Økologiske effekter av taretråling. Analyser basert på GIS-modellering og empiriske data

Årsliste 2006Et område på Mørekysten er valgt ut for beregning av effekter av taretråling basert på høstestatistikk, eksisterende kunnskap om tareskog og taretråling, og GIS baserte modeller for å beregne arealmessig utbredelse av tareskog. Beregnet innehold av tarebiomasse i området er langt over det som høstes totalt for hele landet. Den estimerte høsteeffektiviteten varierer mellom trålsonene og er avhengig av hvilke modellkriterier som blir brukt. For hele området er årlig høsteffektivitet beregnet til å ligge på noen få prosent av totalt stående tarebiomasse, men innen de områder og dybdeintervall der man antar at taren er størst og trålingen mest lønnsom vil gjennomsnittlig høsteffektivitet ligge mellom 9 og 18 %. Høsteeffektiviteten i enkelte soner er estimert til å være så høy som 40 %. Beregningene viser at innen de tareskogsområdene som direkte berøres av tråling vil taretrålingen redusere primær- og sekundærproduksjonen vesentlig. Primærproduksjonen blir redusert med ca 45 % og sekundærproduksjonen fra 70-98 %. I mengde innebærer dette en reduksjon på ca 50 000 tonn i primærproduksjonen og ca 10 000 tonn i redusert sekundærproduksjon. Men gitt det relativt lite arealet som sannsynligvis tråles (ca 7 km2) i forhold til tilgjengelig tareskogsareal (beregnet til ca 200 km2) blir den totale effekten sannsynligvis liten. Disse resultatene er representative for miljøforholdene og landskapstypen ved midt-Norge, som har optimale vekstforhold for stortaren. Andre områder som Rogaland og Hordaland har annen landskapstype, andre bunnforhold og andre miljøforhold enn det studerte området. Dette påvirker både vekstforholdene og utbredelsen til stortaren, samt hvor effektivt trålerne klarer å høste taren. I tillegg høstes taren oftere (hvert 4. år) i Rogaland enn andre steder langs kysten. Tilsvarende undersøkelser i disse områdene vil kunne vise regionale forskjeller i høsteeffektivitet og økologiske effekter av taretråling.Fiskeri- og kystdepartemente

Naturindeks; Videreutvikling av kunnskapsgrunnlaget for bløtbunnsindikator for kystvann - Et utviklingsprosjekt under Naturtyper i Norge (DN)

Denne rapporten er utarbeidet for Direktoratet for naturforvaltning (DN) under prosjektet ”Naturindeks; Videreutvikling av kunnskapsgrunnlaget for bløtbunnsindikator for kystvann”. Ved statistiske analyser og Geografiske Informasjonssystemer (GIS) viser vi her en metode for produksjon av arealrepresentative kart over referanseverdier. Vi har beregnet 5 ulike indekser: Shannon-Wiener diversitetsindeks (H’), artsrikhet (ES100), ømfintlighetsindeks (ISI) og Norsk kvalitetsindeks 1 og 2 (NQI1 og NQI2) basert på 30 års data fra Kystovervåkningsprogrammet og andre NIVA-prosjekter. Vi foreslår at resultatene fra dette prosjektet kan inngå i neste leveranse til naturindeksen. På bakgrunn av arbeidet vi har gjort i dette prosjektet vil vi sterkt anbefale å bruke samme eller lignende metodikk for utarbeidelse av referanseverdier med full geografisk og habitatspesifikk representativitet, der man har tilstrekkelig godt datamateriale.Direktoratet for naturforvaltning (DN

Global estimates of the extent and production of macroalgal forests

Aim Macroalgal habitats are believed to be the most extensive and productive of all coastal vegetated ecosystems. In stark contrast to the growing attention on their contribution to carbon export and sequestration, understanding of their global extent and production is limited and these have remained poorly assessed for decades. Here we report a first data-driven assessment of the global extent and production of macroalgal habitats based on modelled and observed distributions and net primary production (NPP) across habitat types. Location Global coastal ocean. Time period Contemporary. Major taxa studied Macroalgae. Methods Here we apply a comprehensive niche model to generate an improved global map of potential macroalgal distribution, constrained by incident light on the seafloor and substrate type. We compiled areal net primary production (NPP) rates across macroalgal habitats from the literature and combined this with our estimates of the global extent of these habitats to calculate global macroalgal NPP. Results We show that macroalgal forests are a major biome with a global area of 6.06–7.22 million km2, dominated by red algae, and NPP of 1.32 Pg C/year, dominated by brown algae. Main conclusions The global macroalgal biome is comparable, in area and NPP, to the Amazon forest, but is globally distributed as a thin strip around shorelines. Macroalgae are expanding in polar, subpolar and tropical areas, where their potential extent is also largest, likely increasing the overall contribution of algal forests to global carbon sequestration

