Nye tider, nye tanker : en analyse av tre undervisningsprogram utviklet for å hjelpe elever med lese- og skrivevansker

Utgangspunktet for oppgaven var en forestilling om at det hadde skjedd små endringer i undervisningen av elever med lese- og skrivevansker i tidsrommet fra 1930 til idag. Utfra denne forestillingen ble følgende problemstilling formulert: Hvordan har forskeres oppfatning av hvordan en kan oppnå god undervisning for elever med lese- og skrivevansker endret seg fra 1930 til idag? Problemstillingen er presisert med fire underproblemstillinger: 1) Hvordan har forskeres oppfatning av hva som er gode undervisningsmetoder endret seg? 2) Hvordan har forskeres oppfatning av hva som er gode rammebetingelser endret seg? 3) Hvilke endringer kan ha sammenheng med forskning på skriftspråk og skriftspråkvansker? 4) Hvilke endringer kan ha sammenheng med forskning på læring generelt? Metodisk sett er dette en teoretisk oppgave. Den er basert på analyse av dokumenter. Som problemstillinger viser, har oppgaven som mål å analysere endringene over tid innenfor en nærmere definert del av det spesialpedagogiske feltet. Grunnlagsdokumentene i analysen er tre opplæringsprogram utviklet for å hjelpe elever med lese- og skrivevansker. Programmene har det til felles at de er utviklet av forskere. Det eldste programmet er amerikansk, i hovedsak utviklet av Marion Monroe og gitt ut i 1932. Det neste programmet er norsk, utviklet av Hans-Jørgen Gjessing og medarbeidere og gitt ut i 1979. Det nyeste programmet er utarbeidet med grunnlag i de to utenlandske programene Reading Recovery og Early Steps. Liv Engen og Anne Brit Andreassen ved Lesesenteret i Stavanger har stått for utarbeidelsen. Dette programmet ble gitt ut første gang i 2003. Analysen min viser at det i perioden fra 1930 til idag har vært betydningsfulle endringer på noen områder, og lite eller ingen endringer på andre. Jeg vil trekke fram tre områder der det har skjedd viktige endringer. Det første området er fokus på ferdigheter som bør være på plass før den formaliserte leseopplæringen starter. Det andre området er skrivingens plass i skriftspråkopplæringen. Det tredje området er måten en planlegger og gjennomfører undervisningforløpet. Det blir idag sett på som vesentlig for å hjelpe elever med lese- og skrivevansker at en tar hensyn til barnets forhåndkunnskaper. Dette synet er kommet inn i løpet av perioden mellom 1932 og 1979. Utviklingen videre fram mot 2003 har ført til endringer i hvilke forhåndkunnskaper en legger hovedvekt på. I våre dager vektlegges særlig fonologisk bevissthet og skriftbevissthet. På det andre området, skrivingens plass i skriftspråkopplæringen, har den store endringen skjedd mellom 1979 og 2003. I de to eldste programmene er skriving nesten ensbetydende med rettskriving. I det nyeste programmet er skriving en integrert del av programmet. Grunntanken er at skriving er en måte å kommunisere på. Barnet får skrive utfra de forutsetningene det til enhver tid har. Dette er særlig viktig for elever som begynner skriftspråkopplæringen med svake fonologiske ferdigheter. Forskning på læring har hatt vesentlig innvirkning på utformingen av undervisningsprogrammene. De to eldste programmene har en progresjon som er fastlagt på forhånd. Undervisningen styres av læreren med utgangspunkt i denne progresjonen. I det nyeste programmet har en delvis forlatt dette behavioristiske læringssynet til fordel for et læringssyn bygd på en kognitivistisk/konstruktivistisk tankegang. Det er elevens egne interesser og behov som er utgangspunktet for undervisningen. Samtidig er en klar over at når det gjelder deler av lærestoffet, kan en behavioristisk tilnærming være formålstjenlig. Endringen på dette området har skjedd mellom 1979 og 2003. Totalt sett har de to eldste programmene mest til felles, mens det nyeste skiller seg ut. Grunnen er i hovedsak endringen i læringssyn. Sagt på en annen måte: den største endringen har skjedd mellom 1979 og 2003

