Rett hjelp til rett tid: Kunnskapsgrunnlag for rusmelding, Oslo kommune

Kunnskapsgrunnlaget for rusmeldingen er basert på erfaringsbasert kompetanse, praksiskompetanse og forskningsbasert kunnskap. Velferdsetaten har lagt til rette for en bred og inkluderende prosess i Oslo kommune som har involvert brukere og brukerorganisasjoner, pårørende og pårørendeorganisasjoner, bydeler, etater, spesialisthelsetjeneste, frivillige- og ideelle organisasjoner, fagorganisasjoner, politi og fengselsvesen samt fag- og kompetansemiljøer. Anbefalingene er basert på denne helheten. Tiltak og satsinger som blir satt i verk på bakgrunn av rusmeldingen må evalueres for å sikre at målene nås. Metoder og tiltak skal baseres på kunnskapsbaserte metoder, og rus og psykisk helse bør sees i sammenheng. Gjennom statlige føringer som veiledere og retningslinjer, beskrives satsinger innenfor forebyggende arbeid og rusarbeid i tillegg til forskningsbasert kunnskap om forebyggende arbeid, tidlig innsats, behandling, rehabilitering og ettervern. Kommunens ressurser innen rusfeltet bør målrettes slik at det gir best effekt for brukeren og optimal ressursutnyttelse for kommunen. Dette innebærer mer innsats i bydel, styrking av forebyggende tiltak og mindre bruk av institusjonsplasser for brukere som kan bo i egen bolig. Flere tjenester skal gis av bydel, og det må sikres at ressurser og kompetanse fordeles slik at dette blir ivaretatt. God livskvalitet forutsetter at grunnleggende behov er oppfylt. Alle har behov for et trygt sted å bo, meningsfullt innhold i hverdagen i form av arbeid, aktivitet og sosialt samvær. Det er avgjørende at alle opplever å være en del av fellesskapet og får mulighet til å bruke sine ressurser i nærmiljøet, på arbeidsplassen og i fritiden. Bydelene og de byomfattende etater må legge til rette for et strukturert samarbeid mellom kommunale aktører, frivillige og ideelle organisasjoner og bruker- og pårørendeorganisasjoner for å sikre tilstrekkelig arbeids- og aktivitetstilbud. Det må legges til rette for brukermedvirkning, der brukers egne ressurser støttes under hele forløpet på en slik måte at livskvalitet bedres og tilbudene tilpasses brukers behov. Alle brukere med behov for langvarige og sammensatte tjenester skal tilbys koordinator. Andre brukere bør få tilbud om fast kontaktperson i bydel for å sikre tilstrekkelig og koordinert oppfølging. Koordinator og kontaktperson har ansvar for å motivere for, og utarbeide individuell plan sammen med bruker og andre aktuelle samarbeidspartnere. Elektronisk individuell plan bør benyttes som verktøy. Pårørende, og da særlig barn som pårørende til personer med rus eller psykiske helseutfordringer, har risiko for utvikling av helserelaterte problemer. Tilbudet til pårørende må styrkes, og det må være enklere for pårørende å få informasjon om eksisterende tilbud. Hvordan man blir møtt når man blir tilbudt eller oppsøker hjelp er avgjørende. For å få koordinert hjelp må flere instanser samordne og samarbeide om innsatsen. Det er derfor viktig at brukere, pårørende og fagfolk har oppdatert informasjon om rettigheter og tjenestetilbud. Å bli møtt med forståelse og tillit, der tjenestemottaker og tjenesteapparatet er på «samme lag» og man selv er med på å bestemme retning er ifølge brukere og pårørende viktig for å etablere gode relasjoner. Dette gjelder også for barn og unge. Tidlig innsats er både innsats tidlig i et barns liv, og/eller å gripe inn tidlig når problemer oppstår eller avdekkes. I saker som gjelder barn og unge er det viktig at det er tydelig hvem og hvilken instans som har ansvaret slik at man forhindrer oppfølgingsbrudd. Bydelene bør ha en samhandlingsmodell og organisere seg på en slik måte at ansvar tydeliggjøres og hensiktsmessige tiltak iverksettes. Barnehage, helsestasjon og skole er tjenester alle barn og unge og deres foreldre er i kontakt med. Disse kan i mange tilfeller være første instans som kan se og intervenere tidlig. Krenkelser i barndommen gir økt risiko for sykdom og andre problemer i voksen alder. Alle som jobber med barn og unge