A review of the dodo and its ecosystem: insights from a vertebrate concentration Lagerstätte in Mauritius

The dodo Raphus cucullatus Linnaeus, an extinct and flightless, giant pigeon endemic to Mauritius, has fascinated people since its discovery, yet has remained surprisingly poorly known. Until the mid-19th century, almost all that was known about the dodo was based on illustrations and written accounts by 17th century mariners, often of questionable accuracy. Furthermore, only a few fragmentary remains of dodos collected prior to the bird's extinction exist. Our understanding of the dodo's anatomy was substantially enhanced by the discovery in 1865 of subfossil bones in a marsh called the Mare aux Songes, situated in southeastern Mauritius. However, no contextual information was recorded during early excavation efforts, and the majority of excavated material comprised larger dodo bones, almost all of which were unassociated. Here we present a modern interdisciplinary analysis of the Mare aux Songes, a 4200-year-old multitaxic vertebrate concentration Lagerstätte. Our analysis of the deposits at this site provides the first detailed overview of the ecosystem inhabited by the dodo. The interplay of climatic and geological conditions led to the exceptional preservation of the animal and associated plant remains at the Mare aux Songes and provides a window into the past ecosystem of Mauritius. This interdisciplinary research approach provides an ecological framework for the dodo, complementing insights on its anatomy derived from the only associated dodo skeletons known, both of which were collected by Etienne Thirioux and are the primary subject of this memoir.publishedVersio

Konserveringsrapport for metallgjenstandar frå sikringsgraving (post 78) ved Leirong, Tysvær kommune

Oppdragsgiver: RiksantikvarenI 2012 vart det utført ei etterundersøking av funnstaden til eit sverdhjalt. Dette vart funne i ein steinkonstruksjon, som låg om lag vinkelrett på veggen til ei nausttuft. Etterundersøkinga førte til funn av overhjalt med sverdknapp og deler av klinga, i tillegg til eit mogleg blylodd og ein jernten. Konserveringsarbeidet bestod i hovudsak av undersøking ved hjelp av røntgenfotografering, og delvis mekanisk reinsing av overflater med sølvinnlegg, i tillegg til sikring ved klimakontroll og overvaking. Undersøkinga avslørte eit forseggjort dekorert praktsverd. På nokre sverdfragment vart det funne restar av mineralisert pels, tre og insekt. Vidare undersøking og reinsing er nødvendig for betre å forstå materialsamansetning, dekorative element og teknologi

Konservering og undersøking av ovalspenner, bein og organisk materiale fra båtgrav S12421, Tjora, gnr. 10 bnr. 19.

Oppdragsgiver: Arkeologisk museumI 2008 vart det avdekka ei båtgrav frå vikingtid ved utgravingar på Orshaugen, Tjora, Sola kommune. Grava var relativt funn-rik, med restar etter båtnaglar, i tillegg til gravgods som smykke og reiskapar av jern, koparlegering, glas og stein, inkludert eit sett typiske ovalspenner frå 800-talet. Metallet var sterkt korrodert, men ovalspennene var stort sett heile og med alle delar intakt. Denne rapporten skildrar konservering og undersøking av spennene, i tillegg til organisk materiale som vart funne på/ved spennefragmenta. Undersøkinga av metallet viste at spennene er av messing og har mest sannsynleg vore dekorert med knoppar av sølvfolie. Eit større stykke kypertvevd tekstil vart funne ved den eine spenna, i tillegg til restar etter tjukke og tynne snorer rundt jernnålene på begge spenner. Små fragment av ubrente menneskebein vart òg funne ved spennene, inkludert biter av ein ryggvirvel, og elles små flate flak, truleg av flatbein som til dømes skulderblad. Ulike analysar er blitt utført i samband med eit PhD-prosjekt med sikte på å skildre tilstanden og informasjonspotensialet til skjelettmaterialet. Analysane er summert i rapporten. Konserveringa av spennene innebar mekanisk reinsing med skalpell og styrking av lokalt skjøre områder ved hjelp av konsolidering med etylmetalakrylat (Paraloid B72) og støtte med japanpapir. I sum er ovalspennene etter konservering stabile, relativt robuste og som nesten komplette gjenstandar eit godt døme på typiske smykke frå vikingtid. Dei mange små fragmenta av organisk materiale, inkludert menneskebein, er eit unikt funn av stor vitskapleg verdi

