Material from harvested Svalbard reindeer: evaluation of the material, the data and their areas of application for research and management

This report evaluates biological material from reindeer harvested in Svalbard and discusses application areas for research and management. A collection of lower jaws located at the University of Oslo (UiO) covers most of the period 1984–2009. Some material is, however, currently missing from the collection. The available samples have been analysed for jaw length and age (based on tooth set and counts of cementum annuli) by the Norwegian Institute for Nature Research (NINA). A subset of the material has also been analysed previously (by different personnel) for molar height and dressed weight. The hunting material has broad applicability for research and management and represents an important resource for studying jaw lengths (i.e. body growth) in relation to climate, population density, hunting area, and sex and age structure of the harvested population. Based on preliminary analyses, there is clear variation between subpopulations and also clear climate signals in body growth. Though limited by a smaller sample size, similar information can be obtained from molar heights (e.g. tooth wear variation with sex, age, and climate) and dressed weights. Furthermore, the hunting statistics reflect spatiotemporal variation in sex-age distribution (of harvested animals) that could be of great interest for the management of this species on Svalbard. A standardised procedure for collection and handling of the material, including continuous sample analysis, is highly recommended

Does availability of resources influence grazing strategies in female Svalbard reindeer?

Foraging strategies and range use in wild female Svalbard reindeer (Rangifer tarandus platyrhynchus) were studied in two areas where the historical grazing pressure differed. We mapped vegetation where the reindeer were seen grazing, and related forage availability to characteristics such as home range size, activity budgets and reproductive status. There were significant differences in quantity of forage available between the two areas and the utilization of vegetation types differed between the sites. However, we found no difference in home range size between the two sites, and individual home range sizes were not related to forage quantity, possibly a result of a skewed and small sample size. Even though significant differences in availability of plant species and groups were found, no variation in home range size was found between reproductive and non-reproductive females on Brøggerhalvøya. Neither did we find any differences between areas or between reproductive groups within or between areas in how female reindeer allocated use of time, or in number of steps taken. However, a significant three way interaction indicated that some variance existed between reproductive groups within or between areas, but we do not conclude that this indicate different grazing strategies. Thus, even though variation in the duration of previous grazing has evidently resulted in rather different foraging conditions in our two areas, we detected no differences in present-day foraging behaviour. Thus, our analyses suggest no relationship or feedback between past grazing and current foraging behaviour in these reindeer

Estimation of the parameters of fish stock dynamics from catch-at-age data and indices of abundance: can natural and fishing mortality be separated?

Models for fluctuations in size of fish stocks must include parameters that describe expected dynamics, as well as stochastic influences. In addition, reliable population projections also require assessments about the uncertainties in estimates of vital parameters. Here we develop an age-structured model of population dynamics based on catch-at-age data and indices of abundance in which the natural and fishing mortality are separated in a Bayesian state-space model. Markov chain Monte Carlo methods are used to fit the model to the data. The model is fitted to a data set of 19 years for Northeast Arctic cod (Gadus morhua). By simulations of the fitted model we show that the model captures the dynamical pattern of natural mortality adequately, whereas the absolute size of natural mortality is difficult to estimate. Access to long time series of high-quality data are necessary for obtaining precise estimates of all the parameters in the model, but some parameters cannot be estimated without including some prior information. Nevertheless, our model demonstrates that temporal variability in natural mortality strongly affects perceived variability in stock sizes. Thus, using estimation procedures that neglect temporal fluctuations in natural mortality may therefore give biased estimates of fluctuations in fish stock sizes

