Lavfloraen på dødt organisk materiale under overhengende berg og steinblokker

publishedVersio

Integrative taxonomy reveals a new species, Nephroma orvoi, in the N. parile species complex (lichenized Ascomycota)

Our knowledge of the diversity and distribution of many groups of lichens remains poor due to unclear species boundaries and challenging species identification. We have studied the medium sized to large foliose lichen Nephroma parile, which is known to be heterogeneous in chemistry and genetics. Our aim has been to assess the potential presence of evolutionary significant units within the Nephroma parile species complex that may be worthy of recognition at species level. Using phylogenetic analysis of the fungal DNA-barcode marker (ITS) in combination with studies of morphology and chemistry, we discover two distinct lineages in the N. parile species complex. For the strongly supported clade that corresponds to chemotype II, we describe the new species Nephroma orvoi. The new species is known from Norway, Sweden, Finland, Switzerland, Canada (Alberta and British Columbia), USA (Washington), and Greenland.publishedVersio

Integrative taxonomy reveals a new species, Nephroma orvoi, in the N. parile species complex (lichenized Ascomycota)

Our knowledge of the diversity and distribution of many groups of lichens remains poor due to unclear species boundaries and challenging species identification. We have studied the medium sized to large foliose lichen Nephroma parile, which is known to be heterogeneous in chemistry and genetics. Our aim has been to assess the potential presence of evolutionary significant units within the Nephroma parile species complex that may be worthy of recognition at species level. Using phylogenetic analysis of the fungal DNA-barcode marker (ITS) in combination with studies of morphology and chemistry, we discover two distinct lineages in the N. parile species complex. For the strongly supported clade that corresponds to chemotype II, we describe the new species Nephroma orvoi. The new species is known from Norway, Sweden, Finland, Switzerland, Canada (Alberta and British Columbia), USA (Washington), and Greenland.publishedVersio

Naturfaglige registreringer i forbindelse med vern av skog på Statskog SFs eiendommer. Del 6 Sammenstilling av registreringene 2004-2007

Framstad, E., Blindheim, T. & Hofton, T.H. 2008. Naturfaglige registreringer i forbindelse med vern av skog på Statskog SFs eiendommer. Del 6 Sammenstilling av registreringene 2004-2007. – NINA Rapport 392. 134 s. I forbindelse med planene for skogvern på Statskog SFs arealer har BioFokus (tidligere Siste Sjanse), Miljøfaglig Utredning (MU), Norsk institutt for naturforskning (NINA), FORAN Sverige AB og Reidar Haugan utført naturfaglige registreringer på 330 områder i 12 fylker med et samlet undersøkelsesareal på anslagsvis 3 000 km2. Områdenes naturverdi er beskrevet, basert på et sett kriterier der skogstruktur, vegetasjon, nøkkelelementer og artsmangfold (herunder rødlistearter) er sentralt. Lokalitetenes naturverdi er bedømt etter en femdelt skala, fra uten registrerte naturverdier (-) til naturverdier på nasjonalt, svært viktig nivå (****). I alt ble det registrert naturverdier på minst lokalt nivå for 284 lokaliteter med et samlet avgrenset areal på 2 507 km2. Flest lokaliteter med registrerte naturverdier finnes i Hedmark (21), Oppland (30), Telemark (25), Sør-Trøndelag (22), Nord-Trøndelag (56), Nordland (66) og Troms (41). Disse lokalitetene har et samlet areal varierende fra 45 km2 i Telemark til 694 km2 i Nord-Trøndelag, med størst areal pr lokalitet for Hedmark (14,8 km2) og minst for Telemark (1,8 km2). Nordland har flest lokaliteter (18) og mest areal (283,7 km2) med naturverdi på minst nasjonalt nivå. Alle aktuelle fylker har minst én lokalitet med naturverdi på nasjonalt nivå. Lokalitetene med nasjonal verdi har større snittareal (13,9 km2) enn lokalitetene med lokal (6,9 km2) eller regional (7,7 km2) verdi. Lokalitetene har størst andel av arealet (49%) i høydelaget 300-600 m oh, mens 34% av arealet ligger over 600 m oh og bare 17% under 300 m oh. For lokalitetene med nasjonal verdi ligger hele 50% av arealet over 600 m oh. Tilsvarende ligger 80% av arealet i nordboreal og alpin vegetasjonssone, med bare 2% i sørboreal og boreonemoral sone. For lokalitetene med nasjonal verdi ligger 76% av arealet i nordboreal og alpin sone og 2,5% i sørboreal og boreonemoral sone. Lokalitene er i hovedsak skogdekt (59% av arealet), med betydelig innslag av myr (13%) og lavalpin vegetasjon (22%). Av skogdekt areal utgjør barskog 63% (fordelt på granskog 27% og furuskog 36%), mens fjellbjørkeskog og annen boreal lauvskog utgjør 33%. Ulike rike eller spesielle skogtyper dekker nesten 14% av skogdekt areal, der bjørkeskog med høgstauder utgjør ca halvparten. Det er registrert i alt 952 kjerneområder med et samlet areal på 232 km2. Det er flest (48%) kjerneområder med verdi viktig (B). Svært viktige områder (A) dekker imidlertid 42% av områdenes areal. De fleste kjerneområdene er forholdsvis små (49% <100daa), men A-områdene er størst i snitt. Naturtypen gammel barskog dekker 68% av kjerneområdenes areal (herav gammel furuskog 51% og gammel granskog 46%). Ellers dekker bjørkeskog med høgstauder 12% og kalkskog 6,5%. Det er registrert over 11 000 funn av i alt 254 rødlistearter i lokaliteter med naturverdier; herav er 7 arter kritisk truet (CR), 27 arter sterkt truet (EN), 70 arter sårbare (VU) og 136 arter nær truet (NT). Det er funnet flest rødlistearter av vedboende sopp (80), markboende sopp (57) og lav (47). Rødlisteartene er ujamnt fordelt på lokalitetene; 77% av artene er registrert på <6 lokaliteter. Lokaliteter med nasjonal naturverdi har også høyere andel av de mest truete rødlisteartene, med 29,5% av alle registrerte CR-, EN- og VU-arter. skogvern, registreringer, verneverdier, Statskog SF, forest protection, inventories, conservation values, state forest

