Representative democracy and climate change : Climate policy preferences and congruence between citizens and elected representatives

Denne avhandlingen tar for seg to viktige aspekter ved politikken i dag. For det første, koblingen mellom innbyggere, folkevalgte og offentlig politikk, som er essensielt for funksjonen til et representativt demokrati. For det andre, den globale samfunnsutfordringen klimaendringer. Jeg kombinerer to viktige forskningsfelt, (1) kongruens (samsvar) mellom folk og folkevalgte og (2) offentlig mening om klimaendringer, og analyserer hvor godt demokratiet fungerer når det gjelder å representere klimapolitiske preferanser. Jeg analyserer kongruens og i hvilken grad folk og folkevalgtes politiske preferanser samsvarer i Norge. Jeg bruker spørreundersøkelser fra Norsk medborgerpanel og representantpanel og stiller identiske spørsmål til innbyggere og representanter. Forskningsspørsmålene mine er hvorvidt folkevalgte er kongruente med velgerne, om noen grupper er bedre representert enn andre og om noen partier er flinkere til å representere klimapolitikk enn andre. Videre undersøker jeg hvordan støtte til politiske tiltak kan flyttes, og om mekanismer for å endre politisk støtte varierer mellom innbyggere og representanter, samt mellom spesifikke tiltak. Norge er et ideelt land å studere kongruens i grunnet det politiske systemet, et egalitært samfunn, høyt utdannede borgere, høy grad av sosial tillit og sosial mobilitet. Klimaendringer er en svært viktig og fremtredende sak. I tillegg er det tidskritisk og en økende etterspørsel etter politisk handling. Norge er imidlertid et paradoksalt tilfelle når det gjelder klimaendringer med et ønske om å være en leder i internasjonal klimapolitikk, samtidig som økonomien er avhengig av oljeindustrien. Avhandlingen består av tre artikler som alle omhandler aspekter ved støtte til klimatiltak og samsvar mellom folk og folkevalgte. I den første artikkelen (A1), «Unequal Representation of Women and Youth on Climate Policy Issues», undersøker jeg om deskriptivt underrepresenterte grupper også er underrepresenterte på klimaholdninger. Jeg analyserer kongruens mellom folk og folkevalgte på klimapolitikk i Norge og finner at det generelt er bra samsvar. Når folket deles inn i sosiodemografiske grupper derimot, er folkevalgte mindre kongruente med kvinner og unge enn de er med menn og eldre aldersgrupper. Dette viser en sammenheng mellom deskriptiv representasjon og representasjon av holdninger. Kvinner og unge har mer støtte til klimatiltak enn menn og eldre, og de er underrepresentert i formell politikk. Mannlige og eldre representanter representerer preferansene til deres samsvarende grupper bedre enn det kvinnelige og unge representanter gjør. Preferansene til kvinner og unge borgere er imidlertid bedre representert av deres egne grupper enn av alle representanter. I den andre artikkelen (A2), «Party-voter congruence: Representing climate policy preferences», ser jeg på de samme klimatiltakene som i A1, men i stedet for sosiodemografiske grupper, vendes linsen mot politiske partier. Jeg sammenligner preferansene til velgere og representanter i partiet de stemmer på. Partiene som best representerer sine velgeres klimapolitiske preferanser er større og såkalte «mainstream-partier» som i stor grad fanger opp alle velgere. De minst kongruente partiene er derimot mindre og mer nisje. Representanter fra Fremskrittspartiet (FrP) har minst samsvar med sine velgere på klimatiltak, mens representanter fra Arbeiderpartiet (Ap) har mest samsvar med velgerne. Miljøpartiet De Grønne (MDG) har størst sakseierskap i klimasaken, men et gjennomsnittlig nivå av kongruens. I den tredje artikkelen (A3), «Framing Climate Policy: Moving the public and elected representatives», flytter jeg fokus til hvordan støtte til politiske tiltak kan endres ettersom hvordan politikken formidles og rammes inn, og i hvilken grad slike effekter varierer mellom innbyggere og representanter. Hovedfunnene er at hvordan tiltak formidles og rammes inn har betydning for støtte. Effektene er betinget av hva slags tiltak som presenteres, så vel som publikumet det presenteres til. Innramming av tiltak fungerer best for mindre kontroversielle saker. Jeg finner at måten tiltakene rammes inn og formidles på kan styrke allerede eksisterende meninger om sakene. De samme rammene reduserer støtten til et tiltak med generelt lav oppslutning (karbonskatt på mat) samtidig som de øker støtten til et tiltak som allerede har høy oppslutning (utbygging av sykkelveier). Innramming har mer effekt på folk enn på folkevalgte. Dette fører til at meningene til folket flyttes nærmere representantene og dermed øker kongruensen mellom dem.This thesis deals with two important aspects in politics today. First, the linkage between citizens, elected representatives, and public policy, which is an essential topic for the functioning of representative democracy. Second, the global challenge that is climate change. I combine two important research fields, (1) issue congruence and (2) public opinion on