The included outlaw: A study of the seclusion in Amalie Skram's Professor Hieronimus

This article presents an analysis of Amalie Skram’s 1895 novel Professor Hieronimus, with an emphasis on the seclusion aspect of this patient narrative. In the article, I give a close reading of the novel where I make use of insights from theorists from different disciplines, such as Shoshana Felman, Erving Goffman and Giorgio Agamben. The intent of the analysis, is to show how Skram manages to expose the rigid social categories that characterize the total institution in which the novel’s protagonist, Else Kant, claims to be wrongfully lodged. Through a critical assessment of the institutional hierarchy, both social and medical, Amalie Skram makes her novel well-suited for the type of interdisciplinary readings that in the last couples of decades have expanded and become more accessible, thanks in part to the emergence of the field of literature and medicine. This development grants us the opportunity to revisit the works of the Scandinavian literary canon with a fresh theoretical perspective, where fiction bears the potential to articulate aspects of the patient experience that has yet to be encapsulated by theory. This article shows how this phenomenon includes studies that are not limited to this interdisciplinary field alone, meaning that a complex patient narrative such as Skram’s Professor Hieronimus is accessible to a broader theoretical material as well

Imot institusjonen. En analyse av Amalie Skrams Professor Hieronimus og På Sct. Jørgen (1895) og Knut Hamsuns Paa gjengrodde Stier (1949)

This dissertation is an analysis of three (semi-)autobiographical literary works: Amalie Skram’s novels Professor Hieronimus and På Sct. Jørgen (1895) and Knut Hamsun’s memoir Paa gjengrodde Stier (1949). The analysis emphasizes the works’ portrayal of the institution. I examine how the institutional space, created for observation of the institutionalized individual, is portrayed when this observational relationship is reversed: The institution is experienced through living, writing subjects who involuntarily spend time in the institutional space. In exploring how the institutional setting enables, shapes, and challenges the protagonists’ projects, I discuss which narrative strategies are put into play both to portray the institution and to criticize it. These themes are exposed through theoretical perspectives from interdisciplinary fields such as literature and medicine and law and literature, as well as spatial theory and philosophy, institutional/psychiatric history, and fictionality theory. The dissertation finds that in these vastly different works of literature, Amalie Skram and Knut Hamsun expand the understanding of the institutional space by processing their institutional experiences through the lens of creative writing. These portrayals function both as critiques of various institutional practices of their respective times and as negotiations with the reader regarding the space the authors are granted, as well as their legacy. In this, the works encapsulate aspects of the institutional experience which transcends the language accessible to health professionals.Avhandlingen er en analyse av tre mer eller mindre selvbiografiske litterære verk: Amalie Skrams romaner Professor Hieronimus og På Sct. Jørgen (1895) og Knut Hamsuns memoarverk Paa gjengrodde Stier (1949). Analysen undersøker verkenes fremstilling av institusjonen og hvordan institusjonsrommet, som er skapt for observasjon av institusjonaliserte individer, fremstilles når dette forholdet reverseres: Institusjonen erfares gjennom levende, skrivende subjekter som ufrivillig tilbringer tid i denne sfæren. I undersøkelsen av hvordan den institusjonelle settingen muliggjør, former og utfordrer protagonistenes prosjekter, diskuterer jeg hvilke narrative strategier som tas i bruk både for å skildre institusjonen og for å kritisere den. Jeg belyser disse spørsmålene gjennom teoretiske perspektiver fra tverrfaglige felt som litteratur og medisin, lov og litteratur samt spatial teori og filosofi, institusjons- og psykiatrihistorie og fiksjonalitetsteori. Avhandlingen viser hvordan Amalie Skram og Knut Hamsun med disse svært ulike litterære verkene utvider forståelsen av institusjonsrommet ved å bearbeide sine institusjonelle erfaringer gjennom kreativ skrift. Skildringene fungerer både som kritikk av institusjonelle praksiser i deres respektive samtider og som forhandlinger med leseren om hva slags rom og ettermæle som blir forfatterne til del. Slik innkapsler de aspekter av den institusjonelle erfaringen som overskrider det som er tilgjengelig for helseprofesjonenes språk

”Jag tänkte att min blick skulle kunna hålla dem kvar i ljuset”. Sara Stridsbergs Beckomberga (2014) som pårørenderoman