Carbon export from seaweed forests to deep ocean sinks

The coastal ocean represents an important global carbon sink and is a focus for interventions to mitigate climate change and meet the Paris Agreement targets while supporting biodiversity and other ecosystem functions. However, the fate of the flux of carbon exported from seaweed forests—the world’s largest coastal vegetated ecosystem—is a key unknown in marine carbon budgets. Here we provide national and global estimates for seaweed-derived particulate carbon export below 200 m depth, which totalled 3–4% of the ocean carbon sink capacity. We characterized export using models of seaweed forest extent, production and decomposition, as well as shelf–open ocean water exchange. On average, 15% of seaweed production is estimated to be exported across the continental shelf, which equates to 56 TgC yr−1 (range: 10–170 TgC yr−1). Using modelled sequestration timescales below 200 m depth, we estimated that each year, 4–44 Tg seaweed-derived carbon could be sequestered for 100 years. Determining the full extent of seaweed carbon sequestration remains challenging, but critical to guide efforts to conserve seaweed forests, which are in decline globally. Our estimate does not include shelf burial and dissolved and refractory carbon pathways; still it highlights a relevant potential contribution of seaweed to natural carbon sinks

Local flexibility in feeding behaviour and contrasting microhabitat use of an omnivore across latitudes

As the environment is getting warmer and species are redistributed, consumers can be forced to adjust their interactions with available prey, and this could have cascading effects within food webs. To better understand the capacity for foraging flexibility, our study aimed to determine the diet variability of an ectotherm omnivore inhabiting kelp forests, the sea urchin Echinus esculentus, along its entire latitudinal distribution in the northeast Atlantic. Using a combination of gut content and stable isotope analyses, we determined the diet and trophic position of sea urchins at sites in Portugal (42° N), France (49° N), southern Norway (63° N), and northern Norway (70° N), and related these results to the local abundance and distribution of putative food items. With mean estimated trophic levels ranging from 2.4 to 4.6, omnivory and diet varied substantially within and between sites but not across latitudes. Diet composition generally reflected prey availability within epiphyte or understorey assemblages, with local affinities demonstrating that the sea urchin adjusts its foraging to match the small-scale distribution of food items. A net “preference” for epiphytic food sources was found in northern Norway, where understorey food was limited compared to other regions. We conclude that diet change may occur in response to food source redistribution at multiple spatial scales (microhabitats, sites, regions). Across these scales, the way that key consumers alter their foraging in response to food availability can have important implication for food web dynamics and ecosystem functions along current and future environmental gradients

Modellerte bunnforhold i grenlandsfjordene

Målet med dette prosjektet var å gi Fylkesmannen i Telemark en oversikt over annsynlig forekomst og utstrekning av bløtbunn og hardbunn i Telemark. I den anledning har NIVA utviklet GIS-kart for bløtbunnsområder ved ulike bølgeeksponeringsklasser og dybdeklasser, samt kombinert en romlig prediktiv modell for akkumulasjonsbunner med ulike skråningsgrader, dybdekategorier og klasser av bølgeekspoenering. Resultatene foreligger som jpg-figurer og shape-filer

Kunnskapsstatus og forskningsbehov for tareskog og kråkebollebeiting - workshop på CIENS, Oslo, 20.aug.2010

Rapporten gir en oppsummering av kunnskapsstatus og forskningsbehov for tareskog og kråkeboller, basert på diskusjoner på en workshop med deltagere fra instituttsektoren (Norsk institutt for vannforskning, Akvaplan-niva, SINTEF og Havforskningsinstituttet), universiteter (Universitetet i Oslo, Universitetet i Bergen, Høgskolen i Bodø, Høgskolen i Finnmark), forvaltning (Direktoratet for naturforvaltning), Forskningsrådet og næring (FMC). Rapporten gir oversikt over kunnskapsstatus for tre hovedtema; 1) utbruddet av kråkeboller på 70-tallet og dagens situasjon, 2) hva vi trenger av kunnskap for å kunne forutsi den framtidige utviklingen av tareskog og kråkebollebeiting i Norge, og 3) anbefalte tiltak og undersøkelser på kort og lang sikt