Denne boken gir et bredt innblikk i de store institusjonelle og politiske endringene som har skjedd i nord med utgangspunkt i Finnmarksloven som ble vedtatt i 2005.1 Denne loven har ført til omfattende ny institusjonsbygging som har endret forholdet mellom aktører og arenaer og som gjør at urfolkspolitikken ikke lenger er noe en bare kan gå utenom. Som urfolk er samene sikret en rolle å spille gjennom grunnlovens paragraf 108 og en egen samelov (1987), der internasjonal urfolksrett og FNs ulike kontrollorgan kommer inn på nokså direkte måter. Samepolitikken er ikke lenger bare et forhold mellom urfolk og stat, men foregår i spenningsfeltet mellom det samiske, det lokale og regionale, det nasjonale og i økende grad det globale. Flere kapitler i denne boken illustrerer hvordan ILO 169 Om stammefolk og urfolk i selvstendige stater (1989) var et viktig premiss i lovarbeidet rundt Finnmarksloven, men de viser også at det er tolkningsrom rundt hva konvensjonen og Finnmarksloven selv eksakt betyr og hva det impliserer (Semb, Falch og Selle, Bjørklund, Ramstad, Ravna).
