslutningstaker har vekt-lagt i sin avgjørelse. Spørreundersøkelsen En relativt stor andel kommuner (77 %) har inntil en full stilling relatert til naturmangfoldarbeid. De to hyppigst forekommende arbeidsoppgavene i kommunene i dag er ivaretakelse av biolo-gisk mangfold i kommunal planlegging og dispensasjonssaker knyttet til motorferdsel i utmark, henholdsvis 90 % og 73 % av kommunene oppgir disse oppgavene. I alt 70 % av kommunene oppgir at de ikke har egne miljøplaner eller plan for biologisk mangfold og dermed må ivareta arbeidet med naturmangfold gjennom det generelle planarbeidet i kommunen. Det viktigste for kommunene i arealplanleggingen var å legge til rette for videre utvikling av industri og nærings-liv og utbygging av flere boliger. Kommunens ansatte har god oversikt over NML og lovens innhold, NML oppleves ikke som et stort hinder for videre arealplanlegging og – utnyttelse i kommunene. Oppfølging og veiledning av naturmangfoldloven fra sentralt hold oppleves som mangelfull. Kommunene etterlyser bedre oppfølging/veiledning, særlig kursing og veiledning (76 %) og mer skriftlig materiell (37%). I 26 % av kommunene har politikerne fått opplæring i naturmang-foldloven, mens i 20 % av kommunene hadde politikerne fått opplæring om biologisk mangfold. Blant administrativt ansatte hadde 93 % fått opplæring i NML og 79 % har fått opplæring om biologisk mangfold. Hele 87 % av kommunene oppgir at prioriterte arter og trua naturtyper vurderes i areal- og byggesaksbehandling. Kommunene oppgir at de bruker NML i 73 % av alle relevante saker, og vurderer kompetansen i naturmangfold til å være over middels, mens kapasiteten vurderes å være noe under middels. For liten kapasitet, eller kompetanse, kan i noen tilfeller være et (økonomisk) spørsmål om prioritering eller fordeling av ressurser internt. En mulig løsning kan eksempelvis være at kommunene i større grad samarbeider interkommunalt, eller benytter fel-les verktøy for kartfesta informasjon i saksbehandlingen. Økte bevilgninger fra sentralt hold kan også bidra til å øke kapasiteten og kompetansen på naturmangfold blant kommunene. Kartfesta informasjon vurderes å være svært nyttig, men skårer ikke høyt når det gjelder vurde-ring av pålitelighet og detaljeringsnivå. Den store usikkerheten kan muligens skyldes at de som svarte hadde manglende detaljkunnskap om datagrunnlag, eller at kunnskapen om hvilke verk-tøy som finnes og deres bruksområder er for lite kjent. Hele 96 % av kommunene oppgir å ha vernede arealer. Bare 22 % (n=30) av kommunene opp-lyser at de har påtatt seg forvaltningsansvar for verneområder, mens 78 % (n=105) av kommu-nene hadde takket nei. Blant de kommunene som hadde påtatt seg forvaltningsansvar, er det i stor grad kommunene selv som finansierer arbeidet. Blant de 30 kommunene som har påtatt seg et forvaltningsansvar for verneområder, finansierer to av tre dette over eget budsjett (n=20), hvorav 14 kommuner oppgir kommunens budsjett som eneste finansieringskilde, 13 kommuner oppgir tilskudd fra FM eller FK, og 8 kommuner oppgir tilskudd fra DN eller MD. Her er det to forhold å merke seg: (1) Det er et åpenbart behov for mer, bedre og ny informasjon om at kommunene kan få forvaltningsansvar, og (2) at styrka økonomiske ressurser fra staten vil være viktige for både å engasjere kommunene og for å styrke ivaretagelse av verneområdene mer generelt

Mapping ice in the Norwegian Arctic – on the edge between science and policy

n the Norwegian Arctic, petroleum exploration is prohibited north of the ice edge (the zone between solid sea ice and open ocean); the mapping and definition of the ice edge becomes the boundary for petroleum exploration. However, no evidence-based scientifically ‘correct’ position of the ice edge exists. Defining the ice edge—and its geographic positioning—is the result of co-production processes involving multiple actors and practices. We explore how the use of a new dataset for determining the geographical position of the ice edge became the centre of a proxy debate over how far north petroleum exploration should be allowed. The analysis reveals how maps serve as visual discourses in debate, and a strong correlation between different definitions of the ice edge and political commitment to petroleum activities. We challenge and discuss the performativity of maps and how mismatches between expectations to knowledge-based management, including maps, may have democratic implications