Gudespørsmålet

Hvordan lages egentlig statistikk om det som har med guder å gjøre? Hvordan inngår den analytiske kategorien guder i store krysskulturelle surveyprosjekt? Hvordan forstås guds- og gudeforhold av dem som utarbeider og oversetter disse spørreskjemaene? I denne artikkelen utforsker jeg guds- og gudetilnærmingen i tre store surveyprosjekt, og presenterer den i fem dimensjoner: tro, teologi, relevans, praksis og erfaring. Jeg hevder samtidig viktigheten i å vite hvordan religionsstatistikk blir produsert, og peker på begrensninger og muligheter innenfor dagens tilnærming

"Har barnehagen noe med det?" : tidlig åpen dialog mellom hjem og barnehage som forebyggende tiltak for barn i risiko : terskler og muligheter

Oppgaven handler om samarbeid og dialog mellom barnehage og hjem. Vi startet med følgende problemstilling: ”Kan en mer åpen dialog være et forebyggende tiltak for barn i risiko?”. Utgangspunktet var at undersøkelser tyder på at ansatte i barnehager opplever det svært utfordrende å skulle snakke med foreldre når de er bekymret for et barn, og at de derfor også utsetter å handle. Hvis det faktisk er slik, tenkte vi, at utsatte barn kan få tidligere hjelp ved at ansattes terskel for å snakke med foreldrene senkes, da må noe kunne gjøres for å bidra til det. Vi er opptatt av brukermedvirkning, og setter derfor foreldrenes rolle sentralt. Foreldrene kjenner barnet best, og er de nærmeste til å hjelpe barnet. Vi ønsket å sette særlig fokus på mulighetene som ligger i et godt samarbeid med barnets foreldre, der det legges vekt på dialog og gjensidig informasjonsutveksling, med en tanke om at det kan bidra til at terskelen for å ta den vanskelige samtalen senkes, og at barn dermed kan få hjelp tidligere. Som grunnlag for oppgaven har vi gjennomført en undersøkelse blant et utvalg barnehageansatte og foreldre, i tillegg til å sette oss inn i relevant litteratur. Vi har spurt ansatte og foreldre hva de tenker om at ansatte får større innsyn i barnets hjemmemiljø, - altså om de tenker at ”barnehagen har noe med det”. Vi mener selv at barnehagene har et godt utgangspunkt for å i større grad fange opp barn i risiko, og sørge for at de får nødvendig hjelp. Vi har vært veldig spente underveis i undersøkelsen, for å høre hva foreldre og ansatte selv tenker om dette, fordi det er de ansattes og foreldrenes holdninger som angir hvilke terskler og muligheter som finnes for at dette kan realiseres. Vi ønsket svar på mange spørsmål, som kort oppsummert omhandlet i hvilken grad de ansatte per i dag har innsyn i barnets hjemforhold, om de ansatte ønsker mer informasjon, om foreldrene er villige til å fortelle mer, og hvordan foreldresamarbeidet foregår når det oppstår bekymring. Resultatet av undersøkelsene viste at både de ansatte og foreldrene er positive til at det utveksles mer informasjon mellom barnehagen og hjemmet. De ansatte ser at større innsikt i hjemmeforhold kan bidra til å gjøre barnets utvikling og atferd i barnehagen mer forståelig. De har også tanker om at vansker kan bli lettere å identifisere, og at det kan oppleves lettere å snakke med foreldrene om tema knyttet til uro og bekymring hvis en god dialog først er etablert. Foreldrene svarte blant annet at de er villige til å dele informasjon iv om barnets hjemforhold med barnehagen, og at de ønsker å bli kontaktet ”med en gang” hvis barnehagen er urolig eller bekymret for barnet. Vi tenker at dette gir et godt utgangspunkt for å etablere et godt samarbeid med barnets foreldre, der det legges vekt på dialog og gjensidig informasjonsutveksling. Men både ansatte og foreldre har noen forbehold. De ansatte sier at de kun ønsker informasjon om barnet de anser som nyttige. Det går en grense, sier de, for hva de vil vite. Foreldrenes svar viste at de i mindre grad vil dele opplysninger vi karakteriserer som ”personlige” eller ”alvorlige”. Samtidig vet vi at nettopp alvorlige vansker i hjemmet kan være avgjørende for at barns utvikling og trivsel. De ansattes utfordring ser derfor ut til å ligge i å oppnå foreldrenes tillit på en måte som gjør at det også kan snakkes om mer alvorlige forhold/vansker i hjemmet. Vi har i oppgaven lagt vekt på dialogens betydning. Fra litteraturen finner vi flere bekreftelser på at gode dialoger kan bidra til åpenhet, og at dette igjen gir et godt utgangspunkt for samarbeid, også om vanskelige tema. Vi mener resultatet av undersøkelsene viser at det finnes muligheter for å oppnå større grad av åpenhet og informasjonsutveksling mellom barnehage og hjem. Vi håper oppgaven kan bidra til at ansatte i større grad tar initiativ til å snakke med foreldre om barnets hjemforhold, og at ansatte velger å satse mer på dialog og samarbeid med hjemmet, også med tanke på å senke terskelen for å ta også de vanskelige samtalene

