Microplastics Removal from a Plastic Recycling Industrial Wastewater Using Sand Filtration

The removal of microplastic from wastewater collected from a plastic recycling facility was investigated, using a laboratory scale sand-filter. Wastewater samples were collected before and after the onsite sand-filter, for characterization for different polymer types, sizes, and shapes. A considerable difference in the characteristics and concentrations of microplastics was observed before and after onsite sand-filtration, demonstrating differences in the source of microplastics and/or potential contamination of the sand-filter operated at the facility. The distribution of different polymers showed polyethylene and polypropylene to be the main microplastics present in the wastewater samples. In the next stage, the samples were passed through a laboratory scale sand-filter column, to investigate the removal of microplastics. The laboratory scale sand-filter showed high efficiency (up to 100%) in removing microplastics of all polymer types, shapes, and sizes, demonstrating the effectiveness of this well-developed, and widely adopted, method for the removal of microplastics from wastewater. As the green shift and circular economy will result in more plastics being recycled, this study demonstrates the need for quantification of microplastic in effluents from plastic recycling facilities. This is important for devising appropriate microplastic removal strategies, and meeting potential discharge regulations that may come into effect in the future.publishedVersio

Miljøundersøkelse i Aulivassdraget, oppfølging i 2015

Det rapporteres her fra en oppfølgende miljøundersøkelse i Aulivassdraget, Tønsberg, etter brannen i utendørs lager av plast iblandet fraksjoner av EE-avfall, på gjenvinningsbedriften Revac AS på Linnestad industriområde i Vestfold i 2014. Etter brannen forårsaket forurenset slukkevann fiskedød i vassdraget. Konsentrasjonene av undersøkte tungmetaller og organiske miljøgifter i sedimentprøver fra vassdraget (2014) og i blåskjell og sedimenter fra Ilene/Tønsbergfjorden (2014/2015) var lavere enn miljøkvalitetsstandarden til vannforskriften (EQS-verdiene) og oppfylte således kravene til god kjemisk tilstand for EUs prioriterte miljøgifter og god økologisk tilstand for de vannregionspesifikke stoffene. Konsentrasjonene av de undersøkte miljøgifter i en jordprøve fra utløpsområdet for slukkevannet (2014) kvalifiserte for Klasse 1 «Meget god» til Klasse 3 «Moderat» vurdert i forhold til tilstandsklasser for forurenset grunn, med unntak for krom hvor klassifiseringen er mer uviss avhengig av tilstandsformen til krom. Undersøkelser høsten 2015 viser at bunndyrsamfunnene i vassdraget har fortsatt å restituere seg etter utslippet i 2014. I nedre deler av vassdraget er økologisk tilstand vesentlig dårligere enn forventet naturtilstand, noe som i større grad antas å være forårsaket av andre lokale påvirkninger enn utslippet fra Revac AS. Etter utslippet og fiskedøden i 2014 har det nå skjedd en rekolonisering av fisk i vassdraget. Det ble i august 2015 fanget ørret på alle undersøkte strekninger i vassdraget, fra referanseområdet ovenfor utslippet i Bjunebekken og ned mot utløpsområdet til Aulielva.Revac A

Elveovervåkingsprogrammet 2021. Klassifisering av økologisk og kjemisk tilstand i norske elver i tråd med vannforskriften

Prosjektleder Maia Røst KileElveovervåkingsprogrammet er en videreføring av Elvetilførselsprogrammet som NIVA, NIBIO og NVE har vært ansvarlige for siden 2004. Målsetningen med undersøkelsen har vært å klassifisere økologisk tilstand i henhold til vannforskriften. Tre vannforekomster i nedre del av 11 utvalgte elver er klassifisert med tanke på økologisk tilstand, og 1–2 av de samme vannforekomstene i de samme elvene er klassifisert med tanke på kjemisk tilstand. I en totalvurdering av økologisk tilstand ble åtte vannforekomster klassifisert til å være i «svært god» tilstand, 15 i «god», åtte i «moderat» og to i «dårlig» tilstand. Konsentrasjoner av metaller i vann som inngår i fastsetting av kjemisk tilstand var i tilstandsklasse «god». Konsentrasjonene av disse metallene var godt under grenseverdiene.MiljødirektoratetpublishedVersio

