Evaluering av norsk handlingsplan for dverggås

Kvalnes, T., Follestad, A., Krange, O. & Tombre, I.M. 2023. Evaluering av norsk handlingsplan for dverggås. NINA Rapport 2349. Norsk institutt for naturforskning. Dverggåsa (Anser erythropus) er en kritisk truet art i Norge, den har gått fra å være en tallrik fugl på 1940-tallet til å ha en hekkebestand som de siste tre generasjonene gjentatte ganger har vært færre enn 50 reproduserende individer. Den norske hekkebestanden utgjør nesten hele den gjenværende fennoskandiske bestanden av arten. Dette har gjort at dverggåsa har blitt utpekt som en prioritert art med egen forskrift. BirdLife Norge (tidligere Norsk Ornitologisk Forening) har siden 1985 gjennomført årlige prosjekter i Finnmark, for å kartlegge og overvåke bestanden. Gjennom blant annet merking med halsringer, fotringer og GPS-loggere har de kartlagt trekkrutene fra Norge til overvintringsområdene i Hellas. NINA har på oppdrag fra Miljødirektoratet foretatt en samlet evaluering av aktivitetene i den norske handlingsplanen for dverggås som ble publisert i 2009. Målene med evalueringen var 1) å evaluere måloppnåelse i forhold til handlingsplanen, 2) å evaluere hvorvidt kunnskap fra overvåkningen blir tilrettelagt og formidlet for videre bruk, 3) å evaluere organisering og finansiering av tiltak og 4) å gi innspill til videre kunnskapsinnhenting og tiltak i det framtidige arbeidet. Evalueringen er basert på en gjennomgang av relevante publiserte resultater, slik som rapporter fra BirdLife Norge og vitenskapelige artikler, og annen informasjon som er laget i tilknytning til prosjektet. Dette for å få en oversikt over nåværende kunnskap om bestanden. Vi har intervjuet informanter som representerer en rekke interessegrupper og brukere av informasjon fra arbeidet med dverggåsa. I tillegg har vi, ved bruk av den såkalte rød til grønn metoden, vurdert behovet for kunnskapsinnhenting og tiltak på veien videre. Målene i handlingsplanen var 1) å stanse den pågående bestandsnedgangen innen 2015 og 2) øke den fennoskandiske bestanden til 1000 individer på lengre sikt. Mål nummer to har ikke blitt oppnådd enda. Bestandsnedgangen er imidlertid stanset og bestanden har utvist en svak vekst, slik at det første målet dermed er nådd. Dette vurderes i stor grad som en effekt av de samlede tiltakene som er igangsatt for å bevare arten. En revidering av handlingsplanen anbefales. Nye bestandsmål bør defineres som steg på veien mot å sikre en levedyktig bestand. Dette kan operasjonaliseres ved å benytte rødlistekriteriene til å definere mål og informere valg av tiltak. Tiltakene som er igangsatt har hatt som formål å redusere voksendødelighet og øke ungeproduksjonen. Det har vært innført ferdselsforbud i viktige rasteområder, som på Valdakmyra i Porsanger kommune og Rørholmen i Alta kommune. Årlig uttak av rødrev (Vulpes vulpes) har vært