Hvordan etablere vitenskaplig kunnskap om samfunnet?

Hvordan skal vi kunne si noe allment om verden vi lever i på bakgrunn av studier av spesifikke forhold? Hvordan kan vi for eksempel påstå at vi har etablert vitenskapelig kunnskap på bakgrunn av å ha snakket med noen? Hvordan kommer vi oss i det hele tatt fra intervjudata til vitenskapelig kunnskap? Svaret er at vi kan gjøre dette hvis vi følger en logikk om hvordan kunnskap dannes gjennom språkliggjøring av vår verden og den eller de fortolkningene som er en del av språkliggjøringen. Vi skal i det følgende forsøke å forfølge en logikk om hvordan vi skal gå fram for å få tak i slik kunnskap. Det skal vi gjøre ved først å ta utgangspunkt i enkelte vitenskapsfilosofiske betraktninger, for så å presentere skillet mellom kvantitativ og kvalitativ forskning. Deretter skal vi gi en introduksjon til konstruktivistisk og fortolkende samfunnsteori, for til slutt å ende opp i en mer konkret beskrivelse av noen sentrale prinsipper for kvalitativ samfunnsforskning. Det viktigste prinsippet for kvalitativ forskning som presenteres er knyttet til Herbert Blumers begrep om Sensitizing Concepts (Blumer 1954).1 Begrepet viser til en analyseteknikk innenfor kvalitativ forskning som tar utgangspunkt i menneskers egen forståelse av sin verden og er et analyseredskap for utvikling av vitenskapelige teorier og begreper. Selv om logikken bak begrepet er kjent innenfor kvalitativ samfunnsforskning, er det forbausende få referanser til Sensitizing Concepts innenfor metodelitteraturen, og det kan nesten se ut til at begrepet enten har blitt glemt, eller at det er blitt så selvsagt at det bare har glidd inn i den kvalitative forskningsmetoden for så og blitt usynlig. Uansett skal det her hentes fram igjen og settes lys på

Samfunnsforskning i verdens rikeste land

Tittelen på denne antologien, I verdens rikeste land, kan fremstå som en floskel, et surt oppstøt eller et uttrykk for en grunnleggende kritikk av tiden vi lever i. Utsagnet kommer gjerne fra den som vil beklage seg over at et eller annet ikke er som det burde være i dagens Norge: «… og så i verdens rikeste land, da!». Slik kunne tittelen vise til noe mange vil oppfatte som et «typisk norsk» særtrekk i vår tid: Det å klage på alt og alle, til tross for at vi de facto lever i et av verdens rikeste land. Det er imidlertid ikke poenget i denne antologien. Boken inneholder ti artikler som behandler ulike sider ved det norske samfunnet slik det framstår i dag. Temaene for denne antologien faller inn under noen hovedområder som delvis overlapper hverandre: Kommunikasjon, kultur, offentlighet og demokrati. Områdene synes ikke umiddelbart å være spesifikt «norske», men det særegne får en ny dimensjon når vi ser det i relasjon til vår globale samtid. Blant forskere innenfor kommunikasjonsfeltet er det en tilnærmet implisitt viten at «noe» først får betydning når det ses opp mot «noe annet». Begrepet mann må for eksempel ses i forhold til begrepet kvinne for at hele dets mening skal komme til uttrykk. Likeledes oppfattes et vi bedre når det settes i relasjon til de andre. Identitet, knyttet enten til sted eller person, er lokalt forankret. Samtidig tilkommer det automatisk også et globalt perspektiv (Turtinen 2006). Oppsvinget i interessen for det lokale kan tolkes som en konsekvens av den tiltagende globaliseringen, samtidig som det vi vanligvis oppfatter som tegn på globalisering, egentlig blir skapt i lokale sammenhenger. Det globale og det lokale er rett og slett to sider av samme sak ved at «den lilla världens’ attraktioner nu lanseras och finns tillgängliga för alla» (Jönsson 2006:31). Først når vi plasserer Norge i relasjon til resten av verden, får tittelen sin rette mening. I verdens rikeste land handler om å anerkjenne vårt eget utgangspunkt hvor tema med lokal og nasjonal forankring får sin fulle betydning i relasjon til det globale og internasjonale. Fellesnevneren for artiklene i denne antologien er at de med sine respektive, høyst forskjellige utgangspunkt undersøker lokale og nasjonale sammenhenger samtidig som disse sammenhengene relaterer seg til større globale og internasjonale forhold. Bidragene i antologien representerer på denne måten ulike kjennetegn og uttrykk for det nasjonale ved at bidragene plasseres inn i en norsk samtidskontekst samtidig som de betegner ulike sider ved det globale. Bidragene kan med en samlebetegnelse sies å være glokale. Forholdet mellom det globale og det lokale har mange dimensjoner. For det første vil det globale overskride det eksklusivt nasjonale rammeverk, enten det handler om politiske forhold, kulturelle forhold eller økonomiske forhold, eller om vi fokuserer på det globale som en institusjon eller som en prosess (Sassen 2007). Dette innebærer først og fremst at vi står i et avhengighetsforhold til verden omkring oss. Videre er antakelsen om at sosiale prosesser først og fremst finner sted innenfor nasjonalstatens territorium ikke like gjeldende nå som tidligere (ibid.). Nasjonale prosesser må tvert i mot sees som uttrykk for både nasjonale og globale prosesser og sammenhenger. Et raskt blikk på dagens norske virkelighet bekrefter dette. Norge deltar i internasjonale politiske og militære operasjoner, vi har gjennom oljefondet omfattende økonomiske interesser i internasjonale markeder, vi er gjennom transnasjonale organisasjoner som FN, NATO, EØS, OECD og en rekke andre tilsvarende institusjoner knyttet opp mot forpliktende internasjonale avtaler, direktiver og lovverk. Det synes umulig å tenke seg den norske samtiden uten å se den i relasjon til og innenfor konteksten av den globale samtiden. Konsekvensene av at det globale overskrider det lokale og at det globale er situert i det lokale, gir oss imidlertid ikke noe bestemt svar på hvordan forholdet mellom det globale og det lokale ser ut eller kommer til uttrykk. Det viser heller ikke til noen bestemt metodologi eller analyseverktøy til hvordan vi skal undersøke dette forholdet. Imidlertid gir det en inngang til at mange ulike temaer kan undersøkes med et slikt utgangspunkt. Bidragene i denne antologien kan alle leses som et uttrykk for eller konsekvens av disse to påstandene: At det globale overskrider det lokale, og at det globale er situert i det lokale

