Cardiorespiratory fitness is associated with drop out from sport in Norwegian adolescents

Several studies indicate that participation in organized sport may result in higher physical activity levels among youth which are associated with high levels of cardiorespiratory fitness. However, no study has examined whether cardiorespiratory fitness (VO2peak) is associated with drop out from sport. The study was a 5-year longitudinal study which followed a sample of adolescents, with measures of cardiorespiratory fitness, weight and height between the age of 14 and 19 yrs. Self-reported data about participation in sport, active commuting and physical activity level were also included. Through logistic regression analyses we found a positive association between cardiorespiratory fitness at the age of 14 years and participation in organized sport at the age of 19. However, no significant associations were found between physical activity (PA) level, overweight, gender and active commuting to school at the age of 14, and participation in organized sport at the age of 19. We argue that a high level of cardiorespiratory fitness may increase the probability for experiencing high levels of enjoyment, competence and performance in sport, because sport participation requires a certain level of cardiorespiratory fitness. The findings indicates the importance of removing barriers, and to increase access and design of sport programs of interest to youth in the contexts in which they live, attract adolescents with different levels of ambition and abilities in sport. Further studies should include longitudinal studies among young children, and their drop out patterns from sport during adolescence.publishedVersionUnit Licence Agreemen

Kameraovervåkning av hønsefuglreir: noen hovedresultat og -erfaringer fra studieområdet i Nord-Trøndelag etter feltsesongen i 2010

FoU-prosjektet ”Kameraovervåkning av hønsefuglreir” startet i 2009 i regi av Høgskolen i Hedmark (HiHm), med et studieområde i Hedmark. I 2010 ble prosjektet utvidet med et studieområde også i Nord-Trøndelag, hvor Høgskolen i Nord-Trøndelag (HiNT) hadde det praktiske ansvaret for gjennomføringen i nært samarbeid med HiHm. HiHm, ved dosent Torstein Storaas og masterstudent Torfinn Jahren, har vært hovedansvarlig for prosjektet, herunder utvikling av metodikk.Prosjektet vil i første omgang samle inn data i perioden 2009-2011 for å belyse følgende fire hovedproblemstillinger: 1. Undersøke fordeling mellom klekking, røving og ev. forlating av reir av hønsefugl (storfugl, orrfugl og lirype), i ulike geografiske områder i ulike år. 2. Undersøke ulike forhold knyttet til predasjon av hønsefuglreir. Herunder i områder hvor det eventuelt foregår planmessige uttak av hønsefuglpredatorer; undersøke eventuelle effekter av disse tiltakene på eggpredasjonen. 3. Undersøke hunnfuglenes valg av reirhabitat. 4. Undersøke hunnfuglens rugeatferd.Fellstyrene i Lierne, Snåsa fjellstyre, Steinkjer kommuneskoger, Steinkjer fjellstyre, AS Værdalsbruket, Verdal fjellstyre og Sverre Bakken (Snåsa) og Hans O. Ingulfsvann (Steinkjer/Lierne

Quantifying risk of overharvest when implementation is uncertain

1. Sustainable harvest management implies an ability to control harvest rates. This is challenging in systems that have limited control of resources and resource users, which is often the case in small game harvest management. The difference between management strategies and actual harvest bag size (i.e. implementation uncertainty) may be substantial, but few studies have explored this. 2. We investigated how different management strategies and ecosystem variables affected realised harvest of willow ptarmigan (Lagopus lagopus L.) among nine independently managed, state-owned hunting areas in Central and South Norway during 2008–2015. First, we focused our empirical analysis around three response variables of interest: hunting bag (scaled by area), hunting effort (number of hunting days scaled by area) and hunter efficiency (shot birds per hunting day). Akaike information criteria (AIC) guided model selection among candidate GLMMs. Then, we used model-averaged parameter estimating from the statistical models in numerical simulations to explore risk of overharvest due to implementation uncertainty. 3. The most parsimonious model explaining hunting bag included total allowable catch (TAC) and willow ptarmigan density. Hunting effort was explained by number of permits sold and type of quota (daily vs. weekly quota). The most parsimonious model describing hunter efficiency only included the effect of willow ptarmigan density. 4. Our results show that managers have only partial control over harvest rates in this system, and that hunters were relatively more efficient and harvest rates higher at low densities. This effect was present for all management strategy scenarios, including when managers adjusted TAC according to population estimates from monitoring programmes. 5. Synthesis and applications. Quantifying risk of unsustainable harvest rates under different scenarios enables managers to make informed decisions, when dealing with competing objectives of harvest opportunities and sustainability. The substantial risk of high harvest rates at low densities reported here should encourage frequent use of threshold strategies. This study is one of the first approaches for quantifying implementation uncertainty in small game harvest, and shows how estimates from empirical analyses could be used to quantify risk of overharvest.publishedVersionPaid Open Acces