Habituation to humans in a predator-free wild ungulate

Arctic caribou and reindeer face an increase in human activity, tourism and infrastructure, which impact may depend on the potential for habituation. Habituation to nonlethal human disturbance in wild animals depends on their risk perception and is therefore hard to separate from effects of predation and hunting pressure. Having evolved under strong isolation with negligible predation and only recent (and local) hunting, the high-Arctic wild Svalbard reindeer represent an adequate model system for studies of habituation to humans. Here, we test for habituation by repeatedly provoking 739 flight responses in 29 radio-collared females throughout two summers in a nonhunted population where human activity level decreases with the distance to a small settlement (Ny-Ålesund). Following provocation by an approaching human on foot, reindeer escape distance (ED) before resuming normal activity ranged from 5 to 500 m and was highly variable among individuals (individual median ED = 23–100 m). Controlling for the effects of individual, observer, terrain ruggedness (positive effect) and having a calf (positive effect), ED increased with distance to Ny-Ålesund [from 32 to 57 m (w/o calf) and 38 to 70 m (with calf) across ~1 to 24 km distance to Ny-Ålesund]. ED also decreased with approach number during the two-month-long summer [average 44–34 m (w/o calf) and 55–43 m (with calf)]. The present study has demonstrated that the naïve Svalbard reindeer habituates to human presence at small spatiotemporal scales through individual learning, suggesting that wild predator-free ungulates may adapt rapidly to increased human activity

Kelp and seaweed feeding by High-Arctic wild reindeer under extreme winter conditions

One challenge in current Arctic ecological research is to understand and predict how wildlife may respond to increased frequencies of ‘‘extreme’’ weather events. Heavy rain-on-snow (ROS) is one such extreme phenomenon associated with winter warming that is not well studied but has potentially profound ecosystem effects through changes in snow-pack properties and ice formation. Here, we document how ice-locked pastures following substantial amounts of ROS forced coastal Svalbard reindeer (Rangifer tarandus platyrhynchus) to use marine habitat in late winter 2010. A thick coat of ground ice covered 98% of the lowland ranges, almost completely blocking access to terrestrial forage. Accordingly, a population census revealed that 13% of the total population (n = 26 of 206 individuals) and 21% of one sub-population were feeding on washed-up kelp and seaweed on the sea-ice foot. Calves were overrepresented among the individuals that applied this foraging strategy, which probably represents a last attempt to avoid starvation under particularly severe foraging conditions. The study adds to the impression that extreme weather events such as heavy ROS and associated icing can trigger large changes in the realized foraging niche of Arctic herbivores.Keywords: Climate change; ground-ice; High Arctic; marine algae; Rangifer tarandus; terrestrial herbivore.(Published: 9 March 2012)Citation: Polar Research 2012, 31, 17258, DOI: 10.3402/polar.v31i0.1725