«I verdens rikeste land»: Festskrift til Knut Gabrielsen

Festskrift til Knut GabrielsenForord: Hemmeligheten - et forord. I det knappe året vi har jobbet med denne bokutgivelsen, har den gått under benevnelsen «Hemmeligheten». Fagmiljøet ved Høgskolen i Hedmarks Institutt for organisasjon og ledelse har båret på hemmeligheten med et sterkt ønske om å overraske og hedre en kjær kollega som i sitt syttiende år går over i pensjonistenes rekker. Vi, redaktører og bidragsytere, synes det er stor stas å kunne gjøre ære på førstelektor Knut Gabrielsen med denne boken. Knut har vært en klippe i fagmiljøet ved Institutt for organisasjon og ledelse i de 16 årene han har arbeidet ved Høgskolen i Hedmark. Hans store og vide interesse for ulike samfunnsspørsmål så vel som den tørre, treffende humoren, har gitt ham en ufrivillig status som lunsjkrokens ubestridte, men likevel beskjedne midtpunkt. Som kolleger har vi alle nytt godt av Knuts alltid tilstedeværende faglige raushet og skikkelighet. Han har lagt ned en stor innsats i undervisning innenfor områder som informasjon og samfunnskontakt, statsvitenskap, offentlig politikk og politisk kommunikasjon. Dette gjenspeiles også i hans publisistiske virke. Knut har særlig interessert seg for etiske problemstillinger knyttet til informasjonsbransjen, noe han blant annet adresserer i artikkelen «Loyalty versus conflict in Norwegian practitioners» som ble publisert i Public relations review 30/2004. Informatørenes virksomhet tangerer også et annet av Knuts interesseområder, nemlig offentlighet og politisk kommunikasjon. I «Lobbying – et egnet begrep?» i Norsk statsvitenskapelig tidsskrift nr. 1/17 i 2000 drøftes behovet for å skille ut den økende bruken av profesjonelle, betalte lobbyister fra andre henvendelser som som sto på trykk i Nytt norsk tidsskrift nr. 1/2000, tar opp den iboende spenningen mellom interne lojalitetskrav og varslerrollen i kjølvannet av Ytringsfrihetskommisjonens forslag til lovendringer i 1999. Knut har dessuten vært blant de fremste leverandørene til institusjonens egen rapportserie hvor han har drøftet både samfunnsvitenskapelige metodespørsmål og skrevet om politisk kommunikasjon og nye medier. Knut ledet det viktige utviklingsarbeidet av Internasjonalt årsstudium for Telemark Bataljon i samarbeid med Forsvaret og Voksenopplæringen i Rena leir. Han var også ansvarlig for undervisningen på enkelte emner i dette studiet i en årrekke. Internasjonalt studium for Telemark Bataljon var forgjengeren til det internasjonale studiet som ble en del av den ordinære studieporteføljen ved avdelingen. For den samme målgruppen utviklet han også enkeltemner innenfor Norsk bistandspolitikk og Internasjonal politikk, og Knut har dermed bidratt til at norske elitesoldater er utrustet med langt mer enn bare skarpladde våpen når de kommanderes ut i komplekse, internasjonale oppdrag. I tillegg har Knut vært en ivrig leverandør av kronikker og andre meningsytringer i dagspressen, og gjennom dette har han bidratt til at sentrale funn fra egen og andres forskning ble gjort tilgjengelig også utenfor de vitenskapelige institusjonenes fagmiljø. Den oppmerksomme leser vil kunne konstatere at mange av de temaene som Knut har arbeidet med, også adresseres i de bidragene som antologien inneholder. Redaktørene har med disse bidragene ønsket å framheve at