The role of spatial dependency in niche shifts of invasive species

Invasive species are an ongoing threat to nature and human interests. Species distribution models are used to predict the current and potential distribution of invasive species, but doing so has proved difficult. One possible cause of this difficulty are niche shifts, a change in the realised or fundamental niche between native and introduced ranges. Niche shifts have mostly been studied by approximating the realised niche, which often underestimates the true ecological constraints of a species as a result of biotic interactions and dispersal mechanisms. This study employs a new model that is more theoretically suitable to approximate the fundamental niche. The model features a spatial random effect that accounts for spatial processes in the data, distinguishing them from the environmental effects (fundamental niche). I find that in the datasets of previous niche shift studies the spatial effects dominate the environmental ones too such a degree that the fundamental niche cannot be reliably approximated. This is the case for both the native and introduced ranges for the invasive species, indicating that spatial effect domination is the norm for species in general, not just invasive species in their introduced ranges. Even if the fundamental niche could be estimated from some other method than species distribution modelling it would still have limited usefulness in predicting the species’ distribution. The fundamental niche could still be used to predict the distribution of potentially suitable habitat, which is useful for selecting areas to establish preventative measures. But due to the strong spatial effects it will not produce reliable predictions of the distribution of the invasive species for selecting where restorative measures (eradication/culling of the invasive or support for harmed native species).Masteroppgave i biologiBIO399MAMN-BIOMAMN-HAVS

Chapter 21 Differentiated integration in EU climate policy

EU climate policy is characterized by significant degrees of differentiated integration. Although the two topics complement each other, differentiated integration and studies of EU climate policy have rarely been studied in conjunction. To address this gap, we develop a three-fold conceptualization that makes it possible to explore differentiation during the course of a policy cycle: policy output differentiation, policy outcome differentiation and policy impact differentiation. Our examination of two key elements of EU climate policy legislation—emissions trading and renewables policy—shows that differentiated integration is an uneven and multi-directional process that varies over time. We argue that differentiation is an important enabler for concerted action in EU climate policy and that differentiation at the policy output and outcome stages may facilitate greater harmonization at the impact stage. Differentiation at the impact and outcome level of the three (idealtype) policy stages does not automatically reflect differentiation at the output policy stage; it is rather that output differentiation may facilitate both high and low levels of differentiation at these later stages

Akuttsaker i barnevernet: En kvalitativ studie av barneverntjenestens praksis i akutte tvangssaker

Hensikt og problemstilling: Akutt tvangsvedtak med hjemmel i § 4–6, annet ledd i lov om barneverntjenester er et av de mest inngripende tiltak barneverntjenesten kan benytte. Vedtaket medfører at barnet umiddel-bart flytter ut av hjemmet mot foreldrenes vilje. Utforskning av saksfor-løpet i slike saker har vært avhandlingens overordnede problemstilling som jeg belyser gjennom to deltema: – Hvordan arbeider barneverntjenesten seg fram mot beslutningen i akutte tvangssaker? – Hvordan arter den eventuelle medvirkningen seg for barn og foreldre i det akutte saksforløpet? Avhandlingens problemstilling er altså knyttet opp mot utforskning av barneverntjenestens vurdering av barnets omsorgssituasjon når den treffer akuttvedtaket og oppfølging av barn og foreldre videre i saksforløpet. Metode: Datagrunnlaget er transkriberte tekster fra semistrukturerte intervjuer med ansatte i 16 kommunale barneverntjenester i Norge og fire tilsvarende tjenester (Jugendamt) i Tyskland. I de norske sakene er i tillegg anonymiserte dokumenter fra fylkesnemnda og tingretten re-presentert. 29 akuttsaker, 22 norske og sju tyske, inngår i datagrunnlaget. Tekstene er analysert med tre ulike kvalitative analysemetoder: Syste-matic text condensation (STC), thematic analysis (TA) og constructivist Grounded Theory. Resultater: Et hovedfunn er at barneverntjenesten, fra den får melding om bekymring og til den treffer akuttvedtaket, arbeider seg fram langs to beslutningsspor: Det raske og det langsomme hastesporet. Sporene indikerer også at det er ulike terskler for barneverntjenestenes bruk av akutt-vedtak. Begge hastespor består av akuttsaker som lar seg gruppere i sakstyper. I det raske sporet er de som saken direkte gjelder ukjente for barneverntjenesten. I det langsomme kjenner ofte barneverntjenesten barnet og familien fra tidligere, men har ikke kommet i posisjon til å iverksettetiltak. Et trekk ved sakene, uavhengig av hvilket spor de følger, er at be-slutningen om akuttvedtak og plasseringen av barnet skjer svært raskt og som regel uten at familien er forberedt eller underrettet i forkant. Sammenligningen av tysk og norsk akuttpraksis viser at det er kontraster på følgende områder: brukermedvirkning og innflytelse, akutt-plasseringens lengde og familiens posisjon. Når det gjelder bruker-medvirkning, indikerer datagrunnlaget at tyske barn og foreldre har et tydelig og gjennomgående eierforhold til sin egen akuttsak. En konsekvens er at barn og ungdom i de tyske sakene er tilbøyelige til å ha en mindre omstendelig vei om de ønsker å avslutte akuttplasseringen. Det er også et trekk ved de tyske akuttplasseringene i datagrunnlaget at de kan ha et kortere forløp sammenlignet med de norske. Når det gjelder barn og særlig ungdoms medvirkning i akuttforløpet, er et hovedfunn at barn og ungdom både medvirker og har medinnflytelse på beslutningen om å treffe akuttvedtaket. Barnet skaper troverdighet i akuttforløpet ved verbal kommunikasjon og ulike kroppslige formidlingsformer. For foreldre er situasjonen nærmest omvendt. Sammenlignet med barnet legger barneverntjenesten gjennomgående mindre vekt på foreldrenes synspunkter. Konklusjon: Både barneverntjenesten og Jugendamt legger vekt på barnets medvirkning og innflytelse når akuttvedtaket treffes. Selv om det norske barnet seinere bringer inn nyanser eller nye momenter, preger i stor grad det barnet formidlet i det første møtet med barneverntjenesten akuttforløpet. Jugendamt gir barnet tydeligere medinnflytelse også etter at akuttvedtaket er truffet. I tillegg indikerer datagrunnlaget at Jugendamt, i større grad enn barneverntjenesten, benytter akuttvedtaket til å initiere hjelpetiltak i familien. Studien peker på at den norske barneverntjenesten, ved i større grad å ta hensyn til både barnets og foreldrenes rettigheter, kan utvikle en mer balansert akuttpraksis

