Hvorfor har ikke samarbeidet lyktes, og kan nordisk materiellsamarbeid lykkes i framtiden?

Oppgaven undersøker nordisk materiellsamarbeid med særlig fokus på hvorfor tidligere samarbeid har hatt begrenset suksess, og vurderer mulighetene for framtidig samarbeid i lys av Sverige og Finlands nylige NATO-medlemskap. Studien er gjennomført ved bruk av kvalitativ forskningsmetodikk, strukturert rundt tre casestudier, anskaffelsen av helikopteret NH90, utviklingen av artillerisystemet Archer og den pågående anskaffelsen Nordic Combat Uniform (NCU). Analysen tar utgangspunkt i Tomas Valaseks kriterier for «Pooling and Sharing», og suppleres med noen kriterier fra Clingendael instituttet. Historisk sett har nordisk materiellsamarbeid vist seg å være utfordrende. Etableringen av NORDEFCO på 2000-tallet var et forsøkte på å utvikle et forsvarsøkonomisk samarbeid for å motvirke lave forsvarsbudsjetter, og økende kostnader på forsvarsmateriell. Samarbeidet har imidlertid vært preget av politiske, kulturelle, forsvarsindustrielle og geopolitiske ulikheter. NH90 og Archer blir betraktet som mindre vellykkede, mens NCU, som enda ikke er sluttført, framstår som et lovende prosjekt. Oppgaven fremhever at Sverige og Finlands NATO-medlemskap har fjernet en av de viktigste barrierene for nordiske samarbeid, en felles sikkerhetspolitisk garanti. Med NATO og artikkel 5 som en felles sikkerhetspolitisk ramme, ligger det nå betydelige muligheter for å styrke samarbeidet. Likevel påpekes det at dette ikke vil skje automatisk. Effektiv samordning av forsvarsplaner, standardisering og systemlikhet krever målrettet innsats, mens politisk nivå må vise vilje til å ta modige beslutninger og opprettholde høy grad av tillit. Langtidsplanen for forsvarssektoren viser flere planlagte anskaffelser av nye systemer og kapabiliteter i årene framover. Oppgaven konkluderer med at nordiske samarbeid bør fokusere på enklere anskaffelser i innledende fase, for å bygge erfaring og tillit, før en tar sikte på mer komplekse militære anskaffelser.The thesis examines Nordic materiel cooperation with a particular focus on why previous collaborations have achieved limited success and assesses the potential for future cooperation considering Sweden and Finland's recent NATO membership. The study employs a qualitative research methodology, structured around three case studies: the procurement of the NH90 helicopter, the development of the Archer artillery system, and the ongoing Nordic Combat Uniform (NCU) project. The analysis is primarily based on Tomas Valasek's criteria for "Pooling and Sharing," supplemented by additional criteria from the Clingendael Institute. Historically, Nordic materiel cooperation has proven to be challenging. The establishment of NORDEFCO in the 2000s represented an attempt to develop defense-economic collaboration to address the constraints of limited defense budgets and rising costs of defense equipment. However, these efforts have been hampered by political, cultural, industrial, and geopolitical differences. The analyzed cases clearly illustrate these issues. The NH90 and Archer projects are considered unsuccessful, while the NCU project, though still incomplete, shows promise as a viable initiative. The thesis highlights that Sweden and Finland's NATO membership has removed one of the most significant barriers to Nordic cooperation, the lack of a shared security guarantee. With NATO and Article 5 providing a common security framework, significant opportunities now exist to strengthen collaboration. Nevertheless, the thesis underscores that successful cooperation will not occur automatically. Effective alignment of defense planning, standardization, and interoperability requires targeted efforts, and political leadership must demonstrate a willingness to make bold decisions and maintain an important level of mutual trust. The long-term defense plans indicate several upcoming procurements of new systems and capabilities in the years ahead. The thesis concludes that Nordic cooperation should initially focus on simpler procurements to build experience and trust before pursuing more complex military acquisitions

– et case fra nyere forsvarshistorie

• Tillitssamfunn og demokrati er avhengig av politikere som gjennomgående snakker sant. • Også i Norge er det behov for grundig faktasjekk av det som formidles fra politisk hold. • Analysen dokumenterer systematiske usannheter i Høyres forsvarspolitiske kommunikasjon i årene 2013-2016. • OECD rapporterer at nordmenns tillit til norske myndigheter kan være klart synkende