Rådyret i kulturlandskapet. Sluttrapport

Andersen, R., Linnel, J. & Aanes, R. 1995. Rådyret i kulturlandskapet. Sluttrapport. NINA Fagrapport 10: 1-80. Fra 1990 til 1994 studerte vi en raskt voksende bestand av rådyr på øya Storfosna (10.5 km2) i S-Trøndelag. I løpet av denne perioden vokste bestanden innenfor det intensivt brukte studieområde (8 km2) fra 81 dyr våren 1991 til 325 dyr høsten 1993, for så å gå ned til 2 76 dyr våren 1994. Området er et typisk kulturlandskap, med 35% åkerland, 19 % eng, mens 33% er lynghei og 12% skog. Studiet baserte seg på oppfølging av radiomerkede dyr, fanget som voksne om vinteren eller som nyfødte kalver, Bortsett fra katter finnes ingen predatorer på Storfosna. I 1992-93 gjennomførte vi et studie av overlevelsen til rådyrkalver på øya Jøa (50 km2) i N-Trøndelag. Tettheten av rådyr var lav (ca 5 dyr pr km2), men området hadde en kraftig bestand av skabbfri rødrev. På Storfosna hadde rådyrbestanden fra 1991 til 1992 en vekstrate på A = 1.9, den raske veksten avtok med økende tetthet, men for hele perioden 1991-94 has en eksponentiell vekst på r = 0.41, som gir en doblingstid av bestanden på 1. 7 år. Vektutviklingen på kalver og åringer var rask I hele perioden, hvor dyrene oppnådde 70% og 95% av voksenvekt i henholdsvis sin første og andre vinter. Dødeligheten av eldre dyr endret seg lite, mens kalvedødeligheten i den første måneden økte med økt tetthet. Kalvedødeligheten de første 5 dager etter fødsel utgjorde mellom 50 og 80% av dødeligheten fram til høsten. Kalveproduksjonen var høy i hele perioden, men sank fra 2.4 kalver pr. kalveproduserende geit i 1991 til 2.0 1 1994, i tillegg økte andelen geiter som ikke produserte kalv fra ca 10% i 1991 til 20% i 1994. D!;!t var ingen forskjeller i daglig vektøkning på kalver den første måneden (ca 155 g/dag), men det var en klart synkende fødselsvekt med økende tetthet, fra 1560 g i 1992. til 1360 g i 1994. Det var generelt en lavere vektøkning blant trillinger sammenlignet med tvillinger og enslige kalver. Dette gir seg utslag i større overlevelsessjangser for tvillinger og enslige kalver, men denne type familieeffekt var mest uttalt i de to siste år hvor tettheten av dyr var høy (over 40 dyr/km2). Fordi kalveoverlevelse er en følsom indikator for hvordan forholdene i bestanden er, ble økologien til> 250 nyfødte radiomerkede kalver studert. Gjennomsnittlig fødselstidspunkt på Storfosna var 22. mai, og viste ingen årlig variasjon. Hele 80% av fødslene skjedde i løpet av 26 dager. Den adaptive betydning av denne høye synkronitet ble studert. Det ble konkludert med at det er miljøbegrensninger, og ikke i samme grad anti-predator strategier, som gir det observerte mønster. På Jøa ble totalt 48% av kalvene drept av rødrev de første 7 ukene etter fødsel. Bukkekalver hadde mer enn fire ganger så stor predasjonsrisiko som geitekalvene. Det var et relativt lite kalvetap den første uken etter fødsel, mens det på Storfosna ble vist at det er I denne perioden det meste av naturlig dødelighet inntreffer. Rødrevens predasjon synes derfor å være additiv. Kalver som benyttet åpne åkerområder som liggeplass hadde en høyere predasjonsrisiko enn kalver som benyttet skogsområder. Dette er relatert til rødrevens jaktstrategi. Aktivitetsmønster og mor-avkom forhold ble grundig studert på Storfosna. Kalvene hadde en typisk "hider-atferd". I løpet av de første 10 da_ger etter fødsel var kalvene aktive i gjennomsnitt 10 minutter hver time, og nådde ikke samme aktivitetsnivå som eldre dyr før de var ca 2 måneder gamle. Kalvene flyktet ikke unna fra sin liggeplass før de var mer enn 1 O dager gamle, og først ved 30 dagers alder var det> 90% sjangse for at kalven flyktet unna når mennesker var nærmere enn 1 O meter. Gjennom hele sommeren til slutten av august, var kalvene alltid mer enn 50 m fra mora. Skogsområder var foretrukket som liggeplasser og fødselsplasser. På grunn av betydningen en arts sosiale atferd har for forvaltningen av en bestand, og troen på sosial regulering av rådyrbestandene, ble denne atferd studert i 3 ulike perioder. Bukkene ble studert om vinteren Ganuar-mars) og under brunsten Quli-august), mens geitene i tillegg ble studert , kalveperioden (mai-juni). Kalver og åringer ble studert året rundt. Etter et år med nær kontakt med mora, utvidet åringene sitt leveområde og beveget seg mye i sin andre sommer. Bare en liten andel åringer forlot øya, og i sin