gjennomført i og rundt hekkeområdet. Det er innført jaktforbud på grågås (Anser anser) i store deler av Finnmark for å unngå at dverggjess blir felt ved en feiltakelse. Utstrakt internasjonalt samarbeid med Finland, Russland og andre land har vært viktig for å overvåke, redusere ulovlig jakt og sikre viktige funksjonsområder langs trekkrutene og i vinterområdene. Tiltakene har generelt god støtte blant informantene. De uttrykker at folk er opptatt av at en skal ta vare på dverggåsa. Personer i forvaltningen og museumsansatte benytter i stor grad kunnskapen som genereres av overvåkingen og ulike forskningsprosjekter. Det er imidlertid en mangel på kunnskap om arbeidet med dverggåsa blant andre folk som bruker funksjonsområdene og vi har observert et ønske om at kunnskapen i større grad formidles. Det er informanter som forteller at flere interessenter ikke er enige i jaktforbudet, særlig gjelder det de etablerte grensene for hvor jaktforbudet skal gjelde. Det er også en misnøye blant noen interessenter som uttrykker at jegerstanden undervurderes når forvaltningen tar som utgangspunkt at de ikke kan skille dverggås fra grågås under jakten. Her anbefales det at forvaltningen går i dialog med interessegrupper (bønder og jegere) for å se om det kan være mulig å gjøre tilpasninger som møter deres behov eller sikrer bedre informasjonsflyt og kommunikasjon samtidig som en forhindrer økt risiko for dverggåsa. En diskusjon om justering av grensene for jaktforbudet bør være en del av en slik dialog. Vår evaluering tilsier at mye av arbeidet som har vært gjennomført gjennom mange år har vært viktig og bør fortsette i årene framover. Nye mål for arten og noen nye tiltak foreslås innført. Men dverggåsa trekker over store avstander og mange land. Det er begrenset hva man kan oppnå med nasjonale tiltak i Norge. For å sikre størst mulig sannsynlighet for å lykkes vil det være ytterst viktig at det internasjonale arbeidet prioriteres i tiden framover. Evalueringen avdekker også noen kunnskapsmangler som vil være viktig å dekke slik at mer skreddersydde tiltak kan iverksettes og effekten av tiltak slik som rødrev uttak kan evalueres med mer detaljert kunnskap om predasjon. Internasjonalt er det spesielt viktig å sikre områdene som benyttes under trekket og overvintringen mot ulovlig jakt, nedbygging og forstyrrelser. En fortsatt overvåking på overvintring, langs trekkruta og på rasteplass i Norge er vesentlig for å kunne evaluere effekten av de ulike tiltakene. Basert på informasjon fra intervjuene kan det også vurderes om det skal etableres en form for ressursgruppe, der representanter for ulike involverte og berørte aktører kan møtes. Et slikt fora vil åpne for tettere dialog, erfaring- og kunnskapsutvikling og vil sannsynligvis også bidra til en økt forståelse og aksept for ulike tiltak. Dermed kan det også bidra til å nå forvaltningsmålene