The Postembryonic Development of the Compound Eye and Optic Ganglia in Dragonflies

After a histological examination of the compound eye and optic ganglia of several dragonfly nymphal instars (with particular attention given to the last nymphal instar), several observations relative to the postembryonic development of these structures are noted. The nymphal dragonfly compound eye increases in size from instar to instar by the development of new ommatidia from a permanent primitive portion of eye tissue located on the median edge of the original nymphal eye as well as from individual ommatidial growth. Internally adjacent to this zone of developing ommatidial tissue, a portion of the first optic ganglion is also in a constant state of development. The adult dragonfly eye is largely a new structure which develops during the last nymphal instar from primitive anlagen located outside, but connected to the functional nymphal eye. The adult optic ganglia also develop in the last nymphal instar. Development proceeds in two distinct regions, one region giving rise to that portion of the adult ganglion which is found adjacent to the dorsal ommatidia, and the other region giving rise to that portion of the adult ganglion which lies adjacent to the ventral ommatidia

Constitutionalization and Entrepreneurship: Explaining Increased EU Steering of Renewables Support Schemes

This article sheds light on two under-researched issue areas: the energy policy-shaping role of the Court of Justice of the European Union (CJEU) and how constitutionalization of EU state aid law gives the European Commission (Commission) increased leverage over EU policy development. EU state aid governance is embedded in the Treaty of the Functioning of the EU’s prohibition of state aid. The CJEU and the Commissions’ Directorate-General for Competition (DG Comp) have played important roles in the emergence of stronger EU steering of renewable energy support schemes after 2014. For many years, powerful member states, most notably Germany, stopped the adoption of EU rules requiring more market streamlining and European harmonization of renewables support. This primarily played out in regular EU decision-making (co-decision) related to adoption and revision of the Renewable Energy Directive. A radical shift occurred in 2014 when the Commission introduced new guidelines on state aid for environmental protection and energy, giving the Commission increased authority over development of renewables support schemes across Europe. These guidelines called for renewables investments to become more exposed to energy market pricing and introduced auctioning as the main allocation mechanism. Support schemes for renewable energy were included for the first time in the EU state aid guidelines for environmental protection in 2001. Back then, member states had ample leeway to design support schemes as they pleased. The 2014 version of the guidelines includes far more detailed requirements. While the first CJEU ruling on renewables state aid hindered the Commission to intervene, new CJEU rulings after 2008 enabled the Commission to draft more restrictive guidelines. This article concludes that constitutionalization, combined with the policy entrepreneurship of Commission officials, explains the shift in EU steering in 2014. This indicates that constitutionalization and Commission entrepreneurship should be assessed in conjunction. Constitutionalization may be particularly important in the state aid area due to the superior competence of the Commission

Formelle og uformelle føringer på sykehus : En undersøkelse av 9 overlegers forhold til fag og organisasjon

Oppgaven undersøker forholdet mellom fag og organisasjon til 9 overleger i lederstillinger på et større offentlig sykehus i Norge. Informantene har nøkkelposisjoner i sykehusorganisasjonen. Disse overlegene må på den ene siden håndtere at den medisinske kunnskapen stadig vokser og endrer seg, og på den andre siden at organisasjonene de er en del av har vært gjenstand for hyppige reformer og omstruktureringer siden krigen. De må forholde seg til både den direkte pasientbehandlinga og til organisatoriske pålegg. Føringer fra fag og organisasjon setter medisinere i mellomlederposisjoner i spenninger som tidvis er uforenelige. I oppgaven grupperes overlegenes arbeid i tre grove kategorier; lege-, kunnskaps- og ledelsesoppgaver. Legeoppgavene er de ”klassiske” oppgavene, slik som diagnostisering og behandling av sykdom. Møtet mellom lege og pasient ansikt til ansikt er sentralt her. Eksempler på kunnskapsoppgaver er forsknings, studier og undervisningsaktivitet. Med ledelsesoppgaver mener jeg slik som beslutningstakning eller utarbeiding av strategier, foruten representasjon på egen avdeling, internt og utenfor sykehuset. Administrative plikter er gjerne tett sammenbundet med slike oppgaver. Informantene er særlig opptatt av lege- og kunnskapsoppgavene, og disse refereres til som ”kjerneoppgaver”. For å navigere i dette landskapet har informantene tre typer strategier. 1) Den kategoriske strategien tillater ikke kompromisser på kjerneoppgavene. De verner om dem, og bruker sin faglige autoritet til å lukke ute så mye organisatorisk støy som mulig. 2) Den midlertidige strategen opplever det som en faglig forpliktelse å forankre organisasjonen i faget. Dette betyr at man for en tid må gjøre kompromisser på kjerneoppgavene og tar på seg ledelsesansvar. Tanken er hele tiden å gå tilbake til kjerneoppgavene etter en viss tid, ikke en karriere i det formelle organisatoriske hierarkiet. 3) Den tilretteleggende strategien tilskriver en faglig egenverdi i å være premissleverandør for andre fagpersoner. Kjerneoppgavene framstår ikke som like sentrale i denne strategien som i de to foregående. Poenget er å lede andre best mulig. For sykehuset som organisasjon i stort, kan små kursendringer i driften bli vanskeligere å gjennomføre hvis mange av aktørene forfølger en kategorisk strategi. Pålegg kan rett og slett ende opp med å bli ignorert. Det er ofte kun de store og omveltende tiltakene som når inn i den kategoriske sfære, siden disse er så gjennomgripende at de ikke lar seg ignorere. Strategien vanskeliggjør gradvise kursendringer, noe som kan føre til at problematiske situasjoner for organisasjonen eskalerer, og man tvinges til mer radikale tiltak. Ikke-ignorerbare endringer er en av grunnene til at enkelte av informantene velger å ta i bruk en midlertidighetsstrategi. Disse har allerede høy faglig prestisje, og ved å stige i det organisatoriske hierarkiet oppnår de en ”dobbel autoritet” – i kraft av både fag og posisjon. Tilretteleggingsstrategene som presenteres i oppgaven har høy organisatorisk kompetanse, og framstår som kyndige og tilpasset det organisatoriske landskapet. Tilretteleggende strateger som bruker lite tid på kjerneoppgaver kan imidlertid risikere å miste faglig autoritet, og framstå som relativt maktesløse overfor kategoriske og midlertidige strateger i disputter internt på sykehuset, selv om dette ikke var tilfellet i materialet. Teoretisk sett vil i verste fall maktesløse tilretteleggingsstrateger møte kategoriske strateger med skylapper og fokus på egen situasjon, som igjen generer krigerske midlertidighetsstrateger med ufravikelige agendaer. Empirisk sett indikerer materialet at overlegene inngår i et ganske hardt diskusjonsmiljø. Informantene har reflekterte forståelser av organisasjonen de er en del av. De mest kritiske tilskriver den organisatoriske inngripen de opplever i egen arbeidshverdag til andre yrkesgrupper, slik som økonomer og jurister. Andre ser organisasjonen som ledet av ”byråkrater” eller ”ledelsen”. Organisasjonen tilskrives her en ”ikke-faglig” og til dels invaderende status. På den andre siden er noen av informantene opptatt av hvordan sykehusorganisasjonens maktstrukturer også kan være en kanal for det medisinske faget. Informantene befinner seg mellom slike ytterpunkter. Det ser ut til å være en uavklart disputt blant informantene, og kanskje også i yrkesgruppa, i hvilken grad organisasjonen kan forstås å være medisinskfaglig. En liknende disputt retter seg mot i hvor stor grad man skal tilskrive ledelsesoppgavene medisinskfaglig relevans

The Impact of an Inclusive Post-Secondary Course on Pre-Service Teachers

Opportunities for inclusive postsecondary education for students with intellectual and developmental disabilities are becoming increasingly common at institutions of higher education in the United States. Although inclusive postsecondary opportunities benefit the entire campus, this may be especially true for students enrolled in teacher education programs. This research used qualitative methods to better understand how participation in an inclusive postsecondary course impacts pre-service teachers. Four primary themes emerged from the data, including (a) Self-Efficacy in Teaching, (b) Comfort with People with Disabilities, (c) Inclusion, and (d) Acceptance. Implications for practice and research are discussed