andre vinter var de fleste tilbake til sine oppvekstområder. Det var en liten økning i dødelighet hos åringer i studieperioden. Andelen åringer som forlot eller forsøkte å forlate øya, avtok med økende bestandstetthet. Dette er ikke forenelig med en sosial regulering av bestandene. Mange ungdyr etablerte leveområder/territorier i nærheten av moras leveområde, og dermed sitt eget oppvekstområde. Om vinteren levde både bukker og geiter i sosiale grupper, hvor det kun var kontakt med medlemmer innen den samme klan, selv om klansområdet kunne overlappe betydelig med andre klaners område. I kalveperioden reduserte geitene sine leveområder, og spredte seg ut i området slik at alle tilgjengelige biotoptyper ble benyttet. Gruppestørrelsene og den sosiale nærhet mellom dyrene avtok derfor sterkt i perioden mars-juni. Oppvekstområdene for kalvene avtok med økende tetthet av dyr, sannsynligvis som et resultat av geitenes forsøk på å opprettholde avstand til andre geiter. Det var ingen aggresjon mellom geitene, så deres leveområder kan derfor ikke betegnes som territorier. Bukkenes territorielle atferd startet i april med en økning i markeringsatferd, etterfulgt av en økt aggresjon mot andre bukker. Etter en pause midt på sommeren, økte aggresjonen igjen under brunsten i juli-august. I denne perioden hadde bukkene territorier på 20-40 ha., som overlappet mye med nabobukkenes. Bare kjerneområdene hadde liten overlapping. Det var ingen endringer i størrelsen på bukkenes territorier i studieperioden, til tross for en økning i tetthet fra ca 10 dyr/km2 til 40 dyr/km2. De fleste av 2-åringene var istand til å etablere stabile territorier, og var involvert i 35% av de observerte parringer. Geitene brukte like store leveområder som bukkene i denne perioden. Under brunsten foretok ca 50% av geitene ekskursjoner opptil flere km fra sitt normale leveområde, hvor de parret seg med bukker de normalt ikke hadde overlappende leveområder med. Alle unntatt 2 geiter returnerte til sitt normale leveområde i løpet av noen få dager. Disse resultatene ledet oss til et nytt syn på rådyrets territorialitet. Territoriet er ikke et område som er fritt for konkurranse fra andre bukker, men derimot et område hvor bukken er dominant. Denne arealmessige synliggjøring av dominans vil hindre antall kostbare aggresive interaksjoner mellom bukkene. Det var srnå sesongrnessige og årlige endringer i leveområdestørrelse, bortsett fra den tetthetsavhengige nedgang i oppvekstområdene for kalvene. Bare en eldre geit viste klare sesongmessige trekk mellom vinter og sommerområder. Alle andre hadde sommerområder som var innenfor eller overlappet med vinterområdene, selv om 5 bukker delvis skiftet vinterområder. Om sommeren prefererte eldre geiter skogsområder, og oversikten innen området påvirket størrelsen av det. Dette relateres til rådyrets "hider-atferd", hvor geita prøver å begrense informasjonen om kalvens liggeplass ovenfor predatorer i det samme område. Rådyrene tolerer store endringer av sine leveområder. Fjerning av 50% av skjulvegetasjonen innenfor et begrenset skogsområde resulterte Ikke i at noen dyr forlot området. Bestandsgenetikken til 3 fastlands (2 i Norge og 1 i Sverige) og 3 øybestander (alle i Norge) ble studert ved hjelp av protein elektroforese. "Flaskehalsene" dyrene har gjennomgått avspeiles av den beskjedne genetiske variasjon sammenlignet med bestander lengre sør i Europa. Øybestandene hadde noe mindre genetisk variasjon generelt, men en større grad av variasjon i genfrekvenser. Dette indikerer en tilfeldig genetisk drift, som skyldes begrensninger i utvekslingen mellom øyer og fastland. Undersøkelsen viser at i kulturlandskapsområder har rådyrene en stor vekstevne, og kan ved lave og midlere tettheter doble bestanden i løpet av et år. Tetthetsavhengige faktorer påvirker imidlertid vekstevnen, ved at tidlig kalvedødelighet og andel ikke-produserende geiter øker. En bestands vitalitet kan best registreres ved å telle antall kalver pr. geit om høsten. Ovarieanalyser er en mindre robust metode, og krever et stort antall prøver for å gi sikre indikasjoner. I kulturlandskapsområder gir arealer på 5 km2 tilfredsstillende muligheter for en forsvarlig forvaltning. I områder med større sesongmessige og geografiske variasjoner, vil arealer på 5 km2 ikke være tilstrekkelige. Rapporten gir også endel forvaltningsmessige t ilrådninger og skisserer fremtidige forskningsbehov

