Amalie Skram dør i 1905, og Torborg Nedreaas blir født i 1906, som for å ta over en stafettpinne. Vi vet at Skram var en avgjørende leseropplevelse for den unge Nedreaas (Eriksen 1979; Grøgaard 1976). Hun oppga å måtte ta lange pauser fra å lese Skram fordi tekstene gikk sånn inn på henne – men at hun til gjengjeld var «ny hver gang» (Nedreaas 1973). Det er en gjenganger i forskningslitteraturen at lesere etablerer en forbindelse mellom Skram og Nedreaas uten å utdype hva en slik forbindelse består i, eller hva den eventuelt har å si for lesningen av tekstene deres. Likevel er det ikke vanskelig å forstå at lesere har opplevd det naturlig å trekke paralleller mellom dem. De er begge provokatoriske bergensforfattere med ambisjoner om å skildre menneskene så sannferdig som mulig, og de gjør det begge med stor psykologisk innsikt og gjerne i form av sosiale anklager. En rekke av tekstene deres tjener dessuten som fullgode moteksempler på Nedreaas’ uttalelse om at engasjert kunst ofte også er dårlig kunst (sitert i Kastborg 1976), og forfatterskapene blir gjenstand for et oppsving i forskningsinteresse, særlig i feministiske kretser fra 1970-tallet av
