Creation of a Robust Company: A case-study of the Face2Face group

Gjennom denne oppgaven ønsker jeg å belyse muligheter for selskaper å forberede seg på utfordringer tilknyttet nødvendige organisatoriske endringer som en følge av vekst. Når et selskap vokser vil også de administrative behovene vokse. I tjenesteytende selskaper er antall ansatte ofte tett knyttet sammen med selskapets omsetning. Det er selskapets ansatte som står for tjenestene som leveres, dermed er det også disse ansatte som står for generering av inntekter i selskapet. Et tjenesteytende selskap som vokser vil ofte være et selskap som opplever en økt mengde ansatte, samtidig som de opplever en økning i omsetningen. Profittgraden i selskapet er derimot helt avhengig av hvor effektivt selskapet klarer å håndtere denne veksten. Flere ansatte og høyere omsetning betyr ikke automatisk et resultat som viser høyere lønnsomhet. Funnene jeg har gjort i denne oppgaven viser en situasjon i et selskap som ser ut til å ha større fokus på nettopp økt omsetning sammenlignet med lønnsomheten. Kanskje det er feil å si at fokuset ikke er på lønnsomheten, men det virker å være tydelig at selskapets fokus på omsetning og øvrige forhold er i ubalanse. Forhold som ansattes tillitt til ledelse, forståelse for sammenhenger mellom avdelinger, ledelsens syn på behov for kompetanseutvikling internt og mer, kan antyde forhold med rom for vesentlig forbedring. Dette viser flere teorier til at er forhold som kan påvirke effektiviteten i en organisasjon negativt. Spesielt ettersom en organisasjon vokser seg større, der behovet for en mer strukturert og profesjonell linje også vokser seg større. Jeg ønsker å bruke aktuell teori opp mot eksempler fra Face2Face konsernets utvikling, for å få innblikk i utfordringer skapt av vekst og hvordan disse utfordringene kan håndteres eller om mulig unngås. Mine funn i denne avhandlingen indikerer at mange av disse utfordringene kan håndteres ved å endre mentaliteten hos selskapets ansatte og ledere. Det er personene et selskap består av, som utgjør selskapet som en organisasjon og ikke omvendt. Jeg vil forsøke å vise hvordan et selskap kan organisere seg slik at de kan møte enhver utfordring forberedt ved å praktisere Peter M. Senges ”fem disipliner”.With this paper, I wish to highlight possibilities for companies to prepare for the challenges associated with the necessary organizational changes as a result of growth. When a company grows, then the administrative needs also grows. In service-companies the number of employees are often closely linked with the company's revenue. The company's employees are responsible for deliverance of the services the company offers, thus it is also those employees that are creating the revenue in the company. A service company that is growing will often be a company that is experiencing an increasing amount of employees, while also experiencing an increase in turnover with employees. The profit-ratio of the company however, is entirely dependent on how effectively the company is able to handle growth. More staff and higher revenue does not automatically mean higher profitability. My findings in this study shows a situation with a company that seems to have a greater focus on increased sales compared to profitability. Perhaps it is wrong to say that the focus on profitability is absent, but it seems to be clear that the company's focus on sales and other factors are out of balance. Factors like employee-confidence in management, understanding between departments, the management's perception of the need for developing skills internally and more, shows signs of circumstances where there is room for substantial improvement. Several theories refer to factors that may affect the effectiveness of an organization negatively. Especially as an organization grows larger, where the need for a more structured and professional line also grows larger. I want to use current theory in the examples from Face2Face Group's development, to gain insight into the challenges created by growth and how these challenges can be managed or avoided if possible. My findings in this thesis indicate that many of these challenges can be met by changing the mentality of the company's employees and managers. It is the people in a company that makes the company an organization, not vice versa. I will attempt to show how a company can organize themselves to a degree were they are prepared to meet any challenge, this by practicing Peter M. Senges' “five disciplines”.M-E

Comment on "Penetration of Action Potentials During Collision in the Median and Lateral Giant Axons of Invertebrates"