Skogregistreringer på utvalgte eiendommer under ordningen med ”frivillig vern” i 2004. Delprosjektene Aust-Agder og Østlandet

Heggland, A. (red.), Brandrud, T.E., Bendiksen, E., Framstad, E., Abel, K., Hofton, T.H. og Reiso, S. 2005. Skogregistreringer på utvalgte eiendommer under ordningenmed "frivillig vern" i 2004: Delprosjektene Aust-Agder og Østlandet. - NINA Rapport 45. Norsk institutt for naturforskning (NINA) og Stiftelsen Siste Sjanse (SiS) har undersøkt 12 lokaliteter (32 600 daa) i Agder og på Østlandet tilbudt for vern under ordningen ”Frivillig vern”. Metodikken bygger på en vurdering av områdenes verneverdi på bakgrunn av et sett med kriterier der skogstruktur, vegetasjon, nøkkelelementer og interessante arter, herunder rødlistearter, står sentralt. Metoden følger mal beskrevet av DN. Hvert enkelt kriterium er verdisatt etter en femdelt skala (fra ingen relevans til kriteriet godt oppfylt/meget godt utviklet/av stor verdi), mens den samlede verdien er vurdert etter en fem-delt skala fra uten spesiell verneverdi til nasjonalt verdifullt og svært viktig. Basert på de undersøkte lokalitetene er totalt 13 områder beskrevet. Områdene dekker et areal på 22 000 daa, alternativt 26 700 daa ved valg av største avgrensningsalternativ i et av områdene. De 13 områdene fordeler seg på fylkene Aust-Agder (3), Buskerud (1), Vestfold (3), Akershus (1), Hedmark (2) og Oppland (3). 3 av områdene gjelder utvidelsesforslag for eksisterende verneområder. Alle de 13 områdene er vurdert som verneverdige, hvorav 1 er vurdert som nasjonalt verdifullt og svært viktig (****) (186 daa), 5 som nasjonalt verdifulle (***) (2058 daa), og de resterende 7 som regionalt verdifulle (**) (19 774 daa, alternativt ca 24 500 daa hvis største alternativ for ett av områdene legges til grunn). Områdene scorer gjennomgående høyt på kriterier som variasjon, rikhet og artsmangfold, og lavere på kriterier knyttet til skogtilstand. Dette gjelspeiler utvalget av områder, med vekt på rike og spesielle områder (”hot-spots”). Mange av områdene ligger i boreonemoral og sørboreal sone og strekker seg langt ned i høydegradienten. Alle de 13 verneverdige områdene inneholder areal som dekker inn både generelle og regionale anbefalinger og prioriteringer, og flertallet av områdene yter viktige bidrag til skogvernet selv om arealene gjennomgående er små. Blant annet bidrar disse områdene med intakte forekomster av rike skogtyper som kalkskog og rik edellauvskog, og flere av områdene inneholder svært viktige forekomster av rødlistearter.© Norsk institutt for naturforskning Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivels

Boreale lauvskoger i Norge. Naturverdier og udekket vernebehov

Bendiksen, E., Brandrud, T.E. & Røsok, Ø. (red.), Framstad, E., Gaarder, G., Hofton, T.H., Jordal, J.B., Klepsland, J.T. & Reiso, S. 2008 Boreale lauvskoger i Norge. Naturverdier og udekket vernebehov. – NINA Rapport 367. 331 s. Overordnet målsetting med foreliggende prosjekt har vært å skaffe en oversikt over naturverdier knyttet til norske boreale lauvskoger, foreta en typifisering, samt å vurdere udekket vernebehov. Boreal lauvskog spiller en særlig viktig rolle, og har en større variasjonsbredde i Norge enn andre steder i Norden. Større variasjon finnes knapt noe annet sted i den boreale regionen av Europa. Vi har m.a.o. et spesielt internasjonalt ansvar for denne typen skognatur. Spesielt har vi store forekomster og stort ansvar for områder utenfor granas naturlige utbredelsesområde, og områder som har stor grad av naturlige forstyrrelser (ras, storm, flom) eller ekstreme klimaforhold der boreale lauvskoger greier seg bedre enn andre, og danner stabile, langlevete skogtyper. Boreal lauvskog har likevel ofte falt mellom to stoler i vernearbeidet og bare kommet med ”på kjøpet” når barskog og edellauvskog er blitt prioritert, og nasjonalparker opprettet. Vi har derfor liten kunnskap om hvor mye som er vernet, eller hvilke lauvskogstyper og verdier som er sikret. Søk i Artsdatabankens Rødlistebase har resultert i økt kunnskap om de ulike skogtypenes innhold av rødlistearter for de ulike rødlistede organismegruppene. Minst en tredel av alle skoglevende rødlistearter har forekomster i boreal lauvskog. Sopp (152 arter), biller (143 arter) og lav (96 arter) utgjør de største organismegruppene. Mens ulike bjørkeskoger til sammen huser flest rødlistearter (230), er ospedominerte skoger blant de rikeste hotspot-habitatene, med et stort mangfold av vedboende sopp og insekter, samt epifyttiske lav. Andre skogtyper som utmerker seg som hotspot-habitater for rødlistearter er oseaniske regnskoger som defineres av (hyper-)oseaniske lavsamfunn, lågurtbjørkeskog med lavlandsbjørk med høyt mangfold av insekter og jordboende sopp, og kalkbjørkeskoger med flere rødlistede karplanter og jordboende sopp. Osp er substrat for flest rødlistearter (163), med bjørk på en god andreplass (145). 138 av rødlisteartene kan betegnes som mulige internasjonale ansvarsarter. Av disse utgjør lav (42), moser (28), karplanter (29) og fugler (17) de største organismegruppene. Fjellbjørkeskog utmerker seg som den hovedtypen boreal lauvskog som huser flest ansvarsarter (48). Oseaniske regnskoger er svært viktige miljøer for ansvarsartene av lav. Vi har i foreliggende prosjekt definert boreal lauvskog som skog hvor de boreale lauvtrærne dunbjørk (inkludert fjellbjørk), lavlandsbjørk, osp, gråor, rogn, hegg og vierarter utgjør til sammen minst 50 % av den samlede kubikkmassen. De boreale lauvtrærne er i hovedsak pionértreslag som raskt etablerer seg i lysåpne områder, men som skygges ut i konkurranse med skyggetålende klimakstreslag. Skogtyper dominert av boreale lauvtrær finnes derfor enten utenfor granas utbredelsesområde, på naturlig forstyrrelsesbetingede lokaliteter eller i forbindelse med naturlige og kulturpåvirkede suksesjoner. Norge, boreal skog, lauvtrær, naturverdier, økologisk variasjon, artsmangfold, Norway, boreal forest, deciduous trees, natural values, ecological diversity, species richnes

「高等教育における社会経験認定制度―すべての人に開かれたヴァンセンヌのユートピアから遠く離れて…」Traduction de l'article "La Validation des acquis de l'expérience (VAE) dansl'enseignement supérieur : bien loin de l'utopie vincennoise" d'une université ouverte à tous ..."

