Is Nonterritorial Autonomy Wrong for Indigenous Rights? Examining the ‘Territorialisation’ of Sami Power in Norway

Nonterritorial autonomy (nta) decouples governance of ‘people’ and ‘place’, allowing demographically submerged minorities to protect their cultural – but not territorial – interests. Indigenous peoples are often submerged and culturally vulnerable. At the same time, they are often especially interested in protecting the territories that have long sustained them. So, is nta well-suited or ill-suited for Indigenous self-governance? To explore this, we study Norwegian Sami self-governance, an oft-cited case of Indigenous nta. We make several contributions. We enumerate the variety of Sami-specific rights and powers in Norway, categorising them as either territorial or nonterritorial and tracking their evolution over time. By doing this we reveal that Sami self-governance has recently taken a ‘territorial turn’. We explore why this has happened, concluding it is due to the insufficiency of nta. Finally, we discuss likely limits to further Sami territorialisation.publishedVersio

Economy, territory, and identity: A Rokkanian analysis of Indigenous self-determination in Canada and Norway

Indigenous peoples throughout the circumpolar north have made significant progress in terms of securing self-determination through greater political autonomy. Although such change is important, it must be accompanied by greater economic control aimed at reducing state dependencies. Using an analytical framework developed by Norwegian political scientist, Stein Rokkan, this article explores the interplay between economy, territory, and identity among the Inuit in Canada and the Sámi in Norway. It reveals that the economic destinies of both groups have been profoundly influenced by both domestic and international factors that determine the focus and type of economic development they undertake. While the Inuit have pursued a balance of modern and traditional forms of economic development that is grounded in a regionally based model of self-rule, the Sámi have opted for an economic development model that emphasises traditional economic activities and is supported by Norway’s international commitments to the rights of Indigenous peoples.publishedVersio

Ettpartidominans i et flerpartisystem: Norske Samers Riksforbund i Sametinget

Norske Samers Riksforbund (NSR) har dominert Sametinget siden Sametinget ble etablert med et flerpartisystem i 1989. Ved hvert valg har NSR vunnet flest representanter, de har for det meste vært hovedaktøren i dannelsen av sametingsråd og de har formet den samepolitiske dagsordenen. Artikkelen analyserer ved hjelp av teoriretningen historisk institusjonalisme hvorfor NSR fikk sin dominerende posisjon og hvordan den har blitt konsolidert. Selvforsterkende mekanismer mellom det å være den nye samepolitikkens utformer og den toneangivende samiske sivilsamfunnsaktøren på den ene siden, og et valgsystem med en parlamentarisk styringsform som favoriserer det største partiet på den andre, har så vel vært årsak til og virkning av dominansen. Samtidig som NSR fortsatt dominerer Sametinget, har det de siste 5 årene skjedd dype og grunnleggende endringer i den samiske velgerdemografien og valgmanntallet, som kan utfordre NSRs posisjon og åpne for andre samepolitiske aktører. De selvforsterkingsmekanismene som har gitt NSR dominans, virker nødvendigvis ikke lenger som før. Det setter press på om Sametinget vil fortsette å være en urfolksorientert selvbestemmelsesinstitusjon understøttet av internasjonal rett

Ettpartidominans i et flerpartisystem: Norske Samers Riksforbund i Sametinget

Norske Samers Riksforbund (NSR) har dominert Sametinget siden Sametinget ble etablert med et flerpartisystem i 1989. Ved hvert valg har NSR vunnet flest representanter, de har for det meste vært hovedaktøren i dannelsen av sametingsråd og de har formet den samepolitiske dagsordenen. Artikkelen analyserer ved hjelp av teoriretningen historisk institusjonalisme hvorfor NSR fikk sin dominerende posisjon og hvordan den har blitt konsolidert. Selvforsterkende mekanismer mellom det å være den nye samepolitikkens utformer og den toneangivende samiske sivilsamfunnsaktøren på den ene siden, og et valgsystem med en parlamentarisk styringsform som favoriserer det største partiet på den andre, har så vel vært årsak til og virkning av dominansen. Samtidig som NSR fortsatt dominerer Sametinget, har det de siste 5 årene skjedd dype og grunnleggende endringer i den samiske velgerdemografien og valgmanntallet, som kan utfordre NSRs posisjon og åpne for andre samepolitiske aktører. De selvforsterkingsmekanismene som har gitt NSR dominans, virker nødvendigvis ikke lenger som før. Det setter press på om Sametinget vil fortsette å være en urfolksorientert selvbestemmelsesinstitusjon understøttet av internasjonal rett.publishedVersio

