Molecular analysis of predation by carabid beetles (Carabidae) on the invasive Iberian slug Arion lusitanicus

The invasive Iberian slug, Arion lusitanicus, is spreading through Europe and poses a major threat to horticulture and agriculture. Natural enemies, capable of killing A. lusitanicus, may be important to our understanding of its population dynamics in recently invaded regions. We used polymerase chain reaction (PCR) to study predation on A. lusitanicus by carabid beetles in the field. A first multiplex PCR was developed, incorporating species-specific primers, and optimised in order to amplify parts of the mitochondrial cytochrome c oxidase subunit 1 (cox1) gene of large Arion slugs, including A. lusitanicus from the gut contents of the predators. A second multiplex PCR, targeting 12S rRNA mtDNA, detected predation on smaller Arion species and the field slug Deroceras reticulatum. Feeding trials were conducted to measure the effects of digestion time on amplicon detectability. The median detection times (the time at which 50% of samples tested positive) for A. lusitanicus and D. reticulatum DNA in the foreguts of Carabus nemoralis were 22 h and 20 h, respectively. Beetle activity-densities were monitored using pitfall traps, and slug densities were estimated using quadrats. Predation rates on slugs in the field by C. nemoralis in spring ranged from 16–39% (beetles positive for slug DNA) and were density dependent, with numbers of beetles testing positive being positively correlated with densities of the respective slug species. Carabus nemoralis was shown to be a potentially important predator of the alien A. lusitanicus in spring and may contribute to conservation biological control

Diversity and Distribution of Mites (Acari: Ixodida, Mesostigmata, Trombidiformes, Sarcoptiformes) in the Svalbard Archipelago

Svalbard is a singular region to study biodiversity. Located at a high latitude and geographically isolated, the archipelago possesses widely varying environmental conditions and unique flora and fauna communities. It is also here where particularly rapid environmental changes are occurring, having amongst the fastest increases in mean air temperature in the Arctic. One of the most common and species-rich invertebrate groups in Svalbard is the mites (Acari). We here describe the characteristics of the Svalbard acarofauna, and, as a baseline, an updated inventory of 178 species (one Ixodida, 36 Mesostigmata, 43 Trombidiformes, and 98 Sarcoptiformes) along with their occurrences. In contrast to the Trombidiformes and Sarcoptiformes, which are dominated in Svalbard by species with wide geographical distributions, the Mesostigmata include many Arctic species (39%); it would thus be an interesting future study to determine if mesostigmatid communities are more affected by global warming then other mite groups. A large number of new species (42 spp.) have been described from Svalbard, including 15 that have so far been found exclusively there. It is yet uncertain if any of these latter species are endemic: six are recent findings, the others are old records and, in most cases, impossible to verify. That the Arctic is still insufficiently sampled also limits conclusions concerning endemicity.publishedVersio

Does snail grazing affect growth of the old forest lichen Lobaria pulmonaria?

Grazing marks from snails are frequently observed in populations of the old forest epiphyte Lobaria pulmonaria. However, grazing marks are more numerous in thalli from deciduous broadleaved forests than in thalli from boreal Picea abies forests, due to higher populations of lichen-feeding molluscs in deciduous stands. Here we tested for deleterious effects of snails on the lichens by transplanting 600 more or less grazed L. pulmonaria thalli from deciduous forests to snail-free P. abies forests. Subsequent measurements showed that growth rates were as high in thalli with many grazing marks as those without, suggesting that growth of mature lobes of L. pulmonaria are not inhibited by the recorded grazing pressure imposed by lichen feeding snails

Politisk vilje møter institusjonell autonomi : en studie av innføring, praktisering og håndheving av Likestillingslovens § 21