arven etter Knut lever i beste velgående i instituttets fortsatte virksomhet. Så har det da også vært en uvanlig enkel oppgave å fylle denne antologien. Vårt initiativ ble varmt mottatt i fagmiljøet, og nåværende og tidligere kolleger sto nærmest i kø for å bidra. En stor takk til alle bidragsyterne, for uten dem hadde det ikke blitt noen gave å overrekke. Videre vil vi takke Magni Melvær ved høgskolens bibliotek som har bistått oss med praktisk hjelp, samt Alf Riise ved Nordby handelssted for velvillig tillatelse til bruk av fotografiet som pryder bokens forside. En varm takk også til forlaget som umiddelbart tente på ideen, og en særlig takk til vår kontaktperson Lars Anders Kulbrandstad. Takk også til Avdeling for økonomi og ledelse, samt Institutt for organisasjon og ledelse som har støttet utgivelsen økonomisk. Hemmeligheten er ikke lenger hemmelig. Når overraskelsen har lagt seg og festen er over, er det vårt håp at denne utgivelsen skal kunne bidra til hverdagslige innsikter og gleder for kolleger og studenter i årene som kommer. Helt til slutt vil vi gratulere Knut med 70-årsdagen, og samtidig rette en stor og varm takk for hans mangeårige innsats ved Institutt for organisasjon og ledelse ved Høgskolen i Hedmark. Oktober 2011 Jens Petter Madsbu og Mona Pederse

The Gjørv Report: National therapy and administrative legitimacy

22. juli-kommisjonens rapport ble møtt med noe nær samstemt begeistring i media, fra høringsparter og i det politiske miljøet da den ble lansert i 2012. Rapporten framsto som grundig og ærlig, men etter nærlesing i enkelte politiog fagmiljøer ble det etter hvert avdekket noen klare analytiske svakheter. Kan en rapport være både god og dårlig på en gang, og betyr det noe? Svaret på begge spørsmålene er ja. Vårt utgangspunkt er å skille mellom de emosjonelle og de administrative behovene som oppstår etter en nasjonal katastrofe: terapeutisk sorgbearbeiding versus forvaltningspolitisk læring. Vår påstand er at slik kommer ett dilemma og ett paradoks til syne. Dilemmaet er at hvis en utredning skal fungere terapeutisk, kan den ikke samtidig inneha alle de kvalitetene som kreves av en treffsikker forvaltningspolitisk analyse. Paradokset er at rapportens terapeutiske suksess ga den en forvaltningspolitisk legitimitet dens analytiske kvaliteter ikke gjør den fortjent til.English summary The report of the public investigative commission was extremely well received by media, interest organizations and political bodies when released one year after the terrorist attacks of 22 July 2011. Upon closer reading, however, students of policing and public administration have argued that although meticulous and convincing in its depiction of events, it suffers from serious analytical deficiencies. How to make sense of this? Our point of departure is to distinguish between the emotional and the administrative needs that arise after a national disaster and trauma: Collective therapy versus administrative and political reform. Thus, a dilemma and a paradox emerge. The dilemma is that in order to work therapeutically and contribute to reconciliation, investigations of this kind must renounce analytical clarity somewhat. The paradox is that its therapeutic success conferred an administrative legitimacy on the report that its analytical deficiencies did not merit.publishedVersio

