Porsangerfjorden 2.0 — En mulighetsstudie

publishedVersio

Optimizing the use of quicklime (CaO) for sea urchin management — A lab and field study

Mass blooms of sea urchins sometimes cause kelp forest collapses that can last for decades. Quicklime has historically been used to reverse those conditions, but the efficacy of liming has varied along latitudinal and temperature gradients for reasons that are not fully understood. To evaluate the feasibility and ecological impacts of liming in a high latitude area in Northern Norway (70°N), we conducted a field pilot study in 2008–2011, a follow-up lab study in 2017, and a further field study in 2018–2019, with the latter evaluating and implementing the previous results in a site high in refuges. It was found that liming can reduce sea urchin densities sufficiently for macroalgal revegetation to occur, and that the mobile fauna species richness and abundance increased in the re-vegetated in comparison to the barren control fields. Also, the remaining sea urchins in the treated fields increased their roe content to commercial levels after 2 years. The lab experiments in 2017 indicated that the liming method is season/temperature-independent, as mortality remained at the same level irrespective of whether treatment started in the spring, when the sea temperatures were 2 °C, or in autumn when the temperatures were closer to 10 °C. The most important factor in treatment efficacy in the lab was particle size. With similar doses, the particles in the smallest size range (0–0.5 mm) caused 100% mortality, while the 0.5–2 mm and 2–4 mm fractions caused only 13% and 2% mortality respectively. In 2018–2019 we tested the fine CaO fraction (0.1–0.6 mm) and the medium fraction (0.5–2 mm) in a field experiment in areas characterized by high levels of refuges. Within 11 days, the sea urchin densities in the three fields treated with the fine lime were reduced to levels that theoretically should allow revegetation, but only in one of those fields was that potential partly realized after 1 year. The lack of effect in the two other fields was probably due to urchins protected by the substrate during treatment reappearing in sufficient numbers to prevent macroalgal regrowth, demonstrating that CaO treatment can be less effective on substrates where part of the sea urchin population hides among stones. Of the three variables held up as potential explanations for the different effects of CaO treatment in previous studies, we conclude based on our experiments that the presence of refuges and particle size were probably more important than temperature. Further improvements for larger scale treatments are discussed.publishedVersio

Fine-scale spatial variation of northern shrimp and Atlantic cod across three Norwegian fjord systems and implications for management

The spatial complexity of coastal ecosystems represents a challenge for the management of inshore resources. Here we compared two large fjord systems in northern Norway that have been closed for all bottom trawling for 50 years to a fjord with continuous shrimp fishery with bottom trawls. No significant differences were found between fjords with and without commercial trawling in population density and stock composition of northern shrimp (Pandalus borealis) and their main predator, Atlantic cod (Gadus morhua). Shrimp density was instead linked with bottom depth, while shrimp size and stage composition as well as cod density were explained by seasonal effects and shrimp density. For shrimp, a large degree of the observed variation was captured by spatial correlation that could not be explained by other covariates. The results underline the complex ecology in heavily structured coastal habitats and indicate that coastal shrimp dynamics are shaped by an interplay of multiple ecological and environmental drivers, possibly in concert with local genetic adaptations. The substantial fine-scale spatial variation adds to the challenges of assessing and managing fisheries resources in these fjord ecosystems. Because shrimp are an important forage species, notably as prey for cod, there are potential management conflicts between rebuilding cod stocks and reopening closed shrimp trawling areas.publishedVersio

Quantitative pupillometry in comatose out-of-hospital cardiac arrest patients: A post-hoc analysis of the TTH48 trial

Background: Quantitative pupillometry is an objective method to examine pupil reaction and subsequently grade the response on a neurological pupil index (NPi) scale from 0 to 5. The aim of the present sub-study was to explore the long-term prognostic value of NPi in comatose out-of-hospital cardiac arrest patients undergoing targeted temperature management (TTM). Methods: This planned sub-study of the “Targeted temperature management for 48 versus 24 h and neurological outcome after out-of-hospital cardiac arrest: A randomized clinical trial.” NPi was assessed from admission and throughout day 3 and linked to the Cerebral Performance Categories score at 6 months. We compared the prognostic performance of NPi in 65 patients randomized to a target temperature of 33 ± 1°C for 24 or 48 h. Results: The NPi values were not different between TTM groups (p > .05). When data were pooled, NPi was strongly associated with neurological outcome at day 1 with a mean NPi of 3.6 (95% CI 3.4–3.8) versus NPi 3.9 (3.6–4.1) in the poor versus good outcome group, respectively (p < .01). At day 2, NPi values were 3.6 (3.1–4.0) and 4.1 (3.9–4.2) (p = .01) and at day 3, the values were 3.3 (2.6–4.0) and 4.3 (4.1–4.6), respectively (p < .01). The prognostic ability of NPi, defined by area under the receiver operating characteristic curve was best at day three. Conclusion: Quantitative pupillometry measured by NPi was not different in the two TTM groups, but overall, significantly associated with good and poor neurological outcomes at 6 months. NPI has a promising diagnostic accuracy, but larger studies are warranted.publishedVersio