Rådyret i kulturlandskapet. Sluttrapport

Andersen, R., Linnel, J. & Aanes, R. 1995. Rådyret i kulturlandskapet. Sluttrapport. NINA Fagrapport 10: 1-80. Fra 1990 til 1994 studerte vi en raskt voksende bestand av rådyr på øya Storfosna (10.5 km2) i S-Trøndelag. I løpet av denne perioden vokste bestanden innenfor det intensivt brukte studieområde (8 km2) fra 81 dyr våren 1991 til 325 dyr høsten 1993, for så å gå ned til 2 76 dyr våren 1994. Området er et typisk kulturlandskap, med 35% åkerland, 19 % eng, mens 33% er lynghei og 12% skog. Studiet baserte seg på oppfølging av radiomerkede dyr, fanget som voksne om vinteren eller som nyfødte kalver, Bortsett fra katter finnes ingen predatorer på Storfosna. I 1992-93 gjennomførte vi et studie av overlevelsen til rådyrkalver på øya Jøa (50 km2) i N-Trøndelag. Tettheten av rådyr var lav (ca 5 dyr pr km2), men området hadde en kraftig bestand av skabbfri rødrev. På Storfosna hadde rådyrbestanden fra 1991 til 1992 en vekstrate på A = 1.9, den raske veksten avtok med økende tetthet, men for hele perioden 1991-94 has en eksponentiell vekst på r = 0.41, som gir en doblingstid av bestanden på 1. 7 år. Vektutviklingen på kalver og åringer var rask I hele perioden, hvor dyrene oppnådde 70% og 95% av voksenvekt i henholdsvis sin første og andre vinter. Dødeligheten av eldre dyr endret seg lite, mens kalvedødeligheten i den første måneden økte med økt tetthet. Kalvedødeligheten de første 5 dager etter fødsel utgjorde mellom 50 og 80% av dødeligheten fram til høsten. Kalveproduksjonen var høy i hele perioden, men sank fra 2.4 kalver pr. kalveproduserende geit i 1991 til 2.0 1 1994, i tillegg økte andelen geiter som ikke produserte kalv fra ca 10% i 1991 til 20% i 1994. D!;!t var ingen forskjeller i daglig vektøkning på kalver den første måneden (ca 155 g/dag), men det var en klart synkende fødselsvekt med økende tetthet, fra 1560 g i 1992. til 1360 g i 1994. Det var generelt en lavere vektøkning blant trillinger sammenlignet med tvillinger og enslige kalver. Dette gir seg utslag i større overlevelsessjangser for tvillinger og enslige kalver, men denne type familieeffekt var mest uttalt i de to siste år hvor tettheten av dyr var høy (over 40 dyr/km2). Fordi kalveoverlevelse er en følsom indikator for hvordan forholdene i bestanden er, ble økologien til> 250 nyfødte radiomerkede kalver studert. Gjennomsnittlig fødselstidspunkt på Storfosna var 22. mai, og viste ingen årlig variasjon. Hele 80% av fødslene skjedde i løpet av 26 dager. Den adaptive betydning av denne høye synkronitet ble studert. Det ble konkludert med at det er miljøbegrensninger, og ikke i samme grad anti-predator strategier, som gir det observerte mønster. På Jøa ble totalt 48% av kalvene drept av rødrev de første 7 ukene etter fødsel. Bukkekalver hadde mer enn fire ganger så stor predasjonsrisiko som geitekalvene. Det var et relativt lite kalvetap den første uken etter fødsel, mens det på Storfosna ble vist at det er I denne perioden det meste av naturlig dødelighet inntreffer. Rødrevens predasjon synes derfor å være additiv. Kalver som benyttet åpne åkerområder som liggeplass hadde en høyere predasjonsrisiko enn kalver som benyttet skogsområder. Dette er relatert til rødrevens jaktstrategi. Aktivitetsmønster og mor-avkom forhold ble grundig studert på Storfosna. Kalvene hadde en typisk "hider-atferd". I løpet av de første 10 da_ger etter fødsel var kalvene aktive i gjennomsnitt 10 minutter hver time, og