"Politisk vilje møter institusjonell autonomi. En studie av innføring, praktisering og håndheving av Likestillingslovens §21". Likestillingslovens §21 slår fast et prinsipp om kjønnsrepresentasjon; i alle offentlige utvalg skal det være minst 40% av hvert kjønn. I hovedoppgaven har jeg belyst hvordan denne bestemmelsen ble innført, og nå praktiseres og håndheves innenfor et korporativt system med sterke arbeids- og næringsinteresser. I den forbindelse har jeg benyttet institusjonell teori i kombinasjon med nyere, feministisk litteratur. To hovedelementer har vært sentralt å belyse; grad av motstand og grad av endring. Motstand mot §21 kom sterkest til uttrykk ved første gangs lovfesting i 1981. Motstanden var hovedsakelig forankret i hensynet til kvalifikasjonskrav. Det innebar to ting. For det første krav til faglige kvalifikasjoner. For det andre organisasjonserfaring og evne til å tale på vegne av organisasjonenes interesser. På denne bakgrunn ble §21 ansett for å innskrenke organisasjonenes autonomi. Motstanden var videre særlig konsentrert blant arbeids- og næringsorganisasjonene samt koordinerende departementer og næringsdepartementer. Bildet var imidlertid ikke entydig, det fantes variasjoner mellom departementer og mellom arbeidstakerorganisasjoner. I denne sammenheng ble den tidligere Maktutredningens begrep om segmenter forsøkt anvendt på materialet. Slike klustere av departementer og organisasjoner var imidlertid bare mulig å følge et stykke på vei. Motstanden ble betydelig mindre utover på 80-tallet, særlig markert ved at kvinner i Høyre og Kristelig Folkeparti i 1987 brøt med egne partiflertall og stemte for en kvoteregel på 40%. Analysen av høringsuttalelser tyder imidlertid på at holdningsendringen ikke handlet om endring av etablerte rekrutteringsprinsipper. Det ble argumentert for en kvoteregel med en vid unntaksregel. Analysen av dispensasjonssøknader stadfester en slik tolkning. Instanser som har problemer med å rekruttere kvinner søker dispensasjon fra §21 på bakgrunn av tradisjonelle kriterier som ekspertise og organisasjonstilhørighet. Nøyaktig hva som er nødvendig kompetanse varierte imidlertid noe, men generelt gjelder det at kravene til kompetanse ble presisert etterhvert som Barne- og familiedepartementet økte presset på å få frem begrunnelser. Barne- og familiedepartementets håndheving av §21 viste seg likevel effektfull ved at det i en del tilfeller ble rekruttert kvinner etter press fra departementets side. Oppnevnende departement presset også i noen tilfeller sine underliggende etater og organisasjoner for at flere kvinner skulle foreslås som utvalgsmedlemmer. Dermed ser vi ikke bare i høringsuttalelsene men også i dispensasjonssøknader brudd med tanken om segmenter. Analysen har vist at den politiske styringsvilje på dette feltet ikke er nedsatt og gjennomført en gang for alle. Barne- og familiedepartementets håndheving viste fram brytninger der utvalgenes kjønnssammensetning aktualiseres på nytt og på nytt for hver dispensasjonssøknad som sendes inn. Dermed blir kjønnssammensetning et hensyn som over tid, til tross for motstand fra næringslivsinteresser og næringsorganisasjoner, sementeres i likhet med kompetansehensyn og krav til organisasjonserfaring. Det korporative systemets legitimitetsgrunnlag hviler nå på at også kjønnssammensetningen i utvalg blir tatt tilbørlig hensyn til

Unntak for trossamfunn? Politikkutforming i spenningsfeltet mellom statlige likestillingsambisjoner og religiøs autonomi 1974 - 2014

Avhandlingens tema er det potensielle spenningsforholdet mellom religiøse gruppers rett til selvstyre og den individuelle retten til å bli vernet mot diskriminering på grunnlag av kjønn. I avhandlingen forfølges dette som empiriske spørsmål om hvordan norske myndigheter har løst dette spenningsforholdet og hvilke vurderinger og hensyn som ligger under. Hva gjør norske myndigheter, kjent som «verdensmestere i likestilling», når trossamfunn krever særunntak fra likestillingslovgivningen ved ansettelser med feste i tro og religiøs tilhørighet? Avhandlingen analyserer politiske prosesser knyttet til unntak for trossamfunn i likestillingsloven og spenner over et tidsrom på 40 år, fra 1974 til 2014. I tillegg undersøkes politiske prosesser knyttet til likestillingsregler for ansettelse av menighetsprest og nominasjon av biskop i Den norske kirke, begge regelverk vedtatt i forskrift form på henholdsvis 1980- og 1990-tallet

Differences in soil arthropod communities along a high altitude gradient at Shergyla Mountain, Tibet, China