The action potential (AP) is an electrical impulse elicited by depolarization of the neuronal membrane from the resting membrane potential (around -70  mV). It propagates along the axon, allowing for rapid and distant communication. Recently, it was claimed that two APs traveling in opposite direction will pass unhindered through each other (penetrate) upon collision [Gonzalez-Perez et al.Phys. Rev. X 4, 031047 (2014)PRXHAE2160-330810.1103/PhysRevX.4.031047]. We tested this claim under carefully controlled conditions and found that we cannot reproduce penetration. Instead, APs consistently annihilated upon collision. This is consistent with a vast body of literature

South African multinational pharmaceutical organisations : facing change and future challenges in a managed health care environment

The South African health care environment is a two-tier health care delivery system consisting of the public sector and the private sector. The focus of this study is on the private health care sector. Private health care is funded by medical schemes through employer and employee contributions. The private sector is also the most profitable sector for multinational pharmaceutical organisations to market and sell their products within the South African health care environment. The major cost saving initiative by employers and medical schemes in the private health care sector has also been the introduction of managed health care initiatives. The goal of managed health care is to establish a system which delivers value by giving people access to quality and cost-effective healthcare. The new reality of managed health care initiatives are changing the boundaries of the South African pharmaceutical industry. The managed health care wake is overturning the business processes which made the pharmaceutical industry so successful and are rendering obsolete the industry's conventional models of corporate strategy and management systems. In the context of these turbulent changes, pharmaceutical companies are being forced simultaneously to develop new strategic approaches for the future, design new business processes which will link them more firmly to their new customers, and implement the cultural changes neccessary to accomplish the transformation from yesterday's successful pharmaceutical company to tomorrow's customer-led, integrated health care supplier. The way forward lies in three organising concepts. The first is cutomer alignment. The effort of transformation must start with an understanding of how the customer defines the value of the services and/or products offered by the organisation. Everything that follows involves aligning internal processes with external contingencies. The second is sequencing. It is vital to understand not just what needs to happen first in the transformation process, but also what the subsequent steps is and in what order the steps need to be undertaken. The third organising concept is learning. The sequence of interventions that lead to organisational transformation must occur in such a way as to maximize the ability of the organisation to learn: from customers and the marketplace, and from itself.Business ManagementD.B.L

Kognitiv aktiveringsteori om stress og ledermestringstro som mekanismer for stresshåndtering

Denne systematiske kunnskapsoversikten undersøker stress, stressaktivering, stresshåndtering, mestringstro, og ledermestringstro gjennom problemstillingen: «Hvilke sammenhenger er det i tidligere forskning mellom håndtering av stress og troen på egen mestring hos militære ledere: En studie av sammenhengen mellom kognitiv aktiveringsteori om stress og ledermestringstro.» Vi ville øke vår forståelse for hvorfor noen håndterer stressende situasjoner bedre enn andre, og dette som særdeles aktuelt i en profesjon preget av stress, frykt, og usikkerhet. Med bakgrunn i det verdensbildet som har utviklet seg med konvensjonell krig i Europa og en verdensøkonomi preget av mer usikkerhet enn på lenge, ble stress og ledermestringstro i enda større grad aktualisert som tema. Gjennom teoretisk analyse av stressbegrepet, kognitiv aktiveringsteori om stress, mestringstro, og ledermestringstro identifiserte vi seks faktorer for videre analyse: Kognitive prosesser, erfaring, mestringsmekanismer og -stiler, motivasjon, sosial støtte, og overføringsverdi. I oversiktstudien identifiserte vi 20 artikler som på ulike måter undersøkte sammenhenger mellom stress, mestringstro, og ledermestringstro hos militære ledere. Deretter brukte vi de seks nevnte faktorene for å undersøke sammenhengen mellom kognitiv aktiveringsteori om stress og ledermestringstro i teori og artiklene. Både kognitiv aktiveringsteori om stress og ledermestringstro er teorier som forklarer kognitive prosesser for å håndtere egen stressaktivering. Kognitiv aktiveringsteori om stress er en teori som beskriver hvordan positiv respons-utfallsforventning er en moderator for stressaktivering, og at dette i større grad er overførbart til ulike situasjoner da forventningen følger personen og ikke nødvendigvis rollen, ferdigheten, eller situasjonen personen opplever stressaktiveringen i. Ledermestringstro omhandler hovedsakelig det å bygge erfaringer innen rollen som leder, og på denne måten øke egen mestringstro i denne rollen. Ledermestringstro er i mindre grad overførbar til andre domener, situasjoner og arenaer. Egen erfaring, sosial støtte og verdien man tillegger bestemte utfall i møte med ulike situasjoner beskrives i begge teoriene som viktige faktorer som påvirker den kognitive prosessen hvor egen evne til å oppnå et ønsket resultat vurderes. Hvordan man forholder seg til egne emosjoner og responser beskrives i teoriene i form av mestringsmekanismer og -stiler, og viser en sammenheng mellom hva Bandura presenterer i mestringstro, Hannah et al. innen ledermestringstro og det Ursin & Eriksen fremmer i CATS. I sum viser forskning og teori til hvordan ledermestringstro og aktiveringsgrad er med på å predikere prestasjon, sett gjennom Den omvendte U-kurven

