Økologiske lesninger av Bibelen

Bibelvitenskapen har vært gjennom en rivende utvikling i løpet av de siste tiårene. Flere nyere tilnærminger har blitt utviklet, ofte med utgangspunkt i utfordringer i vår egen samtid. Et eksempel på dette er økologisk hermeneutikk. I denne artikkelen vil jeg gi en oversikt over økologisk hermeneutikk innenfor bibelvitenskap. Jeg vil gi konkrete eksempler både fra vestlig (inkludert norsk) og fra afrikansk kontekst. Formålet er å gi leseren et lite innblikk i hva økologisk hermeneutikk dreier seg om, og få frem noe av mangfoldet innenfor denne måten å lese Bibelen på.publishedVersio

Osteopenimarkører hos barn født før uke 30- har de noen klinisk verdi?

Premature barn har signifikant økt risiko for å utvikle osteopeni. Det finnes mange ulike metoder for screening, men det er ingen enighet om hvilken metode som er best egnet for å predikere eller diagnostisere osteopeni. Blodprøvene kalsium (Ca), alkalisk fosfatase (ALP) og fosfat (P) ansees å være markører for beinmetabolisme, mens albumin og urinstoff kan reflektere proteintilførsel som også er viktig for beinbygging. Nytten av alle disse prøvene er uavklart. I denne studien er det undersøkt om blodprøvene Ca, ALP, P, urinstoff og albumin kan predikere osteopeni hos premature. Metode: Retrospektiv undersøkelse av rutinemessige innsamlede data vedrørende ernæring, vekst og blodprøver. Studien inkluderer barn med gestasjonsalder < 30 uker, innlagt Nyfødt Intensiv UNN innen 1. leveuke og utskrevet i perioden 01.01.2005- 31.12.2010. Vi har registrert blodprøver i 4 perioder. Dataene er analysert i SPSS, hovedsakelig brukt t-test og kji-kvadrat. For ikke normalfordelte data er non-parametriske tester benyttet. Resultater: Vi fant ingen signifikant sammenheng mellom P og ALP, P og fødselsvekt (FV) eller P og urinstoff. Ved urinstoff < 1,5 mmol/ L sees signifikant lavere gjennomsnittsverdier av albumin i 1. og 3. periode. Det var signifikant sammenheng mellom FV < 1000 g og urinstoff < 1,5 mmol/L, og signifikant lavere gjennomsnittsverdi av Ca blant barna med P-verdier < 1,8 mmol/L. i 1. periode. Konklusjon: I vår studie hadde de aller fleste barna prøveverdier innenfor det vi har definert som normalverdier. Dette kan enten tyde på at blodprøvene er dårlige «osteopenimarkører» eller at barna er adekvat ernærte slik at deres mineralbehov dekkes tilstrekkelig med de retningslinjene som følges for ernæring på nyfødt intensivavdeling, UNN. Det ansees derfor ikke nødvendig å ta disse prøvene som ukentlige rutineprøver. Ved å være mer selektiv og kun ta prøver når indikasjonen er sterk, vil man spare mange barn for unødvendig smerte og infeksjonsrisiko

«Seksåringene lærer best ved å synge, hoppe, pusle, bygge, snakke og rulle». En kvalitativ studie om lekpreget undervisning i førsteklasse.

Målsettingen med denne mastergradsavhandlingen er å få innsikt i hva lærere legger i begrepet lekpreget undervisning. Vi har gjennomført en kvalitativ studie med formål å besvare forskningsspørsmålene: 1. Hva legger førsteklasselærere i begrepet lekpreget undervisning, og på hvilken måte anser de at seksåringen lærer best? 2. På hvilken måte kan klasserommet utformes for å tilrettelegge for lekpreget undervisning? Vi har gjennomført observasjoner i fire førsteklasserom og intervjuet kontaktlærerne i de tilhørende klassene. Studiens resultater viser at våre informanter har ulik formening om hva som legges i lekpreget undervisning. Førsteklasselærerne er usikre på hvilken måte lekpreget undervisning kan gjennomføres, samt hvor mye tid en skal avsette til dette. I vårt datamateriell kommer det også frem at lærerne savner en tydeligere presisering av begrepet i styringsdokumentene, og at de dermed ser frem til den nye læreplanen som vil tre i verk i 2020. Det andre delspørsmålet utdyper hvordan seksåringen lærer best. Informantene svarte flertydig på dette spørsmålet, hvor en informant hevdet at seksåringen ville lære best av å hoppe, danse, synge, rulle og bygge. De resterende informantene pekte på at vi både trenger en lekbasert pedagogikk og en teoretisk tilnærming i første klasse. Funnene fra forskningsspørsmål 2 viser at klasserommet i liten grad er tilpasset skolestarteren, da det preges av en hard funksjonalitet. Klasserommets funksjonalitet påvirker hvilke aktiviteter læreren kan igangsette, og hvilke muligheter aktørene finner. Vi håper at denne avhandlingen vil være med på å gi innsikt om temaet, samt bidra til økt kunnskap og inspirasjon knyttet til lekpreget undervisning i skolen

The potential for cleaner fish-driven evolution in the salmon louse Lepeophtheirus salmonis: Genetic or environmental control of pigmentation?