Et rettighetsfellesskap: samisk systembygging i den norske enhetsstaten

Artikkelen er inspirert av Stein Rokkans «impossibility theorem», som sier at integreringsmekanismene i den enkelte nasjonalstat er så omfattende at betingelsene for en sterk felles europeisk identitet med et institusjonelt politisk tillitsfellesskap ikke er mulig. Artikkelen snur blikket fra forholdet mellom den enkelte nasjonalstat og et overnasjonalt EU til betingelsene for nasjonsbygging på et samisk subnasjonalt nivå i en enhetsstat som Norge. Den samiske politiske systembyggingen har likheter med Rokkans nasjonsbyggingsmodell, men kjennetegnes også av grunnleggende ulikheter som gjør at det som vokser fram, må karakteriseres som noe annet. Vi argumenterer for at den systembyggingen som skjer, ikke er et tillitsfellesskap i Rokkans forstand (medborgerskap), men et samisk rettighetsfellesskap. Internasjonaliseringen og den forsterkede rettsliggjøringen, som den økte sammenkoblingen mellom overnasjonale og subnasjonale institusjoner innebærer, er en annen type politisk ressurs enn de Rokkan var opptatt av. Dette gir et kollektivt samisk politisk mulighetsrom som er av en helt særegen karakter som spiller med og mot staten. Mens nasjonalstaten sikrer brei fordeling for velferd, sikrer det samiske politiske systemet at dette kommer med retten til og anerkjennelse av kulturell forskjellighet.publishedVersio

Det samiske sivilsamfunnet i Sametinget og i samepolitikken

A vibrant civil society is important in a democratic system, and society’s contact with, opposition to and control of the political system is crucial for the democratic system to survive. In this chapter we look at the relationship between the Sámi Parliament and Sámi civil society from several perspectives: those of the party leaders and representatives, the civil society organizations, and the voters. We find that Sámi interest and participation in civil society is at the same level as that of the population at large when we measure participation in Sámi and Norwegian organizations combined. We also find that the level and type of contact between the parties represented in the Sámi Parliament and Sámi civil society organizations is limited, and that little points to these organizations having an important advocacy role. Their control and opposition role is weak. We conclude that the political role of Sámi civil society is weak and challenging for the Sámi political system and democracy.publishedVersio

Sametingets relevans og rekkevidde

Sametinget, som et direkte folkevalgt organ av og for samer, kan sies å være etablert for å utøve selvbestemmelse for et eget urfolkspolitisk fellesskap innenfor staten. Det er en institusjon som imidlertid har betydelige tillitsutfordringer hos samer og i sitt nære omland. Artikkelen ser på betingelsene for Sametingets relevans og rekkevidde for sikring av kulturelt fellesskap og tilrettelegging for samers livsmuligheter. Mens relevans knyttes til opplevelse av deltakelseseffektivitet, knyttes rekkevidde til systemkapasiteten. Forholdet mellom disse to dimensjonene i det samiske demokratiet er samtidig komplekst. Tillitsutfordringen er en faktor og et uttrykk for denne kompleksiteten fordi det ikke alltid er like lett å se hva som er årsak og virkning av Sametingets legitimitet og evne til å levere resultater over tid. Artikkelen viser at Sametinget ikke er en institusjon med en rekkevidde som på avgjørende vis griper inn i samers livsmuligheter. Det er likevel snakk om selve kjerneinstitusjonen innenfor den nye samiske offentligheten som har vokst fram, en institusjon både den samiske og norske offentligheten må forholde seg til. Institusjonens relevans er primært indirekte ved at Sametinget virker normerende for anerkjennelse av kulturell forskjellighet. Sametinget virker dermed politisk stabiliserende ved å redusere usikkerhet for hvordan samiske urfolksrettigheter sikres og forvaltes innenfor det norske styringssystemet.publishedVersio