This is the first time that the soil arthropod communitycomposition along a high-altitude gradient (3,837, 4,105, and5,050 m a.s.l.) has been investigated in eastern Tibet, China.Five soil samples of 50 cm super(2) were taken from each site andextracted for 7 days in Berlese/Tullgren funnels without heating.Acari was the dominant group of arthropods at all three elevations(79%, 53%, and 54%, respectively, from the lower site to the uppersite). Prostigmata and Oribatida were more abundant thanMesostigmata and Astigmata at all three elevations. Mesostigmataand Oribatida were most abundant at the upper elevation (about8,300 and 29,000 individuals/m super(2), respectively).Prostigmata and Astigmata were most abundant at the lowerelevation (about 170,000 and 20,000 individuals/m super(2),respectively). Collembola was most abundant at the middleelevation (about 68,000 individuals/m super(2)). The insect taxawere most abundant at the lower elevation. Diptera larvae,Protura, and Homoptera were the most abundant taxa along theelevation gradient, while Hemiptera, Thysanoptera, and Proturaoccurred only at the lower elevation. A multivariate redundancyanalysis (RDA) shows that 64% of the variance can be explained byaltitude. A change in dominant mite taxa along the elevationgradient could be seen. From the lower to upper sites, thedominant taxa changed from Prostigmata to Prostigmata andOribatida, and then to Oribatida. About 33 genera in 24 familiesof oribatid mites were found. The numbers of genera from thelower, middle, and upper elevation were 14, 20, and 19,respectively

Predation by beetles (Carabidae, Staphylinidae) on eggs and juveniles of the Iberian slug Arion lusitanicus in the laboratory

Arion lusitanicus has become a major pest species in western Norway in the last few years. This species originates from southern Europe but has been spread by humans over large parts of central and northern Europe during recent decades. Slugs have traditionally been controlled by the use of molluscicides; but, as these may have serious ecological side effects, biological control of slugs is highly desirable. Potential biological control agents include nematodes, gastropods and arthropods. In laboratory experiments, we tested whether five common predator beetles would feed on eggs and juveniles of A. lusitanicus. The species Carabus nemoralis, Nebria brevicollis, Pterostichus melanarius and Pterostichus niger (Carabidae) as well as Staphylinus erythropterus (Staphylinidae) were tested, of which only P. melanarius has been tested on A. lusitanicus previously. Nebria brevicollis did not feed on slug eggs or newly hatched slugs, but the remaining four species all killed and ate a large proportion of the eggs and hatchlings offered. Both P. melanarius and P. niger also destroyed A. lusitanicus eggs and hatchlings under conditions emulating those in the field. Prey size choice experiments were conducted by feeding C. nemoralis, P. niger and S. erythropterus on different sizes of A. lusitanicus. Carabus nemoralis was also given a choice between two slug species, A. lusitanicus and Deroceras reticulatum. A significant preference for slugs smaller than one gram was evident for C. nemoralis, while the other beetles struggled much more to overcome the mucus of juvenile slugs. No significant preference was found between A. lusitanicus and D. reticulatum as prey for C. nemoralis. We also discuss the feasibility of biological control of A. lusitanicus using beetle predators

Vannkvalitet og stor salamander i Geitaknottane naturreservat, Hordaland

Vannkvaliteten i små vannforekomster i Geitaknottane naturreservat ble undersøkt i oktober 1997 og i april 1999. Resultatene viste at området var påvirket av deposisjon av sjøsalter i 1997, og vannkvaliteten var derfor dårligere enn "normalt" ved denne undersøkelsen. Data fra april 1999 viste en mer normal situasjon. Resultatene er i rapporten brukt til å diskutere vannkjemiske kvalitetskriterier for stor salamander, sett i sammenheng med en enkel vurdering av andre habitatkrav. Voksne salamandre er observert i mange lokaliteter som synes å ha vannkvaliteter som er marginale eller uegnet for reproduksjon, og antallet lokaliteter der reproduksjon er påvist var vesentlig lavere. Basert på målinger fra 1997, kan ANC (syrenøytraliserende evne) på 15 µekv/liter antydes som en nedre grense for reproduksjon hos stor salamander i Geitaknottane. Det ble ikke registrert reproduksjon ved pH <5,8