The parasitic salmon louse represents one of the biggest challenges to environmentally sustainable salmonid aquaculture across the globe. This species also displays a high evolutionary potential, as demonstrated by its rapid development of resistance to delousing chemicals. In response, farms now use a range of non-chemical delousing methods, including cleaner fish that eat lice from salmon. Anecdotal reports suggest that in regions where cleaner fish are extensively used on farms, lice have begun to appear less pigmented and therefore putatively less visible to cleaner fish. However, it remains an open question whether these observations reflect a plastic (environmental) or adaptive (genetic) response. To investigate this, we developed a pigment scoring system and conducted complimentary experiments which collectively demonstrate that, a) louse pigmentation is strongly influenced by environmental conditions, most likely light, and b) the presence of modest but significant differences in pigmentation between two strains of lice reared under identical conditions. Based on these data, we conclude that pigmentation in the salmon louse is strongly influenced by environmental conditions, yet there are also indications of underlying genetic control. Therefore, lice could display both plastic and adaptive responses to extensive cleaner fish usage where visual appearance is likely to influence survival of lice.publishedVersio

Emerging alphaviruses are sensitive to cellular states induced by a novel small-molecule agonist of the STING pathway

The type I interferon (IFN) system represents an essential innate immune response that renders cells resistant to virus growth via the molecular actions of IFNinduced effector proteins. IFN-mediated cellular states inhibit growth of numerous and diverse virus types, including those of known pathogenicity as well as potentially emerging agents. As such, targeted pharmacologic activation of the IFN response may represent a novel therapeutic strategy to prevent infection or spread of clinically impactful viruses. In light of this, we employed a high-throughput screen to identify small molecules capable of permeating the cell and of activating IFN-dependent signaling processes. Here we report the identification and characterization of N-(methylcarbamoyl)-2-([5-(4- methylphenyl)-1,3,4-oxadiazol-2-yl]sulfanyl)-2-phenylacetamide (referred to as C11), a novel compound capable of inducing IFN secretion from human cells. Using reverse geneticsbased loss-of-function assays, we show that C11 activates the type I IFN response in a manner that requires the adaptor protein STING but not the alternative adaptors MAVS and TRIF. Importantly, treatment of cells with C11 generated a cellular state that potently blocked replication of multiple emerging alphavirus types, including chikungunya, Ross River, Venezuelan equine encephalitis, Mayaro, and O'nyong-nyong viruses. The antiviral effects of C11 were subsequently abrogated in cells lacking STING or the type I IFN receptor, indicating that they are mediated, at least predominantly, by way of STING-mediated IFN secretion and subsequent autocrine/paracrine signaling. This work also allowed characterization of differential antiviral roles of innate immune signaling adaptors and IFN-mediated responses and identified MAVS as being crucial to cellular resistance to alphavirus infection

Waste Crime – Waste Risks: Gaps in Meeting the Global Waste Challenge

More than ever, our future depends upon how we manage the future of our waste. As an integrated part of sustainable development, effective waste management can reduce our global footprint. Ignoring or neglecting the challenges of waste, however, can lead to significant health, environmental and economic consequences. A staggering 1.3 billion tonnes of food is produced each year to feed the world’s 7 billion people. Yet, according to the Food and Agriculture Organization (FAO), around US$1 trillion of that food goes to waste. With 200,000 new peoplWaste covers a very wide spectrum of discarded materials ranging from municipal, electrical and electronic, industrial and agricultural, to new types including counterfeit pesticides. It also includes anything in size and scale from decommissioned ships, oil or liquid wastes, hundreds of millions of mobile phones to billions of used car tires. __Recommendations__ - Strengthen awareness, monitoring and information - Strengthen national legislation and enforcement capacities - Strengthen international treaties and compliance measures - Promote prevention measures and synergie

Characterization of a Novel Compound That Stimulates STING-Mediated Innate Immune Activity in an Allele-Specific Manner.

The innate immune response to cytosolic DNA involves transcriptional activation of type I interferons (IFN-I) and proinflammatory cytokines. This represents the culmination of intracellular signaling pathways that are initiated by pattern recognition receptors that engage DNA and require the adaptor protein Stimulator of Interferon Genes (STING). These responses lead to the generation of cellular and tissue states that impair microbial replication and facilitate the establishment of long-lived, antigen-specific adaptive immunity. Ultimately this can lead to immune-mediated protection from infection but also to the cytotoxic T cell-mediated clearance of tumor cells. Intriguingly, pharmacologic activation of STING-dependent phenotypes is known to enhance both vaccine-associated immunogenicity and immune-based anti-tumor therapies. Unfortunately, the STING protein exists as multiple variant forms in the human population that exhibit differences in their reactivity to chemical stimuli and in the intensity of molecular signaling they induce. In light of this, STING-targeting drug discovery efforts require an accounting of protein variant-specific activity. Herein we describe a small molecule termed M04 that behaves as a novel agonist of human STING. Importantly, we find that the molecule exhibits a differential ability to activate STING based on the allelic variant examined. Furthermore, while M04 is inactive in mice, expression of human STING in mouse cells rescues reactivity to the compound. Using primary human cells in ex vivo assays we were also able to show that M04 is capable of simulating innate responses important for adaptive immune activation such as cytokine secretion, dendritic cell maturation, and T cell cross-priming. Collectively, this work demonstrates the conceivable utility of a novel agonist of human STING both as a research tool for exploring STING biology and as an immune potentiating molecule

A Novel Agonist of the TRIF Pathway Induces a Cellular State Refractory to Replication of Zika, Chikungunya, and Dengue Viruses.

The ongoing concurrent outbreaks of Zika, Chikungunya, and dengue viruses in Latin America and the Caribbean highlight the need for development of broad-spectrum antiviral treatments. The type I interferon (IFN) system has evolved in vertebrates to generate tissue responses that actively block replication of multiple known and potentially zoonotic viruses. As such, its control and activation through pharmacological agents may represent a novel therapeutic strategy for simultaneously impairing growth of multiple virus types and rendering host populations resistant to virus spread. In light of this strategy\u27s potential, we undertook a screen to identify novel interferon-activating small molecules. Here, we describe 1-(2-fluorophenyl)-2-(5-isopropyl-1,3,4-thiadiazol-2-yl)-1,2-dihydrochromeno[2,3

Effectiveness of app-delivered, tailored self-management support for adults with lower back pain–related disability

Importance: Lower back pain (LBP) is a prevalent and challenging condition in primary care. The effectiveness of an individually tailored self-management support tool delivered via a smartphone app has not been rigorously tested. Objective: To investigate the effectiveness of selfBACK, an evidence-based, individually tailored self-management support system delivered through an app as an adjunct to usual care for adults with LBP-related disability. Design, Setting, and Participants: This randomized clinical trial with an intention-to-treat data analysis enrolled eligible individuals who sought care for LBP in a primary care or an outpatient spine clinic in Denmark and Norway from March 8 to December 14, 2019. Participants were 18 years or older, had nonspecific LBP, scored 6 points or higher on the Roland-Morris Disability Questionnaire (RMDQ), and had a smartphone and access to email. Interventions: The selfBACK app provided weekly recommendations for physical activity, strength and flexibility exercises, and daily educational messages. Self-management recommendations were tailored to participant characteristics and symptoms. Usual care included advice or treatment offered to participants by their clinician. Main Outcomes and Measures: Primary outcome was the mean difference in RMDQ scores between the intervention group and control group at 3 months. Secondary outcomes included average and worst LBP intensity levels in the preceding week as measured on the numerical rating scale, ability to cope as assessed with the Pain Self-Efficacy Questionnaire, fear-avoidance belief as assessed by the Fear-Avoidance Beliefs Questionnaire, cognitive and emotional representations of illness as assessed by the Brief Illness Perception Questionnaire, health-related quality of life as assessed by the EuroQol-5 Dimension questionnaire, physical activity level as assessed by the Saltin-Grimby Physical Activity Level Scale, and overall improvement as assessed by the Global Perceived Effect scale. Outcomes were measured at baseline, 6 weeks, 3 months, 6 months, and 9 months. Results: A total of 461 participants were included in the analysis; the population had a mean [SD] age of 47.5 [14.7] years and included 255 women (55%). Of these participants, 232 were randomized to the intervention group and 229 to the control group. By the 3-month follow-up, 399 participants (87%) had completed the trial. The adjusted mean difference in RMDQ score between the 2 groups at 3 months was 0.79 (95% CI, 0.06-1.51; P = .03), favoring the selfBACK intervention. The percentage of participants who reported a score improvement of at least 4 points on the RMDQ was 52% in the intervention group vs 39% in the control group (adjusted odds ratio, 1.76; 95% CI, 1.15-2.70; P = .01). Conclusions and Relevance Among adults who sought care for LBP in a primary care or an outpatient spine clinic, those who used the selfBACK system as an adjunct to usual care had reduced pain-related disability at 3 months. The improvement in pain-related disability was small and of uncertain clinical significance. Process evaluation may provide insights into refining the selfBACK app to increase its effectiveness. Trial Registration ClinicalTrials.gov Identifier: NCT0379828

Status for Miljøet i Norskehavet: Rapport fra Overvåkningsgruppen 2019

Denne rapporten inneholder vurdering av: De viktigste trekkene i status for miljøet i området som dekkes av den norske regjeringens helhetlige forvaltningsplan for Norskehavet. Det må bemerkes at det er mange typer økosystemer i dette området og at vi har gode overvåkingsdata kun for økosystemet i de øvre pelagiske vannmassene sør for den arktiske fronten. Statusvurderingen gjelder derfor i første rekke denne økosystemtypen. Det skiller seg ikke fra hvordan Overvåkingsgruppen har vurdert miljøtilstanden i området tidligere, men dette har ikke vært presisert før. De viktigste endringene i status siden 2015, som var året hoveddelen av det faglige grunnlaget for siste oppdatering av forvaltningsplanen ble utarbeidet. Så langt som mulig hva som er årsakene til observert status og endringer. De viktigste endringene i ytre påvirkning av området siden 2015. De viktigste trekkene i status for miljøtilstanden i de øvre pelagiske vannmassene sør for den arktiske fronten i Norskehavet (heretter kalt det øvre pelagiske systemet) er at vanntemperaturen fortsatt er høy, at mengden dyreplankton kan ha økt noe opp til langtidsgjennomsnittet og at den samlede mengden pelagisk fisk fortsatt er på et høyt nivå. Nivåene av forurensende stoffer i den pelagiske fisken er lave i forhold til grenseverdier for mattrygghet, men det er ukjent hvordan nivåene er hos arter høyere i næringskjeden og hvordan disse eventuelt blir påvirket. Fra midten av 1990-tallet økte vanntemperaturene i det øvre pelagiske systemet og har siden ligget på et høyt nivå. I det meste av denne perioden har temperaturen vært høy fordi vannet som strømmer sørfra inn i Norskehavet samlet sett har vært relativt varmt. I 2017 og 2018 har det innstrømmende vannet vært kjøligere, men temperaturen har likevel ikke gått ned i Norskehavet fordi varmetapet til atmosfæren har vært lavt på grunn av økning av sørvestlige og dermed varme vinder. I Norskehavets sentrale deler har vannet blir surere og kalkmetningen har avtatt i hele vanndypet de siste 30 årene. Endringen går raskest i overflaten. Endringene i dypvannet er primært drevet av endringer i vannsirkulasjon, men det kan også ved store dyp sees signaler fra menneskeskapt CO2. Det ser ut som pH-verdien synker raskere i deler av Norskehavet enn globalt.Biomassen av dyreplankton ble redusert i hele det øvre pelagiske systemet fra tidlig på 2000-tallet og frem til 2010. Fra 2011 kan denne trenden ha snudd, og i 2018 var mengden på nivå med gjennomsnittet for hele tidsserien. Fra 2006 til 2011 ble det observert en kraftig økning i sørlige arter i det øvre pelagiske systemet. Etter 2011 kan det ha vært en nedgang i indeksen frem til 2016. I 2017 var det derimot igjen en økning i forekomsten av sørlige arter. Den samlede biomassen av de tre sentrale fiskeartene i det øvre pelagiske systemet, makrell (Scomber scombrus), norsk vårgytende sild (Clupea harengus) og kolmule (Micromesistius poutassou), økte fra 1995 mot år 2005 og har etter dette ligget på et relativt høyt nivå. Mens det har vært god rekruttering i flere av de siste årene hos makrell og kolmule, har sildebestanden ikke produsert en stor årsklasse siden 2004. Årsklassene fra 2013 og 2016 ser ut til å være litt større enn de andre årsklassene siden 2004 og gjør at bestanden har holdt seg nokså stabil de siste årene. Andre kommersielt og økologisk viktige fiskebestander i Norskehavet er nordøstarktisk sei (Pollachius virens), brosme (Brosme brosme), blåkveite (Reinhardtius hippoglossoides), lange (Molva molva), snabeluer (Sebastes mentella) og vanlig uer (Sebastes norvegicus). Etter å ha vært på et lavt nivå i 2011 har seibestanden økt og vurderes nå til å være godt over føre-var-nivået til fiskeriforvaltningen. De siste årene ser det ut til å ha vært en økning i bestanden av brosme og lange. Bestanden av blåkveite har vært under gjenoppbygging og har vært på et stabilt nivå. Det vil bli gitt nytt toårig bestandsråd for blåkveite i år. Vanlig uer er klassifisert på rødlisten som en truet art, og bestanden er nå på det laveste nivået som noen gang har vært målt. Rekrutteringen har vært lav siden sent på 1990-tallet. Etter å ha vært på et lavt nivå, var bestanden av snabeluer gjenstand for gjenoppbygging fram til 2014. Etter dette har det igjen vært åpnet for direkte fiske på bestanden. Mange sjøfuglarter i Norskehavet har opplevd dramatiske bestandsendringer siden begynnelsen av 1980-tallet, da det meste av bestandsovervåkingen startet. Dette gjelder særlig bestandene av lomvi (Uria aalge), som er redusert med 99 %, krykkje (Rissa tridactyla) som er redusert med 86 % og lunde (Fratercula arctica) som har gått tilbake 71 %. Årsakene til disse endringene er ikke fullt ut forstått, men endringer i næringstilgang og klima er mulige årsaker. Nye analyser viser at den årlige bifangsten av nise (Phocoena phocoena) i norsk garnfiske har ligget på rundt 3000 dyr og at dette kan ha bidratt til en nedgang i nisebestanden. Tellinger av selunger ble gjort i Vestisen i 2019 og nye estimater for bestandene av grønlandssel (Pagophilus groenlandicus) og klappmyss (Cystophora cristata) ventes å komme i 2019. Det er ikke kommet informasjon om nye fremmede arter i Norskehavet siden 2015, og det er heller ikke kommet noen ny vurdering av rødlistede arter i Norskehavet siden 2015. Høsten 2018 ble rødlisten for naturtyper oppdatert og det er nå ingen dypvannsnaturtyper i Norskehavet som er vurdert som truet. Langs kysten og på grunne områder finner vi tre naturtyper med nordlige forekomster av store brunalger, samt blåskjellsamfunn (Mytilus edulis) som er truede, og som ikke var vurdert som truede tidligere. Det er fortsatt observert skader fra fiskeriaktiviteter på naturtyper med lang restitusjonstid, som hardbunnkorallskog og korallrev. Begge disse er vurdert som nær truet. Tilførselen av forurensning til Norskehavet er generelt stabil eller avtakende. Nivåene av forurensende stoffer er generelt lavere enn i Nordsjøen og Skagerrak. Nivåene er under grensene for mattrygghet i de fleste fiskearter inkludert sild og makrell, men til dels over grenseverdier i lever hos flere fiskearter og i atlantisk kveite (Hippoglossus hippoglossus) fra Sklinnadjupet. I sistnevnte er det målt høye nivåer av både kvikksølv og dioksiner og dioksinliknende PCB. Miljøkvalitetsstandardene, som er satt svært lavt for å beskytte de mest sårbare delene av økosystemet, overskrides for blant annet kvikksølv, PCB og PBDE hos de fleste arter. Marint søppel inkludert mikro- og nanoplast finnes over alt på havbunnen og langs strendene. I dag har de fleste kommersielle fiskebestander i Norskehavet et lavere fiskepress enn ved årtusenskiftet. For de fleste kommersielle fiskeartene i Norskehavet er tilstanden og utviklingen tilfredsstillende. For bestander hvor vi har begrenset informasjon om utvikling er det utarbeidet en egen tabell med oversikt over tilgjengelig kunnskap. Totalt omfatter tabellen 35 arter eller grupper av fisk, sjøpattedyr og krepsdyr. Det er forbud mot målrettet uttak på 29 % av artene eller gruppene i tabellen, deriblant de som er rødlistet. Ytterligere fem arter eller grupper har en negativ bestandsutvikling, og det har blitt eller blir vurdert å gjennomføre særlige forvaltningstiltak for disse. Skipstrafikken i Norskehavet øker som forventet moderat år for år. Som et samlet uttrykk for all skipstrafikk i forvaltningsplanområdet økte den utseilte distansen med 7,1 % fra 2014 til 2017.acceptedVersio