Menneskers praksis med å ha såkalte kjæledyr går mange tusen år tilbake i tid og er vanlig blant alle folk. En slik praksis, hvor mennesker temmer andre (ikke-menneskelige) dyr og har dem som venner, understreker nærheten og slektskapet mellom artene. I vår tid bygges nærheten mellom mennesker og dyr stadig ned, og karakteren av det forholdet mennesker har til dyr defineres av hvilken sfære de befinner seg i. Som ââ¬Âproduksjonsdyrââ¬Â for kjøtt og pels, som ââ¬Âforsøksdyrââ¬Â i medisinske og psykologiske eksperimenter og til produkttesting, til underholdning, f.eks. i sirkus og som byttedyr i jakt, er dyrene objekter for menneskers behov og ønsker. I denne artikkelen diskuterer jeg praksisen med å holde kjæledyr ut fra egne erfaringer og ser disse i lys av litteratur som teoretisk og empirisk belyser forholdet mennesker har til dyr generelt, men forholdet til kjæledyr spesielt. Et spørsmål er om praksis med å holde kjæledyr først og fremst dekker et menneskelig behov som bygger på spesiesisme og som legitimerer at mennesker har dyr som eiendom og med det en tingliggjøring av dem og mulig mishandling. På en annen side kan mennesker gjennom å holde kjæledyr lære seg å se andres behov og føle kjærlighet og respekt for dyr, og kjæledyr kan bidra til en øket livskvalitet for mennesker