Source at https://tidsskrift.dk/aktualitet/article/view/137018.Artikkelen er en analyse av Sara Stridsbergs Beckomberga. Ode till min familj fra 2014. Analysen tar sats fra dedikasjonen som står trykket sist i boken, som dedikerer romanen til alle som var innom parken på mentalsykehuset Beckomberga i årene 1932 til 1995. Med utgangspunkt i dedikasjonen leser jeg romanen som en pårørendefortelling, og diskuterer hvordan romanen utforsker pårørenderollen gjennom den sårbare tenåringen Jackie som frivillig tilbringer ungdomstiden sin på mentalsykehuset. Artikkelen er en skriftlig omarbeidet versjon av prøveforelesningen holdt i forbindelse med min doktorgradsdisputas ved UiT – Norges arktiske universitet 24 juni 2022

”Jag tänkte att min blick skulle kunna hålla dem kvar i ljuset” (I thought that my gaze would retain them in the light): Sara Stridsbergs novel Beckomberga (2014) as a next of kin-story

Artikkelen er en analyse av Sara Stridsbergs Beckomberga. Ode till min familj fra 2014. Analysen tar sats fra dedikasjonen som står trykket sist i boken, som dedikerer romanen til alle som var innom parken på mentalsykehuset Beckomberga i årene 1932 til 1995. Med utgangspunkt i dedikasjonen leser jeg romanen som en pårørendefortelling, og diskuterer hvordan romanen utforsker pårørenderollen gjennom den sårbare tenåringen Jackie som frivillig tilbringer ungdomstiden sin på mentalsykehuset. Artikkelen er en skriftlig omarbeidet versjon av prøveforelesningen holdt i forbindelse med min doktorgradsdisputas ved UiT – Norges arktiske universitet 24 juni 2022.This article is an analysis of Sara Stridsberg’s Beckomberga. Ode till min familj from 2014. I base the analysis on the dedication printed at the very end of the book, which dedicates the novel to everyone who passed the park at the mental hospital Beckomberga during the years 1932 to 1995. I use this as a lens to understand the novel as a next of kin-story, and I discuss how the novel explores the next of kin-perspective through the vulnerable teenager Jackie, who voluntarily spends her adolescence at the mental hospital. The article is a written and edited version of the trial lecture held as part of my doctoral defense at UiT – The Arctic University of Norway on the 24th of June 2022

The included outlaw: A study of the seclusion in Amalie Skram’s Professor Hieronimus

Source at https://tidsskrift.dk/sygdomogsamfund/issue/archive. This article presents an analysis of Amalie Skram’s 1895 novel Professor Hieronimus, with an emphasis on the seclusion aspect of this patient narrative. In the article, I give a close reading of the novel where I make use of insights from theorists from different disciplines, such as Shoshana Felman, Erving Goffman and Giorgio Agamben. The intent of the analysis, is to show how Skram manages to expose the rigid social categories that characterize the total institution in which the novel’s protagonist, Else Kant, claims to be wrongfully lodged. Through a critical assessment of the institutional hierarchy, both social and medical, Amalie Skram makes her novel well-suited for the type of interdisciplinary readings that in the last couples of decades have expanded and become more accessible, thanks in part to the emergence of the field of literature and medicine. This development grants us the opportunity to revisit the works of the Scandinavian literary canon with a fresh theoretical perspective, where fiction bears the potential to articulate aspects of the patient experience that has yet to be encapsulated by theory. This article shows how this phenomenon includes studies that are not limited to this interdisciplinary field alone, meaning that a complex patient narrative such as Skram’s Professor Hieronimus is accessible to a broader theoretical material as well

Imot institusjonen. En analyse av Amalie Skrams Professor Hieronimus og På Sct. Jørgen (1895) og Knut Hamsuns Paa gjengrodde Stier (1949)

This dissertation is an analysis of three (semi-)autobiographical literary works: Amalie Skram’s novels Professor Hieronimus and På Sct. Jørgen (1895) and Knut Hamsun’s memoir Paa gjengrodde Stier (1949). The analysis emphasizes the works’ portrayal of the institution. I examine how the institutional space, created for observation of the institutionalized individual, is portrayed when this observational relationship is reversed: The institution is experienced through living, writing subjects who involuntarily spend time in the institutional space. In exploring how the institutional setting enables, shapes, and challenges the protagonists’ projects, I discuss which narrative strategies are put into play both to portray the institution and to criticize it. These themes are exposed through theoretical perspectives from interdisciplinary fields such as literature and medicine and law and literature, as well as spatial theory and philosophy, institutional/psychiatric history, and fictionality theory. The dissertation finds that in these vastly different works of literature, Amalie Skram and Knut Hamsun expand the understanding of the institutional space by processing their institutional experiences through the lens of creative writing. These portrayals function both as critiques of various institutional practices of their respective times and as negotiations with the reader regarding the space the authors are granted, as well as their legacy. In this, the works encapsulate aspects of the institutional experience which transcends the language accessible to health professionals

The included outlaw: A study of the seclusion in Amalie Skram’s Professor Hieronimus

This article presents an analysis of Amalie Skram’s 1895 novel Professor Hieronimus, with an emphasis on the seclusion aspect of this patient narrative. In the article, I give a close reading of the novel where I make use of insights from theorists from different disciplines, such as Shoshana Felman, Erving Goffman and Giorgio Agamben. The intent of the analysis, is to show how Skram manages to expose the rigid social categories that characterize the total institution in which the novel’s protagonist, Else Kant, claims to be wrongfully lodged. Through a critical assessment of the institutional hierarchy, both social and medical, Amalie Skram makes her novel well-suited for the type of interdisciplinary readings that in the last couples of decades have expanded and become more accessible, thanks in part to the emergence of the field of literature and medicine. This development grants us the opportunity to revisit the works of the Scandinavian literary canon with a fresh theoretical perspective, where fiction bears the potential to articulate aspects of the patient experience that has yet to be encapsulated by theory. This article shows how this phenomenon includes studies that are not limited to this interdisciplinary field alone, meaning that a complex patient narrative such as Skram’s Professor Hieronimus is accessible to a broader theoretical material as well

Forbitrelsens kunst : analyse og resepsjonsanalyse av to tekster av Amalie Skram og Torborg Nedreaas

Amalie Skram dør i 1905, og Torborg Nedreaas blir født i 1906, som for å ta over en stafettpinne. Vi vet at Skram var en avgjørende leseropplevelse for den unge Nedreaas (Eriksen 1979; Grøgaard 1976). Hun oppga å måtte ta lange pauser fra å lese Skram fordi tekstene gikk sånn inn på henne – men at hun til gjengjeld var «ny hver gang» (Nedreaas 1973). Det er en gjenganger i forskningslitteraturen at lesere etablerer en forbindelse mellom Skram og Nedreaas uten å utdype hva en slik forbindelse består i, eller hva den eventuelt har å si for lesningen av tekstene deres. Likevel er det ikke vanskelig å forstå at lesere har opplevd det naturlig å trekke paralleller mellom dem. De er begge provokatoriske bergensforfattere med ambisjoner om å skildre menneskene så sannferdig som mulig, og de gjør det begge med stor psykologisk innsikt og gjerne i form av sosiale anklager. En rekke av tekstene deres tjener dessuten som fullgode moteksempler på Nedreaas’ uttalelse om at engasjert kunst ofte også er dårlig kunst (sitert i Kastborg 1976), og forfatterskapene blir gjenstand for et oppsving i forskningsinteresse, særlig i feministiske kretser fra 1970-tallet av

«En hel vitenskap på trass»

The article discusses Paa gjengrodde stier’s reception history with an emphasis on how Knut Hamsun’s alleged “permanently impaired mental faculties” have affected analyses of the work. I argue that upon publication, the claim is established that Paa gjengrodde stier “proves” that the conclusion regarding Hamsun as a person with permanently impaired mental faculties is incorrect. In the review of the book’s reception, I show how this notion apparently is so well incorporated that a number of readings keep it alive without questioning it, or without explaining how a literary work can contradict a forensic conclusion. This is shown for example through how the work is presented to us as readers today, which is discussed through Genette’s notion of the paratext. Finally, I argue that readings of Paa gjengrodde stier which transcend academic disciplines should be welcomed, but that such an approach requires a better methodological awareness than what has previously been the case.Artikkelen diskuterer På gjengrodde stiers resepsjonshistorie med vekt på hvordan Knut Hamsuns antatte «varig svekkede sjelsevner» har gjort seg gjeldende i lesninger av verket fra utgivelsen og frem til i dag. Jeg argumenterer for at det etableres en forestilling ved utgivelsestidspunktet om at verket På gjengrodde stier «beviser» at konklusjonen om at Hamsun var å anse som en person med varig svekkede sjelsevner ikke stemmer. I den resepsjonshistoriske gjennomgangen viser jeg hvordan denne forestillingen tilsynelatende er så innarbeidet at en rekke lesninger holder den i live uten å stille spørsmål ved eller forklare hvordan et litterært verk kan stå i et motsetningsforhold til en rettsmedisinsk konklusjon. Dette viser seg blant annet i hvordan den litterære teksten presenteres for oss som lesere i dag, noe som diskuteres ved hjelp av Genettes begrep om parateksten. Avslutningsvis argumenteres det for at lesninger av På gjengrodde stier som beveger seg på tvers av fagdisipliner er ønskelig, men at en slik tilnærming krever større metodologisk bevissthet enn det vi hittil har sett