Possible impact of winter conditions and summer temperature on bank vole (Myodes glareolus) population fluctuations in Central Norway

publishedVersio

Taksering av hønsefugl – hvorfor og hvordan: erfaringer fra et samarbeid i Nord-Trøndelag

Vi ser at det er en økende interesse blant både forvaltere, grunneiere og jegere, i forhold til å forvalte også småviltressursene mer planmessig. Ikke minst gjelder dette i forhold til å kunne vite noe mer om hva man har å høste av. Som regional høgskole, med samfunnsansvar knyttet til utdanning og FoU innenfor bl.a. utmarksforvaltning, er tematikken knyttet til en ”optimal forvaltning av en fluktuerende hønsefuglressurs”, særdeles interessant..

Declining reproductive output in capercaillie and black grouse – 16 countries and 80 years

Paid Open Acces

Driftsplan småvilt for Åfjord fjellstyre

Småviltet i Åfjord statsallmenning er en ressurs vi både skal ta vare på for fremtiden og nyttiggjøre oss når forholdene tilsier det. Fokuset på småviltet kan deles i to hovedmomenter: Småviltets plass i økosystemet, og betydningen småviltet har for oss i form av jaktutbytte, økonomisk ressurs og verdi i naturopplevelser. For å kunne nyttiggjøre oss av ressursen kreves det at vår bruk er bærekraftig.VRI Trøndelags program forskningsassistent-student, Åfjord kommune, Sør-Trøndelag fylkeskommune, Åfjord fjellstyre og Høgskolen i Nord-Trøndelag (HiNT

Populasjonene av smågnagere (Rodentia) og spissmus (Soridae) i Lierne og Steinkjer kommuner 1988 – 2019, og en rekonstruksjon av smågnagerdynamikken i tidligere Nord-Trøndelag 1871-2020

Siden 1988 har det blitt gjennomført fangst av mus, lemen og spissmus i Rapp musefeller i høyereliggende barskog i Lierne og siden 1996 i lavereliggende barskog i Steinkjer kommuner i tidligere Nord-Trøndelag – nå Trøndelag fylke. Hovedformålet har vært å kartlegge populasjonssyklus har smågnagere i områdene og gi grunnlagsdata for en mulig adaptiv forvaltning av småviltet. De respektive instanser har blitt løpende orientert om fangstresultatene. Fangstinnsatsen gjennom årene har vært 12774 fellenetter i Lierne og 10206 fellenetter i Steinkjer, (sum 22980 fellenetter). Det er fanget 1758 mus og 177 spissmus i Lierne og 1453 mus og 157 spissmus i Steinkjer, (sum 3201 mus og 334 spissmus). I Lierne har samme fellerekker med 50 feller blitt satt ut i eldre naturbarskog med blåbærmark, og 50 feller i yngre barskog på rikere og urte-/grasdominert vegetasjon. Fellene har stått ute i 2 netter. Fellene er satt ut med 5 m. mellomrom og de samme fangstpunktene er brukt gjennom alle år. Potet er brukt som åte. I Steinkjer er fangsten også utført i eldre, grandominert barskog på blåbærmark, og på grasdominerte hogstfelt av nyere dato. Grunnet hogster og suksesjonsutviklingen har fangstfeltene variert noe. I Steinkjer er fangstene utført som del av undervisningsopplegg og av studenter. Fangstmetoden har dels vært fellerekke som i Lierne, dels som et fangstpunktopplegg med 5 feller satt ut med 25 m. mellomrom og med potet og matolje som åte. I Røyrvik kommune/Børgefjell har NINA i sitt program for naturovervåking satt ut feller siden 1990 etter samme metode som i Steinkjer med 25 m. mellom fellepunktene. I rapporten presenterer vi en samlet oversikt over fangstdata med informasjon om fangstinnsats og fangstene fordelt på de forskjellige gnagerartene og spissmus. Figur 8 viser en sammenstilling av fangstresultatene for alle 3 områdene. Gnagersyklusen er sterkt sammenfallende (statistisk signifikant) for de tre områdene, men Steinkjer kan enkelte år ligge noe foran de to andre områdene. Gnagersyklus følger i stor grad en 3-4 årlig periode mellom toppene, men fangstfrekvensene og populasjonene kan variere mellom områdene og år. I enkelte perioder har et «normalt» forløp uteblitt, men da med en årlig oppbygging av gnagerbestanden på høstene. Klatremus er den dominerende arten i fangstene i alle områdene og biotoper, men markmus har tydelig preferanse for den yngre, grasdominerte skogen. Gråsidemus forekommer år om annet i betydelige mengder i de høyereliggende skogenen i Lierne og Røyrvik, men mangler i fangstene i lavlandet i Steinkjer. Lemen følger i hovedsak den øvrige smågnagersyklusen, men har betydelige toppår med lengre mellomrom enn de andre artene. Fangstene av spissmus følger til en viss grad syklus i gnagerbestandene, men spissmus kan ha topp og bunn i fangstfrekvens i andre år enn gnagerne, og det er en ikke statistisk signifikant korrelasjon mellom fangstfrekvensene. Krattspissmus er den dominerende spissmusarten, mens dvergspissmus og vannspissmus er påvist mer sporadisk. Klatremus og markmus er arter med forskjellig habitatpreferanser der klatremusa er karakterisert som en habitatgeneralist med en preferanser for ¨holde til i eldre, blåbærdominert skog, mens markmusa er en art tilknyttet yngre suksesjonstrinn og gras- og urtedominert markvegetasjon. Fangstfrekvensene av disse artene i de to habitatene vi fanger følger dette mønsteret. Men klatremusa dominerer uansett i begge habitattypene. Det var statistisk signifikant forskjell for klatremus i Lierne (eldre skog) og markmus i Steinkjer (yngre skog), men forskjellen var ikke signifikant for klatremus i Steinkjer og markmus i Lierne. Årsakene diskuteres og kan forklares med at den yngre skogen er meget bra habitat for markmus i Steinkjers fangst-områder og klart dårligere i Lierne, mens generalisten klatremus også kan ta i bruk og konkurrere med markmusa i dens primærhabitat. KONKLUSJON: Smågnagerbestandene i nordre del av Trøndelag følger i hovedsak det kjente 3-4-årige sykliske mønsteret, men med variasjon i mengden av mus målt som fangstfrekvenser og i sammensetning av de forskjellige, aktuelle gnagerartene. Klatremusa er dominerende i syklusene i alle habitattyper, mens markmusa er knyttet til de yngre skogs-suksesjonene og gras-/urtedominerte marker. Gråsidemus kan enkelte år bli tallrike i høyereliggende skogområder, men opptrer litt mer sporadisk enn de to førstnevnte artene. Lemen følger også i hovedsak en normal syklusperiode på ca 4 år, mens markerte toppår med vandringer er mer sjeldne. Siden det store lemenåret i 2011 er lemen ikke fanget i Lierne, men de ble påvist i Børgefjell. Skoglemen er påvist i 1989 og 2001og synes å være svært sjelden. Datagrunnlaget er ikke brukt til å diskutere faktorer som måtte styre gnagersyklusene, men kan danne et slikt grunnlag i seinere analyser