trenger kompetanse/kunnskap om hvordan man håndterer bekymring. Det er gode erfaringer med å tilby tjenester med lav terskel innenfor begynnende psykisk helse og rusproblematikk hos barn og unge. Bydelene og skolene må samarbeide tett om rusforebygging i nærmiljøet og i skolen. Ansatte i skolen og bydelene må ha tett dialog og kjennskap til hverandre og barn og unges utfordringer i skolemiljøet, og der de bor. Foresatte skal være en del av skolens rusforebyggende arbeid. Ungdom som ikke fullfører videregående opplæring og blir stående utenfor opplæring og arbeid over tid, har økt risiko for varig utestenging fra arbeidslivet. Derfor er det svært viktig å forebygge skolefrafall, og ha gode metoder for oppfølging hvis frafall er et faktum. Alle bydeler/sektorer bør ha ambulante/oppsøkende tjenester for barn og unge. Spesialisthelsetjenesten og bydelene må samarbeide om dette. Alle bydeler bør ha varierte fritidstilbud for barn og unge, der alle uavhengig av sosial bakgrunn og økonomi kan delta. Eldre er en særlig sårbar gruppe, og bydelene bør videreutvikle kompetanse om eldre, alkohol og legemidler. Tidlig intervensjon og screening er hensiktsmessige verktøy. Flere må få tilbud om egnet bolig med tilpasset booppfølging. Det må være lik tilgang til bolig uavhengig av bydelstilhørighet. Mange som er i behandling TSB eller i fengsel har ikke bolig stående klar når de er ferdig behandlet eller er ferdig med soning. Dette er svært uheldig og øker risikoen for tilbakefall. Det må sikres at brukeren får rett behandling til rett tid ut fra den enkeltes behov og ønsker. Overganger mellom ulike tjenester må koordineres bedre. Overgang mellom tilbud i spesialisthelsetjenesten, fengsel og bydelene er for mange en sårbar fase. Det er viktig å følge personer tettere opp i disse fasene. Tjenesteapparatet i kommunen må være involvert under behandling i spesialisthelsetjenesten. Bruker og brukerens behov må legge føringer for hvilke tilbud som tilbys, og tjenestene bør organiseres og utformes i et bruker- og mestringsperspektiv. Det bør utformes operative samarbeidsavtaler mellom spesialisthelsetjenesten og kommunen for å sikre likere og mer forutsigbar samhandling. Oslo kommune og spesialisthelsetjenesten må være likeverdige samarbeidspartnere for å sikre at alle får rett hjelp til rett tid. Antall kommunale institusjonsplasser skal reduseres, og tilpasses personer med særskilte problemer og utfordringer. Prioriterte grupper vil være personer med dobbeltdiagnoser, eldre med somatiske tilleggsproblemer. I tillegg må det omfatte akutt- og korttidsplasser. Tilbudene må tilrettelegges slik at det er egne tilbud til kvinner, og det bør opprettholdes antall institusjonsplasser tilpasset unge/unge voksne med omfattende utfordringer og etablert rusproblem. Sentrumsarbeidet bør videreføres, og samarbeidet mellom bydelene og instansene som arbeider i sentrum må styrkes. Det må etableres møteplasser, felles forståelse for arbeidsmetoder og konkret samarbeid rundt den enkelte bruker. Aktørene i sentrum må bidra til at brukerne i større grad mottar helhetlige og langsiktige ordinære tjenester i bydel. Tilskuddsordningen bør brukes som virkemiddel for å koordinere tjenestene. Søknader om tilskudd knyttet til desentraliserte tilbud, som for eksempel arbeids- og aktivitetstilbud bør i denne sammenheng prioriteres. Personer som har et ønske om rusfrihet bør ha egne tilbud, og utvalgte tilbud bør desentraliseres. Dette kan gjerne være i et samarbeid mellom flere bydeler, og i samarbeid med frivillige- og ideelle organisasjoner. Oslo kommune bør videreutvikle overdoseforebyggende arbeid, med særlig fokus på yngre brukere av narkotiske stoffer. De yngste er vanskeligere å nå gjennom nåværende lavterskeltiltak for personer med rusmiddelproblemer. Dette kan blant annet gjøres gjennom en utvidelse av Ungdom og Rus ved Legevakten, og ved utvidelse av overdoseforebyggende arbeid blant oppsøkende tjenester i Oslo sentrum. Kommunen bør ha en overordnet plan for det overdoseforebyggende arbeidet, der satsingene integreres i bydelenes planverk