International audienc

Boreale lauvskoger i Norge. Naturverdier og udekket vernebehov

Overordnet målsetting med foreliggende prosjekt har vært å skaffe en oversikt over naturverdier knyttet til norske boreale lauvskoger, foreta en typifisering, samt å vurdere udekket vernebehov. Boreal lauvskog spiller en særlig viktig rolle, og har en større variasjonsbredde i Norge enn andre steder i Norden. Større variasjon finnes knapt noe annet sted i den boreale regionen av Europa. Vi har m.a.o. et spesielt internasjonalt ansvar for denne typen skognatur. Spesielt har vi store forekomster og stort ansvar for områder utenfor granas naturlige utbredelsesområde, og områder som har stor grad av naturlige forstyrrelser (ras, storm, flom) eller ekstreme klimaforhold der boreale lauvskoger greier seg bedre enn andre, og danner stabile, langlevete skogtyper. Boreal lauvskog har likevel ofte falt mellom to stoler i vernearbeidet og bare kommet med ”på kjøpet” når barskog og edellauvskog er blitt prioritert, og nasjonalparker opprettet. Vi har derfor liten kunnskap om hvor mye som er vernet, eller hvilke lauvskogstyper og verdier som er sikret. Søk i Artsdatabankens Rødlistebase har resultert i økt kunnskap om de ulike skogtypenes innhold av rødlistearter for de ulike rødlistede organismegruppene. Minst en tredel av alle skoglevende rødlistearter har forekomster i boreal lauvskog. Sopp (152 arter), biller (143 arter) og lav (96 arter) utgjør de største organismegruppene. Mens ulike bjørkeskoger til sammen huser flest rødlistearter (230), er ospedominerte skoger blant de rikeste hotspot-habitatene, med et stort mangfold av vedboende sopp og insekter, samt epifyttiske lav. Andre skogtyper som utmerker seg som hotspot-habitater for rødlistearter er oseaniske regnskoger som defineres av (hyper-)oseaniske lavsamfunn, lågurtbjørkeskog med lavlandsbjørk med høyt mangfold av insekter og jordboende sopp, og kalkbjørkeskoger med flere rødlistede karplanter og jordboende sopp. Osp er substrat for flest rødlistearter (163), med bjørk på en god andreplass (145). 138 av rødlisteartene kan betegnes som mulige internasjonale ansvarsarter. Av disse utgjør lav (42), moser (28), karplanter (29) og fugler (17) de største organismegruppene. Fjellbjørkeskog utmerker seg som den hovedtypen boreal lauvskog som huser flest ansvarsarter (48). Oseaniske regnskoger er svært viktige miljøer for ansvarsartene av lav. Vi har i foreliggende prosjekt definert boreal lauvskog som skog hvor de boreale lauvtrærne dunbjørk (inkludert fjellbjørk), lavlandsbjørk, osp, gråor, rogn, hegg og vierarter utgjør til sammen minst 50 % av den samlede kubikkmassen. De boreale lauvtrærne er i hovedsak pionértreslag som raskt etablerer seg i lysåpne områder, men som skygges ut i konkurranse med skyggetålende klimakstreslag. Skogtyper dominert av boreale lauvtrær finnes derfor enten utenfor granas utbredelsesområde, på naturlig forstyrrelsesbetingede lokaliteter eller i forbindelse med naturlige og kulturpåvirkede suksesjoner. Norge, boreal skog, lauvtrær, naturverdier, økologisk variasjon, artsmangfold, Norway, boreal forest, deciduous trees, natural values, ecological diversity, species richnes

Integrative taxonomy reveals a new species, Nephroma orvoi, in the N. parile species complex (lichenized Ascomycota)

Our knowledge of the diversity and distribution of many groups of lichens remains poor due to unclear species boundaries and challenging species identification. We have studied the medium sized to large foliose lichen Nephroma parile, which is known to be heterogeneous in chemistry and genetics. Our aim has been to assess the potential presence of evolutionary significant units within the Nephroma parile species complex that may be worthy of recognition at species level. Using phylogenetic analysis of the fungal DNA-barcode marker (ITS) in combination with studies of morphology and chemistry, we discover two distinct lineages in the N. parile species complex. For the strongly supported clade that corresponds to chemotype II, we describe the new species Nephroma orvoi. The new species is known from Norway, Sweden, Finland, Switzerland, Canada (Alberta and British Columbia), USA (Washington), and Greenland

Integrative taxonomy reveals a new species, Nephroma orvoi, in the N. parile species complex (lichenized Ascomycota)

Our knowledge of the diversity and distribution of many groups of lichens remains poor due to unclear species boundaries and challenging species identification. We have studied the medium sized to large foliose lichen Nephroma parile, which is known to be heterogeneous in chemistry and genetics. Our aim has been to assess the potential presence of evolutionary significant units within the Nephroma parile species complex that may be worthy of recognition at species level. Using phylogenetic analysis of the fungal DNA-barcode marker (ITS) in combination with studies of morphology and chemistry, we discover two distinct lineages in the N. parile species complex. For the strongly supported clade that corresponds to chemotype II, we describe the new species Nephroma orvoi. The new species is known from Norway, Sweden, Finland, Switzerland, Canada (Alberta and British Columbia), USA (Washington), and Greenland