Prøvefiske etter dypvannsreke i ytre Porsangerfjorden - Resultater fra 2021–2023

Porsangerfjorden ble stengt for tråling etter dypvannsreke (Pandalus borealis) tidlig på 1970-tallet. Da deler av det grunnlaget som fjorden opprinnelig ble stengt på har falt bort, vurderer Fiskeridirektoratet igjen høsting av rekeressursene i fjorden ved bruk av bunntrål. I 2021 åpnet Fiskeridirektoratet ytre del av Porsangerfjorden for et prøvefiske etter reker med en påmeldingsordning. Totalkvoten for området ble satt til 40 tonn. Også i 2022 og 2023 ble kvoten satt til 40 tonn.Prøvefiske etter dypvannsreke i ytre Porsangerfjorden - Resultater fra 2021–2023publishedVersio

A survey of preferences for respiratory support in the intensive care unit for patients with acute hypoxaemic respiratory failure

Publisher Copyright: © 2023 The Authors. Acta Anaesthesiologica Scandinavica published by John Wiley & Sons Ltd on behalf of Acta Anaesthesiologica Scandinavica Foundation.Background: When caring for mechanically ventilated adults with acute hypoxaemic respiratory failure (AHRF), clinicians are faced with an uncertain choice between ventilator modes allowing for spontaneous breaths or ventilation fully controlled by the ventilator. The preferences of clinicians managing such patients, and what motivates their choice of ventilator mode, are largely unknown. To better understand how clinicians' preferences may impact the choice of ventilatory support for patients with AHRF, we issued a survey to an international network of intensive care unit (ICU) researchers. Methods: We distributed an online survey with 32 broadly similar and interlinked questions on how clinicians prioritise spontaneous or controlled ventilation in invasively ventilated patients with AHRF of different severity, and which factors determine their choice. Results: The survey was distributed to 1337 recipients in 12 countries. Of these, 415 (31%) completed the survey either fully (52%) or partially (48%). Most respondents were identified as medical specialists (87%) or physicians in training (11%). Modes allowing for spontaneous ventilation were considered preferable in mild AHRF, with controlled ventilation considered as progressively more important in moderate and severe AHRF. Among respondents there was strong support (90%) for a randomised clinical trial comparing spontaneous with controlled ventilation in patients with moderate AHRF. Conclusions: The responses from this international survey suggest that there is clinical equipoise for the preferred ventilator mode in patients with AHRF of moderate severity. We found strong support for a randomised trial comparing modes of ventilation in patients with moderate AHRF.Peer reviewe