Tourism livelihoods in Smøla, Norway

Tourism in islands and archipelagos provides numerous advantages and disadvantages. This paper analyses a previously unpublished case study of island tourism livelihoods from the archipelago of Smøla, Norway, examining the pros and cons of implemented or proposed tourism livelihoods based on a snapshot from 2008-2009. Smøla’s tourism livelihoods are categorised by nature, technology focusing on the wind farm, fishing and hunting, cultural landscapes, culture, and history. As with many other island and archipelago case studies, the most suitable approach could be tourism-supplemented, rather than tourism-dependent, livelihoods with the principal challenge being finding the right scale for Smøla’s tourism livelihoods. This paper does not provide a theoretical contribution, but adds a spatially and temporally focused case study to the literature. cultural landscapes, nature, tourists, wind farmspublishedVersionnivå

PERANAN PELUKIS ADE MOELYANA DALAM MENGEMBANGKAN SENI LUKIS DARI LIMBAH PELEPAH PISANG DI CIMAHI: (Kajian historis dari tahun 1969-2010)

Skripsi ini berjudul “Peranan Pelukis Ade Moelyana Dalam Mengembangkan Seni Lukis Pelepah Pisang di Cimahi Kajian Historis Tahun 1969-2010”. Permasalahan pokok yang dikaji dalam skripsi ini adalah bagaimana perkembangan seni lukis dari limbah pelepah pisang di Cimahi dari tahun 1969-2010 dan keterkaitannya dengan potensi ekonomi dari seni lukis pelepah pisang yang terabaikan. Metode yang digunakan adalah metode historis yang melalui empat tahap yaitu pengumpulan sumber lisan maupun sumber tertulis, kritik, interpretasi, dan historiografi. Untuk memperdalam analisis, penulis menggunakan pendekatan interdisipliner melalui kajian ilmu sosial dan ilmu ekonomi dengan memakai konsep-konsep seperti interaksi sosial, distribusi, ekonomi kreatif, kewirausahaan, dll. Teknik penelitian yang digunakan dalam penelitian ini adalah dengan menggunakan teknik wawancara. Hal ini dilakukan karena terbatasnya sumber tertulis yang mengkaji secara langsung mengenai permasalahan di atas. Berdasarkan hasil temuan di lapangan, seni lukis dari limbah pelepah pisang ini telah ada sejak tahun 1969. Seni lukis ini merupakan seni lukis yang unik karena menggunakan limbah dari pelepah pisang. Pada awal perkembangannya seni lukis ini tidak serta merta dapat diterima oleh masyarakat sekitar, dan barulah pada tahun 2002 seni lukis dari limbah pelepah pisang ini mengalami puncak perkembangan. Pasalnya seni lukis ini tidak hanya dipasarkan di Cimahi saja, melainkan sampai ke mancanegara. Seni lukis dari limbah pelepah pisang ini dapat dijadikan sebagai sektor ekonomi kreatif dan dapat dijadikan sebagai lahan lapangan pekerjaan. Banyak upaya yang dilakukan oleh pelukis untuk mengembangkan seni lukis dari limbah pelepah pisang, selain itu pula pemerintah turut serta dalam mengembangkan seni lukis pelepah pisang. Kata kunci : Seni Lukis Pelepah Pisang, Ekonomi Kreatif, Pemasaran This skripsi titled Ade Moelyama role in developing the art painting of wasted banana leaves in Cimahi of historical studies from 1969 to 2010. The main issue studied in this skripsi was “How Development Art Painting of Wasted Banana Leaves in Cimahi from 1969 to 2010 and linkages with economic potential of art painting of banana leaves neglected. The method used is the historical method through four phases of heuristics, criticism, interpretation and historiography. To deepen the analysis, the author use the approach interdisciplinary through the study of social and economic by using concepts such as social interaction, distribution, creative economy, entrepreneurship, and other. A research technique used in this research is to use interview techniques. This is done because of the limited resources that examines written directly on the above problems. Based on the research results, the art painting of wasted banana leaves has existed since 1969. This painting is a painting that is unique because it uses waste form banan leaves. In the early development of art is not necessarily acceptable to the local community, and then in 2002 the art painting of wasted banana leaves is experiencing the peak development. This is because not only do marketing painting around Cimahi but abroad as well. Painting of wasted banana stalks can be used as a creative economic sector and creates jobs. Lack of awareness of the various parties to make this painting became dormant. Many attempts were made by the painter to develop the art of waste banana leaves, in addition the goverment also participated in the development the art of painting banana leaves. Keywords : Art Painting of Banana Leaves, Creative Economy, Marketin

Twilight foraging enables European shags to survive the winter across their latitudinal range

Species breeding at high latitudes face a significant challenge of surviving the winter. Such conditions are particularly severe for diurnal marine endotherms such as seabirds. A critical question is therefore what behavioural strategies such species adopt to maximise survival probability. We tested 3 hypotheses: (1) they migrate to lower latitudes to exploit longer day length (‘sun-chasing’), (2) they forage at night (‘night-feeding’), or (3) they target high-quality food patches to minimise foraging time (‘feasting’). We studied the winter migration and foraging strategies of European shags Phalacrocorax aristotelis from 6 colonies across a latitudinal gradient from temperate regions to north of the Arctic Circle using geolocators deployed over 11 winters. We found evidence for ‘sun-chasing’, whereby average southerly movements were greatest from colonies at higher latitudes. However, a proportion of individuals from higher latitudes remained resident in winter and, in the absence of daylight, they foraged during twilight and only very occasionally during the night. At lower latitudes, there was little evidence that individuals migrated south, nocturnal feeding was absent, and twilight feeding was infrequent, suggesting that there was sufficient daylight in winter. There was no evidence that winter foraging time was lowest at higher latitudes, as predicted by the ‘feasting’ hypothesis. Our results suggest that shags adopt different behavioural strategies to survive the winter across their latitudinal range, dictated by the differing light constraints. Our study highlights the value of multi-colony studies in testing key hypotheses to explain population persistence in seabird species that occur over large latitudinal ranges

