En byhistorie i kleber

Naturhistorisk museum prydes av 62 løvehoder. Rehabiliteringen av bygningen avdekket, under sju lag med maling, at løvehodene på midtbygget fra 1865 var hogd i kleberstein, mens hodene på fløyene fra 1898 var støpt i betong. I protokollen etter direksjonen til Bergens Museum 15.oktober 1860 finner vi følgende nedtegnelse: Til bortkjøreldse af forskjellig klæberstene til Rakkerhougen fra Udgravningerne i Klosteret bevilgedes udredet derfor nogle. Midler (ca 22 Speds.). Mysteriet om hvor klebersteinene til løvehodene kom fra, kan dermed være delvis løst

Den multimodale middelalderen: Om multimodalitet i historisk perspektiv

Denne artikkelen utforsker multimodalitet som et historisk fenomen ved å sette middelalderens sammensatte tekstkultur i fokus. Den teoretiske drøftingen og analysen av eksempelmaterialet viser hvordan et teksthistorisk perspektiv kan nyansere moderne forståelse av multimodalitet og berike det pedagogiske arbeidet med sammensatte tekster i klasserommet. Samtidig bidrar moderne teorier og verktøy med alternative vinklinger i middelalderforskningen og åpner opp for nye måter å betrakte historiske kilder på. Samspillet mellom det historiske og det nåtidige utvider vår oppfatning av multimodal kommunikasjon i ulike tidsperioder

Ibestad kirke i historisk og geografisk kontekst

Oppgaven handler om Ibestad kirke og kirkestedet Hamnvik i Ibestad kommune, og forandringen som dette kirkestedet har gjennomgått. I arbeidet reiser jeg en problemstilling knyttet til hvorfor den gamle kirken fra middelalderen forsvant rundt 1880, og hvilke kriterier man hadde ved valg av utforming for den nye kirken. I drøfting av dette har jeg sett på Ibestad kirkes bygningshistorie. Jeg har også undersøkt kulturlandskapet, som er viktig for forståelse av kirkestedet, dets tilblivelse og opprettholdelse. Ikke minst ser jeg på saken om rivingen for å drøfte kontinuitet og forandringen som Ibestad kirkestedet har gjennomgått. Ibestad kirkestedet viste seg å ha en sterk kontinuitet og har beholdt sin identitet gjennom flere hundre år. Den første kirkebygningen var en enkel enskipet kirke med små vinduer og et bratt saltak som muligens hadde takrytter. Det er fremdeles usikkerhet rundt tidfestingen. Ulike forskere foreslår at den første kirken på Ibestad har vært etablert allerede tidlig på 1200-tallet eller sent på 1300-tallet. På slutten av 1700-tallet fikk kirken påbygningen med kor og sakristi, og denne utformingen har den hatt frem til slutten av 1800-tallet. I 1881 ble den gamle og påbygde kirken revet, og stedet fikk en ny langkirke med tårn i nygotisk stil som erstatning. Oppgaven gjør rede for de to kirkebygningene som har eksistert på dette stedet, for stil, funksjon, gjenbruk – i tillegg til de konstante og foranderlige elementene som selve kirkestedet er preget av (historiske, landskapsmessige, funksjonelle)

Stavkirkens opprinnelse i førkristen bygningstradisjon. En forskningsoversikt

Revised version: some spelling errors correctedI Norge er det en bygningstype som har stått som et symbol på middelalderen: Stavkirkene. Hvorfor stavkirkene har fått sitt karakteristiske utseende og hvorfor det er denne bygningstypen som har dominert i Norden over flere hundre år, er et tema som har vært diskutert innen forskningen siden 1800-tallet. I debatten om stavkirkens opprinnelse er det to teorier som har stått helt sentralt. Den ene teorien er hovteorien, diskusjonen om stavkirkens er et resultat av en lengre byggeteknisk utvikling med rot i førkristen byggeskikk. Den andre teorien stiller spørsmålet om vi må se på stavkirken som et svar på den situasjon som oppsto da kristendommen kom til Norge med sitt særegne liturgiske krav. Dette var et viktig tema innen forskningen frem til 1945. Da kom det det ny empiri med kirkearkeologien. Grunnet manglende kilder ble hovteorien svekket. De arkeologiske utgravninger under under Urnes stavkirke, brakte stavkirkeforskningen opp på et nytt nivå. Håkon Christie og Kristian Bjerkens avdekket spor ett kirker med jordgravde stolper under Urnes stavkirke i 1956. I 1966 kom den danske arkeologen Olaf Olsen med sin avhandling: hørg, hov og kirke. En avhandling som har fått stor betydning i spørsmålet om det har vært en kult kontinuitet fra hov til kirke. Olsen sin teori var at i det førkristne samfunn har det ikke eksistert en egen bygning kalt hov. Ikke før Olsen var ferdig med sin avhandling, startet utgravningen på Mære, der funn indikerte at det har stått et hedensk kultbygg på samme plass som dagens kirke står. Martin Blindheim satt for første gang portalskurden inn i en internasjonal sammenheng. Dette arbeidet ble videreført av Erla B. Hohler. Mens det tidligere ble utført arkeologiske undersøkelser i forbindelse med reparasjoner, dokumenterer man i dag beskrivelser av bygninger som konstruksjoner og materialerKunsthistorie mastergradsoppgaveMAHF-KUNKUN35

