«Basically, I am here to help you»: Police conversation interventions in the prevention of radicalisation and violent extremism as a pastoral technique of power

AbstractI denne artikkelen undersøkes bekymringssamtalen, som ofte blir omtalt som et sentralt verktøy i norske myndigheters arbeid med å forebygge radikalisering og voldelig ekstremisme. Slike samtaler blir gjennomført med personer som er antatt å være i risiko for radikalisering. Hensikten er å innhente informasjon, korrigere atferd, identifisere behov for hjelp, samt å tilby hjelp dersom det trengs. Inspirert av Foucault og hans tenkning om pastoralmakt analyserer vi bekymringssamtalen som myndighetsutøvelse, der til dels motstridende agendaer – av statlig kontroll og statlig omsorg – kommer sammen i det som konseptualiseres som «bekymring». Videre argumenterer vi for at bekymringssamtalen eksemplifiserer og synliggjør mer overordnede dilemmaer og konflikter i myndighetenes forebyggingsinnsats på dette feltet, hvor bekymring gir mening og legitimitet til det vi ser som en problematisk sammenstilling av omsorgs- og kontrolltiltak og av sosialpolitiske og sikkerhetspolitiske agendaer.AbstractIn this article we set our sights on what is often referred to as a key instrument for countering violent extremism in Norway, the conversation of concern [Bekymringssamtale in Norwegian], usually referred to in English as the police conversation intervention. The conversation is conducted with individuals assumed to be at risk of radicalisation with the aim of obtaining information, modifying behaviour, identifying any needs for help, and offering help if needed. We argue that this intervention clearly demonstrates certain dilemmas and conflicts inherent in the Norwegian Government’s recent policies on counter-extremism, where the concept of «concern» [bekymring] encompasses control and care, and includes agendas related to security and welfare, respectively. Applying a Foucauldian conceptual framework, we analyse the conversation of concern as a technique of pastoral power in which conflicting agendas interact in problematic ways, and the exercising of state power and control is neutralised through a notion of a general common good; «concern»

Mental Health of Refugee and Non-refugee Migrant Young People in European Secondary Education : The Role of Family Separation, Daily Material Stress and Perceived Discrimination in Resettlement

While scholarly literature indicates that both refugee and non-refugee migrant young people display increased levels of psychosocial vulnerability, studies comparing the mental health of the two groups remain scarce. This study aims to further the existing evidence by examining refugee and non-refugee migrants’ mental health, in relation to their migration history and resettlement conditions. The mental health of 883 refugee and 483 non-refugee migrants (mean age 15.41, range 11-24, 45.9% girls, average length of stay in the host country 3.75 years) in five European countries was studied in their relation to family separation, daily material stress and perceived discrimination in resettlement. All participants reported high levels of post-traumatic stress symptoms. Family separation predicted post-trauma and internalizing behavioral difficulties only in refugees. Daily material stress related to lower levels of overall well-being in all participants, and higher levels of internalizing and externalizing behavioral difficulties in refugees. Perceived discrimination was associated with increased levels of mental health problems for refugees and non-refugee migrants. The relationship between perceived discrimination and post-traumatic stress symptoms in non-refugee migrants, together with the high levels of post-traumatic stress symptoms in this subsample, raises important questions on the nature of trauma exposure in non-refugee migrants, as well as the ways in which experiences of discrimination may interact with other traumatic stressors in predicting mental health.acceptedVersionPeer reviewe

Migrant Students’ Sense of Belonging and the Covid‐19 Pandemic: Implications for Educational Inclusion

This article investigates school belonging among migrant students and how this changed during the Covid‐19 pandemic. Drawing on quantitative data gathered from 751 migrant students in secondary schools in six European countries (Belgium, Denmark, Finland, Norway, Sweden, and the UK), we examined the impact of Covid‐19 school closures, social support, and post‐traumatic stress symptoms on changes in school belonging. Linear regression showed a non‐significant decrease in school belonging, and none of the studied variables had a significant effect on this change in our whole sample. However, sensitivity analysis on a subsample from three countries (Denmark, Finland, and the UK) showed a small but significant negative effect of increasing post‐traumatic stress symptoms on school belonging during Covid‐19 school closures. Given that scholarship on school belonging during Covid‐19 is emergent, this study delineates some key areas for future research on the relationship between wellbeing, school belonging, and inclusion.</p