Aggravation of fibrin deposition and microthrombus formation within the graft during kidney transplantation

In kidney transplantation, microthrombi and fibrin deposition may lead to local perfusion disorders and subsequently poor initial graft function. Microthrombi are often regarded as donor-derived. However, the incidence, time of development, and potential difference between living donor kidneys (LDK) and deceased donor kidneys(DDK), remains unclear. Two open-needle biopsies, taken at preimplantation and after reperfusion, were obtained from 17 LDK and 28 DDK transplanted between 2005 and 2008. Paraffin-embedded sections were immunohistochemically stained with anti-fibrinogen antibody. Fibrin deposition intensity in peritubular capillaries(PTC) and glomeruli was categorized as negative, weak, moderate or strong and the number of microthrombi/mm(2) was quantified. Reperfusion biopsies showed more fibrin deposition (20% to 100% moderate/strong, p < 0.001) and more microthrombi/mm(2) (0.97 ± 1.12 vs. 0.28 ± 0.53, p < 0.01) than preimplantation biopsies. In addition, more microthrombi/mm(2) (0.38 ± 0.61 vs. 0.09 ± 0.22, p = 0.02) and stronger fibrin intensity in glomeruli (28% vs. 0%, p < 0.01) and PTC (14% vs. 0%, p = 0.02) were observed in preimplantation DDK than LDK biopsies. After reperfusion, microthrombi/mm(2) were comparable (p = 0.23) for LDK (0.09 ± 0.22 to 0.76 ± 0.49, p = 0.03) and DDK (0.38 ± 0.61 to 0.90 ± 1.11, p = 0.07). Upon reperfusion, there is an aggravation of microthrombus formation and fibrin deposition within the graft. The prominent increase of microthrombi in LDK indicates that they are not merely donor-derived

The prognostic effect of KRAS mutations in non-small cell lung carcinoma revisited: A norwegian multicentre study

Background: due to emerging therapeutics targeting KRAS G12C and previous reports with conflicting results regarding the prognostic impact of KRAS and KRAS G12C in non-small cell lung cancer (NSCLC), we aimed to investigate the frequency of KRAS mutations and their associations with clinical characteristics and outcome. Since mutation subtypes have different preferences for downstream pathways, we also aimed to investigate whether there were differences in outcome according to mutation preference for the Raf, PI3K/Akt, or RalGDS/Ral pathways. Methods: retrospectively, clinicopathological data from 1233 stage I–IV non-squamous NSCLC patients with known KRAS status were reviewed. KRAS’ associations with clinical characteristics were analysed. Progression free survival (PFS) and overall survival (OS) were assessed for the following groups: KRAS wild type (wt) versus mutated, KRAS wt versus KRAS G12C versus KRAS non-G12C, among KRAS mutation subtypes and among mutation subtypes grouped according to preference for downstream pathways. Results: a total of 1117 patients were included; 38% had KRAS mutated tumours, 17% had G12C. Among KRAS mutated, G12C was the most frequent mutation in former/current smokers (45%) and G12D in never smokers (46%). There were no significant differences in survival according to KRAS status, G12C status, among KRAS mutation subtypes or mutation preference for downstream pathways. Conclusion: KRAS status or KRAS mutation subtype did not have any significant influence on PFS or OS

The Performances of Three Commercially Available Assays for the Detection of SARS‐CoV‐2 Antibodies at Different Time Points Following SARS‐CoV‐2 Infection

The aim of this study was to evaluate the performances of three commercially available antibody assays for the detection of severe acute respiratory syndrome coronavirus 2 (SARS-CoV-2) antibodies at different time points following SARS-CoV-2 infection. Sera from 536 cases, including 207 SARS-CoV-2 PCR positive, were tested for SARS-CoV-2 antibodies with the Wantai receptor binding domain (RBD) total antibody assay, Liaison S1/S2 IgG assay and Alinity i nucleocapsid IgG assay and compared to a two-step reference ELISA (SARS-CoV-2 RBD IgG and SARS-CoV-2 spike IgG). Diagnostic sensitivity, specificity, predictive values and Cohen’s kappa were calculated for the commercial assays. The assay’s sensitivities varied greatly, from 68.7% to 95.3%, but the specificities remained high (96.9%–99.1%). The three tests showed good performances in sera sampled 31 to 60 days after PCR positivity compared to the reference ELISA. The total antibody test performed better than the IgG tests the first 30 days and the nucleocapsid IgG test showed reduced sensitivity two months or more after PCR positivity. Hence, the test performances at different time points should be taken into consideration in clinical practice and epidemiological studies. Spike or RBD IgG tests are preferable in sera sampled more than two months following SARS-CoV-2 infection.publishedVersio

Lakselusinfestasjon på vill laksefisk langs norskekysten i 2018 - Sluttrapport til Mattilsynet

Overvåkingsprogrammet for lakselus på vill laksefisk (NALO) er i 2018 gjennomført på oppdrag fra Mattilsynet. Det var like stor vekt på utvandrende laksesmolt som i 2017, men økt innsats på sjøørret, med fiske i alle de 13 produksjonsområdene i to runder på to uker. Feltarbeidet i NALO startet 30. april i Sør-Norge og ble avsluttet 12. august i Finnmark. I ca. fire uker ble det utført pelagisk tråling etter utvandrende laksesmolt i henholdsvis; Rogaland, Hardanger, Sognefjorden, Romsdalsfjorden, Trondheimsfjorden og Altafjorden. Grunnet sen smoltutvandring ble tråling i Alta forskjøvet med vel en uke. Ruse/garnfangst av sjøørret ble gjennomført i to perioder på en rekke stasjoner langs hele kysten. Første periode ble gjennomført kort tid etter forventet utvandringstidspunkt for laksesmolt i området, og hadde som mål å kartlegge smittepresset av lakselus i dette tidsrommet. Videre ble periode to gjennomført omtrent en uke etter at første periode ble avsluttet. Det ble i tillegg benyttet vaktbur i en eller flere perioder i flere av de samme fjordsystemene som ble undersøkt med tråling, og i tillegg i ytre Namsenfjord/Vikna. Det er gjort en foreløpig vurdering av effekten på villfisk ved å bruke grensen mer enn 0,1 lus per gram kroppsvekt hos fisken som indikasjon på begynnende negativ fysiologisk effekt. En har benyttet begrepene lite, moderat og mye for å vurdere mengden lakselus registrert på villfisk i de ulike områdene. Resultatene og vurderingene er vist for hvert av de 13 produksjonsområdene.publishedVersio

Sluttrapport til Mattilsynet

Til tross for de bekjempelsestiltakene som er gjennomført mot lakselus i 2012, er infeksjonsnivået på sjøørret høyt, til dels ekstremt høyt, på flere av våre overvåkingslokaliteter i oppdrettsintensive områder fra Hordaland og til Troms (ytre Hardangerfjordsystemet og Herdlafjorden; ytre deler av Sognefjorden; ytre deler av Storfjordsystemet og ytre del av Romsdalsfjordsystemet; ytre deler av Trondheimsfjorden; områdene utenfor Namsenfjorden og i oppdrettsintensive områder av Nordland). Laksesmolten fra våre overvåkingslokaliteter på Vestlandet (Hardangerfjordsystemet og Sognefjordsystemet) er også høyere infisert i 2012 enn de fleste år på 2000-tallet. Laksesmolten som vandret ut av Trondheimsfjorden i 2012 kan ha blitt utsatt for høyt infeksjonspress fordi vi finner svært høye larvepåslag på sjøørreten like utenfor den nasjonale laksefjorden under laksesmoltutvandringen. Det var imidlertid lite lus på laksesmolten innenfor den nasjonale laksefjorden i Trondheimsfjorden. Dette kan indikere at de synkroniserte våravlusningene ikke har greid å holde infeksjonspresset lavt under utvandringen til laksesmolten i slutten av mai og begynnelsen av juni i disse områdene. På andre lokaliteter i Ryfylke, Møre og Romsdal (Storfjord- og Romsdalssystemet), Nord- Trøndelag og Nordland finner vi mindre lus på sjøørreten tidlig i forhold til seinere i sesongen. Dette indikerer at laksesmolten kan ha kommet seg ut av fjordene i disse områdene uten for mye lus, og at de synkroniserte avlusningene har vært mer vellykket. I Troms og Finnmark var infeksjonstrykket fra lakselus på vill sjøørret og sjørøye lavt til moderat og kom seint på sesongen i 2012. Det samme gjelder for indre fjorder og de store nasjonale laksefjordene. Dette indikerer at laksesmolten kan ha kommet seg ut av fjordene i Troms og Finnmark uten for mye lus, og også at de store laksefjordene fungerer etter hensikten. Brakkleggingen av deler av Hardangerfjorden og områder av Nord-Trøndelag (MTs soneforskrift) synes totalt sett ikke å ha hatt tilstrekkelig effekt, fordi redusert infeksjonspress i brakklagte områder synes oppveid av betydelig økt infeksjonspress i ikke-brakklagte områder. Alt i alt har lakselusinfeksjonen forverret seg fra 2011 til 2012 i mange oppdrettsintensive områder langs store deler av norskekysten. Det er lite i vårt datamateriale som tyder på at lakselusinfeksjonen på vill laksefisk er blitt forbedret fra 2010 og til 2012. Tvert imot synes infeksjonspresset på vill laksefisk å ha økt langs hele kysten fra Hordaland og til Troms de siste årene. Vi mener at det er sannsynlig at lakselus har bestandsreduserende effekt på sjøørret langs store deler av norskekysten, men også på laksesmolt i enkelte områder. Denne foreløpige vurderingen er foretatt med utgangspunkt i Havforskningsinstituttets forslag til førstegenerasjons indikatorer og grenseverdier for bl.a. lakselus (Taranger m.fl. 2012) til operasjonaliseringen av framtidige mål i ”Strategi for en miljømessig bærekraftig havbruksnæring” (Anon. 2009)

Effekten av nasjonale laksefjorder på risikoen for lakselusinfestasjon hos vill laksefisk langs norskekysten - Sluttrapportering av ordningen med nasjonale laksefjorder

I 2007 ble 29 nasjonale laksefjorder opprettet. Disse er ment å gi et utvalg av de viktigste laksebestandene i Norge en særlig beskyttelse, inkludert mot oppdrettsvirksomhet i nærliggende fjord og kystområder. En statistisk analyse av data innsamlet i perioden 2004-2010 viste at lusepåslaget på vill sjøørret langs norskekysten ble påvirket av luseproduksjon fra oppdrett, saltholdighet, fiskestørrelse, år og periode. Imidlertid viste også analysene at en stor andel av variasjonen ikke kunne forklares med gjeldende datamateriale og gjeldende analyser. Etter en evaluering av metodene ble derfor overvåkingen omstrukturert for å øke antall fisk fanget, økt kvalitet på innsamlingen, bedre dekning i tid og rom, samt at bruk av modeller ble inkorporert. Modellen som brukes i denne rapporten har hatt voldsom utvikling de siste årene, både på grunn av økt regnekraft, men kanskje spesielt etter 2011 da NorKyst 800 ble tilgjengelig for hele landet. Etterhvert har også innføringen av det nye Trafikklyssystemet ført til et betydelig utviklingsarbeid i forhold til spredningsmodelleringen og anvendelsen av resultatene fra denne, hvor Havforskningsinstituttet i 2017 produserer ukentlig estimat for mengden og fordelingen av lakseluskopepoditter fra operative oppdrettsanlegg i hele landet. I denne rapporten er effekten av lakselus fra oppdrettsanlegg vurdert for både sjøørret og utvandrende postsmolt av laks. For sjøørret har vi brukt overvåkingsdata for å sammenholde infestasjonen på ruse og garnfanget sjøørret med avstand til nærmeste oppdrettsanlegg, vi har vurdert i hvilken grad sjøørret i de ulike fjordene er influert av oppdrettsanlegg liggende utenfor fjorden. For utvandrende postsmolt laks har vi brukt en koblet hydrodynamisk-biologisk modell for å vurdere driften av lakselus inn i de ulike fjordene, og til sist har vi brukt en nyutviklet smoltmodell for å beregne dødelighet på utvandrende postsmolt laks som vandrer ut fra nasjonale laksevassdrag. Ut ifra dette har vi vurdert om de nasjonale laksefjordene har medført et generelt bedre vern av vill laksefisk. I en statistisk analyse av i hvilken grad antall lakselus på vill sjøørret/sjørøye i nasjonale laksefjorder ble påvirket av avstand til nærliggende oppdrettsanlegg, ble det funnet en sammenheng mellom lus på vill sjøørret og daglig produksjon av lakseluslarver i oppdrettsanlegg som er opptil 30 km fra fangstlokaliteten for årene 2008-2012. Disse analysene ble senere utvidet til å inkludere effekten av temperatur. Konklusjonen fra disse analysene var at store laksefjorder virket etter hensikten i den betydning at det var mindre lus på sjøørret/sjørøye i de største nasjonale laksefjordene enn i de mindre laksefjordene. Årsaken til dette var blant annet avstanden til nærmeste oppdrettsanlegg. I sluttrapporten har vi vurdert dataene innsamlet i etterkant av denne analysen, dvs. inkludert årene 2013-2017, og selv om vi ikke har reanalysert disse dataene, peker de i samme retning. I midtveisevalueringen ble det vist til at det som er styrende for transport av lakselus inn i en fjord ikke primært er avstanden til anleggene, men om vannstrømmene transportere lus fra anlegg og til laksefjordene. For å vurdere dette har vi benyttet en koblet hydrodynamisk-biologisk modell for å vurdere transport av lakselus inn i de nasjonale laksefjordene. Da disse metodene er nyutviklet, samtidig som modellene er forbedret, bruker vi bare de siste årene i tidsserien til disse analysene. De nasjonale laksefjordene varierer mye i størrelse, beliggenhet og breddegrad. I tillegg varierer det om de ligger i indre fjord eller ytre kyststrøk, samtidig som også mengde oppdrettsaktivitet både utenfor og innenfor de ulike verneområdene varierer. Modellert tetthet av lakselus i og rundt de nasjonale laksefjordene viser at fjordene, som ser ut til å virke etter hensikten, har noen fellestrekk. Det er formålstjenlig at laksefjorden utgjør en vesentlig del av utvandringsruten til vill laksefisk, og det er fordelaktig at det ikke er stor oppdrettsvirksomhet oppstrøms for laksefjorden. Nasjonale laksefjorder som bare er fjordarmer et stykke inne i et fjordsystem og der smoltutvandringsruten går gjennom områder med mye oppdrettsaktivitet, har sannsynligvis liten effekt på dødeligheten til utvandrende postsmolt laks. Effekten av de små nasjonale laksefjordene ser ut til å være sterkt avhengig av produksjonsmønsteret i oppdrettsnæringen i nærområdet, og infeksjonspresset i de små verneområdene ser ut til å sammenfalle med produksjonsintensiteten i området. Dette betyr at lavt infeksjonsnivå hos lokal sjøørret og sannsynligvis også hos laksesmolt, ikke kan bli tatt for gitt i slike områder. Dette er vist både for Etnefjorden i Hardangerfjordsystemet og Ørstafjorden i Storfjordsystemet. Det er også slik at de fjordene hvor den nasjonale laksefjorden går helt ut til kysten virker bedre enn fjordene med en delvis beskyttelse (Sognefjorden vs. Trondheimsfjorden), da risikoen for å få strømmer som transporterer lus langt innover fjorden er større.publishedVersio