Geofysiske undersøkelserved Rehaugane,Karmøy kommune, Rogaland fylke.Gnr 85,bnr 160/72 og gnr. 127, bnr 41

Oppdragsgiver: AM, Maktens HavnHøsten 2021 foretok Arkeologisk Museum, UiS, en geofysisk undersøkelse ved det forhistoriske gravfeltet på Reheiane (ID 34378). Lokaliteten ligger i Karmøy kommune på gnr. 85 bnr. 160/72 og gnr. 127 bnr. 41. Undersøkelsen er tilknyttet undersøkelser ved Avaldsnes og prosjektet Maktens Havn. Avaldsnes og nærområdet er kjent for å være særlig rikt med kulturminner. I eldre bronsealder, for ca. 3500 år siden, ble det etablert et maktsenter på Avaldsnes. Stedet fortsatte å være sete for høvdinger og konger til inn i høymiddelalderen. Den undersøkte lokaliteten befant seg på dyrket mark, ca. 1 km nordvest for Avaldsnes. Terrenget var forholdsvis flatt, og et område på ca. 31200 m2 ble undersøkt med georadar. Den geofysiske undersøkelsen er bestilt av prosjektet Maktens Havn, med det formål å kartlegge Reheia, og utvide kunnskapen om denne lokaliteten. Det poengteres at undersøkelsen er utført på et avgrenset område som inkluderer et kjent kulturminne: ID34378 (Reheia). Lokaliteten er registret som et gravfelt, og inneholder i dag flere synlige gravhauger (figur 6).Innsamling av data med georadar i felt foregikk over to dager. Etter innsamling ble dataen prosessert og visualisert i dybdeskiver og deretter tolket. Det ble konkludert med at flere menneskeskapte strukturer var synlig i radardataene, og mange av disse var av arkeologisk interesse. Noen av strukturene kan med stor sikkerhet knyttes til gravfeltet på Reheia. Blant annet ble det oppdaget flere sirkulære strukturer som trolig representerer fjernede gravhauger, samt kokegroper og steinpakninger. Det vises til generelt sett gode resultater. Det poengteres likevel at strukturer oppdaget under den geofysiske undersøkelsen må identifiseres og verifiseresmed tradisjonelle arkeologiske registreringsmetoder for å kunne gi en sikker tolkning og aldersbestemmelse

Mortensrud kirke - et samarbeidsprosjekt?

Avhandlingen er en bygningshistorisk studie av Mortensrud kirke i bydel 9, Søndre Nordstrand i Oslo. Kirken er bygget av Jensen & Skodvin Arkitektkontor AS og ble vigslet i april 2002. Kirken har vakt mye oppmerksomhet både nasjonalt og internasjonalt og har allerede funnet sin plass i norsk arkitekturhistorisk litteratur på grunn av sin spesielle arkitektur og landskapsbehandling. Den blir betegnet som både nyskapende og tradisjonell. Kirken har en uvanlig planleggings- og prosjekteringsprosess. Det er denne prosessen og betydningen den har hatt for det arkitektoniske uttrykket det handler om i denne undersøkelsen. Dette har sin bakgrunn i nyere arkitekturhistorisk forskning som har begynt å interessere seg for ”hvordan” arkitektur skapes og hvilke aktører og beslutninger som er avgjørende for resultatet. Ved å se nærmere på historien rundt Mortensrud kirke ble det åpenbart at det var mye å hente ved å vinkle en studie mot prosessen. Ved å rekapitulere historien fra den frivillige menighetskomiteen ble stiftet i 1986 til kirken ble vigslet i 2002, har vi kunnet avdekke et komplisert og spennende samarbeid. Dette har vært mulig på grunn av tilgang til et omfattende arkivmateriale og intervjuer med nøkkelpersoner. En sterk og engasjert ung menighet fikk, på grunn av forskjellige omstendigheter, anledning til å forfølge sine visjoner. En uklarhet om EØS-reglene, da det skulle lyses ut arkitektkonkurranse om anlegget, førte til at det ikke ble noen konkurranse. Man måtte finne arkitekt på annen måte, og valgte å bruke Kirkelig Kulturverksted som rekrutteringsinstans. Dette skyldtes menighetens nære forbindelse til Kulturverkstedet, og tilliten til Kulturverkstedets evne til teambygging. Arkitekten ble valgt på grunnlag av intervju og tidligere verksliste, som viste en holdning til natur og omgivelser som kunne være svaret på kirketomtens utfordringer. Det viste seg å være et vellykket valg, Jan Olav Jensen er dristig og nytenkende, samtidig som han er lyttende og samarbeidsvillig. Det ble et nært og intenst samarbeid spesielt mellom menigheten, arkitekten og Kirkelig Kulturverksted. Men også andre personer og instanser har vært involvert. Det har vært uenighet og diskusjoner underveis, men dette har bidratt til å føre prosjektet fremover i stedet for å hemme det. Selv om menigheten i utgangspunktet nok hadde andre forestillinger om hvordan kirken skulle se ut, vant arkitekten frem med sitt grunnkonsept i form, materialer og landskapsbehandling. Han måtte gi etter for krav om endringer underveis, som har hatt betydning for det arkitektoniske men ikke rokket ved grunnkonsepet. Denne avhandlingen viser at Mortensrud kirke er resultat av et vellykket samarbeidsprosjekt

