Meldinger om blåskjell som er forsvunnet – oppsummering for 2016

I løpet av de siste årene har Havforskningsinstituttet mottatt et økende antall meldinger fra publikum om at blåskjell er blitt borte fra steder hvor de vanligvis sanker skjell. I denne rapporten har vi sammenstilt innmeldte observasjoner for 2016. Målet med rapporten er å undersøke om det er fellestrekk mellom de ulike lokaliteter som kan forklare hvorfor blåskjellene er blitt borte. Antallet henvendelser angående forsvunne blåskjell var 48 for 2016, og det er om lag 10 ganger høyrer sammenlignet med tidligere år. Det er også kommet inn meldinger fra et langt større geografisk område enn tidligere. Det er rimelig å anta at økning i antallet meldinger og nye steder er knyttet til medieomtale av saken, men økningen skyldes ikke utelukkende dette da trenden var økende innen saken ble omtalt i media. Samtidig med meldingene om fravær av blåskjell fra lokaliteter langs hele norskekysten, ble det også rapportert om tilsynelatende normale blåskjellbestander på lokaliteter i nærheten. En vurdering av mulige årsaker (isskuring, ferskvannsavrenning, økt beiting, næringsvirksomhet, temperatur og miljøgifter) indikerer at det ikke er en felles grunn til bortfall av lokale blåskjellbestander langs hele norskekysten, men dette betyr ikke at de ulike hypotesene kan utelukkes for enkelte av lokalitetene. Det er rapportert om dødelighet av blåskjell også fra Nederland og Frankrike, i noen tilfeller med mistanke om sykdom. Fremover ser vi et behov for å kartlegge og beskrive nedgangen i blåskjellforekomster langs norskekysten og undersøke tilfeller av akutt dødelighet i blåskjellbestander

Panel-based Assessment of Ecosystem Condition of the North Sea Shelf Ecosystem

The System for Assessment of Ecological Condition, coordinated by the Norwegian Environment Agency, is intended to form the foundation for evidence-based assessments of the ecological condition of Norwegian terrestrial and marine ecosystems not covered by the EU Water Framework Directive. The reference condition is defined as “intact ecosystems”, i.e., a condition that is largely unimpacted by modern industrial anthropogenic activities. An ecosystem in good ecological condition does not deviate substantially from this reference condition in structure, functions or productivity. This report describes the first operational assessment of the ecological condition of the marine shelf ecosystem in the Norwegian sector of the North Sea and Skagerrak. The assessment method employed is the Panel-based Assessment of Ecosystem Condition (PAEC1) and the current assessment has considered to what extent the North Sea and Skagerrak shelf ecosystem deviates from the reference condition2 by evaluating change trajectories.Panel-based Assessment of Ecosystem Condition of the North Sea Shelf EcosystempublishedVersio

Panel-based Assessment of Ecosystem Condition of the North Sea Shelf Ecosystem - Appendices

publishedVersio

Marin karbonfangst og matproduksjon

Vi står i global sammenheng overfor to gigantiske oppgaver: vi må fordoble verdens matproduksjon de neste 40 årene for å fø verdens økende befolkning, og samtidig gjennomføre en betydelig reduksjon i våre utslipp av CO2 til atmosfæren. Arealtilgangen på landjorda er mer begrenset enn i havet, og økt primærproduksjon1 og matproduksjon på lavt trofisk nivå (eks. tare og skjell) i norske fjorder kan være et bidrag til å løse noen av de oppgavene vi står overfor. Norges lange kystlinje og beskyttede farvann er gode forutsetninger i så måte. All produksjon av skjell, reker, fisk og andre arter i det marine næringsnettet baserer seg på primærproduksjon. For hvert ledd vi beveger oss oppover i næringsnettet, går rundt 90 % av energien tapt, så vi kan derfor ta ut mer mat jo lenger ned i nettet vi høster. Vi vil kunne ta ut mer mat eller binde mer CO2 dersom vi gjennomfører tiltak som øker primærproduksjonen, siden den foregår ved at CO2 bindes gjennom fotosyntesen. I Norge omsettes det årlig sjømat fra fiskeri og havbruk til en verdi av ca. 50 milliarder kroner. Utvikling av produksjon på lavere trofisk nivå kan bidra til betydelig økning av biomasse og verdi. Som et ledd i satsingen på karbonfangst og matproduksjon, skal denne rapporten utrede to tiltak: 1) Fjorder – kontrollert oppvelling og skjelldyrking; og 2) Tareskog– reetablering og dyrking. Fjord- og kystvannets egenskaper er rammebetingelsene for CO2-lagring og matproduksjon, og er opptaks- og lagringsområder av CO2 gjennom den biologiske karbonpumpen. Basert på beregninger for karbon i en chilensk fjord, er potensialet for karbonlagring i norske kyst- og fjordområder på 6,4 millioner tonn CO2 per år. Kontrollert oppvelling (ved neddykking av ferskvann) i fjordområder tilsvarende mellom 1 % og 5 % av det norske kystarealet, vil kunne øke potensialet for karbonlagring med 0,13 til 1,30 millioner tonn CO2 år-1. Kontrollert oppvelling kan tredoble konsentrasjonen av planteplankton, gi bedre vekst hos blåskjell, og stimulere veksten av kiselalger med lav risiko for at skjell skal akkumulere algetoksiner. Produksjonen per areal i disse fjordene kan dermed økes med en faktor på 2–4. Økt matproduksjon av arter lavt i næringsnettet forutsetter teknologisk utvikling, styrket kunnskapsgrunnlag for lokalisering og bæreevne, og integrerte løsninger mellom arter eller med andre aktiviteter og sektorer på kysten. Kontrollert oppvelling av næringsrikt dypvann kan også betraktes som en gjenoppretting av tidligere miljø- og produksjonsforhold i fjorder med vannkraftutbygging. Reetablering av tareskog som er forsvunnet kan gi en engangsfangst på 36 millioner tonn CO2 over noen år. I tillegg vil ny tilvekst i tareskogen binde anslagsvis 30–60 millioner tonn CO2 årlig, og gi en betydelig transport og lagring av karbon. Hvor mye som blir langtidslagret er ikke kjent, men det er anslått 2–5 millioner tonn CO2 årlig fra en fullt utvokst tareskog. I tillegg kan økt oppvekst av fiskeyngel og næringsvirksomhet være tilleggseffekter av reetablert tareskog. Forsøk med bruk av brent kalk i Porsangerfjorden i Finnmark i 2008 og 2009 viste allerede året etter en positiv effekt på reetablering av tareskog i forsøksområdet. Oppdrett av steinbit for utsetting i reetablerte tareskoger kan bidra til å hindre ny nedbeiting, og etter hvert bidra til økt matproduksjon og næringsaktivitet knyttet til turistfiske. Et økt årlig uttak av de naturlige tareskogene til 1 % av den stående biomassen vil gi rundt 350 000 tonn ekstra plantebiomasse til ulike formål. Taredyrking i hengende kulturer kan gi betydelig CO2-fangst og langtidslagring, men dette vil kreve store arealer og investeringer. Om dyrket tare omsettes naturlig i økosystemet, kan det gi økt produksjon av kommersielt interessante arter, som reker, krabber og fisk. Usikre anslag indikerer at man ved taredyrking og deponering på dypt vann kan binde og langtidslagre 30 % av de norske CO2-utslippene på 6 % av vårt sjøareal innenfor grunnlinjen. Havforskningsinstituttet foreslår et nytt program for å vurdere tiltakene kontrollert oppvelling og økt tarevekst i satsingen på karbonfangst og matproduksjon, til 662 millioner NOK i perioden 2013–2020. Til sammenligning kan en investering på 40–50 milliarder NOK i et fullskala renseanlegg for CO2 på Mongstad fange 1 million tonn CO2 årlig