Vannforekomsters sårbarhet for avrenningsvann fra vei under anleggog driftsfasen

-Bygging og drift av vei kan påføre vannmiljøet en rekke ulike belastninger. Her har vi tatt for oss forurenset veivann fra anleggs- og driftsfasen som vil kunne forringe vannmiljøet. Ofte benyttes begrepet sårbar resipient (vannforekomst) når man vurderer en belastning som vannmiljøet utsettes for. Begrepet er sjeldent definert, og kriteriene som ligger til grunn for å vurdere sårbarheten mangler. I denne rapporten har vi definert sårbarhet som: «En vannforekomst sin evne til å tåle og eventuelt restitueres etter aktiviteter eller endringer i miljøforholdene». Med bakgrunn i vannforskriften, naturmangfoldloven og vannfaglig kompetanse har vi samlet kriterier som vi mener er viktige for å vurdere en vannforekomst sin sårbarhet for avrenningsvann fra vei. Kriteriene som bygger på vannforskriften og naturmangfoldloven har blitt sammenstilt i to Excel-baserte regneark, utformet som to matriser. Etter angitte føringer gis hvert kriterium poengscore 1, 2 eller 3, og avhengig av gjennomsnittlig poengscore, klassifiseres vannforekomsten videre i en av tre sårbarhetskategorier: «Lav», «Middels» eller «Høy». Informasjon for vurdering av sårbarhetskriteriene for den aktuelle vannforekomst hentes i hovedsak fra www.Vann- Nett.no, www.Vannportalen.no, www.Naturbase.no og www.artskart.artsdatabanken.no. Matrisene kan benyttes i ulike planleggingsfaser for vurdering av behov for avbøtende tiltak for vannmiljøet under anleggs- og driftsfasen av veiprosjekter. Sårbarhetskriteriene i matrisene er utviklet for bekker, elver og innsjøer, ikke kystvann og grunnvann. Verktøyet (matrisene og rapporten) er beregnet for personer som jobber med vannfaglige problemstillinger i veiplanlegging knyttet til anleggs- og driftsfase

Vannforekomsters sårbarhet for avrenningsvann fra vei under anleggog driftsfasen

-Bygging og drift av vei kan påføre vannmiljøet en rekke ulike belastninger. Her har vi tatt for oss forurenset veivann fra anleggs- og driftsfasen som vil kunne forringe vannmiljøet. Ofte benyttes begrepet sårbar resipient (vannforekomst) når man vurderer en belastning som vannmiljøet utsettes for. Begrepet er sjeldent definert, og kriteriene som ligger til grunn for å vurdere sårbarheten mangler. I denne rapporten har vi definert sårbarhet som: «En vannforekomst sin evne til å tåle og eventuelt restitueres etter aktiviteter eller endringer i miljøforholdene». Med bakgrunn i vannforskriften, naturmangfoldloven og vannfaglig kompetanse har vi samlet kriterier som vi mener er viktige for å vurdere en vannforekomst sin sårbarhet for avrenningsvann fra vei. Kriteriene som bygger på vannforskriften og naturmangfoldloven har blitt sammenstilt i to Excel-baserte regneark, utformet som to matriser. Etter angitte føringer gis hvert kriterium poengscore 1, 2 eller 3, og avhengig av gjennomsnittlig poengscore, klassifiseres vannforekomsten videre i en av tre sårbarhetskategorier: «Lav», «Middels» eller «Høy». Informasjon for vurdering av sårbarhetskriteriene for den aktuelle vannforekomst hentes i hovedsak fra www.Vann- Nett.no, www.Vannportalen.no, www.Naturbase.no og www.artskart.artsdatabanken.no. Matrisene kan benyttes i ulike planleggingsfaser for vurdering av behov for avbøtende tiltak for vannmiljøet under anleggs- og driftsfasen av veiprosjekter. Sårbarhetskriteriene i matrisene er utviklet for bekker, elver og innsjøer, ikke kystvann og grunnvann. Verktøyet (matrisene og rapporten) er beregnet for personer som jobber med vannfaglige problemstillinger i veiplanlegging knyttet til anleggs- og driftsfase

Moving forward in microplastic research: A Norwegian perspective

Given the increasing attention on the occurrence of microplastics in the environment, and the potential envi-ronmental threats they pose, there is a need for researchers to move quickly from basic understanding to applied science that supports decision makers in finding feasible mitigation measures and solutions. At the same time, they must provide sufficient, accurate and clear information to the media, public and other relevant groups (e.g., NGOs). Key requirements include systematic and coordinated research efforts to enable evidence-based decision making and to develop efficient policy measures on all scales (national, regional and global). To achieve this, collaboration between key actors is essential and should include researchers from multiple disciplines, policy-makers, authorities, civil and industry organizations, and the public. This further requires clear and informative communication processes, and open and continuous dialogues between all actors. Cross-discipline dialogues between researchers should focus on scientific quality and harmonization, defining and accurately communi-cating the state of knowledge, and prioritization of topics that are critical for both research and policy, with the common goal to establish and update action plans for holistic benefit. In Norway, cross-sectoral collaboration has been fundamental in supporting the national strategy to address plastic pollution. Researchers, stakeholders and the environmental authorities have come together to exchange knowledge, identify knowledge gaps, and set targeted and feasible measures to tackle one of the most challenging aspects of plastic pollution: microplastic. In this article, we present a Norwegian perspective on the state of knowledge on microplastic research efforts. Norway’s involvement in international efforts to combat plastic pollution aims at serving as an example of how key actors can collaborate synergistically to share knowledge, address shortcomings, and outline ways forward to address environmental challenges.publishedVersio

