«Ubehagets pedagogikk»

“Pedagogy of discomfort” was first introduced by Boler in 1999 as a teaching practice that invites educators and students to engage in critical inquiry regarding values and norms, and to examine constructed self-images and perceptions of others (1999, p. 177). The concept has later been further developed by Boler and Zembylas (2003) as a pedagogical framework to engage students and teachers with issues of difference, race and social justice by challenging their emotional comfort zones. This pedagogical approach is grounded in the assumption that discomforting emotions are important in challenging dominant beliefs, social habits and normative practices that sustain stereotypes and social injustice and in creating openings for empathy and transformation. (Zembylas & Papamichael, 2017, p. 3). This article explores how pedagogy of discomfort may contribute to critical reflections and inclusive education, by asking what educators may gain from dwelling with discomfort rather than trying to escape it. I argue that discomfort may function as an approach to critical reflections and new knowledge, and a resource for transformation, not as something to fear and avoid. However, the ideas of pedagogy of discomfort have raised concerns for what might happen when students are challenged and become uncomfortable in educational settings. One might argue that the concept of “classroom safety” could imply that educators first and foremost should offer comfort in classrooms. My main interest in this article is what educators may gain from engaging with discomfort as a resource for critical reflections and inclusive education

”Vi har ikke noe imot de homofile” Heteroprivilegier i undervisning om homoseksualitet i norsk skole

Norsk skolundervisning är inriktad på att i liberal anda motverka intolerans mot homosexuella och bidrar samtidigt till att skapa de normer som producerar avvikelser, menar Åse Røthing. Med ett queerperspektiv studerar hon klassrumspraktiker och visar att heteroprivilegier hindrar möjligheten att skärskåda normerna

«Ubehagets pedagogikk» – en inngang til kritisk refleksjon og inkluderende undervisning? English title: “Pedagogy of discomfort”- an entry to critical reflection and inclusive teaching?

“Pedagogy of discomfort” was first introduced by Boler in 1999 as a teaching practice that invites educators and students to engage in critical inquiry regarding values and norms, and to examine constructed self-images and perceptions of others (1999, p. 177). The concept has later been further developed by Boler and Zembylas (2003) as a pedagogical framework to engage students and teachers with issues of difference, race and social justice by challenging their emotional comfort zones. This pedagogical approach is grounded in the assumption that discomforting emotions are important in challenging dominant beliefs, social habits and normative practices that sustain stereotypes and social injustice and in creating openings for empathy and transformation. (Zembylas & Papamichael, 2017, p. 3). This article explores how pedagogy of discomfort may contribute to critical reflections and inclusive education, by asking what educators may gain from dwelling with discomfort rather than trying to escape it. I argue that discomfort may function as an approach to critical reflections and new knowledge, and a resource for transformation, not as something to fear and avoid. However, the ideas of pedagogy of discomfort have raised concerns for what might happen when students are challenged and become uncomfortable in educational settings. One might argue that the concept of “classroom safety” could imply that educators first and foremost should offer comfort in classrooms. My main interest in this article is what educators may gain from engaging with discomfort as a resource for critical reflections and inclusive education

Beskrivelser av etniske og religiøse minoriteter i læremidler

Rapporten kartlegger hvordan urfolk og nasjonale, etniske og religiøse minoriteter er beskrevet i læremidler, samt hvordan innvandring og flerkulturelle samfunn, antisemittisme, fremmedfrykt, rasisme, ekstremisme, terrorisme og radikaliseringsprosesser, er behandlet. Vi har kartlagt samtlige lærebøker for RLE og samfunnsfag for ungdomstrinnet, og for religion og etikk, historie og samfunnsfag for studieforberedende på videregående skole

Maktkritiske perspektiver i høyere utdanning? En undersøkelse av omfang og anvendelse i utvalgte programplaner

Kritisk tenkning og demokratifremmende læring er definert som sentrale ambisjoner i utdanningsfeltet. I denne artikkelen undersøker vi hvordan disse ambisjonene kommer til uttrykk i høyere utdanning. Med utgangspunkt i strategiplaner og programplaner fra åtte norske høgskoler og universiteter, drøfter vi hvorvidt og hvordan maktkritiske perspektiver kommer til uttrykk i disse dokumentene. Vi har gjort en undersøkelse basert på elektroniske søk, hvor vi legger vekt på både omfang og innhold. Basert på dette argumenterer vi for at det er lite eksplisitt fokus på gjennomgående maktkritiske perspektiver i utdanningene som sådan, samtidig som det er gjentagende fokus på at studenter skal tilegne seg kritisk tilnærming. Vi anbefaler at maktkritiske perspektiver må adressere maktforhold med intensjon om å forstå, kritisk drøfte, og eventuelt utfordre disse. Dette forutsetter en konkretisering ved at kritiske perspektiver knyttes til for eksempel rasisme eller kjønnsmakt-forhold. Våre søk indikerer at dette ikke er tilfellet i de undersøkte programplanene. Dette indikerer at det betydelige fokuset på kritikk/kritisk i flere av programplanene, ikke eksplisitt knyttes til maktkritiske perspektiver. Trening i kildekritikk eller et uspesifisert fokus på «kritikk», er etter vårt syn ikke tilstrekkelig for å utvikle og utdanne rettferdighetsorientert studenter, medborgere og profesjonsutøvere

Maktkritiske perspektiver i høyere utdanning? En undersøkelse av omfang og anvendelse i utvalgte programplaner

Kritisk tenkning og demokratifremmende læring er definert som sentrale ambisjoner i utdanningsfeltet. I denne artikkelen undersøker vi hvordan disse ambisjonene kommer til uttrykk i høyere utdanning. Med utgangspunkt istrategiplaner og programplaner fra åtte norske høgskoler og universiteter, drøfter vi hvorvidt og hvordan maktkritiske perspektiver kommer til uttrykk i disse dokumentene. Vi har gjort en undersøkelse basert på elektroniske søk, hvor vi legger vekt på både omfang og innhold. Basert på dette argumenterer vi for at det er lite eksplisitt fokus på gjennomgående maktkritiske perspektiver i utdanningene som sådan, samtidig som det er gjentagende fokus på at studenter skal tilegne seg kritisk tilnærming. Vi anbefaler at maktkritiske perspektiver må adressere maktforhold med intensjon om å forstå, kritisk drøfte, og eventuelt utfordre disse. Dette forutsetter en konkretisering ved at kritiske perspektiver knyttes til for eksempel rasisme eller kjønnsmakt-forhold. Våre søk indikerer at dette ikke er tilfellet i de undersøkte programplanene. Dette indikerer at det betydelige fokuset på kritikk/kritisk i flere av programplanene, ikke eksplisitt knyttes til maktkritiske perspektiver. Trening i kildekritikk eller et uspesifisert fokus på «kritikk», er etter vårt syn ikke tilstrekkelig for å utvikle og utdanne rettferdighetsorientert studenter, medborgere og profesjonsutøvere.publishedVersio