Digital ledelse for synergier mellom brukermøter og digitale kanaler: Sluttrapport fra et NAV FoU-prosjekt 2017-2020

Oppdragsgiver: NAV KunnskapsavdelingenDette er sluttrapporten fra et FOU-prosjekt finansiert av NAV sin Kunnskapsavdeling. Hovedproblemstillingen for prosjektet er: «Hva er suksessfaktorer og utfordringer ved implementering av NAVs kanalstrategi?» Prosjektets formål har vært å få fram kunnskap, erfaringer og betingelser for suksess, slik som lederkompetanse, brukerdialoger samt lokal læring og tilpasning. Prosjektet ble startet våren 2017 og avsluttet vinteren 2020. Datainnsamlingen har bestått av dokumentstudier og kvalitative intervjuer og har vært gjennomført i hovedsak i 2017 og 2019. Gjennom over 70 intervjuer av ledere, veiledere og brukere finner vi at digitalisering og ny kanalstrategi er kjent og akseptert blant de aller fleste av våre informanter. Digitalisering har hatt stort fokus de siste årene, og har vært basis for sentrale prioriteringer i NAV. Motivasjonen blant ledere og medarbeidere for å ta i bruk digitale tjenester oppleves som meget høy, fordi de digitale tjenestene betraktes som enkle og nyttige forbedringer sammenlignet med tidligere løsninger. Det virker som det er lite motstand mot endringene, og lederne spiller en viktig rolle som endringsleder og translatør. Vi ser nye og viktige roller hos enkelte ledere med inspirasjon fra digital transformasjonsledelse. De nye rollene for lederne er knyttet til datastøttet ledelse, balansering av ambideksteriteter og nyere form for endringsledelse der endringer skjer kontinuerlig og med større grad av usikkerhet. Veilederrollen er også i endring, grunnet at brukerne i større grad skal ta eget ansvar for å lage en plan for å komme i arbeid. Dette støttes av at aktivitetsplanen er digital. I aktivitetsplanen kan brukerne få tid til å formulere sin egen situasjon og egne mål på så god måte som mulig. Dette fremmer brukerretting , ansvarliggjøring av brukeren og kan være et godt grunnlag for felles refleksjon om muligheter med veileder. Siden brukerens situasjonsbeskrivelse og ønsker kommer tydeligere frem, blir kommunikasjonen mellom bruker og veileder rikere. Det er behov for videre kompetanseutvikling for både ledere og veiledere knyttet til mer strategisk bruk av digitale tjenester, og mer bevissthet om kombinasjoner av ulike medier, dvs. kanalsynergier. Noen av suksessfaktorene er derfor; effektiv informasjon, transformasjonsmotiverte ledere og medarbeidere, nye digitale tjenester med opplevd brukervennlighet og fordeler, og god oversetting til lokal kontekst. Noen av utfordringene i implementeringen er å få med alle medarbeidere og alle kontorene i en digital transformasjon og ikke kun betrakte det som automatisering av enkelttjenester. En annen utfordring er å få mer systematiske og dokumenterte gevinstrealiseringer der reduksjon i ressursbruk blir frigjort og brukt på de mer ressurssvake brukerne. For sistnevnte er det også behov for å se hvordan de digitale tjenestene effektivt kan kombineres med personlig kommunikasjon. En utfordring er også knyttet til noe uklare forventninger mellom sentrale enheter i NAV og de lokale enhetene, spesielt knyttet til smidig utvikling. Rapporten avsluttes med noen korte og punktvise anbefalinger til NAV. Anbefalingene er knyttet til kompetanseutvikling om digital transformasjon, relasjoner og kommunikasjon, og retter seg mot de tre målgruppene ledere, veiledere og sårbare brukere

Black Screens

In this article, we ask the question: Why do students choose to turn their cameras off during online teaching? We discuss this issue from the perspective of adaptive structuration theory and media richness theory. We use qualitative data from 169 free text answers from two surveys conducted during the pandemic: in May/June 2020 and May/June 2021. In our analysis, we have developed three categories – “the social context”, “window mirror” and the “noisy classroom” – to better understand why students turn off their cameras. Based on these categories, we describe problems that turning off the camera is a response to. These problems are: too many cues, attributes of the home that might promote negative feelings, disclosure of home and personal activities, and online self-image. Our findings are in line with other research that contends that turning off the camera helps to reduce problems, such as an invasion of privacy that could be distracting and uncomfortable, and “digital fatigue”. We contribute to the research field by describing that some students turn off their camera for another reason: to maintain their self-image. However, although turning off cameras solves problems, the resulting “black screens” create new problems, in the form of less engagement for collaborative learning activities and an increased feeling of isolation among students

Hvordan etablere vitenskaplig kunnskap om samfunnet?