Menn skaper rom for foreldreskap og familie : farskapets betingelser i en heteronormativ kultur

Det overordnede målet for denne avhandlingen har vært å studere hvordan fedre skaper, eventuelt gjenskaper, en sosial og symbolsk orden knyttet til foreldreskap og familie når de ikke har det heteroseksuelle parforholdet som ramme for foreldreskapet. Hvilke praksiser er det særlig de legger vekt på for å skape et innhold til foreldreskapet og et rom for familien? Bakgrunnen for å studere dette er en interesse for å undersøke hva de normative idealer som er knyttet til familie og foreldreskap bygger på. I vår kultur har de heteroseksuelle relasjonene mellom mann og kvinne og deres felles barn blitt ansett som naturlige, og de har inntatt en ideologisk og normativt dominerende stilling. Denne undersøkelsen har tatt sikte på å avdekke hvordan disse dominerende idealene, som her har betegnelsen heteronormativitet, også fungerer strukturerende for dem som ikke har denne samlivsformen som ramme for foreldreskapet. For å avdekke dette, analyseres aktørenes handlinger med utgangspunkt i de rom de skaper for familie og foreldreskap. Innebygget i begrepet ”rom” ligger en forståelse av at all sosial handling konstitueres romlig. Dette innebærer at familie og foreldreskap konstitueres ved hjelp av fysiske rom som for eksempel hjemmet, men også av de sosiale rom knyttet til hvem som befolker det, så vel som ved hjelp av mentale rom som skapes rundt dem vi anser hører til i vår familie. Dette innebærer at det rom som representerer rammen for familien ikke nødvendigvis har hjemmet som yttergrense, men når sosiale relasjoner som familie og foreldreskap konstitueres, skjer dette romlig. Ikke alle personer som vi har et nært forhold til forstås som tilhørende vår familie. Vår måte å skape orden i tilværelse på er derfor knyttet til etableringen og produksjonen av ulike rom som gir plass for ulike sosiale relasjoner. For å undersøke hvordan menn skaper rom for foreldreskap har jeg valgt ut to grupper av menn. Den første gruppen er heteroseksuelle menn som har hovedomsorgen for barn etter en skilsmisse (heterofedre). Den andre er homoseksuelle menn som har fått barn sammen med et lesbisk par (homsefedre). Ingen av informantene har parforholdet som ramme for foreldreskapet. Med dette bryter deres livssituasjon med de sosialt ordnende prosesser vår kultur bygger på i forhold til å skape rom for familie og foreldreskap. Innbyrdes er disse to gruppene av menn forskjellige. Mens heterofedrene har brutt opp fra et heteroseksuelt parforhold og overtatt hovedomsorgen for barna, har homsefedrene fått barn gjennom å være donorer for et lesbisk par i en relasjon der de som fedre er én av barnets tre foreldre. Undersøkelsen baserer seg på kvalitative intervjuer med i alt 17 menn. Homse- og heterofedrene har et felles utgangspunkt. De bryter begge med en tradisjonell norm om hvordan familie og foreldreskap skal formes, men gjennom den måten fedrene organiserer omsorgen for barna på, søker de å bøte på dette bruddet. Begge de to gruppene av fedre argumenterer med at de til tross for bruddet med normen skaper en fullverdig oppvekst for barn gjennom den måten de tar hensyn til barna og tilrettelegger deres oppvekst på. Når parforholdet ikke kan være et felles orienteringspunkt for familie og oppvekst, er det deres posisjon som fedre som setter foreldreskapet i sentrum for deres oppmerksomhet. Det som skiller de to utvalgene fra hverandre, er derimot den måten de organiserer foreldreskapet på. For heterofedrene blir hjemmet det sentrale rom for å skape familie og foreldreskap. Deres omsorg og ansvar for deres egne barn knytter dem tettere til foreldrerollen, og nå både som ”mor” og ”far”. Renhold, orden og matlaging blir den ”tykke teksten” i intervjuene, og i liten grad legges det vekt på mer tradisjonelle maskuline representasjoner av kjønn. Gjennom arbeidet i hjemmet, men også gjennom å underkommunisere den tidligere