Marin karbonfangst og matproduksjon

Vi står i global sammenheng overfor to gigantiske oppgaver: vi må fordoble verdens matproduksjon de neste 40 årene for å fø verdens økende befolkning, og samtidig gjennomføre en betydelig reduksjon i våre utslipp av CO2 til atmosfæren. Arealtilgangen på landjorda er mer begrenset enn i havet, og økt primærproduksjon1 og matproduksjon på lavt trofisk nivå (eks. tare og skjell) i norske fjorder kan være et bidrag til å løse noen av de oppgavene vi står overfor. Norges lange kystlinje og beskyttede farvann er gode forutsetninger i så måte. All produksjon av skjell, reker, fisk og andre arter i det marine næringsnettet baserer seg på primærproduksjon. For hvert ledd vi beveger oss oppover i næringsnettet, går rundt 90 % av energien tapt, så vi kan derfor ta ut mer mat jo lenger ned i nettet vi høster. Vi vil kunne ta ut mer mat eller binde mer CO2 dersom vi gjennomfører tiltak som øker primærproduksjonen, siden den foregår ved at CO2 bindes gjennom fotosyntesen. I Norge omsettes det årlig sjømat fra fiskeri og havbruk til en verdi av ca. 50 milliarder kroner. Utvikling av produksjon på lavere trofisk nivå kan bidra til betydelig økning av biomasse og verdi. Som et ledd i satsingen på karbonfangst og matproduksjon, skal denne rapporten utrede to tiltak: 1) Fjorder – kontrollert oppvelling og skjelldyrking; og 2) Tareskog– reetablering og dyrking. Fjord- og kystvannets egenskaper er rammebetingelsene for CO2-lagring og matproduksjon, og er opptaks- og lagringsområder av CO2 gjennom den biologiske karbonpumpen. Basert på beregninger for karbon i en chilensk fjord, er potensialet for karbonlagring i norske kyst- og fjordområder på 6,4 millioner tonn CO2 per år. Kontrollert oppvelling (ved neddykking av ferskvann) i fjordområder tilsvarende mellom 1 % og 5 % av det norske kystarealet, vil kunne øke potensialet for karbonlagring med 0,13 til 1,30 millioner tonn CO2 år-1. Kontrollert oppvelling kan tredoble konsentrasjonen av planteplankton, gi bedre vekst hos blåskjell, og stimulere veksten av kiselalger med lav risiko for at skjell skal akkumulere algetoksiner. Produksjonen per areal i disse fjordene kan dermed økes med en faktor på 2–4. Økt matproduksjon av arter lavt i næringsnettet forutsetter teknologisk utvikling, styrket kunnskapsgrunnlag for lokalisering og bæreevne, og integrerte løsninger mellom arter eller med andre aktiviteter og sektorer på kysten. Kontrollert oppvelling av næringsrikt dypvann kan også betraktes som en gjenoppretting av tidligere miljø- og produksjonsforhold i fjorder med vannkraftutbygging. Reetablering av tareskog som er forsvunnet kan gi en engangsfangst på 36 millioner tonn CO2 over noen år. I tillegg vil ny tilvekst i tareskogen binde anslagsvis 30–60 millioner tonn CO2 årlig, og gi en betydelig transport og lagring av karbon. Hvor mye som blir langtidslagret er ikke kjent, men det er anslått 2–5 millioner tonn CO2 årlig fra en fullt utvokst tareskog. I tillegg kan økt oppvekst av fiskeyngel og næringsvirksomhet være tilleggseffekter av reetablert tareskog. Forsøk med bruk av brent kalk i Porsangerfjorden i Finnmark i 2008 og 2009 viste allerede året etter en positiv effekt på reetablering av tareskog i forsøksområdet. Oppdrett av steinbit for utsetting i reetablerte tareskoger kan bidra til å hindre ny nedbeiting, og etter hvert bidra til økt matproduksjon og næringsaktivitet knyttet til turistfiske. Et økt årlig uttak av de naturlige tareskogene til 1 % av den stående biomassen vil gi rundt 350 000 tonn ekstra plantebiomasse til ulike formål. Taredyrking i hengende kulturer kan gi betydelig CO2-fangst og langtidslagring, men dette vil kreve store arealer og investeringer. Om dyrket tare omsettes naturlig i økosystemet, kan det gi økt produksjon av kommersielt interessante arter, som reker, krabber og fisk. Usikre anslag indikerer at man ved taredyrking og deponering på dypt vann kan binde og langtidslagre 30 % av de norske CO2-utslippene på 6 % av vårt sjøareal innenfor grunnlinjen. Havforskningsinstituttet foreslår et nytt program for å vurdere tiltakene kontrollert oppvelling og økt tarevekst i satsingen på karbonfangst og matproduksjon, til 662 millioner NOK i perioden 2013–2020. Til sammenligning kan en investering på 40–50 milliarder NOK i et fullskala renseanlegg for CO2 på Mongstad fange 1 million tonn CO2 årlig

Porsangerfjorden 2.0 — En mulighetsstudie

publishedVersio

Utvikling av strategi for tidlig overgang til tørrfôr hos torsk i kommersielle anlegg med ulike produksjonsstrategier

Produksjon av torskeyngel foregår etter to ulike metoder, der den ene betegnes som intensiv, og den andre betegnes som semi-intensiv. I begge systemene representerer overgangen fra levende byttedyr til formulert fôr en betydelig utfordring som ofte medfører utbrudd av kannibalisme og sykdom. Samtidig er tidlig overgang til formulert fôr sterk ønskelig i begge systemer. I det intensive systemet for å bygge opp kvaliteten på fiskeyngelen, og i det semi-intensive for å hindre kannibalisme når tilgangen på naturlig zooplankton ikke lenger er tilstrekkelig til å understøtte en stor og hurtigvoksende biomasse. Hos Lofilab ble det forsøkt å tørrfôrtilvenne torskeyngel på rundt 0,1 gram, som ble hentet ut av posene og overført til kar. Denne strategien var lite vellykket, med inntil 50 % dødelighet på yngelen mindre enn 24 timer etter opptak. En alternativ strategi med tørrfôrtilvenning direkte i posene sommeren 2001 måtte kanselleres på grunn av sammenbrudd i bestanden av naturlig zooplankton, men sommeren 2002 gjennomførte Lofilab i egen regi denne strategien med stor suksess. I det intensive systemet demonstreres det at torsk kan produseres direkte til tørrfôrtilvendt yngel uten å gå veien om Artemia. Tørrfôr i intensive systemer er imidlertid et tveegget sverd, der forurensning i karene og påfølgende høy dødelighet utgjør et vesentlig problem. Det ble forsøkt ulike tilpasninger av det formulerte fôret som hadde til hensikt å gjøre det bedre tilpasset fiskelarvens tarm i tidlig fase. Tilpasningene bestod i tilsetting av enzym for å hjelpe fiskelarven med fordøyelsen av det formulerte fôret, samt inkapsulering av ferdigfordøyd fôr og tilsetting av dette i standardfôret. Disse tilpasningene ga ikke den ønskede effekten. Det gjenstår således ennå å løse ernæringsmessige utfordringer som gjør formulert fôr bedre tilpasset fiskelarvens behov i tidlig fase.Utvikling av strategi for tidlig overgang til tørrfôr hos torsk i kommersielle anlegg med ulike produksjonsstrategierpublishedVersio