Habitat Utilization in White-Tailed Eagles (Haliaeetus albicilla) and the Displacement Impact of the Smøla Wind-Power Plant

On average, 7.8 white-tailed eagles (Haliaeetus albicilla) collide with wind turbines annually at the operating wind-power plant on the island of Smøla off the coast of central Norway. To better understand the impact of this wind-power plant on white-tailed eagles, we investigated how habitat utilization affected displacement effects. We collected data on habitat utilization in non-territorial subadult white-tailed eagles using global positioning system satellite telemetry (2004–2009). From these data, we estimated utilization distributions using the Brownian bridge movement model and analyzed them using Resource Utilization Functions. Home ranges were circa 10–30% smaller for subadults hatched on skerries and islets farther from the wind-power plant, and tended to be circa 40% larger during spring. Shallow sea, skerries, and islets were utilized extensively, as was marsh, heathland, and forest on the main island of Smøla. We noted lower selectivity for arable land and higher levels of differentiation in utilization among individuals for forest and islets. Females also had a nearly 4 times higher between-individual variation, which was likely due to longranging excursions. The within- and between-individual variation among seasons showed an annual pattern, with increasing between-individual variation toward summer. Displacement (indicated by an overall 40% proportional reduction in utilization) was more pronounced in the birds’ second and third calendar year compared with their first calendar year, and during autumn–winter. Reduced displacement during spring coincides with the white-tailed eagle pre-breeding period with increased flight activity. This may, in part, explain increased collision risk during spring. Possible displacement effects in white-tailed eagles may be avoided by siting wind-power plants farther inland or offshore, avoidance, collision risk, displacement, habitat use, habitat utilization, Haliaeetus albicilla, Norway,wind turbinesacceptedVersio

PERANAN PELUKIS ADE MOELYANA DALAM MENGEMBANGKAN SENI LUKIS DARI LIMBAH PELEPAH PISANG DI CIMAHI: (Kajian historis dari tahun 1969-2010)

Skripsi ini berjudul “Peranan Pelukis Ade Moelyana Dalam Mengembangkan Seni Lukis Pelepah Pisang di Cimahi Kajian Historis Tahun 1969-2010”. Permasalahan pokok yang dikaji dalam skripsi ini adalah bagaimana perkembangan seni lukis dari limbah pelepah pisang di Cimahi dari tahun 1969-2010 dan keterkaitannya dengan potensi ekonomi dari seni lukis pelepah pisang yang terabaikan. Metode yang digunakan adalah metode historis yang melalui empat tahap yaitu pengumpulan sumber lisan maupun sumber tertulis, kritik, interpretasi, dan historiografi. Untuk memperdalam analisis, penulis menggunakan pendekatan interdisipliner melalui kajian ilmu sosial dan ilmu ekonomi dengan memakai konsep-konsep seperti interaksi sosial, distribusi, ekonomi kreatif, kewirausahaan, dll. Teknik penelitian yang digunakan dalam penelitian ini adalah dengan menggunakan teknik wawancara. Hal ini dilakukan karena terbatasnya sumber tertulis yang mengkaji secara langsung mengenai permasalahan di atas. Berdasarkan hasil temuan di lapangan, seni lukis dari limbah pelepah pisang ini telah ada sejak tahun 1969. Seni lukis ini merupakan seni lukis yang unik karena menggunakan limbah dari pelepah pisang. Pada awal perkembangannya seni lukis ini tidak serta merta dapat diterima oleh masyarakat sekitar, dan barulah pada tahun 2002 seni lukis dari limbah pelepah pisang ini mengalami puncak perkembangan. Pasalnya seni lukis ini tidak hanya dipasarkan di Cimahi saja, melainkan sampai ke mancanegara. Seni lukis dari limbah pelepah pisang ini dapat dijadikan sebagai sektor ekonomi kreatif dan dapat dijadikan sebagai lahan lapangan pekerjaan. Banyak upaya yang dilakukan oleh pelukis untuk mengembangkan seni lukis dari limbah pelepah pisang, selain itu pula pemerintah turut serta dalam mengembangkan seni lukis pelepah pisang. Kata kunci : Seni Lukis Pelepah Pisang, Ekonomi Kreatif, Pemasaran This skripsi titled Ade Moelyama role in developing the art painting of wasted banana leaves in Cimahi of historical studies from 1969 to 2010. The main issue studied in this skripsi was “How Development Art Painting of Wasted Banana Leaves in Cimahi from 1969 to 2010 and linkages with economic potential of art painting of banana leaves neglected. The method used is the historical method through four phases of heuristics, criticism, interpretation and historiography. To deepen the analysis, the author use the approach interdisciplinary through the study of social and economic by using concepts such as social interaction, distribution, creative economy, entrepreneurship, and other. A research technique used in this research is to use interview techniques. This is done because of the limited resources that examines written directly on the above problems. Based on the research results, the art painting of wasted banana leaves has existed since 1969. This painting is a painting that is unique because it uses waste form banan leaves. In the early development of art is not necessarily acceptable to the local community, and then in 2002 the art painting of wasted banana leaves is experiencing the peak development. This is because not only do marketing painting around Cimahi but abroad as well. Painting of wasted banana stalks can be used as a creative economic sector and creates jobs. Lack of awareness of the various parties to make this painting became dormant. Many attempts were made by the painter to develop the art of waste banana leaves, in addition the goverment also participated in the development the art of painting banana leaves. Keywords : Art Painting of Banana Leaves, Creative Economy, Marketin

