A preboreal elk (Alces alces L., 1758) antler from south-eastern Norway

In 1895 a shed elk antler was found in a mire on a farm near Fluberg, in Søndre Land municipality in south-eastern Norway. The antler was first radiocarbon dated in 2008 and yielded the age 9,100 ± 50 BP (8,340 – 8,250 BC), which is the oldest dated elk remain from Norway. Elk (Alces alces L., 1758) are a pioneer colonising species; they were already established south of the ice front in Denmark and southern Sweden in the Late Glacial period. This antler shows that the species had arrived in south-eastern Norway in the late Preboreal period. This could tie in with the earliest arrival of elk once the colonizing routes from southern Sweden were established 9,300-9,200 BP. The antler is clearly of the palmate morph, and strongly resembles elk antlers found in Denmark and southern Sweden from the Late Glacial and Early Holocene periods. This find also reveals that the vegetation at the end of the Preboreal period suited large herbivores such as elkpublishedVersio

Islands of ice: Glacier-dwelling metazoans form regionally distinct populations despite extensive periods of deglaciation

Aim: Glaciers cover considerable portion of land and host diverse life forms fromsingle-celled organisms to invertebrates. However, the determinants of diversityand community composition of these organisms remain underexplored. This studyaddresses the biogeography, population connectivity and dispersal of these organ-isms, especially critical in understanding during the rapid recession of glaciers andincreased extinction risk for isolated populations. By reconstructing the Quaternarybiogeographic history of Fontourion glacialis, a widespread in Northern Hemisphereglacier obligate species of Tardigrada, we aim to understand how populations ofglacier-dwelling metazoans receive immigrants, respond to disappearing glaciers andto what extent remaining glaciers can serve as refugia.Location: Glaciers across Svalbard, Scandinavia, Greenland and Iceland. Methods: We analysed mtDNA (COI gene) variability of 263 F. glacialis specimenscollected across the distribution range. Phylogeographic and coalescent-based ap-proaches were used to detect population differentiation patterns, investigate mostlikely models of gene flow and test the influences of geographical and climatic factorson the distribution of F. glacialis genetic variants.Results: Our findings indicate that the distribution of F. glacialis genetic variants isprimarily influenced by geographical rather than climatic factors. Populations exhibita dispersal-limited distribution pattern, influenced by geographical distance and localbarriers, even between neighbouring glaciers. Significantly, the genetic structurewithin Scandinavia suggests the existence of “southern” glacial or low-temperaturerefugia, where F. glacialis may have survived a period of extensive deglaciation duringthe Holocene climatic optimum (8–5 kyr ago).Main Conclusion: The study uncovers complex metapopulation structures in F. glacia-lis, with impacts of local barriers, population bottlenecks as well as historical ice sheetfluctuations. It suggests that such populations can endure extended periods of degla-ciation, highlighting the resilience of glacial refugia. The study highlights the necessityof understanding the diversity and population structure of ice-dwelling fauna in bothspatial and temporal contexts. cryoconite ecosystems, glacial ecology and biogeography, ice-fauna survival, impact ofdeglaciation, phylogeography, quaternary history, refugia identification, TardigradapublishedVersio

Villsvin i Norge. Bestandsovervåking: Utbredelse, områdebruk og diett

Rivrud, I.M., Odden, J., Davey, M., Thorsen, N.H., Rolandsen, C.M., Støen, O., Mysterud, A., Grøntvedt, C.A., Fossøy, F., Våge, J., Reiten, M.R. & Rosvold, J. 2024. Villsvin i Norge. Bestandsovervåking: Utbredelse, områdebruk og diett. NINA Rapport 2451. Norsk institutt for naturforskning. http://hdl.handle.net/11250/3122084 Villsvinet (Sus scrofa) har nylig gjenetablert seg i Norge, og regnes som en fremmed art på grunn av opphavet fra den reetablerte svenske villsvinbestanden. Villsvinet er en kontroversiell art i norsk natur som kan gjøre skade på innmark, den er en vektor for parasitter og alvorlige dyresykdommer som afrikansk svinepest (ASP), men den er også en verdsatt jaktressurs. Miljødirektoratet og Mattilsynet kom i 2019 med en handlingsplan mot villsvin, med mål om færrest mulig villsvin på minst mulig område. Målet ble høsten 2023 endret til utryddelse, som følge av påvist ASP hos villsvin i Sverige. I februar 2024 ble det utgitt et tillegg til handlingsplanen, der foreslåtte tiltak inkluderer en grundig bestandsovervåking. For å nå forvaltningsmålet er det nødvendig med overvåking, slik at vi kan få økt kunnskap om villsvinets utbredelse og bestandstall, populasjonsgenetikk, områdebruk og diett. Dette er også viktig kunnskap som grunnlag for avgrensing av tiltakssoner ved utbrudd av ASP. NINA bygger opp et effektivt system for bestandsovervåking av villsvin i Norge. Her presenterer vi resultater på tre prosjekter, som sammen kan gi styrket bestandsovervåking og økt beredskap mot ASP. Vi presenterer oppdaterte resultater for sannsynlig utbredelse av villsvin i Norge og tetthetsestimater i kjerneområdet, de første resultatene fra radiomerking av villsvin i Norge, og gir et innblikk i villsvinets høst- og vinterdiett. Estimater på villsvinets utbredelse i Norge viser at nye observasjoner av villsvin etter mars 2023 faller innenfor det tidligere utbredelsesområdet, uten tydelig ekspansjon. Det var en klar nedgang av observasjoner i tidligere Hedmark fylke, mens observasjoner i Akershus/Østfold var stabile. Samlet tyder dette på færre villsvin i omkringliggende områder til kjerneutbredelsen i Østfold. I kjerneområdet finner vi stabile bestandstall, men med store usikkerhetsestimater som sannsynligvis kan forbedres med mer omfattende datainnsamling. Pilotprosjektet på GPS-merking av fem villsvin har gitt oss nødvendig erfaring om fangst og merking av villsvin i Norge, og en god basis for mer omfattende prosjekter. Villsvinene beveget seg over relativt store områder og brukte mer tid på innmark utover høsten. Til tross for et begrenset datagrunnlag, har dette pilotprosjektet allerede gitt indikasjoner på at vi ikke nødvendigvis kan overføre kunnskap om arealbruk fra Sverige til Norge direkte. Dette understreker behovet for videre forskning på villsvins områdebruk i Norge, som lever under lavere bestandstettheter og andre klimatiske og topografiske forhold. Slik kunnskap er nødvendig for en mer presis avgrensing av tiltakssoner mot ASP. Et metodeutviklingsprosjekt på diett, med møkkprøver fra 50 villsvin, viser at trøfler utgjør en betydelig del av villsvinets høst- og vinterdiett i Norge. Det var ingen klare forskjeller i diettsammensetning mellom kjønn, alder eller kroppsvekt, som kan skyldes en opportunistisk fôrsøktaktikk. Arter som hvete, bygg og potet stammet fra antatt menneskelig aktivitet som jordbruk og åter. Tyngre hanner konsumerte 50 % mer av dette enn lettere hunner, som kan indikere ulik risikosensitivitet mellom kjønn, da åpen innmark kan oppfattes mer utrygt. Studier av villsvinets diett er viktig for å forstå utbredelse, vinteroverlevelse og bestandsvekst, data som er nødvendige i håndteringen av et utbrudd med ASP eller annen alvorlig smittsom sykdom. De tre prosjektene presentert her viser god synergi samtidig som de hver for seg har potensiale til å levere avgjørende informasjon for de ulike problemstillingene forvaltningen står ovenfor, fra generell utbredelse, til næringstilgang og fødevalg, lokal områdebruk og mulig smitterisiko til svinebesetninger. Med disse tre prosjektene, koblet sammen med genetisk struktur og slektskap hos villsvin, vil vi kunne levere en jevnlig robust overvåking av villsvinbestanden i Norge, og viktige data om artens økologi og spredning på dens nordligste utbredelsesgrense.Miljødirektoratet, Viken Fylkeskommune, Landbruks- og matdepartemente

Perennial ice and snow-covered land as important ecosystems for birds and mammals

Aim To investigate the role of perennial ice and snow-covered land in the environment of birds and mammals, and to what degree vertebrates are parts of terrestrial glacial ecosystems. Location Global. Methods The synthesis was based on a review of existing literature. Results The relationship between perennial ice and snow-covered land and birds and mammals is generally poorly known and behaviours associated with such areas are likely underreported. Nevertheless, the review revealed that a relatively large range of species actively use and spend large amounts of time on ice covered land. Foraging or seeking relief from both climatic and different biotic factors are the main behaviours associated with these landscapes, but for some species they are also important areas for food caching, water, play and travel, and even as nesting grounds. In well-used sites, birds and mammals are likely important contributors to the nutrient cycling of glacial ecosystems. Main conclusions Despite increased global temperatures and rapid glacial melting in recent years, perennial ice and snow-covered landscapes have largely escaped management attention, likely due to them being viewed as inhospitable. It is, however, becoming increasingly clear that a large range of organisms inhabit and make use of the ice, and that these areas constitute high-quality parts of their habitats. It is therefore essential that glacierized areas are properly described, classified and managed as threatened ecosystems

Undersökning av fjädrar från båtgravar i Valsgärde Gravbacke

Fågelfjädrar från Färöarna och Nordnorge an vändes enligt skriftliga källor både som handels vara och till att betala skatter och avgifter med under medeltiden och tidigare (Kolsrud 1959; Berglund 2009, s. 119ff). Den nordnorska sjöfa raren Ottar berättade redan runt år 890 för kung Alfred av Wessex att samerna betalade skatt till honom i form av fjädrar (Bately 1980, s. 13ff). I Oseberg och flera andra platser med vikingatida elitgravar i Skandinavien har fjädrar belagts (se Berglund 2009, s. 128ff). Också krigarna i de tre vendeltida båtgravarna Valsgärde 6, 7 och 8 vilade på kuddar stoppade med fjädrar (Arwids son 1942; 1954; 1977) (fig. 1). De är de äldsta kända gravarna med fynd av fjädrar i Skandinavien. Fjädrar från dessa gravar har nu undersökts med hjälp av mikroskop. Syftet har varit att be stämma vilken typ av fåglar som fjädrarna kom från (Berglund & Rosvold 2021).publishedVersio

Microscopic identification of feathers from 7th century boat burials at Valsgärde in Central Sweden: Specialized long-distance feather trade or local bird use?

The warriors in the well-equipped, high-rank 7th–8th century boat burials at Valsgärde in Central Sweden were lying in feather stuffed beds. Feathers, especially from Common Eider, are known as trade commodities from the coast of North Norway from the 15th century onwards, but written sources indicate that it started much earlier. The main goal of this investigation was thus to see if the feathers from two of the boat burials, Valsgärde 7 and 8, showed any indications of such specialized long-distance trade of certain bird species. Various levels of bird identifications were obtained through microscopic analysis of the ancient feathers. Some of these identifications were corroborated with avian bones in the two burials and from a contemporary farm close to the burials. In this way a remarkably large variety of birds, among them Eagle Owl, was identified. The birds are likely to have been present in the surrounding areas including the nearby coast of the Baltic Sea. Therefore, the feathers do not suggest long-distance trade, but appear as a new source of knowledge of local bird fauna in archaeological sites. Scandinavian folklore and Islandic Sagas indicated that the feathers had a special meaning, in connection with death and shamanism. The investigations could not confirm long-distance trade with feathers, but gave new perspectives on the use and cultural significance of birds in the Late Iron Age in Scandinavia

Reconstructing the history of a fragmented and heavily exploited red deer population using ancient and contemporary DNA

publishedVersio

Bestandsutvikling for oter, laks og sjøørret ut fra historiske data på Sunnmøre

van Dijk, J., Sægrov, H. Fjellstad Israelsen, M., & Rosvold, J. 2021. Bestandsutvikling for oter, laks og sjøørret ut fra historiske data på Sunnmøre. NINA Rapport 1982. Norsk institutt for naturforskning. Mål Hensikten med denne rapporten er å gi en oversikt over bestandsutviklingen for oter (Lutra lutra), laks og sjøørret (Salmo) på Sunnmøre, ut fra tilgjengelige historiske data, eksisterende data og lokal kunnskap. Dette gir mulighet til å vurdere om bestandsendringene hos oter eventuelt sammenfaller i tid med bestandsendringene hos laks og sjøørret. I tillegg kan en oversikt over bestandsendringene bidra til å vurdere betydningen av oter som predator på laksefisk sett i forhold til andre påvirkningsfaktorer inkludert lakselus, beskatning av laks, kultivering, redusert overlevelse i havet og inngrep i vassdrag på de nedadgående fiskebestandene Datatilgjengelighet Bestandsutviklingen for laks og sjøørret i rapporten er basert på data fra den offisielle fangststatistikken fra perioden 1969-2020. Oterdelen i rapporten har brukt historiske data på oterfunn, hvor den eldste kilden er datert helt tilbake til 1743. Mer detaljerte opplysningene om oterens utbredelse i Norge tilbake i tid ble tilgjengelig i den norske jaktstatistikken da det ble opprettet skuddpremie på oter på starten av 1900-tallet. Nåværende oterregistreringer (fra cirka 1980 til og med i dag) som ble brukt i rapporten er hentet fra oterregistreringene i oterfallviltregisteret, hjorteviltregisteret og artsobservasjoner.no. I tillegg har vi samlet inn lokal kunnskap om oter på Sunnmøre fra folk som bor nært eller direkte langs elvene. Bestandsutvikling for laks og sjøørret ut fra historiske data Fangsten av laks i elvene på Sunnmøre avtok kraftig i perioden 1979 til 1993 uten at årsaken til det er kjnt, men etter 1993 er det ingen tendens til endring i samlet fangst av laks i Sunnmørselvene totalt sett. Fra 1993 til 2020 økte samlet fangst i elvene i Nordfjord og har nær doblet seg i perioden. Beskatningen i sjøen er redusert i større grad i Nordfjord sammenlignet med Sunnmøre de siste 10-15 årene, men dette forklarer bare en del av forskjellene i fangstutviklingen i disse to områdene. Noen av elvene på Sunnmøre, eksempelvis Åheimselva nær kysten sør på Sunnmøre og Korsbrekkelva som ligger lengst fra kysten, har hatt samme fangstutvikling som elvene i Nordfjord siden 1993. Åheimselva ble derfor benyttet som en referanse-elv for fangstutviklingen i de øvrige elvene på Sunnmøre. I denne gjennomgangen er det beregnet fangst av voksen laks i elv fordelt på smolt-årsklasser som gikk ut fra elvene i perioden 1991 til 2019. Lengre tilbake i tid er fangststatistikken mer usikker. Mange elver på Sunnmøre ble rotenonbehandlet tidlig på 1990-tallet etter infeksjon av Gyrodactylus salaris. Det skjedde også endringer i sjølaksefisket med forbudet mot drivgarnsfiske som trådte i kraft i 1989. Av de siste årsklssene av smolt, er 2017 den svakeste, 2018-årsklassen var over middels tallrik og den fra 2019 ser ut til å bli blant dem som har hatt best overle-velse i sjøen de siste 20 årene. Av 2019-årsklassen er det bare fanget 1-sjøvinterlaks (dvs. laks som har vært i sjøen en vinter) (i 2020) og anslagene for totalfangst av denne årsklassen er dermed de mest usikre. Fangstutviklingen i flere av de mer tallrike laksebestandene på Sunnmøre ligner mye på utviklingen i Åheimselva, og det er ingen tendenser til at avstand til kysten er en faktor som har påvirket fangstutviklingen. Dette er en indikasjon på at lakselus ikke kan være en viktig forklaring på bestandsutviklingen, for da skulle en forvente at bestander som hadde lengst vandringsvei til kysten ble mer negativt påvirket enn elvene på kysten. I mange mindre tallrike bestander har det vært en klar nedgang i fangst i senere tid. Disse bestandene er spredt fra innerst til ytterst, med en tendens til mest nedgang for bestandene i elver lengst ute mot kysten der oterbestanden har økt mest i senere tid. Det foreligger beregninger av teoretisk smoltproduksjon i alle elvene, og gytebestandsmålet er basert på anslagene for smoltproduksjon. Gjennomsnittsfangsten av voksne laks fanget pr. hektar anadromt areal fra smoltårsklassene 1991-2019 i forhold til anslått smoltproduksjon (antall smolt/hektar) varierte mye mellom elver, med over fire ganger forskjell i minst og størst fangst pr. hektar for elver med samme anslåtte smoltproduksjon pr. hektar. Korsbrekkelva utmerker seg med den høyeste teoretiske smoltproduksjonen pr. hektar, men i denne elven var fangsten over dobbelt så høy som elven med nest høyest fangst pr. hektar, og betydelig mer enn anslaget for smoltproduksjon skulle tilsi. Gjennomgangen av fangststistikken for laks viser ingen klare tendenser i fangstutviklingen som kan knyttes til geografisk beliggenhet av elvene. Det synes likevel ut som om de minste bestandene spredt over hele distriktet, og flest i ytre strøk har hatt en mer negativ utvikling sammenlignet med middels tallrike og tallrike bestander, og dette kan indikere at det er lokale forhold som har vært avgjørende. Det kan ikke utelukkes at oterpredasjon har påvirket bestandsutviklingen i noen elver, og storflommer kan ha hatt negativ påvirkning på gyte- og oppvekstforhold i noen elver. Fangsten av sjøørret er redusert med omtrent 70 % i elvene på Sunnmøre og i elvene i Nordfjord siden tidlig på 1990-tallet, og utviklingen har vært parallell i de to områdene. Bestandsutvikling for oter ut fra historiske data Det er mye som tyder på at oteren har vært en tallrik art i Norge og Møre og Romsdal i gamle dager, hvor blant annet presten Hans Strøm forteller at oteren var tallrik langs kysten av Sunnmøre. Opprettelsen av skuddpremier på oter ved starten av 1900-tallet ga en mer detaljert beskrivelse av oterbestanden i Norge. Jaktstatistikken tyder på en bestand som var god de første årene av 1900-tallet, men som raskt ble redusert til svært lave nivåer helt frem til fredningen av oter i 1982. I løpet av denne perioden var 9 % av alle registrerte skuddpremier i Norge? fra Møre og Romsdal fylke. Etter fredningen var det forventet at oterbestanden ville øke. Antall oterobservasjoner i Møre og Romsdal i tidsperioden 1983 – 2020 er i samsvar med en oterbestand i vekst. Dette bekreftes også av lokalbefolkningen som ofte observerer oter som trives langs elvebredden. Samlet vurdering og lokal kunnskap Denne historiske oversikten gir mulighet til å kvalitativt vurdere om bestandsendringer hos oter eventuelt sammenfaller i tid med bestandsendringene hos laks og sjøørret på Sunnmøre og bidra til kunnskapsbasert forvalting av oter og fisk. Økningen i oterbestanden langs kysten i de siste årene kan indikere at den muligens har bidratt til en nedgang i fiskepopulasjonen i noen av disse elvene som allerede har en lav fiskebestand. De historiske bestandsvurderingene av fisk tyder på at lokale forhold kan ha stor betydning for omfanget av bestandsnedgangen f.eks. lokal oterpredasjon eller storflom som påvirker på gyte- og oppvekstforhold i noen elver. Trendene i oterens fangststatistikk er i tråd med lokal kunnskap om oter. Lokal bekjente bekrefter den lokal varierende fiskebestander som følge av sammensatte årsaker som lakselus, fiskeoppdrett, klimaendringer og oter-predasjon. Oteren er antatt økt som følge av fredningen i åttitallet, fravær av naturlige fiender og økt mattilgang ved fiskeoppdrettsanlegg