Macromolecular acidic coating increases shelf life by inhibition of bacterial growth

submittedVersio

Macromolecular acidic coating increases shelf life by inhibition of bacterial growth

submittedVersio

Concordance between clinical and pathology TNM-staging in lung cancer

Objectives A prerequisite for utilizing the tumour, lymph-nodes, and metastases (TNM) for the staging of lung cancer patients is a high quality of the reported data on which the staging is based. The aim of this study was to investigate the concordance between the clinical, cTNM and the pathology, pTNM staging for lung cancer, version 8 as reported to the Cancer Registry of Norway (CRN). Materials and Methods A total of 1284 patients who underwent surgery 2018–2019 with sufficient data regarding both clinical and pathology T and N descriptors were included. Results The differences in tumour diameter reported in the clinical and the pathology notifications were ≤5 mm and ≤10 mm in 65.9 % and in 84.4 % of the cases, respectively. For the c- and pT categories, there was concordance in 53.4 % while 28.4 % were upstaged and 18.2 % were downstaged. For N categories there was concordance in 83.3 % while 13.7 % were upstaged and 3.0 % were downstaged. Unforeseen pN2 was found in 6.2 % of the cases. For TNM staging groups there was concordance in 48.1 % of the cases, while 33.4 % were upstaged and 18.5 % were downstaged. The calculated sensitivity and specificity for reported cTNM staging as diagnostic test for being eligible for adjuvant treatment (stage II–IIIA) were 0.65 and 0.91, respectively. Conclusions These data on staging for lung cancer, as reported to the CRN, shows a disappointingly low precision and concordance in c- and pTNM staging. This urges a strategy for a marked improvement

Increase in curative treatment and survival of lung cancer in Norway 2001-2016

We have studied the alterations in the use of curative treatment and the outcome for lung cancer patients in Norway 2001–2016. The Cancer Registry of Norway has a practically complete registration of all cancer diagnoses, treatments given and deaths. For the years 2001–2016, 43,137 patients were diagnosed with lung cancer. Stereotactic radiotherapy was established nationwide from 2008 and its use has increased, and in 2016, 8.8% were given this treatment. In addition 20.6% were operated and 8.5% were treated with conventional radiotherapy. Thus 37.9% of those diagnosed were treated with intention to cure, compared to 22.9% in 2001 (p < 0.0001). Further, the median survival for the whole group diagnosed with lung cancer increased from 6.0 (95% CI 5.6–6.7) months in 2001 to 11.8 (95% CI 10.9–12.7) in 2016. The 5 year survival increased from 9.4 (95% CI 8.1–10.8)% to 19.9 (95% CI 19.2–20.6)% in the same period. In 2016 the age adjusted incidence rate was 59.5 per 100,000 (Norwegian standard) and had increased significantly in both sexes. There had also been an increase in mean age at diagnosis and the proportion diagnosed in an early stage. The increase in curative treatment has been paralleled with a doubling in both the median and 5-year survival. The present results are used for surveillance and as a benchmark, and we are looking forward to reaching a proportion of 40% of patients given curative treatment