Interaksjoner mellom moskus og villrein. En kunnskapsoversikt

Bevanger, K. 2005. Interaksjoner mellom moskus og villrein: en kunnskapsoversikt. - NINA Rapport 7. 23 s.© Norsk institutt for naturforskning Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivels

Interaksjoner mellom moskus og villrein. En kunnskapsoversikt

Bevanger, K. 2005. Interaksjoner mellom moskus og villrein: en kunnskapsoversikt. - NINA Rapport 7. 23 s.© Norsk institutt for naturforskning Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivels

Kraftledninger og fugl

Bevanger, K. 2011. Kraftledninger og fugl. Oppsummering av generelle og nettspesifikke problemstillinger. - NINA Rapport 674. 60 s. For å nå de overordnede klimapolitiske målsettinger i Europa, samt sikre forsyningen av elektrisitet i alle deler av landet, er det nødvendig med en omfattende utbygging og opprusting av kraftledningsnettet i Norge. For sentralnettet (300–420 kV) opererer Statnett med investeringer på i størrelsesorden 40 milliarder de neste 10 årene. Selv med en så vidt omfattende investering utgjør imidlertid antall km med nye høyspentledninger bare en liten del av det norske ledningsnettet. Av ca. 193 000 km utgjør distribusjonsnettet (opp til 24 kV) ca. 85 %. Foreliggende rapport diskuterer hvilke utfordringer som er knyttet til ulike deler av det norske kraftledningsnettet når det gjelder fugl. Alle luftledninger representerer en potensiell kollisjonsrisiko for fugl, med en kollisjonsrisiko som øker med antall luftledninger pr. arealenhet. Når det gjelder elektrokusjon utgjør ikke regional- og sentralnettet noen særlig fare for fugl, i og med stor avstand mellom de strømførende ledningene, mens problemet er markant for de mindre ledningene. Både kollisjonsrisiko mot luftledninger og elektrokusjonsrisiko er sterkt artsspesifikke problemer. I de senere år har flere undersøkelser gitt gode indikasjoner på hvilke arter og artsgrupper som er mest utsatt. Det mangler imidlertid fremdeles mye kunnskap, eksempelvis for å forstå hvorfor det skjer flere kollisjoner langs enkelte avsnitt av en kraftledning enn andre. Dette er kunnskap som er nødvendig for å kunne bidra til så miljøvennlige trasevalg som mulig når nye kraftledninger skal bygges. Det er også noe den nye energiloven poengterer og åpner opp for. Både når det gjelder opprusting av gamle systemer og nybygging, bør det i fremtiden i langt større grad benyttes jordkabel. Dette vil redusere omfanget av fugledød som følge av kollisjon og elektrokusjon betraktelig. Ut fra en kost/nytte-betraktning er det liten tvil om at det er mest å hente ved å redusere omfanget av distribusjonsnettet, dvs. legge dette i bakken