Konservering og undersøkelse av gjenstandsmateriale fra bronse- og steinalder. Gjelder S13262, S13264, S13265, S13365, S13366 frå id 150773, id 150775, id 150776 på Sømme (Sømme III). Sømme gnr.15, bnr.161 mfl. i Sola kommune, Rogaland fylke

Oppdragsgiver: Statens VegvesenDenne rapporten gjør rede for undersøkelse og konservering av funn fra Sømmevågen-prosjektet, del-prosjekt Sømme III. Dette utgjør boplassområder hovedsakelig fra steinalder, senmesolitikum og tidligneolitikum, samt med noen funn fra senneolitikum og bronsealder. Det er snakk om i hovedsak to materialgrupper: tre og bein. Utgravningene viste at store mengder bein og gevir, og noe tre og skjell-materiale, var relativt godt bevart under metertykke lag av flygesand og torv. Materialet var opprinnelig deponert i en strandsone. Gjenstander av ubrent bein, og noe ubrent beinmateriale av dyr og mennesker, ble levert til konservering. Verdt å nevne er funn av mulig harpun av hvalbein med rester av bek til feste av mothaker, og deler av en menneskehofte. Noe av dette var svært nedbrutt og skjørt, andre fragment og gjenstander var relativt robuste. Undersøkelser og konserveringsbehandling var fokusert på å identifisere materiale og tilstand, og passiv konservering ved kontroll av klima og gode pakkemetoder. Noe gjenstandsmateriale måtte også limes. Funnene av vanntrukket tre fordret aktiv og tidkrevende konservering i form av mekanisk rensing, impregnering og frysetørking. Stokker som har utgjort del av en eller annen konstruksjon i strandsonen, kanskje en fiskefelle, krevde mye arbeid på grunn av størrelse og mengde. Et unikt funn av en forseggjort gjenstand, men med ukjent funksjon, var også en utfordring med tanke på ønsket om å bevare den fine formen og overflaten. Denne gjenstanden ble også dokumentert ved hjelp av laserscanning, noe som gjorde det mulig å lage både en digital og en fysisk printet 3D-modell

Jordkjemiske undersøkelser av røysfeltet på Orstad, Klepp k. : Gård: Orstad, Gårdsnr/bruksnr: 9/15 og 34, Kommune: Klepp

En utgravning på Orstad (Gnr 9, Klepp k.) i 2015 påviste 20 røyser/røyslignende anlegg fordelt på to felt, hvorav en røys ble definert som sikker grav med funn av keramikk og brente ben i to kamre, og fire som rydningsrøyser. De resterende 15 røysene, som utgjør tre fjerdedeler av det totale antallet anlegg på lokaliteten, var funntomme og har derfor ukjent funksjon. Ettersom det ikke ble gjort gjenstandsfunn som indikerer bruk og funksjon av røysene, ble det samlet inn jordprøver for kjemiske analyser som har potensiale til å kaste lys over opprinnelig innhold og aktivitet knyttet til røysene i tillegg til bevaringsforhold. Forhistoriske aktiviteter kan påvirke jordens grunnstoffsammensetning på en slik måte at endringene i dag kan måles og aktivitetsområder kan avgrenses. I alt 26 jordprøver ble samlet inn fra ni strukturer og to kontrollområder. Glødetapsanalyser ble utført for å karakterisere bevaringsforhold (innhold kalk og organisk materiale). To av de innsamlede prøvene ble analysert med håndholdt røntgenfluorescensapparat for å avdekke grunnstoffsammensetningen. I sum viser resultatene noe variasjon mellom lokalitetene, og viser potensialet metoden har for å avdekke ulik bruk av ukjente strukturer. Kvantifisering og systematisk analyse av samtlige prøver vil være nødvendig for å forstå variasjonen i jordkjemi i og utenfor strukturene ved denne lokaliteten. Dette var imidlertid ikke mulig å gjennomføre innenfor budsjettrammen til prosjektet, men jordprøvene er tatt vare på og kan brukes i fremtidige undersøkelser

Dead and buried? Variation in post-mortem histories revealed through histotaphonomic characterisation of human bone from megalithic graves in Sweden.

This study investigates possible variation in post-mortem histories during the Neolithic period in southwestern Sweden based on microscopic studies of human bone. Numerous megalithic graves were built in this region and good preservation conditions have left a rich skeletal record. After more than a hundred years of research, it is still a controversy whether or not these skeletal assemblages were the result of primary burials, or ossuaries where skeletonized remains were deposited. In this study we apply histological analysis to obtain insights into post-mortem histories and taphonomic processes affecting the human remains, potentially including funerary rituals. This type of analysis records the condition and traces of degradation found in skeletal material at a microscopic level. Human skeletal material from four different megalithic tombs in the Falbygden area has been sampled and analysed by thin-section light microscopy, and by scanning electron microscopy. The results of the study provide evidence of variation and changes in burial conditions for skeletal remains from the different graves, also for remains from the same grave. Extent of bioerosion varied, from extensive to moderate/arrested, to none. Bone samples from the same graves also differed in the type of staining and mineral inclusions, showing that the non-bioeroded samples relatively early post-mortem must have experienced an anoxic environment, and later a change to an aerated environment. This could be taken as an indication of primary burial somewhere else, but more likely reflect a special micro-environment occurring temporarily in some graves and parts of graves after the tombs were filled with soil and sealed by roof slabs. The study illustrates the usefulness of bone histological analysis in the reconstruction of post-mortem histories, revealing variations not discernible at macro-level that may aid in the interpretations of funerary rituals. However, the results also highlight the issues of equifinality. Based on current data and knowledge, several scenarios are possible. Further histotaphonomic work is advisable, including archaeological remains from megalithic tombs, and bones from taphonomic experiments

Quantifying archaeo-organic degradation – A multiproxy approach to understand the accelerated deterioration of the ancient organic cultural heritage at the Swedish Mesolithic site Ageröd

Despite a growing body of evidence concerning accelerated organic degradation at archaeological sites, there have been few follow-up investigations to examine the status of the remaining archaeological materials in the ground. To address the question of archaeo-organic preservation, we revisited the Swedish, Mesolithic key-site Ageröd and could show that the bone material had been subjected to an accelerated deterioration during the last 75 years, which had destroyed the bones in the areas where they had previously been best preserved. To understand why this has happened and to quantify and qualify the extent of the organic degradation, we here analyse the soil chemistry, bone histology, collagen preservation and palaeobotany at the site. Our results show that the soil at Ageröd is losing, or has already lost, its preservative and buffering qualities, and that pH-values in the still wet areas of the site have dropped to levels where no bone preservation is possible. Our results suggest that this acidification process is enhanced by the release of sulphuric acid as pyrite in the bones oxidizes. While we are still able to find well-preserved palaeobotanical remains, they are also starting to corrode through re-introduced oxygen into the archaeological layers. While some areas of the site have been more protected through redeposited soil on top of the archaeological layers, all areas of Ageröd are rapidly deteriorating. Lastly, while it is still possible to perform molecular analyses on the best-preserved bones from the most protected areas, this opportunity will likely be lost within a few decades. In conclusion, we find that if we, as a society, wish to keep this valuable climatic, environmental and cultural archive, both at Ageröd and elsewhere, the time to act is now and if we wait we will soon be in a situation where this record will be irretrievably lost forever.publishedVersio

Early Neolithic human bog finds from Falbygden, western Sweden. New isotopic, osteological and histological investigations

Departing from two recently dated finds of human bones in wetlands from the area of Falbygden in western Sweden, this paper describes the finds in detail and sets them in a wider context of depositional practices in the south Scandinavian Early Neolithic. The two finds are both of girls in the age of 15-20 years, and in one of the cases it is probable that she was bound and possibly intentionally drowned in shallow water. The Falbygden finds have clear parallels in Denmark and in southern Sweden in the same period. The Danish material indicates that a particular segment of the population was treated in this way, primarily young individuals around 15-20 years. Some of them show signs of disease or deformations, many have signs of trauma, and a couple have been found with cords around the neck, suggesting violent deaths. In a number of cases, they were also found in pairs. One of the Falbygden finds, the so-called Hallonflickan, was also unusual in that her Sr isotope ratio indicates that the was born far away, probably in Scania in southern Sweden. Whether other finds of this kind were also long distance movers is not known. Direct bone datings show that this practice is established at the same time as the introduction of agriculture and of the Funnel Beaker culture in Scandinavia, around 4000 BC, and continues until ca 3000 BC after which it disappears for ca 1000 years. Deposition of humans in wetlands is paralleled by deposition of animals, pottery and stone tools, and we suggest that these form parts of a complex of ritual practices established over a large area at the time of the earliest Scandinavian agriculture.publishedVersio