Georadarundersøkelse: «De fem dårlige jomfruer» (ID34377), Norheim, gnr. 148 bnr. 31 Karmøy Kommune, Rogaland

Oppdragsgiver: Arkeologisk Museum (UiS)I tidsrommet 10-11 Juni 2022 foretok Arkeologisk Museum, UiS, en geofysisk undersøkelse ved bautasteinsmonumentet «De fem dårlige jomfruer», på gnr. 148. bnr. 31, Norheim, Karmøy kommune (figur 1). Museet undersøkte et avgrenset område tilknyttet det allerede kjente kulturminnet (ID 34377). Undersøkelsen er tilknyttet forskningsprosjektet Maktens Havn, et samarbeid mellom Arkeologisk museum, UiS og Stavanger Maritime Museum m.fl. «De fem dårlige jomfruer» er et gravminne fra romersk jernalder, bestående av fem store bautasteiner. Opprinnelig var disse oppreist innenfor en stor triangulær steinrøys, som er fjernet i nyere tid. Bautasteinene var reist på det smaleste punktet av Karmsundet, ved inngangen til kongesetet på Avaldsnes. Innenfor arkeologisk litteratur er dette et av de mest kjente bautasteinsmonumentene i Norge. Likevel er vår kunnskap om monumentet relativt liten, da dette ikke har vært studert i nyere tid, med moderne metoder. Den geofysiske undersøkelsen hadde som formål å kartlegge bautasteinsmonumentet og å undersøke om det likevel fantes bevarte deler av monumentet, som i dag ikke er synlig på overflaten. Fra historiske kilder vet vi at monumentet har vært større, og kulturminnet må ansees som kraftig forstyrret. Innsamling av data med georadar i felt foregikk over ca. 2 timer fordelt på 2 dager. På grunn av problemer med GPS måtte arbeidet fordeles på to dager. Etter endt arbeid ble dataen prosessert og visualisert i dybdeskiver og deretter tolket. Det ble konkludert med at rester av den triangulære steinrøysen som opprinnelig var en del av monumentet fortsatt er til stede under overflaten

Ny saldering av statsbudsjettet 2015

Behandlet i Stortinget 18. desember 2015. Referat fra behandling i Stortinget s. 1615-1617 Votering s. 1636-164

Kanalen i Tønsberg

At some point during the first half of the 1200s the Norwegian King Håkon Håkonsson organized the dredging of a canal called Skeljasteinsund through Stensarmen, an isthmus which, at the time, more or less connected the island of Nøtterøy with the mainland and the medieval town of Tønsberg. This has conventionally been thought to have been the first time that someone decided to improve the south-easterly seaward approach to Tønsberg in this way. However, by comparing information on geology, post-glacial land rise and the necessary depth of water required to accommodate the draughts of larger vessels of the period ca. AD 800–1300, it becomes clear that already by about 800 large ships like those found at Oseberg and Gokstad have had trouble passing Stensarmen at mean sea level. It is argued that Tønsberg had a central role militarily, economically and politically during the period ca. 800 - ca. 1200 when Danish and Norwegian kings struggled for supremacy over the south-eastern part of Norway. With this in mind, it might be suggested that one or more of these kings organized the excavation of a canal during this time in order to uphold two separate access routes to Tønsberg by sea

KVU IC Østfoldbanen : fagnotat - kulturmiljø

I forbindelse med KVU for utvikling av intercitytilbudet på Østfoldbanen, har konseptene ØB 3A, ØB 4A og ØB 4F vært vurdert i forhold til konsekvenser for kulturminner og kulturmiljø. Metoden som har vært benyttet er basert på Statens vegvesens konsekvensutredningsmetodikk fra Håndbok 140, men tilrettelagt en KVU’s analysenivå. Denne fagrapporten inngår som underlag til Alternativanalysen som tar for seg alle tema i evaluering av konseptene. De vurderte jernbanetraseene går gjennom Østfold fylke, et fylke hvor det finnes store mengder automatisk fredete kulturminner, i tillegg til at potensialet for ytterligere funn av slike kulturminner er stort. Også nyere tids kulturminner, som blant annet gårdsbygninger, festningsverk og stasjonsbygninger, finnes en rekke steder i Østfold