Nordiske atomvåpen

submittedVersio

Trump, Nixon og det geopolitiske spillet om Kina og Russland

• Trump-administrasjonens Russlands-politikk har et geopolitisk rasjonale, hvor USAs målsetning er å omprioritere ressurser fra Europa og Ukraina til rivaliseringen med Kina, og samtidig å slå en kile inn i Beijings partnerskap med Moskva. Denne politikken omtales ofte som en «omvendt Nixon», med referanse til hvordan USAs president Richard Nixon spilte Kina-kortet mot Sovjetunionen i 1972. • USAs president Donald Trumps plan om en «om vendt Nixon» har imidlertid langt dårligere forut setninger for å lykkes enn hva som var tilfelle for Nixons opprinnelige Kina-kort under den kalde Hovedpunkter krigen. Hovedårsaken er at Russland i dag ikke ser på supermakten Kina som en stor trussel, mens Kina under den kalde krigen hadde gode grunner til å se på supermakten Sovjet som en trussel mot sine interesser. • Nixons Kina-kort bidro til å svekke Sovjetunionens geopolitiske posisjon, men Trumps Russlands-kort kan derimot svekke USAs egen posisjon vis-à-vis Kina. Ved å spille Russlands-kortet nå risikerer USA å skyve Europa vekk fra seg, samtidig som Putins Russland nå vil kunne spille på to hester samtidig, både USA og Kina

En analyse av utdanningens samsvar med operative krav og kompetansebehov

Det blir sagt at den som mestrer vinteren vinner krigen (Eriksen & Heier, 2009). Dette har vist seg gang på gang i kriger opp gjennom tiden. Det norske Forsvaret har et særegent ansvar innenfor utvikling og utdanning av vinterfaget da vi skal være NATO sitt kompetansesenter innenfor vinteroperasjoner. Dette stiller krav til at norske offiserer bør ha en grunnleggende forståelse og kunnskap om ferdsel og operasjoner under vinterforhold. Derfor ligger det et ansvar på Krigsskolen; i å utdanne kadetter som senere skal være i stand til å lede vinteroperasjoner. Denne bacheloroppgaven undersøker hvorvidt utdanningen ved operativ linje på Krigsskolen forbereder kommende troppssjefer til å lede vinteroperasjoner. Oppgaven tar for seg kull Rønneberg 22-25, hvilket også avgrenser problemstillingen. Det teoretiske grunnlaget dannes av perspektiver innenfor vinterkrigens karakter, ledelse i strid og Kolb sin teori om «experimental learning» (Kolb, 2015). Metoden oppgaven benytter er en kvalitativ innholdsanalyse hvor det innledningsvis utledes en standard til troppssjefens vinterkompetanse fra NATO-dokumentet ATP-3.2.1.5. Læringsutbyttebeskrivelsene blir analysert og samlet da disse skal si noe om hvilken kompetanse, ferdigheter og kunnskap kadettene skal besitte ved uteksaminering. Videre vil den utledede standarden sees opp imot Krigsskolens læringsutbytter og på denne måten danne et bilde av hvorvidt disse samsvarer. Dette blir derfor en undersøkelse av institusjonens utdanningsplan og inkluderer ikke kadettenes egen oppfatting av utdanningen i det gjeldende kullet. Oppgavens resultater og drøfting indikerer at det generelt er utfordrende å fastslå eksplisitte krav til troppssjefen, da krigens natur alltid vil være en usikker variabel. Resultatene kan tyde på et avvik mellom hva læringsutbyttene beskriver og utdanningen som blir gjennomført i praksis. Oppgaven peker særskilt på at praksisarenaene i liten grad kommer fram i læringsutbyttene. Videre antyder oppgaven at studieløpet har integrert jevnlige praksisarenaer som legger til rette for trening på spesielt enkeltmannsferdigheter på vinterstid. Utdanningen er likevel noe mangelfullt når det kommer til hvorvidt kadettene får øvd på vinteraspektene på tropp- og kompaninivå. Avslutningsvis antyder oppgaven at essensielle temaer ikke er inkludert i utdanningen, noe som kan peke på behov for oppdatering av læringsplanene. Funnene lagt til grunn konkluderer oppgaven med at Krigsskolens utdanning til en viss grad forbereder kommende troppssjefer til å lede vinteroperasjoner

Identifisering av kritisk kompetanse for militært lederskap

Denne studien har tatt for seg å diskutere hybrid krigføring i lys av teknologisk utvikling, og hvordan den økende kompleksiteten i det hybride operasjonsmiljøet påvirker militært lederskap. Studien ble gjennomført som en dokument- og litteraturstudie med sentrale kilder fra Norge og NATO, både sivile og militære. Hybrid krigføring er et sentralt begrep i oppgaven, og beskrives som en form for krigføring, som blander konvensjonelle og ukonvensjonelle taktikker med militære og ikke-militære midler gjerne under terskelen for krig. Dette kalles ofte gråsone, som utfordrer den tradisjonelle forståelsen for grensen mellom fred og krig, som er bredere og omfavner langt mer i hverandres soner. Aktører som tilskrives hybrid krigføring kan være både statlige og ikke-statlige. Det som gjør fenomenet komplekst er hvordan ulike virkemidler, som diplomatiske, informasjonsmessige, militære, økonomiske og finansielle, etterretningsmessige og juridiske virkemidler, tas i bruk, kombineres og utvikles videre. NATO anerkjenner også kompleksiteten i det hybride operasjonsmiljøet. Utviklingstakten spesielt innenfor informasjons-, cyber- og digitale domene har introdusert stadig flere teknologier, som brukes i økende grad og i kombinasjon med andre virkemidler, som ytterligere kompliserer dette miljøet. Kunstig intelligens, autonome systemer og robotteknologier er bland trendene som vil øke i fremtiden, mens påvirkningsoperasjoner og informasjonskrigføring er allerede mye brukte metoder i hybrid krigføring. Oppgaven diskuterer også hvordan hybrid krigføring forstås i norsk kontekst. Sammensatte trusler og sammensatt virkemiddelbruk er begreper som går igjen i de offisielle norske dokumentene, mens både politikere, militære akademikere og media anvender begrepene hybride trusler, hybride angrep og hybrid krigføring. Denne uenigheten i begrepsapparatet kan føre bland annet til dårligere forståelse for hva hybridkrig innebærer, men også til dårligere koordinering mellom etater som har ansvar for stats- og samfunnssikkerheten. Militært lederskap analyseres i et norsk perspektiv, spesielt gjennom oppdragsbasert ledelse. Denne ledelsesfilosien har flere positive fordeler for å kunne håndtere hybrid krigføring effektivt, samtidig som det erkjennes at OBL også kan komme til kort i et komplekst operasjonsmiljø. Nøkkelen til suksess vil uansett være trening og øving. Oppgavens teoretiske grunnlag lener seg på en innretning innen kompleksitetsteori. Ved å betrakte hybrid krigføring som et resultat av komplekse responderende prosesser kan man få innsikt i dynamikken og hvorfor moderne krigføring er blitt som det er blitt. Teorien blir også anvendt til å analysere hvordan det komplekse hybride operasjonsmiljøet påvirker militært lederskap. Studien identifiserer til slutt flere kritiske kunnskaps- og kompetanseområder, som er viktig for militære ledere i fremtiden. Disse er kunstig intelligens, datadrevet forsvar, multidomeneoperasjoner og kognitiv overlegenhet.This study has examined hybrid warfare within the frame of technological development, and how the increasing complexity in the hybrid operational environment affects military leadership. The study was conducted as a document and literature study with key sources from Norway and NATO, both civilian and military. Hybrid warfare is a central concept in the thesis and is described as a form of warfare that fuses conventional and unconventional tactics with military and non-military means, often below the threshold of war. This is often called the gray zone, that challenges the traditional understanding of the borders between peace and war. Both state and non-state actors can contribute to hybrid warfare. The complexity of the phenomenon is seen through various adversaries, such as diplomatic, informational, military, economic and financial, intelligence, and legal means. The use of the adversaries is often combined, and development of new means is continually constructed. NATO recognizes also the complexity of the hybrid operational environment. The pace of technological development, especially within the information, cyber, and digital domains, has introduced new technologies, which are used to a greater extent and in combination with other means. This complicates the hybrid environment even further. Artificial intelligence, autonomous systems, and robotic technologies are among the trends that will increase in the future, while influence operations and information warfare are already widely used methods in hybrid warfare. The thesis discusses also how hybrid warfare is understood in the Norwegian context. The terminology is not coherent in Norway and composes a threat to how hybrid warfare is interpreted by individuals. It can also lead to inferior coordination between the agencies that are responsible for state and societal security. Military leadership is analyzed from a Norwegian perspective, especially through mission command. This leadership philosophy has several positive advantages for effective counteract of hybrid warfare, while it is also recognized that mission command may fall short in a complex operational environment. The key to success will, in any case, be training and exercise. The theoretical basis of the thesis leans on an approach within complexity theory. By viewing hybrid warfare through the lens of complex responsive processes, one can gain insight into the dynamics of modern warfare. The theory is also applied to analyzing how the complex hybrid operational environment affects military leadership. Finally, the study identifies several critical knowledge and competence areas that are important for military leaders in the future. These are artificial intelligence, data-centric defense, multi-domain operations, and cognitive superiority

To sider av samme COIN: En teoretisk sammenligning av FM 3-24 og Hazeltons coercion theory i opprørsbekjempelse

Irregulær krigføring er den dominerende konfliktformen i verden. Konfliktene er preget av informasjonskrig, terrorisme og opprørere som ønsker å gå til krig mot egne myndigheter. Opprør har vokst fram som en strategi for å erstatte eller splitte myndighetene i en stat. Counterinsurgency (COIN), på norsk opprørsbekjempelse, har vokst fram som et motsvar mot opprør og innebærer de aktiviteter og tiltak myndighetene i et land gjennomfører for å bekjempe opprøret. Debatten om hvordan man bør gjennomføre opprørsbekjempelse for å oppnå suksess, er preget av en kontrovers mellom bruk av militær makt og å vinne befolkningens støtte. Gjennom en litteraturstudie har denne oppgaven hatt til hensikt å gå i dybden i denne debatten, med utgangspunkt i den amerikanske opprørsbekjempelses doktrinen FM 3-24, og Hazeltons coercion theory som utfordrer doktrinens tilnærming. Hazeltons coercion theory og FM 3-24 sin population-centric approach søker å få fram flere av de samme poengene, samtidig som de også er forskjellige. Begge tilnærmingene er enige i at makt og tvang er viktige midler for suksess, og at støtte hos befolkningen er avgjørende for å bekjempe opprøret. Skillet ligger i at de vektlegger det på ulike måter og i ulik grad. Population- centric approach vektlegger i større grad at langsiktig suksess oppnås gjennom legitimitet hos befolkningen. Coercion theory er uenig i at legitimitet er nøkkelen til suksess, og vektlegger bruken av makt til å bekjempe opprørerne effektivt, og tvang for å kontrollere sivilbefolkningen. Det overordnede målet om å gjenopprette kontroll og å bekjempe opprørerne er det samme hos begge, men metodene for å oppnå målet er forskjellig

Primary Metabolic Acidosis Induced by Four Days of Simulated Combat Training: Impact of strenuous physical exercise, sleep deprivation and food restriction

acceptedVersio

Cognitive workload, eye-tracking, and communication: A mixed method study in a navigational training context

Simulators are an integral part of training in the safety-critical maritime industry. The simulated environment enables training in high-risk scenarios and standardized conditions and allows for data collection/observation that would be impractical in a real operational environment. In addition to simulators, eye-tracking and video recordings are useful tools that can provide detailed insights about workload and communication. This study explores these tools and their utility for behavioral assessment and training in the context of a simulated exercise of a complex navigational scenario. Cadets from the Royal Norwegian Naval Academy took part in a simulator exercise equipped with modi ed eye-tracking devices to track their cognitive workload (CW) in eld conditions of changing ambient illumination and perceived brightness. Video and audio recordings were compared with eye-tracking data to construct a holistic overview of the navigation exercise. Furthermore, key events during the navigational exercise were isolated, and a comparison was carried out with the pupil dilation data, selfreport of the di culty in the voyage leg, and the description of incidents as noted by the authors. The ndings from the study show the utility of eye-trackers along with self-reports for evaluating the performance of navigators engaged in complex navigational scenarios

Blodig kulturhåndbok

submittedVersio