Testing of different rail designs to minimize conflicts with gulls resting on unmanned offshore platforms

Follestad, A. & Dehnhard, N. 2023. Testing of different rail designs to minimize conflicts with gulls resting on unmanned offshore platforms. NINA Report 2246. Norwegian Institute for Nature Research. Unmanned offshore platforms can be attractive roosting and even breeding habitats for gulls. For the platform operators, bird droppings, regurgitates and dropped feathers cause work health and safety related issues as well as increased maintenance costs. Large gull species in particular have been observed to use handrails for perching and resting. On behalf of Equinor, we tested five different handrail designs to identify which rail designs were the least preferred by gulls to perch on. Two of the rail designs were of the standard types cur-rently used on offshore platforms (square and circular). The other three were modified, with one rail being a square design turned by 45 degrees, so that the top was not flat but triangular (“45° angled square”), one rail type having a thin metal string (wire) mounted 10 cm above the standard circular rail (“string”); and one having a narrow metal edge mounted on top of the square design (“ridge”). Tests were conducted onshore at a fish handling facility in central Norway, where gulls were frequently visiting to feed on fish offal. Test rails were placed in a randomized order on the edge of a balcony, a place the gulls used to perch on to look over the harbour area. Both the frequency of gulls perching on the different test rails as well as the duration during which they perched on the different test rails were analysed from videos. For each gull landing, the section of the balcony, the species, age (adult / immature), and the duration during which the bird was standing on the edge of the balcony or test rails, respectively, were noted. The handrail designs “ridge” and “string” appeared to be the designs least attractive to perch on, followed by the 45° angled square. The observations indicated that gulls in the first instance also attempted to perch on the less attractive rail types, but that they did not stay as long on the rail as on the regular square rail type. Gulls were able to stand on the 45° angled square, but both on this rail type, as well as the circular rail type, they had to balance more, especially under wet conditions. Based on our findings we suggest the handrail designs with the edge or the string on top as the ones most suitable to reduce the number of gulls perching on handrails, but some adaptions to further improve the design.Follestad, A. & Dehnhard, N. 2023. Forsøk med ulike rekkverksprofiler for å redusere konflikter med måker som sitter på ubemannede plattformer. NINA Rapport 2246. Norsk institutt for naturforskning. Ubemannede offshore plattformer kan være attraktive rasteplasser og også hekkeplasser for måker. For operatørene kan avføring, oppgulp av matrester og fjær forårsake helse- og sikkerhetsmessige problemer og medføre økte kostnader til vedlikehold. Især store måker er observert når de bruker rekkverk på plattformer som sitte- og hvileplass. På oppdrag fra Equinor har vi testet fem ulike design for rekkverk for å finne hvilke utforminger av rekkverkene som måkene minst foretrekker å sitte på. To av rekkverkene var av standard utforming som nå brukes på plattformer i norske farvann (runde eller firkantede). De tre andre var modifiserte, der et rekkverk hadde en tynn wire festet 10 cm over et standard rundt rekkverk, et hadde en smal kant festet på toppen av et firkantet rekkverk, og et var et standard firkantet vridd 45°. Testene ble utført på land på et fiskemottak i Midt-Norge, som måkene ofte oppsøkte for å spise fiskeavfall. Rekkverkene ble plassert i tilfeldig rekkefølge på kanten av en balkong, der måkene ofte satte seg for å få oversikt over havneområdet. Både frekvensen av måker som satte seg på de ulike testrekkverkene og hvor lenge de satt der, ble analysert ut fra videoopptak. For hver måke som landet, ble hvilket rekkverk de satte seg på, art og alder (voksen / ungfugler) og hvor lenge de satt på rekkverket, notert. Rekkverkene med en kant eller wire viste seg å være de minste foretrukne utformingene å sitte på for måkene, etterfulgt av det som var vridd 45°. Observasjonene indikerte at måkene i første omgang forsøkte å sette seg også på de minst komfortable utformingene, men at de ikke satt der så lenge som på de standard runde eller firkantede typene. Måkene var klart i stand til å sitte på rekkverket som var vridd 45°, men både på dette og det runde rekkverket måtte de balansere mer, særlig når rekkverkene var våte og glatte. Vi har derfor foreslått at rekkverkene med kant eller wire på toppen er de mest egnede for å redusere antall måker som setter seg på rekkverk på plattformen, men vi har foreslått noen tilpasninger for å forbedre designet

Akutt skadeomfang og herkomst for sjøfugl etter Godafossforliset

Follestad, A. 2011. Akutt skadeomfang og herkomst for sjøfugl etter Godafoss-forliset. - NINA Rapport 811. 49 s. Etter forliset av det islandske containerskipet Godafoss ved på Kvernskjær, mellom Asmaløy og Kirkøy utenfor Hvaler i Østfold 17.februar 2011, ble det anslått at 112 m3 olje lakk ut i sjøen, og mange sjøfugler ble rapportert med oljeskader i fjærdrakten. Det ble satt i gang et omfattende arbeid med å begrense skaden, registrere skadeomfang og rydde opp i tilsølte områder. I regi av Kystverket ble det satt i gang miljøundersøkelser for å vurdere bl.a. det totale skadeomfanget på marint miljø etter forliset. NINA ble gitt ansvaret for å vurdere effekter på sjøfugl. Denne rapporten omfatter således arbeidet som ble igangsatt for å kartlegge akutt skadeomfang og vurdere hvilke sjøfuglbestander som ble rammet. Ærfugl var den arten som tilsynelatende ble sterkest rammet og rapporten fokuserer derfor mest på denne. NINA ble ikke mobilisert i forbindelse med selve ulykken, og har derfor hatt svært liten innvirkning på hvordan arbeidet i akuttfasen ble gjennomført. Det ble satt i gang en rekke tiltak for å dokumentere skadeomfang og disse er omtalt under. Kartlegging / tellinger Det er ikke gjennomført tellinger som kan vise om sjøfuglbestandene endret seg i løpet av akuttfasen for oljeutslippet fra Godafoss. Det ble i flere fylker talt bare noen få dager i den mest akutte fasen, og senere tellinger dekket bare i liten grad de samme områdene som tidligere. Dette kunne nok for en del skyldes de rådende og skiftende is- og værforhold, til dels med sterk kulde, som gjorde registreringene vanskelige å gjennomføre. Økt menneskelig aktivitet i området som ble berørt av oljen i dagene etter forliset, kan ha skremt fugl inn i områder de vanligvis ikke benytter. De gjennomførte registreringene av sjøfugl synes bedre strukturerte i Vestfold og Telemark, som hadde erfaringer fra tilsvarende arbeid etter Full City-ulykken, enn i de andre fylkene som ble berørt. Dette gjort det problematisk å vurdere resultatene i ettertid. En av grunnene til dette er at dekningsgraden (hvilke områder som ble talt) er mangelfullt dokumentert. Registrering av døde og oljeskadde individer En samlet vurdering av alle registreringer av oljeskadde og døde ærfugler viser at minimum 1000 ærfugler døde som en følge av forliset av Godafoss. Dette forutsetter at alle de oljetilsølte fuglene døde som en følge av tilsølingen, uavhengig av graden av tilsøling. Sannsynligvis er tallet betydelig høyere ettersom oljeskader på hunner kan være vanskelig å oppdage på grunn av den mørke fjærdrakten. Erfaringer fra andre oljesøl viser at ærfuglene er svært sårbare for selv små flekker med olje, så dette representerer en rimelig antagelse. Når is- og værforholdene under miljøundersøkelsene tas i betraktning, vil vi anslå at det reelle tallet på ærfugl som omkom som følge av forliset ligger et sted mellom 1500 og 2000 individer, dvs. tilsvarende anslaget for Full City, men det kan også ha vært høyere enn dette. Tilsvarende vurdering for andre arter enn ærfugl viser at minimum 1000 andre sjøfugler døde som følge av Godafoss-forliset. Enkelte arter (de som ikke alltid må hente maten på sjøen) kan overleve med små oljeskader, men kuldegradene tatt i betraktning, gjelder nok dette bare et lite antall ved dette oljeutslippet. Ut fra en helthetsvurdering synes det rimelig å anta at i størrelsesorden 1500 individer av andre sjøfuglarter enn ærfugl strøk med som en følge av forliset av Godafoss.publishedVersio