Hvordan skal vi kunne si noe allment om verden vi lever i på bakgrunn av studier av spesifikke forhold? Hvordan kan vi for eksempel påstå at vi har etablert vitenskapelig kunnskap på bakgrunn av å ha snakket med noen? Hvordan kommer vi oss i det hele tatt fra intervjudata til vitenskapelig kunnskap? Svaret er at vi kan gjøre dette hvis vi følger en logikk om hvordan kunnskap dannes gjennom språkliggjøring av vår verden og den eller de fortolkningene som er en del av språkliggjøringen. Vi skal i det følgende forsøke å forfølge en logikk om hvordan vi skal gå fram for å få tak i slik kunnskap. Det skal vi gjøre ved først å ta utgangspunkt i enkelte vitenskapsfilosofiske betraktninger, for så å presentere skillet mellom kvantitativ og kvalitativ forskning. Deretter skal vi gi en introduksjon til konstruktivistisk og fortolkende samfunnsteori, for til slutt å ende opp i en mer konkret beskrivelse av noen sentrale prinsipper for kvalitativ samfunnsforskning. Det viktigste prinsippet for kvalitativ forskning som presenteres er knyttet til Herbert Blumers begrep om Sensitizing Concepts (Blumer 1954).1 Begrepet viser til en analyseteknikk innenfor kvalitativ forskning som tar utgangspunkt i menneskers egen forståelse av sin verden og er et analyseredskap for utvikling av vitenskapelige teorier og begreper. Selv om logikken bak begrepet er kjent innenfor kvalitativ samfunnsforskning, er det forbausende få referanser til Sensitizing Concepts innenfor metodelitteraturen, og det kan nesten se ut til at begrepet enten har blitt glemt, eller at det er blitt så selvsagt at det bare har glidd inn i den kvalitative forskningsmetoden for så og blitt usynlig. Uansett skal det her hentes fram igjen og settes lys på

Coordination, efficiency and simplification : A sociological analysis of the rationales for digitalization processes in Norwegian public administration

This thesis examines the arguments used by politicians and civil servants to justify the implementation of digitalisation processes to modernise and reform the Norwegian public sector. The research questions are “What arguments are used within the Norwegian public administration to justify the implementation of digitalisation processes?” and “How can these arguments be understood in relation to ideas about modernisation and ongoing reforms within the administration more generally?”. Three studies of digitalisation and reform processes within the Norwegian public administration have been carried out to answer the research questions. The first study is of the Minside public electronic communications service from its inception in 2004 until the service was discontinued in 2012. The second study is an analysis of governmental documents on the role and importance of digitalisation reforms in the Norwegian public sector from the mid-1980’s to today. The third outlines how digitalisation is related to a reform process within the public sector, widely referred to as New Public Management (NPM). The analysis shows that justifications for the implementation of Minside and for digitalisation in the Norwegian public administration are generally focused on the simplification, coordination and rationalisation of the public sector. These justifications are closely connected to key normative ideas of NPM on how and why modernisation and reform processes should be carried out within the public sector in general. Despite high expectations, many digitalisation and electronic service implementations aimed at the population do not achieve the effects expected. This does not, however, appear to have had any impact upon these seemingly deeply entrenched expectations. They continue to be as widely held and as high as they have always been, despite widespread evidence to the contrary.  Hvordan begrunner aktører innenfor norsk offentlig forvaltning digitaliseringsprosesser? Hvordan kan disse begrunnelsene forstås i forhold til ideer om modernisering og pågående reformer innenfor forvaltningen mer generelt? For å svare på disse spørsmålene presenteres tre historier: Først studeres den offentlige digitale tjenesten Minside, deretter undersøkes offentlige dokumenter som omhandler digitaliseringsprosessers rolle og betydning for modernisering i forvaltningen fra 1987 opp til i dag. Til slutt analyseres ideene bak moderniseringen av offentlig sektor, New Public Management, som har hentet ideer og inspirasjon for hvordan offentlig sektor skal organiseres fra privat sektors markedstenkning. Funnene viser at begrunnelsene for digitalisering er å nå mål som forenkling, samordning og effektivisering. Disse målene står i et nært forhold til normative idealer innenfor New Public Management for hvordan reformer og modernisering begrunnes mer generelt. Avhandlingens viser også at forventningene til fordelene ved digitalisering synes å være robuste. Til tross for at en rekke digitaliseringsprosesser ikke har oppnådd de ønskede resultater, så synes ikke de omfattende og sterke forventningene til hva som kan oppnås gjennom digitalisering å avta