nådde ikke samme aktivitetsnivå som eldre dyr før de var ca 2 måneder gamle. Kalvene flyktet ikke unna fra sin liggeplass før de var mer enn 1 O dager gamle, og først ved 30 dagers alder var det> 90% sjangse for at kalven flyktet unna når mennesker var nærmere enn 1 O meter. Gjennom hele sommeren til slutten av august, var kalvene alltid mer enn 50 m fra mora. Skogsområder var foretrukket som liggeplasser og fødselsplasser. På grunn av betydningen en arts sosiale atferd har for forvaltningen av en bestand, og troen på sosial regulering av rådyrbestandene, ble denne atferd studert i 3 ulike perioder. Bukkene ble studert om vinteren Ganuar-mars) og under brunsten Quli-august), mens geitene i tillegg ble studert , kalveperioden (mai-juni). Kalver og åringer ble studert året rundt. Etter et år med nær kontakt med mora, utvidet åringene sitt leveområde og beveget seg mye i sin andre sommer. Bare en liten andel åringer forlot øya, og i sin andre vinter var de fleste tilbake til sine oppvekstområder. Det var en liten økning i dødelighet hos åringer i studieperioden. Andelen åringer som forlot eller forsøkte å forlate øya, avtok med økende bestandstetthet. Dette er ikke forenelig med en sosial regulering av bestandene. Mange ungdyr etablerte leveområder/territorier i nærheten av moras leveområde, og dermed sitt eget oppvekstområde. Om vinteren levde både bukker og geiter i sosiale grupper, hvor det kun var kontakt med medlemmer innen den samme klan, selv om klansområdet kunne overlappe betydelig med andre klaners område. I kalveperioden reduserte geitene sine leveområder, og spredte seg ut i området slik at alle tilgjengelige biotoptyper ble benyttet. Gruppestørrelsene og den sosiale nærhet mellom dyrene avtok derfor sterkt i perioden mars-juni. Oppvekstområdene for kalvene avtok med økende tetthet av dyr, sannsynligvis som et resultat av geitenes forsøk på å opprettholde avstand til andre geiter. Det var ingen aggresjon mellom geitene, så deres leveområder kan derfor ikke betegnes som territorier. Bukkenes territorielle atferd startet i april med en økning i markeringsatferd, etterfulgt av en økt aggresjon mot andre bukker. Etter en pause midt på sommeren, økte aggresjonen igjen under brunsten i juli-august. I denne perioden hadde bukkene territorier på 20-40 ha., som overlappet mye med nabobukkenes. Bare kjerneområdene hadde liten overlapping. Det var ingen endringer i størrelsen på bukkenes territorier i studieperioden, til tross for en økning i tetthet fra ca 10 dyr/km2 til 40 dyr/km2. De fleste av 2-åringene var istand til å etablere stabile territorier, og var involvert i 35% av de observerte parringer. Geitene brukte like store leveområder som bukkene i denne perioden. Under brunsten foretok ca 50% av geitene ekskursjoner opptil flere km fra sitt normale leveområde, hvor de parret seg med bukker de normalt ikke hadde overlappende leveområder med. Alle unntatt 2 geiter returnerte til sitt normale leveområde i løpet av noen få dager. Disse resultatene ledet oss til et nytt syn på rådyrets territorialitet. Territoriet er ikke et område som er fritt for konkurranse fra andre bukker, men derimot et område hvor bukken er dominant. Denne arealmessige synliggjøring av dominans vil hindre antall kostbare aggresive interaksjoner mellom bukkene. Det var srnå sesongrnessige og årlige endringer i leveområdestørrelse, bortsett fra den tetthetsavhengige nedgang i oppvekstområdene for kalvene. Bare en eldre geit viste