Stokmarknes miljøhavn i Hadsel kommune – ny vurdering av effekter på fugl ved planlagt utfylling

Follestad, A. 2020. Stokmarknes miljøhavn i Hadsel kommune - ny vurdering av effekter på fugl ved planlagt utfylling. NINA Rapport 1900. Norsk institutt for naturforskning. Hadsel kommune har planer for å etablere et nytt industriområde, kalt Stokmarknes miljøhavn, øst for Børøya industriområde, nær Stokmarknes i Hadsel kommune i Nordland. Fylkesmannen vurderte en konsekvensvurdering utarbeidet av kommunen selv som mangelfull som beslutningsgrunnlag for å kunne godkjenne forslaget om utfylling av et større område langs veien fra Børøya mot Hadselbroa. Denne rapporten gir en utfyllende vurdering av effektene på fugl av dette tiltaket. Planområdet for Stokmarknes miljøhavn synes å være mindre viktig for flere fuglearter. Ett unn-tak her er for Storskjæret, der det hekker både rødnebbterne og makrellterne. Makrellterne er vurdert som sterkt truet (EN) på den norske rødlista for fugler. Flere mulige avbøtende tiltak som kan redusere de negative effektene for artene som hekker på Storskjæret, som å bygge opp et nytt Storskjær utenfor området som skal fylles opp eller å etablere grønne tak, er diskutert. Erfaringene fra et grønt tak i Stokmarknes sentrum, med flere titalls hekkende par av makrellterne, synes i så måte lovende.Follestad, A. 2020. Stokmarknes environmental port Hadsel municipality – new assessment of effects on birds from a planned filling. NINA Report 1900. Norwegian Institute for Nature Research. Hadsel municipality plans to establish an industrial area at east of Børøya, near Stokmarknes. The first assessment from Hadsel municipality was not approved by the county governor to be a sufficient basis for them to approve the plans. NINA was contracted to do a new summary of birdlife in the planning area, and an assessment of the effects on birds in the planning area. The area for the planned industrial area have an overall low value for birds, except for Stor-skjæret where both arctic tern Sterna paradisaea and common tern Sterna hirundo are breeding. The common tern is classified as endangered (EN) on the Norwegian red list. Actions that can reduce the negative impacts on breeding birds, as building a new skerry outside the planning area or green roofs, are presented and discussed. Experiences from a green roof in the center of Stokmarknes, with several pairs of breeding common terns, are thus promising

Stokmarknes miljøhavn i Hadsel kommune – ny vurdering av effekter på fugl ved planlagt utfylling

Follestad, A. 2020. Stokmarknes miljøhavn i Hadsel kommune - ny vurdering av effekter på fugl ved planlagt utfylling. NINA Rapport 1900. Norsk institutt for naturforskning. Hadsel kommune har planer for å etablere et nytt industriområde, kalt Stokmarknes miljøhavn, øst for Børøya industriområde, nær Stokmarknes i Hadsel kommune i Nordland. Fylkesmannen vurderte en konsekvensvurdering utarbeidet av kommunen selv som mangelfull som beslutningsgrunnlag for å kunne godkjenne forslaget om utfylling av et større område langs veien fra Børøya mot Hadselbroa. Denne rapporten gir en utfyllende vurdering av effektene på fugl av dette tiltaket. Planområdet for Stokmarknes miljøhavn synes å være mindre viktig for flere fuglearter. Ett unn-tak her er for Storskjæret, der det hekker både rødnebbterne og makrellterne. Makrellterne er vurdert som sterkt truet (EN) på den norske rødlista for fugler. Flere mulige avbøtende tiltak som kan redusere de negative effektene for artene som hekker på Storskjæret, som å bygge opp et nytt Storskjær utenfor området som skal fylles opp eller å etablere grønne tak, er diskutert. Erfaringene fra et grønt tak i Stokmarknes sentrum, med flere titalls hekkende par av makrellterne, synes i så måte lovende