Kraftledninger og fugl

Bevanger, K. 2011. Kraftledninger og fugl. Oppsummering av generelle og nettspesifikke problemstillinger. - NINA Rapport 674. 60 s. For å nå de overordnede klimapolitiske målsettinger i Europa, samt sikre forsyningen av elektrisitet i alle deler av landet, er det nødvendig med en omfattende utbygging og opprusting av kraftledningsnettet i Norge. For sentralnettet (300–420 kV) opererer Statnett med investeringer på i størrelsesorden 40 milliarder de neste 10 årene. Selv med en så vidt omfattende investering utgjør imidlertid antall km med nye høyspentledninger bare en liten del av det norske ledningsnettet. Av ca. 193 000 km utgjør distribusjonsnettet (opp til 24 kV) ca. 85 %. Foreliggende rapport diskuterer hvilke utfordringer som er knyttet til ulike deler av det norske kraftledningsnettet når det gjelder fugl. Alle luftledninger representerer en potensiell kollisjonsrisiko for fugl, med en kollisjonsrisiko som øker med antall luftledninger pr. arealenhet. Når det gjelder elektrokusjon utgjør ikke regional- og sentralnettet noen særlig fare for fugl, i og med stor avstand mellom de strømførende ledningene, mens problemet er markant for de mindre ledningene. Både kollisjonsrisiko mot luftledninger og elektrokusjonsrisiko er sterkt artsspesifikke problemer. I de senere år har flere undersøkelser gitt gode indikasjoner på hvilke arter og artsgrupper som er mest utsatt. Det mangler imidlertid fremdeles mye kunnskap, eksempelvis for å forstå hvorfor det skjer flere kollisjoner langs enkelte avsnitt av en kraftledning enn andre. Dette er kunnskap som er nødvendig for å kunne bidra til så miljøvennlige trasevalg som mulig når nye kraftledninger skal bygges. Det er også noe den nye energiloven poengterer og åpner opp for. Både når det gjelder opprusting av gamle systemer og nybygging, bør det i fremtiden i langt større grad benyttes jordkabel. Dette vil redusere omfanget av fugledød som følge av kollisjon og elektrokusjon betraktelig. Ut fra en kost/nytte-betraktning er det liten tvil om at det er mest å hente ved å redusere omfanget av distribusjonsnettet, dvs. legge dette i bakken

Muligheter og begrensninger for å redusere dødelighet hos fugl som skyldes kollisjoner og elektrokusjon i eksisterende kraftledningsnett i Norge

Avbøtende tiltak for å redusere dødelighet hos fugl i tilknytning til kraftledninger (kollisjon og elektrokusjon - elektrisk sjokk/støt), har vært et sentralt tema i mange år både på grunn av øko-nomiske konsekvenser av strømutfall, og de biologiske og artsspesifikke konsekvenser ekstra dødelighet kan ha. Foreliggende statusrapport om temaet diskuterer økologiske/biologiske og tekniske/økonomiske muligheter og begrensninger fra et norske perspektiv. Både kollisjoner med kraftledninger og elektrokusjon er sterkt arts-, steds- og årstidsspesifikke ulykker. Det er derfor viktig at fremtidig forskning blir mer steds- og artsspesifikk i tilnærmingen til problemløsninger, og at tiltakene mer faktabaserte: 1) Hvilke arter er mest utsatt (målarten(e); 2) hva er beste design av merking i forhold til å redusere kollisjonsrisiko hos målarten(e); 3) hva er suksessraten eller sannsynligheten for å redusere dødelighet basert på den økonomiske in-vestering knyttet til merking av kraftledninger. Gjennom slik kunnskap blir det enklere å argu-mentere for nytteverdien til avhjelpende tiltak, det være seg miljømessig eller monetært. Kunn-skap om bestandsmessige konsekvenser av ekstra dødelighet hos fugl som skyldes kollisjon og elektrokusjon er så godt som fraværende, og vil være et særlig viktig fokusområde for fremtidig forskning. Fysisk forstørrelse av fase- og/eller jordline gjennom en eller annen form for kjent merkemeto-dikk, har for enkelte arter ført til redusert kollisjonshyppighet. Generell merking ved nybygging av kraftledninger kan forsvares i områder der det er kjente kollisjonspunkter («hot spots»), mye fugl (eksempelvis våtmarksområder), ved kryssing av opplagte ledelinjer (f.eks. elver, trange daler og sund), når linene krysser lokale trekkveier mellom funksjon- og ressursområder (f.eks. hekkeplass og næringsområde), og der det oppholder seg mange dagaktive arter og arter kjent for å kollidere (f.eks. svaner og traner). For å øke kunnskapen om når og hvor det bør merkes, er det behov for mer data om arts- og stedsspesifikk kollisjonsrisiko og artsspesifikke atferdsre-sponser i forhold til ulike merkingstyper. For enkelte arter vil det trolig ikke finnes gode løsninger («no cure species») bortsett fra jordkabling. Lang skumringsperiode og svært kort daglengde, slik som i Nord-Europa og Norge gjennom vinterhalvåret, gir små muligheter for å redusere dø-delighet hos eksempelvis hønsefugl, som er dokumentert å være spesielt utsatt for kollisjons-ulykker. Foreliggende rapport fokuserer eksisterende nett, og tiltak som går på hvor ledningen bør plas-seres i terrenget og andre forhold som bare kan tillegges vekt ved nybygging, er derfor ikke behandlet. Det er imidlertid liten tvil om at de beste forebyggende tiltak mot fuglekollisjoner opp-nås gjennom et godt trasevalg. Elektrokusjonsfare hos fugl er primært knyttet til kraftforsyningsstrukturer i nettsystemer fra 66 kV og nedover, og kunnskapen om hvilke tekniske konstruksjoner som fører til elektrokusjons-ulykker er betydelig. Imidlertid er variasjonene i teknisk utforming av distribusjonsnettene stor, med begrenset nasjonal og internasjonal standardisering. Likevel er forutsigbarheten i forhold til hvilke strukturer som i prinsippet er potensielle elektrokusjonsfeller høy. I Norge er det langt igjen før det er gjennomført tiltak som kan gjøre en forskjell når det gjelder dagens omfang av elektro-kusjonsulykker hos fugl. Anbefalinger gitt allerede for 25 år siden er ikke fulgt opp, og mye av årsaken til elektrokusjonsdødelighet hos fugl i Norge skyldes at eksisterende informasjon og løsninger ikke er implementert