klare sesongmessige trekk mellom vinter og sommerområder. Alle andre hadde sommerområder som var innenfor eller overlappet med vinterområdene, selv om 5 bukker delvis skiftet vinterområder. Om sommeren prefererte eldre geiter skogsområder, og oversikten innen området påvirket størrelsen av det. Dette relateres til rådyrets "hider-atferd", hvor geita prøver å begrense informasjonen om kalvens liggeplass ovenfor predatorer i det samme område. Rådyrene tolerer store endringer av sine leveområder. Fjerning av 50% av skjulvegetasjonen innenfor et begrenset skogsområde resulterte Ikke i at noen dyr forlot området. Bestandsgenetikken til 3 fastlands (2 i Norge og 1 i Sverige) og 3 øybestander (alle i Norge) ble studert ved hjelp av protein elektroforese. "Flaskehalsene" dyrene har gjennomgått avspeiles av den beskjedne genetiske variasjon sammenlignet med bestander lengre sør i Europa. Øybestandene hadde noe mindre genetisk variasjon generelt, men en større grad av variasjon i genfrekvenser. Dette indikerer en tilfeldig genetisk drift, som skyldes begrensninger i utvekslingen mellom øyer og fastland. Undersøkelsen viser at i kulturlandskapsområder har rådyrene en stor vekstevne, og kan ved lave og midlere tettheter doble bestanden i løpet av et år. Tetthetsavhengige faktorer påvirker imidlertid vekstevnen, ved at tidlig kalvedødelighet og andel ikke-produserende geiter øker. En bestands vitalitet kan best registreres ved å telle antall kalver pr. geit om høsten. Ovarieanalyser er en mindre robust metode, og krever et stort antall prøver for å gi sikre indikasjoner. I kulturlandskapsområder gir arealer på 5 km2 tilfredsstillende muligheter for en forsvarlig forvaltning. I områder med større sesongmessige og geografiske variasjoner, vil arealer på 5 km2 ikke være tilstrekkelige. Rapporten gir også endel forvaltningsmessige t ilrådninger og skisserer fremtidige forskningsbehov

Data from: Stochastic population dynamics and life-history variation in marine fish species

We examined whether differences in life-history characteristics can explain interspecific variation in stochastic population dynamics in nine marine fish species living in the Barents Sea system. After observation errors in population estimates were accounted for, temporal variability in natural mortality rate, annual recruitment, and population growth rate was negatively related to generation time. Mean natural mortality rate, annual recruitment, and population growth rate were lower in long-lived species than in short-lived species. Thus, important species-specific characteristics of the population dynamics were related to the species position along the slow-fast continuum of life-history variation. These relationships were further associated with interspecific differences in ecology: species at the fast end were mainly pelagic, with short generation times and high natural mortality, annual recruitment, and population growth rates, and also showed high temporal variability in those demographic traits. In contrast, species at the slow end were long-lived, deepwater species with low rates and reduced temporal variability in the same demographic traits. These interspecific relationships show that the life-history characteristics of a species can predict basic features of interspecific variation in population dynamical characteristics of marine fish, which should have implications for the choice of harvest strategy to facilitate sustainable yields