Utviklingsmessig språkforstyrrelse i generasjoner. En sammenligning mellom forelder og barn med utviklingsmessig språkforstyrrelse, og hvordan deres vansker arter seg i hverdagslivet.

Denne studien omhandler språkvansker, og bakgrunnen for studiens fokus er egen interesse for temaet, kombinert med det jeg har opplevd som manglende fellesforståelse og ulik bruk av terminologien spesifikke språkvansker/utviklingsmessig språkforstyrrelse. I 2017 presenterte en ekspertgruppe bestående av anerkjente, internasjonale forskere et forslag om at den gamle terminologien spesifikke språkvansker burde byttes ut med utviklingsmessig språkforstyrrelse. Tanken bak den nye terminologien var at alle på fagfeltet skulle ha en fellesforståelse av hva som inngikk i diagnosen og hvilke kriterier som lå til grunn for å få diagnosen utviklingsmessig språkforstyrrelse. Ekspertgruppens anbefalinger viste at det var et behov for økt kompetanse på dette området, og med utgangspunkt i den nye forskningen fra 2017 er det interessant å undersøke noen sider ved det nye terminologiforslaget. Formålet i denne studien har vært å sammenligne språkkartlegginger hos en forelder og et barn som har utviklingsmessig språkforstyrrelse, samt å få forelderens historie om hvordan det er å leve med utviklingsmessig språkforstyrrelse. Studiens problemstilling er derfor: ”Hvilke sammenheng finnes i testresultater mellom forelder og barn med diagnosen DLD, og hvordan arter deres vansker seg i hverdagslivet?” Studien har et mixed method design der et kvalitativt forskningsintervju kombineres med kvantitative testdata. Den kvalitative delen av studien vil være dominerende, og denne delen bygger på en fenomenologisk hermeneutisk metodetilnærming. Funn i denne studien viste at det var flere sammenhenger mellom forelderen og barnets språkvansker. Blant annet at begge hadde god språkforståelse, men på grunn av hvordan vanskene artet seg i hverdagslivet hadde de vansker med å formidle ønsket budskap. Studiens funn viste også at forelderen og barnets minnefunksjon var langsommere enn normalt, og i tillegg kunne begge færre ord enn normalt. Funnene belyste også hvordan forelderen opplevde begrensninger hos seg selv og barnet knyttet til kommunikasjon bestående av flere personer. Her hadde de vansker med å finne de rette ordene og ytringene, og forelderen brukte gjerne så lang tid på å tenke ut et svar at samtaleemnet var gått videre når de ønskede ordene var funnet. Resultatene fra forelderen og barnets testresultater er forenelig med kriteriene for diagnosen i det nye terminologiforslaget. Implikasjoner fra denne studien er at utviklingsmessig språkforstyrrelse får mer oppmerksomhet og blir tatt på alvor, samt at man i fagmiljøet utvikler en felles definisjon som anvendes på samme måte. Det er av avgjørende betydning at opplæringa kan tilpasses barnet, og at det tidligst mulig kan settes i gang tiltak som bidrar til optimale positive prognoser for personens utviklingsmessig språkforstyrrelse

Effekter av moksonidin på skjelettmuskelceller in vitro

Moksonidin er et antihypertensivt legemiddel som i hovedsak utøver sin effekt på type 1 imidazolinreseptorer (I1R) i hjernestammen. Spesielt gunstig effekt har moksonidin vist i kliniske studier på insulinresistente hypertonikere ved å bedre glukosetoleranse og insulinsensitivitet. Moksonidin kan derfor være et gunstig legemiddelvalg for pasienter med metabolsk syndrom. Skjelettmuskel er hovedorganet for glukoseopptak og -forbruk i kroppen. I denne oppgaven er det med bakgrunn i dette gjort studier på moksonidinstimulert opptak og oksidasjon av glukose og fettsyrer i skjelettmuskelceller i kultur for å undersøke om moksonidins gunstige metabolske effekter in vivo delvis kan skyldes direkte effekter på skjelettmuskel ved økt opptak og/eller oksidasjon av glukose og/eller fettsyrer. Cellemodellen som ble brukt består av humane skjelettmuskelceller isolert fra biopsier fra Musculus obliquus internus abdominis, og to nye metoder – 96-brønners substratoksidasjon og ”Scintillation Proximity Assay” – ble benyttet. Det ble funnet tendenser til økt opptak av glukose ved stimulering av cellene med moksonidin, men ingen effekter på glukoseoksidasjon. Det ble heller ikke funnet effekter av moksonidin på opptak eller oksidasjon av fettsyrer. I tillegg ble opptak og oksidasjon av glukose studert i myotuber fra mus, uten at noen effekter av moksonidin ble funnet. I1-reseptoren er tidligere forsøkt klonet, og dette resulterte i et protein kalt ”imidazoline receptor antisera-selected” (IRAS), som til nå er den beste kandidaten for human I1R. I denne studien ble real-time PCR og Westernblotting brukt til å detektere IRAS mRNA og protein i humane skjelettmuskelceller gjennom differensieringsperioden fra myocytter til ferdigdifferensierte myotuber. Vi har funnet at I1R uttrykkes i humane skjelettmuskelceller under hele differensieringsperioden. Disse resultatene sammen med effektene på glukoseopptak tyder på at moksonidin kan ha en direkte effekt på skjelettmuskel

Motivert for utvikling : motivasjon, deltaking og kommunikasjon i eit organisasjonsutviklingsprogram i skulen

I denne oppgåva har eg studert motivasjon, deltaking og kommunikasjon i samband med eit organisasjonsutviklingsprogram for utdanningsinstitusjonar. Målet med undersøkinga er å finne ut i kva grad dei tilsette er motiverte for å gjennomføre dette programmet, og kva som er motivasjonsfaktorar. Spesielt har eg fokusert på deltaking og kommunikasjon (sosiale forklaringar). Datagrunnlaget er hovudsakleg kvalitative intervju med fire tilsette og to rektorar, på to skular. Heile programmet er basert på deltaking frå dei tilsette, og funna tyder på at dette er eit viktig vilkår for motivasjonen. I tillegg til støtte for eksisterande teori om deltaking og sosiale forklaringar, har eg også funne nye moment. Glede ved prosessen og styrka identitet og forplikting til yrket har vore viktige motivasjonsfaktorar. Programmet har også skapt ein ny arena for kommunikasjon og læring blant dei tilsette. Motivasjonen er ikkje avhengig av at ein får dei resultata som er forventa av programmet, men heller ein ibuande del av prosessen

Spirituell, religiøs eller åndelig?