Kamuflering av kraftledninger. Evaluering av økologiske og tekniske implikasjoner

Hvorvidt bruk av farger og andre tiltak som modifiserer det visuelle inntrykket av kraftledningsstrukturer medfører økt/redusert fare for at fugler skal kollidere med dem, har ikke vært gjenstand for vurdering etter 1999. Det samme gjelder i stor grad tekniske aspekter knyttet til temaet. Det var derfor naturlig å ta opp problematikken i OPTIPOL-prosjektet, da det også var et ønske fra energiforvaltningen, selv om det bare var økonomisk rom for å utføre en studie basert på eksisterende litteratur. I foreliggende rapport er det lagt vekt på å sammenfatte eksisterende kunnskap om fuglers syn og synsrelaterte atferd, for å belyse hvorvidt det å gjøre kraftledninger mindre synlige for det menneskelige øyet, kan medføre økt fare for at fugler vil kollidere. Fra et «fugleperspektiv», vil målsettingen være å gjøre kraftledninger så synlige som mulig for fuglene. Å svare på hvorvidt dette kan virke som det motsatte av å ”kamuflere” ledningene har vist seg å være et komplisert spørsmål. Øyet hos pattedyr og fugler har mange fellestrekk, og anatomi og funksjon er forholdsvis godt studert og forstått, og det viser seg at det ikke er korrekt å anta at måten ulike arter ser omgivelsene på er lik. Når det gjelder fugleøyets fargesyn, dybdesyn og synsskarphet, er det mange ubesvarte spørsmål i forhold til fargekamuflering av kraftledninger. For å oppnå en optimal deteksjon av en kraftledning for fugl er det viktig å optimalisere linenes kontrastvirkning i forhold til fargene i bakgrunnen. Flere forskere mener enkelte fuglearter har en betydelig evne til å skille farger i den gule delen av spekteret, og det synes sannsynlig at enkelte grønne og gule farger, særlig hvis de samtidig har et UV-bidrag, gir kontrast mot en naturlig grønn bakgrunn. Å minske kontrastvirkningen mellom en luftline og linens bakgrunn – f.eks. gjennom å matte ned den blanke overflaten på en FeAl-line med sort eller gråsort farge – vil trolig øke kollisjonsrisikoen for en del fuglearter. For å gjøre faseledere og jordliner så synlige som mulig, er det fra et ”fugleperspektiv” sannsynligvis generelt gunstigst å lokalisere kraftledninger slik at de skaper kontraster i forhold til en bakgrunn. Årstidsvariasjonene i Norge gjør at de fleste naturtyper gjennomgår en "fargesyklus" - fra hvitt om vinteren via brunt/svart om våren til grønt om sommeren og gult/rødt om høsten. I perioder av året vil derfor - uansett hvilken kamuflasjefarge som benyttes – en kraftledning være mer synlig enn til andre årstider. I eksponerte kystområder er det stor sannsynlighet for spaltekorrosjon under belegg med dårlig heft. Belegg som påføres etter at linetrådene er slått, har en tendens til å hindre drenasje i linen. Belegget fremmer dermed innvendig korrosjon mellom trådene og trådlagene og spesielt i linens laveste punkt. Mattede eller primede kamuflasjeliner synes å klare seg godt i kystmiljø med lav korrosivitet. Emisjonsfaktoren ε er avhengig av linens overflatebeskaffenhet. Ved å øke linens emisjonsfaktor kan kjølingen økes pga. utstrålt varme slik at det oppnås en økning i den strømførende kapasiteten på ca. 5 %. Isolerende belegg på kamuflasjelinen kan føre til kontaktproblemer og havari, og skal derfor tas hensyn til ved montasje og valg av kontaktforbindelser. Før montasje av klemmer og skjøter, må kontaktflatene behandles med stålbørste, smergelduk o.l. umiddelbart før montasje. I tillegg bør kontaktflatene påføres et tynt lag med fett som hemmer oksidvekst, og forsegler kontaktområdene mot inntrengning av vann og forurensning, som kan føre til korrosjon

Bever - forvaltning av en jakt- friluftsliv- og miljøressurs. En håndbok om moderne metoder for praktisk forvaltning av beverbestander

Halley, D. og Bevanger, K. 2005. Bever - forvaltning av en jakt-, frilufts- og miljøressurs: en håndbok om moderne metoder for praktisk forvaltning avbeverbestander. - NINA Rapport 21. 61 s.© Norsk institutt for naturforskning Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivels

Reinens bruk av Hardangervidda. Sluttrapport fra Rv7-prosjektet

Strand, O., Bevanger, K. & Falldorf, T. 2006. Reinens bruk av Hardangervidda. Sluttrapport fra Rv7-prosjektet. - NINA Rapport 131. 67 s. Rapporten oppsummerer NINAs forskningsaktivitet i forbindelse med riksveg 7 (Rv7) over Hardangervidda. Prosjektet har vært gjennomført i nært samarbeid med andre forskningsprosjekter og synergieffekten av de ulike aktivitetene har vært betydelig. Prosjektets hovedmål har vært å studere betydningen av Rv7 for villreinen på Hardangervidda. For å løse denne oppgaven er i alt 37 rein utstyrt med telemetrihalsbånd med GPS-enhet, og på bakgrunn av dette har det vært mulig å studere deres områdebruk i betydelig detalj over en femårsperiode. I og med at reinsdyr i stor utstrekning opptrer i flokk, kan det antas at en på denne måten har hatt oversikt over 70-80 % av totalstammen. Reinen er kjent for å ha en ekstensiv bruk av sine leveområder og det er derfor viktig å se dyrenes bruk av Hardangervidda i et lengre tidsperspektiv. Over tid er det tydelig at områdebruken har nær sammenheng med størrelsen på bestanden og tilgangen til mat. Eksempelvis er det dokumentert at stammen har utvidet arealbruken om vinteren når bestanden har oversteget ca. 15 000 individer. Antall villrein på Hardangervidda har variert mye i løpet av de siste 50 år, og bestanden har gjennomgått minst to perioder med overbeiting, først på 1960-tallet og sist på slutten av 1970-tallet. Bestandsforvaltningen har hatt som mål å redusere veksten i bestanden ut fra ønsket om å restituere beiter og øke kondisjonen hos dyrene. Forskning som har vært gjennomført indikerer at en langt på veg har lyktes med dette, og NINAs kartlegging av vinterbeitene indikerer en økning i lavbiomassen på Hardangervidda med ca. 80 % i perioden 1983-2003. For å undersøke reinens bruk av Hardangervidda generelt, og i nærområdene til Rv7 spesielt, er det etablert et arealdekkekart basert på fjernmålingskilder. Ved hjelp av bilder fra LANDSAT 5 og en terrengmodell har det lyktes å dele inn arealdekket i 9 vegetasjonsklasser/ arealdekketyper med en nøyaktighet på ca. 80 %. Disse beregningene viser at det er betydelige gradienter i vegetasjonsfordeling og -kvalitet innen området. Vinterbeitene er for eksempel dominerende i de østligste områdene, mens det i sørvest er mindre vegetasjon, og et større innslag av sommer– eller barmarksbeiter. Når det gjelder nærområdene til Rv7 spesielt, så viser kartleggingen at områdene rundt Hardangerjøkulen er særlig rike på snøleier, og at de trolig har en viktig funksjon som sommerbeiter. Områdene nord for Rv7 er også viktige som utvekslingsområde for reinen, og som avlastningsbeiter i år med vanskelige snøforhold. Langsmed, og sør for Rv7, finnes en større andel vinterbeiter, slik at området som påvirkes av Rv7 også inneholder beiter som er av verdi for reinen vinterstid.© Norsk institutt for naturforskning Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivels