Chlorinated, brominated, and fluorinated organic pollutants in Nile crocodile eggs from the Kruger National Park, South Africa

Repeated annual episodes of Nile crocodile deaths in two isolated areas of the Kruger National Park prompted the investigation of possible organohalogen pollutant involvement.Crocodile eggs were collected close to one of the mortality sites (Gorge) as well as from a crocodile farm (CF) as reference. ΣDDT was significantly higher in Gorge (450ng/gwm) than in CF eggs (85ng/gwetmass). Percentage DDT of ΣDDT was significantly higher in CF (14 percent)than in Gorge eggs (5 percent). Mean ΣDDT was almost 70 times higher than mean ΣPCB in Gorge eggs. HCB, β-HCH, mirex, brominated flame retardants (BFRs), and perfluorinated compounds (PFCs) occurred at lower concentrations. We believe that the BFR and PFCs data represent the first published results for any crocodile egg.Thickening of the outer egg shell layer of Gorge eggs was significantly associated with higher concentrations of ΣDDT. Concentrations of ΣDDT and other pollutants were in the same range as eggs from elsewhere,where there were no mortalities. Concentrations of ΣDDT in eggs from healthy Australian crocodiles were of the same orders of magnitude as the current study, making it highly unlikely that the concentrations of pollutants measured in the present study would have caused or substantially contributed towards the mortalities observed.Concerns about reproduction and behaviour remain.As large predators, crocodilians are at the apex of the freshwater aquatic food web.More research is needed to guide measures to manage African freshwater systems so that it will also sustainably accommodate these large, long-lived animals.Ruppert Foundation and Billy duToit.http://www.elsevier.com/locate/ecoenvhb201

Within and between breeding-season changes in contaminant occurrence and body condition in the Antarctic breeding south polar skua

The Antarctic ecosystem represents a remote region far from point sources of pollution. Still, Antarctic marine predators, such as seabirds, are exposed to organohalogen contaminants (OHCs) which may induce adverse health effects. With increasing restrictions and regulations on OHCs, the levels and exposure are expected to decrease over time. We studied south polar skua (Catharacta maccormicki), a top predator seabird, to compare OHC concentrations measured in whole blood from 2001/2002 and 2013/2014 in Dronning Maud Land. As a previous study found increasing organochlorine concentrations with sampling day during the 2001/2002 breeding season, suggesting dietary changes, we investigated if this increase was repeated in the 2013/2014 breeding season. In addition to organochlorines, we analyzed hydroxy-metabolites, brominated contaminants and per- and polyfluoroalkyl substances (PFAS) in 2013/2014, as well as dietary descriptors of stable isotopes of carbon and nitrogen, to assess potential changes in diet during breeding. Lipid normalized concentrations of individual OHCs were 63%, 87% and 105% higher for hexachlorobenzene (HCB), 1,1-dichloro-2,2-bis (p-chlorophenyl)ethylene (p,p'-DDE), and ∑Polychlorinated biphenyls (PCBs), respectively, in 2013/2014 compared to 2001/2002. South polar skuas males in 2013/2014 were in poorer body condition than in 2001/2002, and with higher pollutant levels. Poorer body condition may cause the remobilization of contaminants from stored body reserves, and continued exposure to legacy contaminants at overwintering areas may explain the unexpected higher OHC concentrations in 2013/2014 than 2001/2002. Concentrations of protein-associated PFAS increased with sampling day during the 2013/2014 breeding season, whereas the lipid-soluble chlorinated pesticides, PCBs and polybrominated diphenyl ether (PBDEs) showed no change. OHC occurrence was not correlated with stable isotopes. The PFAS biomagnification through the local food web at the colony should be investigated further

Temporal trends of persistent organic pollutants in Barents Sea polar bears (Ursus maritimus) in relation to changes in feeding habits and body condition

Temporal trends of persistent organic pollutants (POPs: PCBs, OH-PCBs, p,p′-DDE, HCB, β-HCH, oxychlordane, BDE-47, and 153) in relation to changes in feeding habits and body condition in adult female polar bears (Ursus maritimus) from the Barents Sea subpopulation were examined over 20 years (1997–2017). All 306 samples were collected in the spring (April). Both stable isotope values of nitrogen (δ15N) and carbon (δ13C) from red blood cells declined over time, with a steeper trend for δ13C between 2012 and 2017, indicating a decreasing intake of marine and high trophic level prey items. Body condition, based on morphometric measurements, had a nonsignificant decreasing tendency between 1997 and 2005, and increased significantly between 2005 and 2017. Plasma concentrations of BDE-153 and β-HCH did not significantly change over time, whereas concentrations of Σ4PCB, Σ5OH-PCB, BDE-47, and oxychlordane declined linearly. Concentrations of p,p′-DDE and HCB, however, declined until 2012 and 2009, respectively, and increased thereafter. Changes in feeding habits and body condition did not significantly affect POP trends. The study indicates that changes in diet and body condition were not the primary driver of POPs in polar bears, but were controlled in large part by primary and/or secondary emissions of POPs

”New” POPs in marine mammals in Nordic Arctic and NE Atlantic areas during three decades

The report describes the findings of a Nordic study aiming to depict possible trends in “new” contaminants in marine mammals in Nordic Arctic waters over three decennia. The “new” contaminants in focus are the brominated flame retardants, BFRs, methoxylated PBDEs, perfluorinated compounds including the PFOS family, and polychlorinated naphthalenes, PCNs. In addition, brominated dioxins and dibenzofurans were analysed in a subset of the samples. The study aims at giving a wide scope of the presence of a selection of these “new” contaminants in marine mammals in recent time and so far back as is possible with extracting samples from specimen banks. The marine mammal species analysed were fin whale, minke whale, pilot whale, white-sided dolphins, harbour porpoise, ringed seal and hooded seal. The study is the result of collaboration between Norway, Denmark/Greenland, Faroe Island, Iceland and Sweden. The funding for large parts of the project has been made available by the Nordic Council of Ministers via the working group on Akvatiska Ekosystemer

Prenatal and postnatal exposure to persistent organic pollutants and Infant growth: A pooled analysis of seven european birth cohorts

Background: Infant exposure to persistent organic pollutants (POPs) may contribute to obesity. However, many studies so far have been small, focused on transplacental exposure, used an inappropriate measure to assess postnatal exposure through breastfeeding if any, or did not discern between prenatal and postnatal effects. Objectives: We investigated prenatal and postnatal exposure to POPs and infant growth (a predictor of obesity). Methods: We pooled data from seven European birth cohorts with biomarker concentrations of polychlorinated biphenyl 153 (PCB-153) (n = 2,487), and p,p´-dichlorodiphenyldichloroethylene (p,p´-DDE) (n = 1,864), estimating prenatal and postnatal POPs exposure using a validated pharmacokinetic model. Growth was change in weight-for-age z-score between birth and 24 months. Per compound, multilevel models were fitted with either POPs total exposure from conception to 24 months or prenatal or postnatal exposure. Results: We found a significant increase in growth associated with p,p´-DDE, seemingly due to prenatal exposure (per interquartile increase in exposure, adjusted β = 0.12; 95% CI: 0.03, 0.22). Due to heterogeneity across cohorts, this estimate cannot be considered precise, but does indicate that an association with infant growth is present on average. In contrast, a significant decrease in growth was associated with postnatal PCB-153 exposure (β = –0.10; 95% CI: –0.19, –0.01). Conclusion: To our knowledge, this is the largest study to date of POPs exposure and infant growth, and it contains state-of-the-art exposure modeling. Prenatal p,p´-DDE was associated with increased infant growth, and postnatal PCB-153 with decreased growth at European exposure levels

Miljøgifter i rovfuglegg i Norge. Tilstand og tidstrender

Nygård, T. & Polder, A. 2012. Miljøgifter i rovfuglegg i Norge. Tilstand og tidstrender. NINA Rapport 834. 51 s. I 1992 ble overvåking av miljøgifter i egg av rovfugl tatt inn i Program for terrestrisk naturovervåking (TOV). Ved å i tillegg benytte publiserte og upubliserte data helt tilbake til 1966, har en nå utviklingstrender for miljøgifter i egg i løpet av de siste fire-fem tiår for enkelte arter. Denne data-serien er dermed en av de aller lengste i sitt slag i Norge. Resultatene viser i hovedtrekk at nivåene av de klassiske miljøgiftene fortsatt er på vei nedover i norske rovfugler, og de fleste analysene viser nivåer under antatte faregrenser. Det er noe usikkerhet når det gjelder bromerte flammehemmere og perfluorerte alkylstoffer (PFAS), da materialet ennå er lite og tidsserien kort. Vi vet enda lite om mulige biologiske effekter av disse stoffene, som brukes til overflatebehandling av tekstiler mv, samt til brannhemmende formål. De høyeste belastningsnivåene av organiske miljøgifter i egg finnes fortsatt i dvergfalk, vandrefalk og havørn. DDE og PCB er fortsatt de dominerende stoffene. DDE, som har sterk eggskallfortynnende effekt, er høyest i dvergfalk, mens PCB og bromerte flammehemmere er høyest i havørn og hubro. De fleste organiske miljøgiftene er positivt korrelert med hverandre, og derfor kan det være vanskelig å påvise stoff-spesifikke effekter. Kvikksølvnivåene ser ut til ha stabilisert seg på et nivå som sannsynligvis er godt over de før-industrielle bakgrunnsnivåene, og havørna, vandrefalken og dvergfalken har de høyeste nivåene. For de fleste artene er eggskallene i ferd med å bli tykkere, men de har for de fleste artene enda ikke nådd opp til normale verdier fra tiden før DDT kom i alminnelig bruk (før 1947). Bestandene av de fleste artene av rovfugl i Norge ser ut til å være stabile eller økende, og dette skyldes utvilsomt delvis redusert miljøgiftbelastning. For noen arter, slik som vandrefalken, har restriksjoner og forbud mot bruken av noen giftige kjemikalier vært av avgjørende betydning for at arten har tatt seg opp igjen. Bruk av rovfuglegg som miljøgiftindikator er vurdert som en ikke-destruktiv og effektiv måte for å overvåke miljøgiftsituasjonen på bred basi

Miljøgifter i rovfuglegg i Norge. Tilstand og tidstrender

I 1992 ble overvåking av miljøgifter i egg av rovfugl tatt inn i Program for terrestrisk naturovervå-king (TOV). Ved å i tillegg benytte publiserte og upubliserte data helt tilbake til 1966, har en nå utviklingstrender for miljøgifter i egg i løpet av de siste fire-fem tiår for enkelte arter. Denne data-serien er dermed en av de aller lengste i sitt slag i Norge. Resultatene viser i hovedtrekk at nivå-ene av de klassiske miljøgiftene fortsatt er på vei nedover i norske rovfugler, og de fleste analy-sene viser nivåer under antatte faregrenser. Det er noe usikkerhet når det gjelder bromerte flam-mehemmere og perfluorerte alkylstoffer (PFAS), da materialet ennå er lite og tidsserien kort. Vi vet enda lite om mulige biologiske effekter av disse stoffene, som brukes til overflatebehandling av tekstiler mv, samt til brannhemmende formål. De høyeste belastningsnivåene av organiske miljøgifter i egg finnes fortsatt i dvergfalk, vandre-falk og havørn. DDE og PCB er fortsatt de dominerende stoffene. DDE, som har sterk eggskall-fortynnende effekt, er høyest i dvergfalk, mens PCB og bromerte flammehemmere er høyest i havørn og hubro. De fleste organiske miljøgiftene er positivt korrelert med hverandre, og derfor kan det være vanskelig å påvise stoff-spesifikke effekter. Kvikksølvnivåene ser ut til ha stabilisert seg på et nivå som sannsynligvis er godt over de før-industrielle bakgrunnsnivåene, og havørna, vandrefalken og dvergfalken har de høyeste nivåene. For de fleste artene er eggskallene i ferd med å bli tykkere, men de har for de fleste artene enda ikke nådd opp til normale verdier fra tiden før DDT kom i alminnelig bruk (før 1947). Bestandene av de fleste artene av rovfugl i Norge ser ut til å være stabile eller økende, og dette skyldes utvil-somt delvis redusert miljøgiftbelastning. For noen arter, slik som vandrefalken, har restriksjoner og forbud mot bruken av noen giftige kjemikalier vært av avgjørende betydning for at arten har tatt seg opp igjen. Bruk av rovfuglegg som miljøgiftindikator er vurdert som en ikke-destruktiv og effektiv måte for å overvåke miljøgiftsituasjonen på bred basis

Miljøgifter i rovfuglegg i Norge. Tilstand og tidstrender

Nygård, T. & Polder, A. 2012. Miljøgifter i rovfuglegg i Norge. Tilstand og tidstrender. NINA Rapport 834. 51 s. I 1992 ble overvåking av miljøgifter i egg av rovfugl tatt inn i Program for terrestrisk naturovervåking (TOV). Ved å i tillegg benytte publiserte og upubliserte data helt tilbake til 1966, har en nå utviklingstrender for miljøgifter i egg i løpet av de siste fire-fem tiår for enkelte arter. Denne data-serien er dermed en av de aller lengste i sitt slag i Norge. Resultatene viser i hovedtrekk at nivåene av de klassiske miljøgiftene fortsatt er på vei nedover i norske rovfugler, og de fleste analysene viser nivåer under antatte faregrenser. Det er noe usikkerhet når det gjelder bromerte flammehemmere og perfluorerte alkylstoffer (PFAS), da materialet ennå er lite og tidsserien kort. Vi vet enda lite om mulige biologiske effekter av disse stoffene, som brukes til overflatebehandling av tekstiler mv, samt til brannhemmende formål. De høyeste belastningsnivåene av organiske miljøgifter i egg finnes fortsatt i dvergfalk, vandrefalk og havørn. DDE og PCB er fortsatt de dominerende stoffene. DDE, som har sterk eggskallfortynnende effekt, er høyest i dvergfalk, mens PCB og bromerte flammehemmere er høyest i havørn og hubro. De fleste organiske miljøgiftene er positivt korrelert med hverandre, og derfor kan det være vanskelig å påvise stoff-spesifikke effekter. Kvikksølvnivåene ser ut til ha stabilisert seg på et nivå som sannsynligvis er godt over de før-industrielle bakgrunnsnivåene, og havørna, vandrefalken og dvergfalken har de høyeste nivåene. For de fleste artene er eggskallene i ferd med å bli tykkere, men de har for de fleste artene enda ikke nådd opp til normale verdier fra tiden før DDT kom i alminnelig bruk (før 1947). Bestandene av de fleste artene av rovfugl i Norge ser ut til å være stabile eller økende, og dette skyldes utvilsomt delvis redusert miljøgiftbelastning. For noen arter, slik som vandrefalken, har restriksjoner og forbud mot bruken av noen giftige kjemikalier vært av avgjørende betydning for at arten har tatt seg opp igjen. Bruk av rovfuglegg som miljøgiftindikator er vurdert som en ikke-destruktiv og effektiv måte for å overvåke miljøgiftsituasjonen på bred basi

Miljøgifter i rovfuglegg i Norge. Utvikling over tid, og nye giftstoffer

Nygård, T., Herzke, D. og Polder, A. 2006. Miljøgifter i rovfuglegg i Norge. Utvikling over tid og nye giftstoffer. NINA Rapport 213. 42 s. I 1992 ble overvåking av miljøgifter i egg av rovfugl, med dvergfalk som hovedart, tatt inn i Program for terrestrisk naturovervåking (TOV). Ved å i tillegg benytte publiserte og upubliserte data helt tilbake til 1966, har en nå utviklingstrender for miljøgifter i egg i løpet av de siste fire tiår for enkelte arter. Denne dataserien er dermed en av de aller lengste i sitt slag i Norge. Resultatene viser i hovedtrekk at nivåene av de klassiske miljøgiftene fortsatt er på vei nedover i norske rovfugler, og de fleste analysene viser nivåer under antatte faregrenser. Det er noe usikkerhet når det gjelder bromerte flammehemmere, da materialet ennå er lite og tidsserien kort. Vi har for første gang analysert for perfluorerte organiske stoffer (PFC), og det ble funnet urovekkende høye verdier, på nivå med de bromerte flammehemmerne. Et hubroegg fra Hitra hadde de høyeste verdiene som er kjent i fugl i Norge til nå. Vi vet enda lite om mulige biologiske effekter av disse stoffene, som brukes til overflatebehandling av tekstiler mv, samt til brannhemmende formål. De fleste organiske miljøgiftene er positivt korrelert med hverandre. Kvikksølvnivåene ser ut til ha stabilisert seg på et nivå som sannsynligvis er langt over de før-industrielle bakgrunnsnivåene, og havørna, vandrefalken og dvergfalken har de høyeste nivåene. For de fleste artene er eggskallene i ferd med å bli tykkere, men de har for de fleste artene enda ikke nådd opp til normale verdier fra tiden før DDT kom i alminnelig bruk (før 1947). Det er grunn til å merke seg at giftnivåene ser ut til å øke hos hubro, men her må det tas forbehold i forhold til lite materiale. De fleste artene av rovfugl i Norge ser ut til å være stabile eller økende, og dette skyldes utvilsomt delvis redusert miljøgiftbelastning. For noen arter, slik som vandrefalken, har restriksjoner og forbud mot bruken av noen giftige kjemikalier vært av avgjørende betydning for at arten har tatt seg opp igjen. Bruk av rovfuglegg som miljøgiftindikator er vurdert som en ikkedestruktiv og effektiv måte for å overvåke naturmiljøene på bred basis