Konsekvensvurdering av tilrettelegging for friluftsliv på bestanden av hekkende våtmarks-fugler i området Hømmervatnet - Sætervatnet i Sjunkhatten nasjonalpark

Follestad, A. 2012. Konsekvensvurdering av tilrettelegging for friluftsliv på bestanden av hekkende våtmarksfugler i området Hømmervatnet - Sætervatnet i Sjunkhatten nasjonalpark. - NINA Rapport 839. 50 s. Sjunkhatten nasjonalpark - Barnas nasjonalpark - ble vedtatt vernet av Kongen i statsråd 5. februar 2010 ved fastsettelse av egen verneforskrift og vernegrense inntegnet i kart. Det fore-ligger en forvaltningsplan, som skal konkretisere verneforskriftene og ligge til grunn for praktiseringen av dem. Valnesfjord helsesportssenter (VHSS) benytter store deler av Øvre Valnesfjord i forbindelse med ulike aktiviteter gjennom året i sine habilitering- og rehabiliteringsopplegg for ulike pasientgrupper. Senteret arbeider målrettet for å bli et nasjonalt kompetansesenter for habilitering av barn og unge. VHSS har flere planer for å utvide tilbudet for disse pasientgruppene gjennom bedre tilrettelegging for friluftsliv i områder Hømmervatnet - Halsvatnet - Sætervatnet. Dette er et viktig viltområde, særlig for en rekke hekkende våtmarksfugler. Denne rapporten vurderer mulige effekter eller konsekvenser økt tilrettelegging, som forventes å medføre økt menneskelig aktivitet og tilstedeværelse i området, for først og fremst hekkende våtmarksarter (lommer, andefugler og vadere). Det er foretatt en vurdering av både eksisterende tiltak og nye, planlagte tiltak. Det foreligger en rekke forskningsresultater på og erfaringer med effekter av menneskelig atferd på fugler, også i tilknytning til rekreasjon og friluftsaktiviteter. Det foreligger imidlertid flest studier på effekter av ferdsel som ikke følger oppmerkede stier eller gangveier. Det er langt færre studier av effekter av ferdsel langs stier og gangveier, herav oppbygde gangbroer over våtmark eller andre terrengtyper som er vanskelige å ferdes i eller som er sårbare for tråkkskader og slitasje. Rapporten summerer det som er kjent om forekomster av fugler i det aktuelle området. Det mangler gode registreringer av fuglelivet de siste årene, men det er indikasjoner på at mange arter har gått tilbake i antall i dette området de siste 10-20 (?) årene. Dette er blitt forklart med økende ferdsel og forstyrrelse i området, men det er ikke belegg for å konkludere med dette. Det synes imidlertid klart at området har et godt potensiale som hekkelokaliteter for flere arter, og med noen forebyggende tiltak kan det kanskje være mulig å ha flere arter hekkende i både de store vatnene så vel som i de mange mindre vatn og dammer i store deler av området. Stor-lommen er en viktig hekkende art i dette området, og det legges spesiell vekt på denne artens biologi og sårbarhet for forstyrrelser som følge av menneskelig aktivitet. NØKKELORD : Sjunkhatten, nasjonalpark, forstyrrelser, universell utforming, tilgjengelighet, storlom, andefugler, vadere, Sjunkhatten, national park, disturbance, black-throated Diver, ducks, wader

Effekter av forstyrrelser på fugl og pattedyr fra akvakulturanlegg i sjø – en litteraturstudie