Finnmarksloven 15 år etter

Denne boken gir et bredt innblikk i de store institusjonelle og politiske endringene som har skjedd i nord med utgangspunkt i Finnmarksloven som ble vedtatt i 2005.1 Denne loven har ført til omfattende ny institusjonsbygging som har endret forholdet mellom aktører og arenaer og som gjør at urfolkspolitikken ikke lenger er noe en bare kan gå utenom. Som urfolk er samene sikret en rolle å spille gjennom grunnlovens paragraf 108 og en egen samelov (1987), der internasjonal urfolksrett og FNs ulike kontrollorgan kommer inn på nokså direkte måter. Samepolitikken er ikke lenger bare et forhold mellom urfolk og stat, men foregår i spenningsfeltet mellom det samiske, det lokale og regionale, det nasjonale og i økende grad det globale. Flere kapitler i denne boken illustrerer hvordan ILO 169 Om stammefolk og urfolk i selvstendige stater (1989) var et viktig premiss i lovarbeidet rundt Finnmarksloven, men de viser også at det er tolkningsrom rundt hva konvensjonen og Finnmarksloven selv eksakt betyr og hva det impliserer (Semb, Falch og Selle, Bjørklund, Ramstad, Ravna).

Samepolitikkens plass i utviklingsprosesser i nord

I løpet av de siste 30 årene har framveksten av Sametinget og andre samiske institusjoner løftet samepolitikken inn i en internasjonal urfolksdiskurs, hvor samiske rettigheter er styrket gjennom norsk støtte til internasjonale konvensjoner. De tydeligste avtrykkene av samepolitikken finnes i Finnmark, der samer utgjør en betydelig andel av befolkningen og Sametinget er lokalisert. Temaet for denne artikkelen er hvorvidt, og hvordan, samepolitikken påvirker næringsutvikling og modernisering i nord. Artikkelen trekker opp tre hovedtyper for samepolitisk påvirkning; i den ene ser vi på samepolitikkens tilknytning til mer interne samiske institusjoner og samfunnsliv; den andre gjelder samepolitikkens påkobling til lokal og regional samfunnsutvikling; og den tredje handler om samepolitikkens rolle i større og mer globaliserte utviklingsprosesser. Et hovedfunn er at grensene mellom disse hovedtypene er blitt mer porøse. Samepolitikken spiller en stadig viktigere rolle i de økonomiske utviklingsprosessene i nord, både de mer lokale og regionale og nå også de stadig viktigere globaliserte økonomiske moderniseringsprosessene. Den økonomiske globaliseringen setter likevel et stadig sterkere press på samepolitikkens sterke tradisjonsorientering

Saamelaisten oikeuksien toteutuminen: kansainvälinen oikeusvertaileva tutkimus

Saamelaisten oikeuksien eteenpäin vieminen Suomessa on kohdannut haasteita. Tämä tutkimus pyrkii vastaamaan valtioneuvoston määrittelemään tietotarpeeseen, joka liittyy erityisesti saamelaisten maa- ja osallistumisoikeuksiin sekä saamelaismääritelmään. Kyseessä on kansainvälinen oikeusvertaileva tutkimus, joka pyrkii tarjoamaan uutta tietoa sekä kansainvälisen alkuperäiskansaoikeuden kehityksestä että siitä, miten muissa aiheen kannalta keskeisissä valtioissa on ratkaistu alkuperäiskansojen oikeuksiin liittyviä kysymyksiä. Tutkimusraportti koostuu neljästä pääosiosta. Ensimmäinen osio tarkastelee saamelaisten oikeusasemaa Suomessa sekä siihen liittyviä ehdotuksia, joita tarkastellaan kansainvälisen oikeuden luomien velvoitteiden näkökulmasta. Toinen kokonaisuus pitää sisällään saamelaismääritelmän problematiikan tarkastelua kansainvälisen oikeuden sekä korkeimman hallinto-oikeuden tapauskäytännön valossa, sisältäen myös kuvauksen saamelaisuuden määrittelyyn liittyvien kiistojen taustoista ja syistä. Kolmas pääosio keskittyy alkuperäiskansojen kansainvälisoikeudellisen aseman ja oikeuksien kehitykseen pääfokuksena ns. ennakkosuostumuksen periaate (FPIC). Tämä osio pitää sisällään myös ILO sopimus 169:n sisältämien maaoikeuksien analyysiin. Neljäs pääkokonaisuus on oikeusvertaileva osio, jossa on mukana Norjaa, Ruotsia, Uutta-Seelantia, Kanadaa ja Latinalaisen Amerikan maita koskevat maaraportit. Tämä kappalekokonaisuus sisältää myös yhteenvedon vertailun piirissä olleiden valtioiden oikeuskäytänteiden keskeisistä elementeistä, joista voidaan löytää parhaita käytänteitä Suomen saamelaisten oikeuksien toteuttamiseksi