Introduction to Special Issue of CRIMEANTHROP: Criminal Justice, Wildlife Conservation and Animal Rights in the Anthropocene

Introduction to Special Issue of CRIMEANTHROP: CriminaL Justice, Wildlife Conservation and Animal Rights in the Anthropocen

Eating E.T.: Carnism and Speciesism

This article takes as its point of departure an event in which a plant-based version of the space alien, the Extra-Terrestrial (‘E.T.’), from the science fiction film bearing its name, was barbecued and served as a meal to participants at a conference. The soy dish produced different reactions: some laughed, while others seemed appalled. These different sentiments provide the basis for a broad green cultural criminology analysis of the traditions of meat-eating, tracing its role in human history and in the barbecue. The purpose of this is to explore why humans treat different categories of animals so differently. To understand the reactions the meal produced, the article addresses two contrasting aspects of the human–non-human animal relationship—‘carnism’ and ‘pet-keeping’—and contemplates these in relation to the reactions to eating E.T. The goal is to expand on the study of the human–animal relationship, particularly speciesism—understood as ideology and practice that legitimise and produce animal abuse through the analytical concept categorical discriminatory speciesism

Review of the Routledge International Handbook of Rural Criminology, Joseph F. Donnermeyer (Editor)

No abstract available

Obstacles and possibilities in police research

Drawing on a Norwegian research project investigating the possible existence of police racism, this article explores challenges related to conducting research in such sensitive sites as the police with reference to methodological and institutional obstacles. The project featured participant observation, in-depth interviews with ethnic minority men, and in-depth interviews with police officers and lays the basis for a discussion of the diverging perspectives on police racism held by the police and by members of ethnic minorities. The degree to which research on the police can reveal the  ‘truth’ of policing and thereby contribute to changing police practice is problematised and questions are asked about the extent to which research can contribute to facilitating change within the police that might be of benefit to the relationship between the police and ethnic minorities. A key question raised is whether the existence of a specific police culture, featuring loyalty, a hierarchical organisational structure and the use of discretion may prevent such research methods from revealing ‘true’ data, as well as organisational change. A discussion of problem-oriented policing illustrates some  of the obstacles to implementing changes. The article concludes that the police in Oslo do not demonstrate evidence of institutional racism though there is evidence of derogatory language use and stereotyping where ethnic minorities are stereotyped in homologous ways to other marginalised groups who come into contact with the police such as drug users

The Development of Enforcement of CITES in Norway: Discretionary Omissions and Theoricides

The world is losing species at an alarming rate; the population sizes of wild mammals, birds, fish, amphibians and reptiles have dropped 68% since 1970. Much of this loss is caused by trade. This article discusses the development in the enforcement of CITES (Convention on the International Trade in Endangered Species) in Norway through a longitudinal, qualitative approach. It is based on data collection done in several stages and traces how crimes of wildlife trade are addressed by law enforcement agencies. It finds that there is lax enforcement of CITES crimes in Norway, which connect to what can be called anthropocentric, discretionary harms of omission in law enforcement. Taking a species justice approach and based on a discussion of possible changes and development in enforcement in Norway, this article argues that this crime is still insufficiently prioritized by enforcement agencies. Weak points identified at the early stages of this research, such as deficient recording of CITES crimes and discretionary lack of priority of investigation, were still existent. The most serious weakness is the policy of euthanizing confiscated animals, which is a considerable breach of species justice

Spesiesisme - fenomenets grunnlag og konsekvenser

See abstract in article

THE U.N. CONVENTION ON CONTRACTS FOR THE INTERNATIONAL SALE OF GOODS, ARTICLE 7(1) – THE INTERPRETATION OF THE CONVENTION AND THE NORWEGIAN APPROACH

The need for a uniform international sales law has become increasingly more important as the commercial market has become very complex,1 and most countries are involved in international trade to some extent. In order to obtain certainty and predictability in international trade, and thereby make sure that international transactions run as smoothly as possible, it is imperative that the different legal systems around the world are being replaced by a uniform body of law to govern the relationship between the commercial actors.2 By establishing such an uniform body of law one minimises the degree of uncertainty related to which domestic law should be applicable in case of a dispute, and uncertainty in connection with the proper application of the relevant foreign legal system.3 This was one of the reasons why the UNCITRAL initiated the establishment of the United Nations Convention on Contracts for the International Sale of Goods. In addition the drafters intended to establish a ‘New International Economic Order’4 by promoting peaceful coexistence among states5 through ‘(… ) the development of international trade on the basis of equality and mutual benefit.’6 This development would be promoted by the establishment of common rules applicable to all contracts of international sale originating in one of the Contracting States.7 Overcoming language problems and poor contract drafting was also emphasised by the drafters.8 The aim behind the Convention was therefore not to create new provisions for international sales, but to establish a uniform instrument to be applicable independent of national laws:9 “ (… ) the adoption of uniform rules which govern contracts for the international sale of goods and take into account the different social, economic and legal systems would contribute to the removal of legal barriers in international trade and promote the development of international trade.” 10 Most lawyers would probably prefer the transaction to be governed by their domestic law, but it is generally acknowledged that the CISG provides good solutions based on compromises between different legal systems around the world.11 There are still several countries that have not yet ratified the Convention, and when it comes to implementation there are two methods available to them; transformation or incorporation.12 It might be very tempting to those countries to choose to transform the Convention, since this will allow them to stick to what they are used to; they are comfortable with their domestic law, and they would prefer to implement the Convention in a way which would not disturb or be contradictory to their traditional legal system. However, such a solution is not recommendable; the Norwegian approach, which will be thoroughly analysed later in this essay,13 is an excellent example of why incorporation and not transformation would be the preferred way of implementing the Convention. I believe it is imperative that the prospective ratifying countries look at the possible consequences in relation to the method of transformation, and the Norwegian experiences, when they are going to decide how to implement the Convention. Otherwise, one might be running the risk of having even more countries with a rather ‘original’ approach to the Convention, which again would impede the achievement of the goals set out in Article 7(1). In this paper, I will first analyse Article 7(1) in order to find the correct meaning of its three requirements in relation to the interpretation of the Convention; (1) its international character, (2) the need to promote uniformity in its application, and (3) the observance of good faith in international trade. In light of this analysis I will look at the Norwegian implementation of the Convention, and especially the choice of transformation instead of incorporation, as this raises some important questions in relation to the requirements in Article 7(1). Lastly, I will address some of the material differences between the Convention and the Norwegian transformed version of the Convention, and point out some of the problems this may cause in relation to Article 7(1). I have chosen to address the specific issues relating to the Norwegian implementation in separate chapters (4 and 5) instead of analysing those problems in chapters 2 and 3. The reason for this is that most of those problematic issues actually relate to more than one of the general points in Article 7 at the same time, and my approach to these problems will therefore cause less repetition. The aspects of Article 7(1) will thus be analysed in the Norwegian context in chapters 4 and 5

Menneskers paradoksale forhold til dyr

Menneskers praksis med å ha såkalte kjæledyr går mange tusen år tilbake i tid og er vanlig blant alle folk. En slik praksis, hvor mennesker temmer andre (ikke-menneskelige) dyr og har dem som venner, understreker nærheten og slektskapet mellom artene. I vår tid bygges nærheten mellom mennesker og dyr stadig ned, og karakteren av det forholdet mennesker har til dyr defineres av hvilken sfære de befinner seg i. Som ââ¬Âproduksjonsdyrââ¬Â for kjøtt og pels, som ââ¬Âforsøksdyrââ¬Â i medisinske og psykologiske eksperimenter og til produkttesting, til underholdning, f.eks. i sirkus og som byttedyr i jakt, er dyrene objekter for menneskers behov og ønsker. I denne artikkelen diskuterer jeg praksisen med å holde kjæledyr ut fra egne erfaringer og ser disse i lys av litteratur som teoretisk og empirisk belyser forholdet mennesker har til dyr generelt, men forholdet til kjæledyr spesielt. Et spørsmål er om praksis med å holde kjæledyr først og fremst dekker et menneskelig behov som bygger på spesiesisme og som legitimerer at mennesker har dyr som eiendom og med det en tingliggjøring av dem og mulig mishandling. På en annen side kan mennesker gjennom å holde kjæledyr lære seg å se andres behov og føle kjærlighet og respekt for dyr, og kjæledyr kan bidra til en øket livskvalitet for mennesker

Helse- og omsorgstjenester til den samiske befolkningen i Norge - Oppdatert kunnskapsoppsummering (2016-2021)

Senter for omsorgsforskning utarbeidet i 2016 en kunnskapsoppsummering om helse- og omsorgstjenester til den samiske befolkningen i Norge. Etter dette har det kommet ny forskning og nytt utviklingsarbeid, som jeg presenterer i denne kunnskapsoppdateringen. Samenes rettigheter som urbefolkning i møte med helse- og omsorgstjenestene reguleres av internasjonale konvensjoner og nasjonalt lovverk. Det er av stor viktighet at helse- og omsorgspersonale har kunnskap om sosiale, historiske og kulturelle faktorer som kan ha betydning for møter mellom samer og helse- og omsorgstjenestene. I Norge har den politiske målsettingen vært å gi et kulturelt tilrettelagt tilbud til den samiske befolkningen innenfor de etablerte tjenestene i stedet for å utvikle tjenester spesifikt for den samiske befolkningen. Kulturell trygghet er et begrep som i økt grad har blitt brukt i litteraturen på feltet helse og urbefolkning de siste årene. Begrepet favner pasientenes trygghetsfølelse knyttet til en opplevelse av at deres kultur og livsverden gjenkjennes, imøtekommes og ivaretas på en betryggende måte i møte med helsetjenestene. For samiske pasienter innebærer kulturell trygghet forståelse og sensitivitet overfor samisk kultur fra helse- og omsorgspersonalets side. Når det gjelder helsetilstand, forekomst av sykdom og bruk av helsetjenester, er det lite som tyder på at det er forskjell mellom den samiske befolkningen og majoritetsbefolkningen. En forskjell er imidlertid at den samiske befolkningen er mindre tilfreds med hjelpetilbudet. En del litteratur fokuserer på at samer har en annen forståelse av helse, sykdom og behandling enn majoritetsbefolkningen. Det er imidlertid grunn til å være forsiktig med å betrakte dette som en sannhet som gjelder for alle samer. Det finnes også litteratur som peker på at samer kommuniserer om sykdom og helse på indirekte måter og ved hjelp av metaforer. I løpet av de siste fem årene er det også kommet litteratur som påpeker en diskrepans mellom ansatte i helse- og omsorgstjenestenes forventninger til samisk kultur og deres opplevelser i faktiske møter med samiske pasienter i klinisk praksis. Et eksempel er at ansatte på den ene siden kan beskrive at «samer snakker ikke om psykiske problemer», men at erfaringene deres fra arbeidet med samiske pasienter viser at samer likevel snakker om slike problemer. I noe av den nyere forskningen er det anbefalt at helseinstitusjoner, sammen med de ansatte i helse- og omsorgstjenestene, bør bidra til og legge til rette for kritisk refleksjon om kultur og hvordan kulturbegrepet anvendes innen de ulike profesjonene. Egne og andres erfaringer med fornorskning og stigmatisering kan ha betydning for samers møte med helse- og omsorgstjenester. Forskningen er ikke entydig på om denne typen erfaringer har betydning for selvopplevd helse. Litteraturen illustrerer videre at identitet er et komplekst begrep. Det har dessuten i noe av den nyere litteraturen blitt pekt på at helse- og omsorgspersonales konstruksjon av samers identitet som gruppe – og stereotypisering – gjør at samiske pasienter tilskrives visse egenskaper, noe som igjen får betydning for hva slags helsehjelp disse personene får. I perioden 2016–2021 har det blitt utgitt en del litteratur som omhandler samiske personer med demens i møte med helse- og omsorgstjenestene. Når det gjelder diagnostisering av demens, er det i de mest oppdaterte retningslinjene fra helsemyndighetene pekt på at dersom utdanningsmessige, språklige eller kulturelle hindringer vanskeliggjør forsvarlig undersøkelse eller medvirkning av personer med samisk kulturbakgrunn, og der spesialisthelsetjenesten har bedre kompetanse på området, en det en fordel om fastlegen henviser pasienten til utredning for demens i spesialisthelsetjenesten. Det påpekes også at man må være oppmerksom på behov for tolketjeneste. Litteraturen peker på betydningen av at helse- og omsorgspersonell har kunnskap om samisk språk og kultur i møte med samiske personer med demens. Dette er ikke minst viktig fordi, som det er pekt på i en del av den nyere litteraturen, personer med demens etter hvert kan miste språk som er lært senere i livet enn morsmålet. Når det gjelder personer med demens som har samisk som morsmål og norsk som andrespråk, vil dette innebære at disse mister muligheten til å kommunisere på norsk. I den nyere litteraturen er det også funnet at helse- og omsorgspersonale erfarer at tilrettelegging av det fysiske miljøet på institusjonene slik at det gjenspeiler samisk kultur, kan gi spesielt pasienter med demens en følelse av gjenkjennelse og trygghet. Dette gjelder også valg av meny for måltider. Det er viktig å påpeke at individuell tilrettelegging og lokal forankring av konkrete tiltak er både nødvendig og viktig, i og med at den samiske befolkningen er mangfoldig