Follestad, A. 2015. Effekter av forstyrrelser på fugl og pattedyr fra akvakulturanlegg i sjø - en litteraturstudie. - NINA Rapport 1199. 44 s. Rapporten gir en sammenfatning av eksisterende kunnskap om effekten av forstyrrelser på fugl og marine pattedyr fra oppdrettsanlegg i sjø. Rapporten er basert på en gjennomgang av eksisterende litteratur. Det er mange artikler og rapporter som omtaler miljøeffekter av akva-kultur, men svært få som omtaler effekter av forstyrrelser på fugler og marine pattedyr. Der konflikter mellom akvakultur og fugler/marine pattedyr omtales, er det som regel knyttet til skader på eller tap av fisk eller skalldyr, som følge av at fugler og pattedyr trekkes til anlegge-ne for å finne mat. Denne rapporten omtaler bare effekter av forstyrrelser som følge av etablering, daglig drift og ferdsel til og fra et akvakulturanlegg. I Norge omfatter oppdrett av fisk i meget stor grad opp-drett av laks, i langt mindre grad regnbueørret, og i et begrenset omfang andre arter (som torsk og kveite). Akvakultur i sjø omfatter også anlegg for skjell og krepsdyr, både offshore og i strandsonen. I andre land som Nederland og New Zealand foreligger noen rapporterer som om ikke annet nevner potensialet for forstyrrelser fra menneskelige aktiviteter. Anlegg for skjelldyrking i fjæresona er lite utbredt i Norge, men i og med at dette synes å være en eks-panderende industri i andre land, nevnes kort også mulige effekter av dette. Fra Norge er det ikke funnet litteratur som omtaler effekter av forstyrrelser fra etablering og drift av akvakulturanlegg. Temaet er belyst i en konsekvensutredning for utvidelse av to eksis-terende anlegg for laks i Smøla (SalMar 2015). En masteroppgave ved NTNU knyttet til båttra-fikk til og fra offshore vindkraftanlegg (Skei 2014), er den eneste kjente studien i Norge som prøver å belyse effekter av båttrafikk til og fra et offshore anlegg. Felles for flere oppdretts-anlegg - og vindparker - er at de skaper behov for regelmessig båttrafikk til og fra områder hvor slik aktivitet tidligere har vært liten, men kan komme i tillegg til annen aktivitet. Der slike områder er viktige myteområder for andefugler, kan de være svært sårbare for forstyrrelser dersom de medfører ekstra energiforbruk når de rømmer unna forstyrrelseskilden. Master-oppgaven på NTNU viser at mytende ærfugler vil svømme unna båter som nærmer seg, på en avstand av opptil 700 meter. Et eksempel fra konsekvensanalysen fra Smøla indikerer at forstyrrelser kan ha en negativ effekt på forekomster av mytende andefugler. Tellinger av mytende grågjess over mange år indikerer at grågåsa skiftet myteområde samtidig som etableringen av oppdrettsanleggene i SV-Smøla. Forvaltningsmessig kan dette ha medført endringer i beiteskademønster og jakt-muligheter. Det er flere studier på effekter av forstyrrelser fra båter i andre land, i andre sammenhenger enn for akvakultur. I den grad disse resultatene kan sammenliknes med norske forhold, indi-kerer de klart at forstyrrelser både fra etableringsfasen og driftsfasen kan påvirke både fugler og marine pattedyr negativt. Den viktigste faktoren her synes å være at artene fortrenges fra deres optimale områder, enten disse er for næringssøk, myting, hekking/yngling eller kvi-le/overnatting. Det finnes imidlertid ikke studier knyttet til akvakultur som kan belyse en even-tuell langsiktig effekt på bestandsnivå som følge av enten redusert overlevelse eller redusert reproduksjon. Negative effekter av forstyrrelser fra akvakulturanlegg kan reduseres gjennom god planleg-ging av aktiviteter, der en i særlig sårbare perioder unngår de aktivitetene som forstyrrer mest. Det kan innebære bl.a. valg av båtruter til og fra anleggene, som kan velges noe forskjellig i ulike sesonger. Dette forutsetter imidlertid kunnskap om hvilke arter som finnes i området, når de ulike artene er mest sårbare og variasjoner i deres tålegrenser gjennom året. Litteratur-gjennomgangen viser at kunnskapsnivået om temaet er svært mangelfullt, og det anbefales at feltstudier gjennomføres. De bør være tilpasset norske vær-, topografi- og klimaforhold. I en situasjon der mange sjøfuglarter er i kraftig nedgang, bør man vurdere tiltak for å redusere ekstra belastninger som følge av menneskeskapte aktiviteter og forstyrrelser.© Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse