Strategier i forskningsveiledning? En analyse av veilederes tilbakemelding på tekst

Denne artikkelen vil belyse spørsmålet om forskningsveiledere i høyere utdanning har noen strategier for sin veiledningsvirksomhet og hva som eventuelt kjennetegner slike strategier. Utgangspunktet ligger i analyse av innledninger til en veiledningssamtale som deltakere på kurs om forskningsveiledning har skrevet som ledd i kurset. Analysekategoriene er hentet fra tidligere forskning. Artikkelen viser, illustrert gjennom sitater fra materialet, hvordan veilederne uttrykker seg innen de ulike kategoriene som kan ses som strategiske elementer. Det blir gitt eksempler pa° hvordan veiledernes bruk av kategoriene kan sammenfattes til ulike overordnede strategier for forskningsveiledning. Til slutt drøftes hvordan slike strategier kan forstås som et uttrykk for veiledernes praksisteori for forskningsveiledning og sammenhengen mellom slike praksisteorier og sentrale trekk ved kulturen i høyere utdanning

Å bære lykten eller være følgesvenn?

Veiledning av studenter er blitt beskrevet som den mest private undervisningsformen ved høyskoler og universiteter, men det finnes relativt lite empirisk forskning som utforsker hva som karakteriserer veiledning av studenter pa° dette niva° et. Denne artikkelen søker a° utforske hvordan veiledere og masterstudenter erfarer og vurderer ulike veiledningsformer samt hvordan veiledningen er organisert. Studien tar utgangspunkt i ba° de læreres og studenters betraktninger i et masterstudie i sykepleie og i et masterstudie i journalistikk. Funnene viser at veiledning forsta° s og erfares pa° ulike ma° ter av veiledere og studenter, men noen særtrekk skiller de to utdanningene fra hverandre. Veiledere og studenter ved masterstudiet i journalistikk ser ut til a° praktisere en mer tradisjonell undervisningsmodell, der studenten innehar en passiv, mottagende rolle. Veiledere og studenter ved masterstudiet i sykepleie lener seg i større grad mot en partnerskapsmodell, der ba° de studenter og lærere er opptatt av maktutjevning og likeverdighet i dialogen. Artikkelen skisserer noen mulige forklaringer til denne ulikheten. En forklaring kan ligge i selve organiseringen av veiledningen ved masterutdanningen i sykepleie. I tillegg til individuell veiledning, arrangeres jevnlige seminarer der lærere og studenter diskuterer ulike sider ved den enkelte students masteroppgave. Det arrangeres ogsa° seminarer hvor ulike sider ved veiledningspraksis diskuteres kollegaer imellom. Denne typen organisering ser ut til a° ha forankring i bevisste pedagogiske strategier, og er med pa° a° sikre transparente og refleksive veiledningsprosesser. Studien aktualiserer spørsma° l om hvorvidt veiledning bør profesjonaliseres i større grad, og derav potensielt øke kvaliteten pa° en viktig dimensjon av arbeidet med masterstudenter. Nøkkelord:Supervision of students has been described as the most private form of instruction in colleges and universities, but there is relatively little empirical research that explores what characterizes supervision of students at this level. This article explores how supervisors and Master students experience and view different forms of supervision, as well as how supervision is organized. The study is based on both professors’ and students’ considerations, in a Master of Nursing program and a Master of Journalism program. The findings show that supervision is understood and experienced in different ways by supervisors and students, and some results demonstrate clear differences between nursing and journalism studies. Supervisors and students in the journalism program tend to practice a more traditional teaching model where the students hold a passive, receiving role. Supervisors and students in the nursing program to a greater extent lean towards a partnership model, where both students and professors seek power equalization and symmetry in the dialogue. The article outlines some possible explanations for these differences. One explanation seems to relate to how supervision is organized in the Master’s program in Nursing. In addition to individual supervision, there are regular seminars where different aspects of the students’ master theses are discussed among professors and fellow students. Different challenges related to supervision are regularly discussed in seminars in between colleagues. This type of organization seems to be founded in conscious pedagogical strategies, and contributes to securing transparent and reflective processes of supervision. The study raises a question of whether a more professionalized supervision model will increase the quality of an important dimension of the work with master students

Formativ vurdering : et eksempel fra en sykepleierutdanning

I artikkelen gis det et eksempel på hvordan man kan anvende formativ vurdering i høyere utdanning. Hensikten med formativ vurdering er her å gi studenter tilbakemelding slik at det støtter den enkeltes læringsprosess. Dette krever at studenter har mulighet til å utvikle oppgaven videre og at de forstår de tilbakemeldingene de får. Studenter og veiledere gir tilbakemeldinger på oppgaver som er under bearbeiding. Oppgaver og tilbakemeldinger er tilgjengelig for alle studentene, slik at det utvikles eksempler på hva som anerkjennes innen faget. Studentene involveres også i vurderingsprosessen, ved at de må gi og motta medstudent responser

Et aksjonsforskningsprosjekt om samarbeid mellom skole og arbeidsliv i helsearbeiderfaget

Bakgrunnen for dette prosjektet var vårt behov for utvikling av samarbeidet mellom skole og arbeidsliv, i helsearbeiderfaget. Hvordan kan vi som skole utvikle dette samarbeidet og hvordan kan arbeidslivet bidra til denne utviklingen, var spørsmål vi stilte oss. Videre var hensikten å identifisere hvordan samarbeidet kan styrkes ved hjelp av vår tilrettelegging og oppfølging av elevene. Arbeidslivet har i den forbindelse deltatt i oppgaver som tradisjonelt har vært skolens oppgaver, som for eksempel sensorer. Prosjektet er gjennomført ved hjelp av aksjonsforskning som strategi. Aksjonsforskning tilsier at vi forsker med, og ikke på. Vi har benyttet ulike metoder innen aksjonsforskning, både kritisk utopisk aksjonsforskning og pedagogisk aksjonsforskning. Ved å gjennomføre fremtidsverksted både for elever og veiledere, har vi fått ideer vi har bygget videre på i utviklingen av samarbeidet. For innhenting av data har vi benyttet dialog, logger, veiledning og refleksjoner. Vi har samlet flere elever på samme praksisplass og hatt ukentlig oppfølging av elevene i Prosjekt til fordypning i form av veiledning og refleksjoner. Vi har gjennomført veilederkurs og sensorkurs for veilederne. Eksamen i helsearbeiderfaget Vg2 blir holdt ute i praksisfeltet, med veilederne som sensorer og med pasienter, slik at situasjonen blir så autentisk som mulig. Funn i prosjektet tyder på at medbestemmelse og deltakelse øker motivasjonen for samarbeid, og motiverer deltakerne til økt kompetanse og utvikling. Denne åpenheten og tverrfagligheten har bidratt til bedre samarbeid og samhold mellom skole og arbeidsliv, og et bedre innblikk i hverandres ansvarsområde. Grunnleggende organisatoriske og strukturelle forhold både på skolen og i arbeidslivet er fundamentet for at samarbeidet skal utvikles. Prosjektet avdekker et behov for videre utvikling av samarbeidet mellom skole og arbeidsliv, til beste for eleven spesielt, og samfunnet genereltMaster i yrkespedagogik

The purpose of practicum – how it is perceived and experienced by various actors

Praksis er en sentral og verdsatt del av lærerutdanningen, men læringsutbyttet blir ofte tatt for gitt og sjelden utfordret. Denne intervjustudien undersøker hvordan praksisopplæringens formål er oppfattet og erfart sett fra perspektivene til studenter, veiledere og ansatte i høyere utdanning (lærerutdannere). Målet med studien av de ulike perspektivene er å få ny forståelse for hvordan praksisopplæringen kan bidra til å innfri lærerutdanningens målsetning om en profesjonsrettet, helhetlig og sammenhengende utdanning. Funnene viser at selv om det hersker tilsynelatende enighet om formålet med praksis, finnes det spenninger og nyanser i aktørenes oppfatninger, og deres erfaringer tyder på utfordringer knyttet til å innfri det oppfattede formålet. Spenninger mellom aktørene er særlig knyttet til hva en helhetlig lærerrolle innebærer, og til hvilken rolle teori skal spille i praksisopplæringen. Ulike perspektiv kan utfordre hverandre og fremme en ny eller utvidet forståelse for lærerarbeid. Dette stiller imidlertid krav til samhandlingen mellom partene. Funnene viser at det er få møteplasser, uklare roller og uklare forventninger mellom de involverte. Avslutningsvis foreslås implikasjoner av studien.publishedVersio

Hvordan kan retningslinjer og veiledere implementeres i den kommunale helse- og omsorgstjenesten?

Dette er en oppsummering av kunnskap om hvordan retningslinjer og veiledere kan implementeres i kommunale helse- og omsorgstjenester. Kunnskapen som blir presentert, er basert på forsknings og utviklingsarbeid som er relevant for implementering i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Dette inkluderer 20 artikler som beskriver forskning, 2 artikler som beskriver både forskning og utviklingsarbeider, 5 rapporter, 4 masteroppgaver og 2 kronikker. De 20 forskningsartiklene består av både systematiske oversikter og enkeltstudier som beskriver forskjellige implementeringsprosesser og resultatene av dem. Disse er fra forskjellige kontekster (forskjellige land og forskjellige sektorer i helsevesenet), men alle er relevante for å implementere retningslinjer og veiledere i kommunen i norsk sammenheng. Oppsummeringen omhandler i hovedsak retningslinjer siden det er der det er gjort mest forskning. Veiledere er inkludert, men det er ikke gjort like mye forskning på implementering av disse i helsevesenet. Følgende temaer dekkes: • teoretiske rammeverk som kan brukes som en veileder for å iverksette retningslinjer/ veiledere • hva som fungerer som hemmere og fremmere for å iverksette retningslinjer og veiledere i helsetjenesten • holdninger til retningslinjer/veiledere og hvordan det påvirker en iverksetting • hvilke metoder som har blitt brukt for å iverksette retningslinjer og veiledere • resultatene av implementeringsarbeid som har blitt gjort Målgruppen for oppsummeringen er alle som jobber med å iverksette retningslinjer og veiledere i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Sentrale utviklingstrekk Den kommunale helse- og omsorgssektoren er et stort og komplekst felt og får stadig flere oppgaver. Det betyr at det blir mange retningslinjer og veiledere å forholde seg til. Disse dekker mange forskjellige områder: fra nasjonal faglig retningslinje for demens til nasjonal veileder for oppfølging av personer med store og sammensatte behov. I Norge er det i hovedsak Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet som utvikler nasjonale faglige retningslinjer og veiledere for helse- og omsorgssektoren. Formålet med disse er å gi veiledning for det som anses som best medisinsk praksis. De er også ansvarlig for å bidra til å iverksette disse retningslinjene og veilederne. Det gjøres gjennom ressurser som nasjonale og regionale kompetansesentre, for eksempel Utviklingssenter for sykehjem og hjemmetjenester (USHT). Til tross for ansvaret for å bidra til implementering har Helsedirektoratet tidligere gjort lite for dette i praksis. Direktoratet har satt noen minimumskrav for iverksetting av retningslinjer og veiledere, som blant annet inkluderer at både kort og lang versjon av retningslinjer og veiledere skal være tilgjengelig. I 2012 var det kun i et fåtall av retningslinjene og veilederne at minimumskravene for iverksetting hadde blitt oppfylt av Helsedirektoratet. Det å skulle iverksette nasjonale retningslinjer og veiledere på et lokalt nivå er en utfordrende oppgave. Det har ført til at det har blitt utviklet flere forskjellige rammeverk og modeller som kan brukes som veiledere for å planlegge og gjennomføre en iverksetting, eller gi en oversikt over hva som kan påvirke resultatet av iverksettingen. Relevante modeller og rammeverk som har blitt brukt både i Norge og land med sammenlignbare helsetjenester, beskrives i denne oppsummeringen. Hovedfunn 1. Jeg har funnet lite forskning på implementering av retningslinjer og veiledere i kommunesektoren spesifikt. Det finnes mer forskning som er gjort i spesialisthelsetjenesten. 2. Implementeringsmetoder som har resultert til vellykkede implementeringer, handler ofte om en blanding av undervisning, møter, verksteder og samlinger. Til tross for dette anvendes det i Norden mest passive metoder, som publisering på nett og sending i post. 3. Hemmere for å ta i bruk retningslinjer og veiledere lokalt er press fra flere hold, manglende lokal motivasjon og ressurser og en opplevelse av at utvikleren ikke kjenner den kliniske hverdagen. Andre hemmere er uklare retningslinjer/veiledere, at innsatsen som gjøres for å iverksette dem, er større enn gevinsten, og at kunnskapsgrunnlaget for retningslinjen/veilederen ikke oppleves som relevant for praksis. 4. Fremmere er å la ansatte delta i relevante prosjekter og støtte iverksettingen, ha praksisnær opplæring og tilbakeføre resultatene av implementeringsforskning til avdelingene. En annen fremmer er evnen til å innlemme retningslinjer og veiledere med pasientens/brukerens preferanser. Konklusjoner Kunnskapsoppsummeringen viser at for å lykkes med en lokal implementering av nasjonale veiledere og retningslinjer er det viktig å: • planlegge arbeidet godt og benytte en modell eller et rammeverk både i planleggingen og gjennomføringen av implementeringen. • bruke ressurser som kompetansesentre og deres nettverk der det er relevant. • bruke aktive metoder som undervisning, verksteder og samlinger og gjøre det praksisnært. • evaluere resultatene av implementeringen og gi tilbakemeldinger og veiledning til de ansatte om arbeidet med å gjøre en retningslinje eller veileder til en del av arbeidshverdagen

Arbeidsevnevurdering i NAV - Brukerorientert prosess eller ren prosedyre

-Arbeidet med denne rapporten er et ledd i Høgskole- og Universitetssosialkontor (HUSK) sitt fokus på sosialt arbeid som fagfelt under NAV-reformen. Målsettingen har vært at en gjennom praksisnær forskning får frem kunnskapen som eksisterer i praksis, gir mulighet for å betrakte denne kunnskapen ut fra et forskningsmessig ståsted og at forskning og praksis i fellesskap finner løsninger for bedre praksisutøvelse. Det er i denne sammenheng gitt ut en rekke HUSK-rapporter som tar for seg ulike sider av oppfølgingsarbeidet som foregår i NAV. Med denne rapporten ønsker vi å bidra til en bedre praksisforståelse for og utøvelse av metodikken for arbeidsevnevurderinger i NAV