Multiple stakeholders’ perspectives of marine social ecological systems, a case study on the Barents Sea

The Barents Sea ecosystem components and services are under pressure from climate change and other anthropogenic impacts. Following an Ecosystem-based management approach, multiple simultaneous pressures are addressed by using integrative strategies, but regular prioritization of key issues is needed. Identification of such priorities is typically done in a ‘scoping’ phase, where the characterization of the social-ecological system is defined and discussed. We performed a scoping exercise using an open and flexible multi-stakeholder approach to build conceptual models of the Barents Sea social-ecological system. After standardizing vocabulary, a com plex hierarchical model structure containing 155 elements was condensed to a simpler model structure con taining a maximum of 36 elements. To capture a common understanding across stakeholder groups, inputs from the individual group models were compiled into a collective model. Stakeholders’ representation of the Barents Sea social-ecological system is complex and often group specific, emphasizing the need to include social scientific methods to ensure the identification and inclusion of key stakeholders in the process. Any summary or simpli fication of the stakeholders’ representation neglects important information. Some commonalities are highlighted in the collective model, and additional information from the hierarchical model is provided by multicriteria analysis. The collective conceptual stakeholder model provides input to an integrated overview and strengthens prioritization in Ecosystem-based management by supporting the development of qualitative network models. Such models allow for exploration of perturbations and can inform cross-sectoral management trade-offs and prioritiespublishedVersio

New data on the morphology of Sphenothallus Hall: implications for its affinities

Peer Reviewedhttp://deepblue.lib.umich.edu/bitstream/2027.42/73676/1/j.1502-3931.1992.tb01378.x.pd

Sphaerodoridae (Annelida: Polychaeta) from the Bellingshausen Sea (Antarctica) with the description of two new species

The examination of polychaete collections obtained during the Spanish Bentart 2006expedition to the Bellingshausen Sea (Antarctica) revealed the presence of several sphaerodorid species. In this work, species belonging to the genera Sphaerodorum Örsted, 1843, Ephesiella Chamberlin, 1919, Clavodorum Hartman and Fauchald, 1971 and Sphaerephesia Fauchald, 1972 are reported including two new species belonging to Sphaerodorum and Sphaerephesia, respectively. A specimen identified as Ephesiella sp. might also represent a new species but, due to its poor state of preservation, a formal description is not possible yet. Furthermore, Sphaerodoropsis polypapillata Hartmann-Schröder and Rosenfeldt, 1988 is transferred to the genus Clavodorum Hartman and Fauchald, 1971 after examination of the type series and specimens obtained from the Bellingshausen Sea.Comisión Interministerial de Ciencia y Tecnología; REN 2001-1074/ANTComisión Interministerial de Ciencia y Tecnología; CGL2004-0185

Social Interactions of Juvenile Brown Boobies at Sea as Observed with Animal-Borne Video Cameras

While social interactions play a crucial role on the development of young individuals, those of highly mobile juvenile birds in inaccessible environments are difficult to observe. In this study, we deployed miniaturised video recorders on juvenile brown boobies Sula leucogaster, which had been hand-fed beginning a few days after hatching, to examine how social interactions between tagged juveniles and other birds affected their flight and foraging behaviour. Juveniles flew longer with congeners, especially with adult birds, than solitarily. In addition, approximately 40% of foraging occurred close to aggregations of congeners and other species. Young seabirds voluntarily followed other birds, which may directly enhance their foraging success and improve foraging and flying skills during their developmental stage, or both

Subtidal macrozoobenthos communities from northern Chile during and post El Niño 1997–1998