En av hovedutfordringene i forskningsfeltet for nyreligiøsitet er at få mennesker bruker betegnelsene ââ¬ÂNew Ageââ¬Â eller ââ¬Ânyíreligiøsââ¬Â om seg selv, selv om de er vel etablerte som faglige begreper. I denne artikkelen ser vi nærmere på hvilke selvíbetegnelser som faktisk brukes i det norske alternativmiljøet. Med utgangspunkt i en spørreundersøkelse og frilistingsundersøkelse utført på Den store alternativmessen undersøker vi fordelingen av, relasjonene mellom og holdninger til ulike selvbetegnelser blant publikummere på messen. Vi finner at en stor andel av de besøkende identifiserer seg som ââ¬Âåndeligeââ¬Â og ââ¬Âspirituelleââ¬Â, og at disse betegnelsene fungerer synomymt, men med noen distinkte nyanser. Dataímaterialet viser at de besøkende uttrykker positive holdninger til åndelighet og spiritualitet og mer negative holdninger til religion. Avslutningsvis viser vi at det er en tydelig statistisk sammenheng mellom selvbetegnelser og holdninger til trospåstander. Dette antyder at selvbetegnelser kan fortelle mye om personlig identitet, sosiale relasjoner og trosforestillinger, noe som gir all grunn til å være oppmerksom på emisk begrepsbruk i studier av nyreligiøsitet

Computed Tomography Assessment of Anatomic Graft Placement After ACL Reconstruction: A Comparative Study of Grid and Angle Measurements

Background: The anatomic placement of anterior cruciate ligament (ACL) grafts is often assessed with postoperative imaging. In clinical practice, graft angles are measured to indicate anatomic placement on magnetic resonance imaging, whereas grid measurements are performed on computed tomography (CT). Recently, a study indicated that graft angle measurements could also be assessed on CT. No consensus has yet been reached on which measurement method is best suited to assess anatomic graft placement. Purpose: To compare the ability of grid measurements and angle measurements to identify anatomic versus nonanatomic tunnel placement on CT performed in patients undergoing ACL reconstruction. Study Design: Case series; Level of evidence, 4. Methods: A total of 100 knees undergoing primary reconstruction with a hamstring graft (HAM group), 91 undergoing reconstruction with a bone–patellar tendon–bone graft (BPTB group), and 117 undergoing revision ACL reconstruction (REV group) were assessed with CT. Grid measurements of the femoral and tibial tunnels and angle measurements of grafts were performed. Graft placement, rated as anatomic or nonanatomic, was assessed with both methods. Pearson chi-square, analysis of variance, Kruskal-Wallis, and weighted kappa tests were performed as appropriate. Results: The grid assessment classified 10% of the HAM group, 4% of the BPTB group, and 17% of the REV group as nonanatomic (P < .001). The angle assessment classified 37% of the HAM group, 54% of the BPTB group, and 47% of the REV group as nonanatomic. The weighted kappa between angle measurements and grid measurements was low in all groups (HAM: 0.009; BPTB: 0.065; REV: 0.041). Conclusion: The agreement between grid measurements and angle measurements was very low. The angle measurements seemed to overestimate nonanatomic tunnel placement. Grid measurements were better in identifying malpositioned grafts.publishedVersio

GUDER II

Dette er det andre av to temanummer om guder. For å få fatt i en større bredde av tilnærminger til og perspektiver på temaet, er det en fordel å se bidragene fra de to numrene i sammenheng med hverandre. Bakgrunnen for diskusjonen vi har lagt opp til, er det faktum at ââ¬Âgudââ¬Â ofte er en oversett kategori i metodologiske debatter, til tross for at den brukes i så mange faglige fremstillinger av religion, religioner og religiøsitet, enten de er ment å være empiriske, teoretiske eller begge deler. Bidragene er delvis dyrket frem gjennom samarbeidet med denne utgivelsen, særlig i forbindelse med seminar i Tromsø høsten 2011 og sesjoner på EASR-konferansen i Stockholm sensommeren 2012