ektefellens betydning for barnas oppvekst, skaper deres nye posisjon i hjemmet et fullverdig hjem, og da med dem selv i begge posisjoner, de er både ”mor” og ”far”. Dermed ”skriver” de sin tidligere ektefelle ut av hjemmet gjennom å overta hennes oppgaver. Den måten de organiserer hjemmet på, bidrar til å avvikle det rom som de tidligere i fellesskap hadde skapt som par innenfor rammen av hjemmet. Likevel kan ikke mor være helt utestengt fra fedrenes liv så lenge de har ansvaret for felles barn. Det felles ansvaret krever et foreldresamarbeid som fedrene langt på vei søker å redusere betydningen av gjennom å nøytralisere innholdet av samarbeidet. Det skjer ved hjelp av at foreldrene i liten grad møtes ansikt til ansikt, aldri i hverandres hjem, de kontaktes oftere gjennom telefon eller på steder utenfor hjemmet. Med dette etablerer de et samarbeid på nøytral grunn, og skaper en nøytral sone mellom to hjem, og med det en buffer mot parforholdet som tidligere var foreldresamarbeidets utgangspunkt. Samlivsbruddet representerer et brudd med en heteronormativ orden, men denne orden gjenskapes av fedrene innenfor rammen av hjemmet, og da med dem selv i en dobbel posisjon. Hjemmet blir med dette rommet for deres familie, og representerer på samme tid grensen mot dem som ikke hører til i deres familie, nemlig den tidligere ektefellen og hennes slekt. Skilsmissen innebærer at fedrene søker å avvikle slektsrelasjonene de har til ektefellens slekt, og knytter seg i stedet tettere opp til sin egen slekt. Rommet som skaper rammen for deres familie, bygger på den ene siden på hjem og barn og på den andre siden på familie i betydningen slekt, nemlig deres egen biologiske slekt. Homsefedrene har et annet utgangspunkt. De blir fedre på bakgrunn av å være donorer til barna til et annet foreldrepar, nemlig de lesbiske mødrene. Fedrene har vanlig samvær med barna, og barnas oppvekst skjer derfor i hovedsak hos mødrene. Når parforholdet i utgangspunktet ikke er rammen for foreldreskapet, og når disse fedrenes hjem ikke kan ha en så sentral plass for barnas oppvekst, er det, til forskjell fra tilfellet med heterofedrene, i større grad samarbeidet om barna som skaper rammen for foreldreskapet. Riktignok er hjemmet som rom også her viktig for fedrenes identitet som far, men på grunn av det tette foreldresamarbeidet kan ikke hjemmet ha en tilsvarende dominerende posisjon som for heterofedrene. Et sentralt premiss for foreldreskapet er nemlig at det rom som skal skape rammen for barnas oppvekst, skal være mest mulig likt uavhengig av hvor barna oppholder seg. Dette blir ivaretatt gjennom at standarder og regler knyttet til oppdragelse, matstell, leggetider etc. er mest mulig like og blir tett koordinert mellom de tre foreldrene. Foreldresamarbeidet blir dermed det sentrale rom for konstruksjonen av denne familien. Dette skaper et problem for fedrene. Tradisjonelt er hjemmet stedet hvor foreldre skal kunne utvikle sitt individuelle foreldreskap, mens her blir samarbeidet mellom ulike hjem i større grad orienteringspunktet. Deres autonomi som fedre innenfor hjemmets fire vegger blir av den grunn derfor noe begrenset. Utfordringene fedrene står overfor har dermed å gjøre med spørsmålet om hva som skal representere deres sentrale orienteringspunkt for omsorgen for egne barn når foreldreskapet er bygget over to rom, foreldresamarbeidet og deres eget hjem. Når ekteskapet eller parforholdet ikke representerer inngangen til å stifte familie, er det her barna som legger grunnlaget for å knytte de biologiske og de ikkebiologiske foreldrene sammen som slekt. Tradisjonelt er det parforholdet som skaper rammen for et felles rom for familie og slektskap, men i dette tilfellet er det deres felles forhold til barna, som etableres med utgangspunkt i barnedåpen/navnefesten, som skaper dette rommet. Tre ulike rom gir innholdet til denne ”familiens” hverdagsliv; hjem, foreldreskap og slektskap. Gjennom samarbeidet om barna blir ulike foreldreskap, lokalisert i ulike hjem, samordnet, men de søker også å holde dem fra hverandre gjennom at de også har ulike hjem til å realisere foreldreskapene sine i. På denne måten blir det derfor også plass til foreldrenes individuelle familieliv. For begge gruppene av informanter representerer heteronormativitet et grunnleggende premiss for foreldreskapet. Heterofedrene gjenskaper, med utgangspunkt i hjemmet, en heteronormativ orden etter skilsmissen gjennom både å kunne ”fedre” og ”mødre”. Homsefedrene blir knyttet til en heteronormativ orden gjennom ønsket om å få barn. På den ene siden destabiliserer homsefedrene en slik orden gjennom at barna blir unnfanget utenfor parforholdet. På den andre siden stabiliseres denne orden gjennom de nære bånd som etableres idet aktørene søker å utvikle et gjensidig foreldreskap mellom tre foreldre. Felles for de to informantgruppene er barnas sentrale posisjon. Det er barna som gir næring til og skaper et innhold til det fedrene definerer som familie. Hensynet til barna er i sentrum for fedrenes begrunnelser for å skape rom for familie, og det er gjennom den måten de er nærværende i forhold til sine barn på at de også høster legitimitet i forhold til den familieformen de har valgt. Den måten informantene etablerer og får aksept for sine foreldreskap på vokser fram som en konsekvens av betydelige samfunnsendringer på dette området. Vi ser en økende andel kvinner som arbeider full tid, økt likestilling mellom kvinner og menn i omsorgen for barn, et økende antall samlivsbrudd og med det framvekst av nye familieformer, en økt individualisering og en ideologisk styrking av individets stilling på en rekke samfunnsområder. Disse fenomenene representerer noen sentrale tendenser i denne samfunnsendringen som også får betydning for hvordan fedrene her kan argumentere. Selv om parforholdet har en dominerende stilling i vår kultur, bidrar disse nye endringene til at den tradisjonelle komplementære alliansen mellom kvinner og menn som den eneste institusjonelle rammen for familie og foreldreskap er kommet mer i bakgrunnen. Individet er også som forelder i et mer ”likestilt” samfunn blitt skjøvet mer i forgrunnen. En konsekvens av dette er at foreldrenes individuelle forhold til sine barn, som mor eller far, i økende grad er kommet i fokus. Jeg argumenterer i avslutningskapitlet for at det kritiske punktet for barns oppvekst ikke lenger dreier seg om hvorvidt foreldrene lever sammen i en familie, men om hvorvidt de er i stand til å ivareta omsorgen for barna uavhengig av samlivsstatus. Med en slik utvikling, at foreldreskapet kommer i forgrunnen, blir spørsmålet om det er kvinner eller menn som ivaretar omsorgen for barn eller om de er homoseksuelle eller heteroseksuelle noe som i økende grad blir underordnet. En konsekvens av dette, fra samfunnets side, blir en økt interesse i retning av å regulere foreldreskapet, mens den tradisjonelle måten å regulere foreldreskapet på, gjennom ekteskapet og parforholdet, skyves mer i bakgrunnen. Parforholdet kommer med dette i bakgrunnen, mens relasjonen mellom foreldre og barn i økende grad trer i forgrunnen. Det er også dette fedrene i denne avhandlingen kaster lys på gjennom den måten de argumenterer for sitt foreldreskap og familieliv på, med utgangspunkt i hvordan de tar hensyn til barna. Det er i denne sammenhengen vi ser at den heteronormative rammen for familie og foreldreskap i vår samtid endres. Parforholdet representerer ikke den eneste byggesteinen. I stedet har foreldrenes individuelle forhold til sine barn inntatt en mer dominerende stilling. Det er barna som sikrer kontinuiteten i familielivet, uavhengig av om foreldrene lever sammen eller ikke. Og det er gjennom barna at den heteronormative rammen for familie og foreldreskap blir videreført, da ikke bare bygget over parforhold og ekteskap, men med foreldreskapet som et bærende element for den måten vi sosialt konstruerer familie- og hverdagsliv på

Mental health in adult refugees from Syria resettled in Norway between 2015 and 2017: a nationwide, questionnaire-based, cross-sectional prevalence study

Background: The number of forcibly displaced people globally has never been higher, with refugees from Syria constituting the largest displaced population worldwide. Many studies have documented elevated levels of mental health problems in refugee populations, though prevalence estimates of common mental disorders vary considerably between studies, explained both by methodological and contextual factors. Objective: Using questionnaire-based screening checklists to approximate the prevalence of and investigate risk factors for post-traumatic stress disorder (PTSD), anxiety and depression among adult refugees from Syria resettled in Norway and to compare estimates with a sister-study in Sweden. Method: Cross-sectional survey of a randomly selected sample from the National Population Register in Norway of adult refugees from Syria who were granted residency rights in Norway between 2015 and 2017 (Nsample = 9,990; nrespondents = 902). Above-threshold scores on the Harvard Trauma Questionnaire (HTQ) and Hopkins Symptoms Checklist (HSCL-25) defined caseness for PTSD (HTQ>2.06); anxiety (HSCLanxitey>1.75); and depression (HSCLdepression>1.80). Results: Weighted, checklist-positive prevalence estimates for PTSD, anxiety and depression were 29.7% (25.4%-34.4%), 30.1% (25.7%-34.9%), and 45.2% (40.6%-49.8%), respectively. Cumulative exposure to potentially traumatic experiences before or during flight was a clear risk factor for all outcomes, and female gender was a risk factor for anxiety and depression, though only in adjusted analyses. The choice of HTQ cut-off to define PTSD caseness (2.5 vs. 2.06) had a notable effect on prevalence estimates. Conclusion: In line with prior evidence, the present study suggests adult refugees from Syria resettled in Norway have higher rates of anxiety and depression and markedly higher rates of PTSD compared to general, non-refugee populations, and that this is clearly linked to past traumatic experiences. Prevalence estimates were highly consistent with estimates from the sister-study in Sweden, which used almost identical methodology. Findings underline the importance of screening for and intervening on mental health problems in newly arrived refugees

Mental Health of Refugee and Non-refugee Migrant Young People in European Secondary Education : The Role of Family Separation, Daily Material Stress and Perceived Discrimination in Resettlement.

While scholarly literature indicates that both refugee and non-refugee migrant young people display increased levels of psychosocial vulnerability, studies comparing the mental health of the two groups remain scarce. This study aims to further the existing evidence by examining refugee and non-refugee migrants' mental health, in relation to their migration history and resettlement conditions. The mental health of 883 refugee and 483 non-refugee migrants (mean age 15.41, range 11-24, 45.9% girls, average length of stay in the host country 3.75 years) in five European countries was studied in their relation to family separation, daily material stress and perceived discrimination in resettlement. All participants reported high levels of post-traumatic stress symptoms. Family separation predicted post-trauma and internalizing behavioral difficulties only in refugees. Daily material stress related to lower levels of overall well-being in all participants, and higher levels of internalizing and externalizing behavioral difficulties in refugees. Perceived discrimination was associated with increased levels of mental health problems for refugees and non-refugee migrants. The relationship between perceived discrimination and post-traumatic stress symptoms in non-refugee migrants, together with the high levels of post-traumatic stress symptoms in this subsample, raises important questions on the nature of trauma exposure in non-refugee migrants, as well as the ways in which experiences of discrimination may interact with other traumatic stressors in predicting mental health

School-based Psychosocial Interventions’ Effectiveness in Strengthening Refugee and Migrant Adolescents’ Mental Health, Resilience, and Social Relations: A Four-country Cluster Randomized Study

School-based psychosocial interventions are increasingly put forward as a way to support young refugees’ and migrants’ well-being and mental health in resettlement. However, the evidence on these interventions’ effectiveness remains scarce and scholars denounce particular gaps in the evidence to date, pointing to a lack of large-scale, controlled studies and studies including social outcome measures. This cluster randomized study aims to strengthen the evidence base on school-based psychosocial interventions for refugee and migrant youth by assessing the effect of two interventions, Classroom Drama and Welcome to School, on youth’s mental health, resilience, and social relations in Belgium, Denmark, Norway, and the United Kingdom. Multilevel analyses were conducted separately for the two interventions (Classroom Drama, n = 307, ages 11-19; Welcome to School, n = 251, ages 11-23), using separate no-treatment control groups. Our analyses indicated a significant main, positive effect of Classroom Drama on perceived family support, and an effect on perceived support from friends that was moderated by country: in the United Kingdom, the intervention group reported an increase in perceived friend support, whereas the control group reported a decrease. Furthermore, baseline resilience moderated the effect of the Classroom Drama intervention on behavioral difficulties and well-being. No effects of Welcome to School on any of the outcome variables were found. Overall, this study provides novel, nuanced evidence on school-based psychosocial interventions for refugee and migrant adolescents

Psychometric properties of the Children's Revised Impact of Event Scale (CRIES-8) among refugee adolescents from Afghanistan, Syria, and Somalia

Background: High levels of post-traumatic stress are well documented among refugees. Yet, refugee adolescents display high heterogeneity in their type of trauma and symptom levels. Objective: Following the recurrent plea for validated trauma screening tools, this study investigated the psychometric properties of the Children’s Revised Impact of Event Scale (CRIES-8) among refugee adolescents from Afghanistan (n = 148), Syria (n = 234), and Somalia (n = 175) living in Europe. Method: The model fit for the confirmatory factor structures was tested, as well as measurement invariance between the three groups. The robustness of results was evaluated by testing measurement invariance between recently arrived and settled adolescents, and between different response labelling options. Reliability (α, ω, and ordinal α), criterion validity, and prevalence estimates were calculated. Results: The intrusion subscale showed a better stable model fit than the avoidance subscale, but the two-factor structure was mainly supported. Configural measurement invariance was achieved between Afghan and Somali adolescents, and strong measurement invariance between Syrian and Somali adolescents. The results were robust considering the time living in the host country and response labelling styles. Reliability was low among Afghan and Syrian adolescents (.717−.856), whereas it was higher among Somali adolescents (.831−.887). The total score had medium-sized correlations with emotional problems (.303−.418) and low correlations with hyperactivity (.077−.155). There were statistically significant differences in symptom prevalence: Afghan adolescents had higher prevalence (55.5%) than Syrian (42.8%) and Somali (37%) adolescents, and unaccompanied refugee minors had higher symptom prevalence (63.5%) than accompanied adolescents (40.7%). Conclusions: This study mostly supports the use of the CRIES-8 among adolescents from Afghanistan, Syria, and Somalia, and even comparative analyses of group means. Variation in reliability estimates, however, makes diagnostic predictions difficult, as the risk of misclassification is high.Antecedentes: Niveles altos de estrés postraumático en refugiados están bien documentados. Sin embargo, los adolescentes refugiados muestran una alta heterogeneidad en el tipo de trauma y sus niveles de sintomatología. Objetivo: Siguiendo la petición recurrente de herramientas validadas para pesquisa de trauma, este estudio investigó las propiedades psicométricas de la Escala Revisada del Impacto de Eventos en Niños (CRIES-8 por sus siglas en inglés) en adolescentes refugiados de Afganistán (n = 148), Siria (n = 234) y Somalia (n = 175) que viven en Europa. Método: Se probó el ajuste del modelo para las estructuras factoriales confirmatorias, así como la invarianza de medición entre los tres grupos. La solidez de los resultados también se evaluó probando la invarianza de medición entre adolescentes recién llegados y los ya establecidos, y entre las diferentes opciones de respuestas etiquetadas. Se calculó la confiabilidad (α, ω y α ordinal), la validez de criterio y las estimaciones de prevalencia. Resultados: La subescala de intrusión mostró un mejor ajuste estable del modelo que la subescala de evitación, pero la estructura de dos factores fue principalmente respaldada. Se logró una invarianza de medición configural entre adolescentes afganos y somalíes, y una fuerte invarianza de medición entre adolescentes sirios y somalíes. Los resultados fueron robustos considerando el tiempo vivido en el país anfitrión y los estilos de respuestas etiquetadas. La confiabilidad fue baja entre los adolescentes afganos y sirios (.717–.856), mientras que fue mayor entre los adolescentes somalíes (.831–.887). La puntuación total tuvo correlaciones de tamaño mediano con problemas emocionales (.303–.418) y correlaciones bajas con hiperactividad (.077–.155). Hubo diferencias estadísticamente significativas en la prevalencia de los síntomas: los adolescentes afganos tuvieron una alta prevalencia (55.5%) en comparación con los adolescentes sirios (42.8%) y somalíes (37%), y los refugiados menores de edad no acompañados (URMs por sus siglas en inglés) (63.5%) en comparación con los adolescentes acompañados (40.7%). Conclusiones: Este estudio respaldó mayoritariamente el uso de la CRIES-8 en adolescentes de Afganistán, Siria y Somalia, e incluso el análisis comparativo de medias grupales. Sin embargo, la variación en las estimaciones de confiabilidad dificulta las predicciones diagnósticas, ya que el riesgo de clasificación errónea es alto