Despite a large amount of climatic and oceanographic information dealing with the recurring climate phenomenon El Niño (EN) and its well known impact on diversity of marine benthic communities, most published data are rather descriptive and consequently our understanding of the underlying mechanisms and processes that drive community structure during EN are still very scarce. In this study, we address two questions on the effects of EN on macrozoobenthic communities: (1) how does EN affect species diversity of the communities in northern Chile? and (2) is EN a phenomenon that restarts community assembling processes by affecting species interactions in northern Chile? To answer these questions, we compared species diversity and co-occurrence patterns of soft-bottoms macrozoobenthos communities from the continental shelf off northern Chile during (March 1998) and after (September 1998) the strong EN event 1997–1998. The methods used varied from species diversity and species co-occurrence analyses to multivariate ordination methods. Our results indicate that EN positively affects diversity of macrozoobenthos communities in the study area, increasing the species richness and diversity and decreasing the species dominance. EN represents a strong disturbance that affects species interactions that rule the species assembling processes in shallow-water, sea-bottom environments

A Tri-Oceanic Perspective: DNA Barcoding Reveals Geographic Structure and Cryptic Diversity in Canadian Polychaetes

Although polychaetes are one of the dominant taxa in marine communities, their distributions and taxonomic diversity are poorly understood. Recent studies have shown that many species thought to have broad distributions are actually a complex of allied species. In Canada, 12% of polychaete species are thought to occur in Atlantic, Arctic, and Pacific Oceans, but the extent of gene flow among their populations has not been tested.Sequence variation in a segment of the mitochondrial cytochrome c oxidase I (COI) gene was employed to compare morphological versus molecular diversity estimates, to examine gene flow among populations of widespread species, and to explore connectivity patterns among Canada's three oceans. Analysis of 1876 specimens, representing 333 provisional species, revealed 40 times more sequence divergence between than within species (16.5% versus 0.38%). Genetic data suggest that one quarter of previously recognized species actually include two or more divergent lineages, indicating that richness in this region is currently underestimated. Few species with a tri-oceanic distribution showed genetic cohesion. Instead, large genetic breaks occur between Pacific and Atlantic-Arctic lineages, suggesting their long-term separation. High connectivity among Arctic and Atlantic regions and low connectivity with the Pacific further supports the conclusion that Canadian polychaetes are partitioned into two distinct faunas.Results of this study confirm that COI sequences are an effective tool for species identification in polychaetes, and suggest that DNA barcoding will aid the recognition of species overlooked by the current taxonomic system. The consistent geographic structuring within presumed widespread species suggests that historical range fragmentation during the Pleistocene ultimately increased Canadian polychaete diversity and that the coastal British Columbia fauna played a minor role in Arctic recolonization following deglaciation. This study highlights the value of DNA barcoding for providing rapid insights into species distributions and biogeographic patterns in understudied groups

The trophic structure of Spongosorites coralliophaga-coral rubble communities at two northeast Atlantic cold water coral reefs

Funding for the JC073 cruise was provided by the Natural Environment Research Council (NERC) UK Ocean Acidification (UKOA) research programme’s Benthic Consortium project (NE/H017305/1 to J Murray Roberts). Funding for analytical costs and field work was provided by the Marine Alliance for Science and Technology Scotland (MASTS) (Biodiversity Grant to Ursula FM Witte, 140 SF10003-10). Georgios Kazanidis was funded by a MASTS PhD scholarship.Peer reviewedPublisher PD

Six pelagic seabird species of the North Atlantic engage in a fly-and-forage strategy during their migratory movements

Funding Information: We thank all the fieldworkers for their hard work collecting data. Funding for this study was provided by the Norwegian Ministry for Climate and the Environment, the Norwegian Ministry of Foreign Affairs and the Norwegian Oil and Gas Association along with 8 oil companies through the SEATRACK project (www. seapop. no/ en/ seatrack). Fieldwork in Norwegian colonies (incl. Svalbard and Jan Mayen) was supported by the SEAPOP program (www.seapop.no, grant no. 192141). The French Polar Institute (IPEV project 330 to O.C.) supported field operation for Kongsfjord kittiwakes. The work on the Isle of May was also supported by the Natural Environment Research Council (Award NE/R016429/1 as part of the UK-SCaPE programme delivering National Capability). We thank Maria Bogdanova for field support and data processing. Finally, we thank 3 anonymous reviewers for their help improving the first version of the manuscript.Peer reviewedPublisher PD