Et litteraturstudium over forurenset snø fra bynære områder: stoffer, kilder, effekter og håndtering

Et litteraturstudium ble gjennomført for å utarbeide en oversikt over konsentrasjoner av organiske miljøgifter og metaller i urban snø. I tillegg ble noe litteratur i forhold til veisalting inkludert. Det ble også søkt etter litteratur som kunne vise til effekter i biota som eksponeres for urban snø under nedsmeltingen, samt utfordringer og løsninger på hvordan snø håndteres i urbane områder

Discharge from NCC’s snow melting barge at the Akerhuskaia reduced temperatures in Oslofjord

The objective of this work was to describe how discharged cold water from a snow melting barge at Oslo harbour reduces the temperatures in the fjord. It was of special interest to study how the discharged water might influence the temperature of the water intake. The results are obtained using the numerical model GEMSS. If the intake is localized 100 meter outwards the barge and deeper than 10 meter, the discharge does not practically influence the temperature in the intake water. The reduced temperatures in the intake water are less than natural changes during a day. Reduced vertical salinity difference from 5 ppt to 0.5 ppt between surface and 20 m does not change this conclusion. The discharge water is mainly spread beneath the surface and therefor in a minor degree leads to increased ice cover formation.NCC Construction A

Utslipp av overvann fra Eramet Norway i Kvinesdal

Massetransport fra ENK via overvann ble beregnet til å være: Mn, 0,8 tonn kg/år; Zn, 16 kg/år; Pb, 0,5 kg/år; Cd, 0,4 kg/år; As, 9 kg/år; Ni, 5 kg/år; Hg, 0,02 kg/år; Cu, 16 kg/år; Cr, 2 kg/år; SS, 71 tonn/år og 18 kg/år for PAH16. Resultater viste at konsentrasjonene av metaller, SS og PAH16 varierte i drenskummene gjennom året, og under nedbørsepisoder. Massetransporten av metaller og SS var generelt høyest fra avrenningsareal C og E, hvor bla slaggvanning og slamrenseanlegget er lokalisert. Areal C hadde desidert den største massetransporten av PAH16. Metallene var i hovedsak bundet til SS, men i slutten av nedbørsepisodene økt den løste konsentrasjonen (ikke bundet til SS) av metaller i flere arealer. SS var i hovedsak (90-100 %) av mineralsk opprinnelse.Eramet Norway Kvinesdal (ENK

Use of Phospholipid Fatty Acids To Detect Previous Self-Heating Events in Stored Peat

The use of the phospholipid fatty acid (PLFA) composition of microorganisms to detect previous self-heating events was studied in naturally self-heated peat and in peat incubated under temperature-controlled conditions. An increased content of total PLFAs was found in self-heated peat compared to that in unheated peat. Two PLFAs, denoted T1 and T2, were detected only in the self-heated peat. Incubation of peat samples at 25 to 55°C for 4 days indicated that T1 and T2 were produced from microorganisms with different optimum temperatures. This was confirmed by isolation of bacteria at 55°C, which produced T2 but not T1. These bacteria produced another PLFA (denoted T3) which coeluted with 18:1ω7. T2 and T3 were identified as ω-cyclohexyltridecanoic acid and ω-cyclohexylundecanoic acid, respectively, indicating that the bacteria belonged to the genus Alicyclobacillus. T1 was tentatively identified as ω-cycloheptylundecanoic acid. T2 was detected 8 h after the peat incubation temperature was increased to 55°C, and maximum levels were found within 5 days of incubation. The PLFA 18:1ω7-T3 increased in proportion to T2. T1 was detected after 96 h at 55°C, and its level increased throughout the incubation period, so that it eventually became one of the dominant PLFAs after 80 days. In peat samples incubated at 55°C and then at 25°C, T1 and T2 disappeared slowly. After 3 months, detectable levels were still found. Incubation at 25°C after heating for 3 days at 55°C decreased the amounts of T2 and 18:1ω7-T3 faster than did incubation at 5°C. Thus, not only the duration and temperature during the heating event but also the storage temperature following heating are important for the detection of PLFAs indicating previous self-heating