Realisme og relativisme innenfor sosial konstruktivisme

Norsk: I foreliggende notat ønsker jeg å drøfte relevansen og fruktbarheten av begrepet sosial konstruktivisme for empiriske teknologistudier innen temaet «Digital kommunikasjon i tjenesteformidling» – et doktorgradsprosjekt innen sosiologi ved Høgskolen i Hedmark og Karlstads universitetet. Fokuset ligger på begrepene relativisme og realisme innen sosial konstruktivisme. En foreløpig problemstilling lyder: Hvordan kan en forstå begrepene relativisme og realisme innenfor sosial konstruktivisme? Først vil jeg gi en kortfattet redegjørelse for det jeg oppfatter som to sentrale begreper innenfor sosial konstruktivisme, begrepene om relativisme og realisme. Her er Jon Hellesnes’ forståelse sentral (Hellesnes 2001), sammen med Søren Kjørups forståelse. Deretter vil jeg presentere sosial konstruktivisme - eller noen innspill til forståelse av begrepet sosial konstruktivisme - og prøve å vise et skille mellom begrepene konstruksjonisme og konstruktivisme slik Søren Kjørup forklarer dette skillet (Kjørup 2001). Jeg vil deretter drøfte hvordan realisme og relativismebegrepet kan forståes innenfor sosial konstruktivisme, og hvilke vitenskapsfilosofiske problemer som er heftet ved begrepene

Coordination, efficiency and simplification : A sociological analysis of the rationales for digitalization processes in Norwegian public administration

This thesis examines the arguments used by politicians and civil servants to justify the implementation of digitalisation processes to modernise and reform the Norwegian public sector. The research questions are “What arguments are used within the Norwegian public administration to justify the implementation of digitalisation processes?” and “How can these arguments be understood in relation to ideas about modernisation and ongoing reforms within the administration more generally?”. Three studies of digitalisation and reform processes within the Norwegian public administration have been carried out to answer the research questions. The first study is of the Minside public electronic communications service from its inception in 2004 until the service was discontinued in 2012. The second study is an analysis of governmental documents on the role and importance of digitalisation reforms in the Norwegian public sector from the mid-1980’s to today. The third outlines how digitalisation is related to a reform process within the public sector, widely referred to as New Public Management (NPM). The analysis shows that justifications for the implementation of Minside and for digitalisation in the Norwegian public administration are generally focused on the simplification, coordination and rationalisation of the public sector. These justifications are closely connected to key normative ideas of NPM on how and why modernisation and reform processes should be carried out within the public sector in general. Despite high expectations, many digitalisation and electronic service implementations aimed at the population do not achieve the effects expected. This does not, however, appear to have had any impact upon these seemingly deeply entrenched expectations. They continue to be as widely held and as high as they have always been, despite widespread evidence to the contrary.  Hvordan begrunner aktører innenfor norsk offentlig forvaltning digitaliseringsprosesser? Hvordan kan disse begrunnelsene forstås i forhold til ideer om modernisering og pågående reformer innenfor forvaltningen mer generelt? For å svare på disse spørsmålene presenteres tre historier: Først studeres den offentlige digitale tjenesten Minside, deretter undersøkes offentlige dokumenter som omhandler digitaliseringsprosessers rolle og betydning for modernisering i forvaltningen fra 1987 opp til i dag. Til slutt analyseres ideene bak moderniseringen av offentlig sektor, New Public Management, som har hentet ideer og inspirasjon for hvordan offentlig sektor skal organiseres fra privat sektors markedstenkning. Funnene viser at begrunnelsene for digitalisering er å nå mål som forenkling, samordning og effektivisering. Disse målene står i et nært forhold til normative idealer innenfor New Public Management for hvordan reformer og modernisering begrunnes mer generelt. Avhandlingens viser også at forventningene til fordelene ved digitalisering synes å være robuste. Til tross for at en rekke digitaliseringsprosesser ikke har oppnådd de ønskede resultater, så synes ikke de omfattende og sterke forventningene til hva som kan oppnås gjennom digitalisering å avta