The swimming kinematics of larval Atlantic cod, Gadus morhua L., are resilient to elevated seawater pCO2

Kinematics of swimming behavior of larval Atlantic cod, aged 12 and 27 days post-hatch (dph) and cultured under three pCO2 conditions (control-370, medium-1800, and high-4200 μatm) from March to May 2010, were extracted from swim path recordings obtained using silhouette video photography. The swim paths were analyzed for swim duration, distance and speed, stop duration, and horizontal and vertical turn angles to determine whether elevated seawater pCO2—at beyond near-future ocean acidification levels—affects the swimming kinematics of Atlantic cod larvae. There were no significant differences in most of the variables tested: the swimming kinematics of Atlantic cod larvae at 12 and 27 dph were highly resilient to extremely elevated pCO2 levels. Nonetheless, cod larvae cultured at the highest pCO2 concentration displayed vertical turn angles that were more restricted (median turn angle, 15°) than larvae in the control (19°) and medium (19°) treatments at 12 dph (but not at 27 dph). Significant reduction in the stop duration of cod larvae from the high treatment (median stop duration, 0.28 s) was also observed compared to the larvae from the control group (0.32 s) at 27 dph (but not at 12 dph). The functional and ecological significance of these subtle differences are unclear and, therefore, require further investigation in order to determine whether they are ecologically relevant or spurious

Light in the Polar Night

How much light isa vailable for biological processes during Polar Night? This question appears simple enough. But the reality is that conventional light sen- sors for measuring visible light (~350 to ~700 nm) have not been sensitive enough to answer it. Beyond this technical challenge, “light” is a general term that must be qualified in terms of “light climate” before it has meaning for biological systems. In this chapter, we provide an answer to the question posed above and explore aspects of light climate during Polar Night with relevance to biology, specifically, how Polar Night is defined by solar elevation, atmospheric light in Polar Night and its propaga- tion underwater, bioluminescence in Polar Night and the concept of Polar Night as a deep-sea analogue, light pollution, and future perspectives. This chapter focuses on the quantity and quality of light present during Polar Night, while subsequent chapters in this volume focus on specific biological effects of this light for algae (Chap. “Marine Micro- and Macroalgae in the Polar Night”), zooplankton (Chaps.“Zooplankton in the Polar Night” and “Biological Clocks and Rhythms in Polar Organisms”), and fish (Chap. “Fish Ecology in the Polar Night”)

Effekter av lakselus på sjøørret - en litteraturoppsummering

Lakselus er en ekstern parasitt på laksefisk i sjøen. Oppdrettslaks kan også være verter for lakselus, og åpne merder med oppdrettslaks bidrar derfor til økt produksjon av lakselus i kystområdene. Formålet med denne rapporten er å oppsummere kunnskap om effekter av lakselus på sjøørret basert på gjennomgang av internasjonale vitenskapelige publikasjoner i journaler og bøker med fagfellevurdering (peer-review). Referanser til såkalt “grå litteratur”, som tekniske rapporter, er i liten grad inkludert. Undersøkelsene som er gjennomgått omfatter alt fra laboratorie- og feltundersøkelser av effekter på individuelle fisk til undersøkelser av bestandseffekter. Lakselus spiser vertsfiskens slim, skinn og vev og forårsaker sår og vevsskader. Laboratorie- og feltundersøkelser har vist at lakselus kan forårsake ubalanse i fiskens osmoregulering (dvs. saltregulering), fysiologisk stress, anemi, redusert appetitt og vekst, økt sårbarhet for sekundære infeksjoner, redusert sykdomsmotstand og økt risiko for dødelighet hos individer av sjøørret. Sjøørret i oppdrettsfrie områder har generelt lave nivå av lakselus. I oppdrettsintensive områder varierer nivået betydelig mellom ulike undersøkelser og områder, fra lave nivå sammenlignbart med oppdrettsfrie områder til så høye nivå at de innebærer en risiko for betydelig økt dødelighet forårsaket av lakselus. Flere undersøkelser har vist høyere lakselusnivå på vill sjøørret nær oppdrettsanlegg sammenlignet med lengre unna. Dette er spesielt fremtredende i områder nærmere oppdrettsanlegg enn 30 km. Blant laksefisk er sjøørret særlig sårbar for lakselus fordi de oppholder seg nær kysten under hele sjøoppholdet, i samme type områder som oppdrettsanleggene gjerne er lokalisert. Basert på undersøkelsene som er gjennomgått kan det konkluderes med at lakseoppdrett medfører økt mengde lakselus i sjøen, og at til tross for tiltak som rutinemessig gjennomføres av fiskeoppdrettsindustrien så har ville sjøørretbestander i intensive oppdrettsområder blitt negativt påvirket av lakselus ved redusert vekst og økt dødelighet i sjøen. Reduksjonen i ville sjøørretbestander på grunn av lakselus kan i de fleste tilfeller ikke tallfestes på grunn av mangel på omfattende overvåkingsdata og undersøkelser av bestandseffekter. Bestandseffekter av lakselus har blitt kvantifisert hos laks ved å sammenligne vekst og overlevelse i sjøen hos grupper av utsatt fisk som har blitt kjemisk beskyttet mot lakselus med ubeskyttede kontrollfisk. Det finnes få slike undersøkelser hos sjøørret, men resultatene for laks tyder på en potensiell reduksjon i antall gytefisk på 12-29 % på grunn av lakselus i oppdrettsintensive områder. Undersøkelser hos laks representerer trolig minimumsestimat for dødelighet hos sjøørret ved de samme lokalitetene, fordi laksesmolt vandrer raskt gjennom kystnære områder på vei til oppvekstområdene i havet, mens sjøørreten forblir i de kystnære områdene under hele sjøoppholdet. lakselus, Lepeophtheirus salmonis, parasitt, infestasjon, sjøørret, Salmo trutta, anadrom laksefisk, litteraturoppsummering, kunnskapsstatus, akvakultur, lakseoppdrett, fiskeoppdrett, livshistorie, sjøvandring, fysiologi, vekst, dødelighet, bestandseffekt© Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse

Foraging behaviour of larval cod (Gadus morhua) at low light intensities

The ability to forage at low light intensities can be of great importance for the survival of fish larvae in a pelagic environment. Three-dimensional silhouette imaging was used to observe larval cod foraging and swimming behaviour at three light intensities (dusk ~1.36 × 10ˉ³ W/m², night ~1.38 × 10ˉ4 W/m² and darkness ~3.67 × 10ˉ6 W/m²) at 4 different ages from 6 to 53 days post-hatch (dph). At 6 dph, active pursuit of prey was only observed under dusk conditions. Attacks, and frequent orientations, were observed from 26 dph under night conditions. This was consistent with swimming behaviour which suggested that turn angles were the same under dusk and night conditions, but lower in darkness. Cod at 53 dph attacked prey in darkness and turn angles were not different from those under other light conditions. This suggests that larvae are still able to feed at light intensities of 3.67 × 10ˉ6 W/m². We conclude that larval cod can maintain foraging behaviour under light intensities that correspond to night-time at depths at which they are observed in the field, at least if they encounter high-density patches of prey such as those that they would encounter at thin layers or fronts