Revidert forvaltningsplan for lirype i Åfjord statsallmenning

Etter flere år med datainnsamling og erfaringer med praktisk bruk av den første driftsplanen for småvilt i Åfjord (2014), er det nå utarbeidet en revidert plan. Dette dokumentet er i større grad en ren forvaltningsplan og fokuserer kun på lirype. Rapporten er ment å stå som faglig bakgrunn for fjellstyrets avgjørelser omkring jaktuttak og andre beslutninger knyttet til lirypeforvaltningen

Drivers and consequences of partial migration in an alpine bird species

1. Partial migration, where a portion of the population migrates between win-ter and summer (breeding) areas and the rest remain year- round resident, is a common phenomenon across several taxonomic groups. Several hypotheses have been put forward to explain why some individuals migrate while others stay resident, as well as the fitness consequences of the different strategies. Yet, the drivers and consequences of the decision to migrate or not are poorly understood.2. We used data from radio- tagged female (n= 73) willow ptarmiganLagopus lago-pus in an alpine study area in Central Norway to test if (i) the decision to migrate was dependent on individual state variables (age and body weight), (ii) individu-als repeated migratory decisions between seasons, and (iii) the choice of migra-tory strategy was related to reproductive success.3. Partially supporting our prediction that migratory strategy depends on in-dividual state, we found that juvenile birds with small body sizes were more likely to migrate, whereas large juveniles remained resident. For adult females, we found no relationship between the decision to migrate or stay resident and body weight. We found evidence for high individual repeatability of migratory decision between seasons. Migratory strategy did not explain variation in clutch size or nest fate among individuals, suggesting no direct influence of the chosen strategy on reproductive success.4. Our results indicate that partial migration in willow ptarmigan is related to juve-nile body weight, and that migratory behavior becomes a part of the individual life history as a fixed strategy. Nesting success was not affected by migratory strategy in our study population, but future studies should assess other traits to further test potential fitness consequences. alpine wildlife, eco-evolution, Lagopus lagopus, migrationpublishedVersio