climate change, and analyse how well democracy functions in terms of representing climate policy preferences. I analyse congruence and the degree to which citizens and elected representatives align on their policy preferences in Norway. I employ novel survey data from the Norwegian Citizen Panel and the Panel of Elected Representatives, asking identical questions to citizens and representatives. The main questions I pose are whether elected representatives are congruent with the electorate, whether some groups are better represented than others, whether some parties are better at representing climate policy than others, how to move policy support, and whether mechanisms to move policy support vary between citizens and representatives, as well as between specific policies. Norway makes for an ideal case to study congruence because of the Norwegian political system and its egalitarian society, a highly educated public, strong levels of social trust, and social mobility. As a highly salient issue, climate change makes for a good policy domain to focus on. In addition, the issue is pressing and demand for policy action is rising. However, Norway is a paradoxical case when it comes to climate change. Tensions and stakes are high as Norway desires to be an international leader in climate politics while simultaneously being economically dependent on the oil industry. This thesis consists of three articles, all dealing with aspects of climate policy support and congruence. In the first article (A1), “Unequal Representation of Women and Youth on Climate Policy Issues”, I explore whether descriptively underrepresented groups also are substantively underrepresented on climate issues. I study issue congruence between the public and elected representatives on climate policies in Norway and find high levels of overall congruence. However, when divided into sociodemographic groups, representatives are less congruent with women and youth, than they are with men and older age groups, linking descriptive and substantive representation. Women and youth support climate policies to a larger extent than their counterparts, and they are underrepresented in formal politics. Men and older representatives tend to represent the preferences of their matched groups better than women and younger representatives. However, the preferences of women and young citizens are (slightly) better represented by their own sub-groups, than by all representatives. In the second article (A2), “Party-voter congruence: Representing climate policy preferences”, I examine the same policy issues as A1, but instead of descriptive characteristics and sociodemographic groups, the lens is turned to political parties. When comparing voters to representatives in the party they vote for, issue congruence varies. The parties that do best in terms of representing climate policy preferences of their voters are the larger mainstream parties that tend to ‘catch all’ voters. The least congruent parties, on the other hand, are smaller, and more niche. Representatives from the right-wing Progress Party (FrP) are the least congruent with their voters, while the social democratic Labour Party (Ap) representatives are the most congruent with their voters. The Green Party (MDG) has the most issue ownership on climate issues and average levels of congruence. In the third article (A3), “Framing Climate Policy: Moving the public and elected representatives”, I shift the focus to how policy support can be moved by the framing of the issues, and the extent to which framing effects differ between citizens and representatives. The main findings are that framing does matter for policy support. Framing effects are conditioned on both types of policies as well as the audience. Framing policy issues works best for less controversial issues, and it impacts citizens more than politicians. I find that framing policy issues can strengthen general opinions. The same frames decrease support on a policy issue with generally low support (carbon tax on food) while simultaneously increasing support on a policy issue with high support (public spending on cycle lanes). Frames have more effects on citizens than representatives, subsequently making citizens more aligned with representatives, and increasing congruence between the two groups.Doktorgradsavhandlin

Unequal representation of women and youth on climate policy issues

Women and youth support climate policies to a larger extent than their counterparts, and they are underrepresented in formal politics. This paper explores whether descriptively underrepresented groups also are substantively underrepresented on climate issues. I study issue congruence between the public and elected representatives on climate policies in Norway and find high levels of overall congruence. However, representatives are less congruent with women and youth than they are with men and older age groups, linking descriptive and substantive representation.publishedVersio

Diderot : "and the representation of the self"

Problemområde: Oppgaven tar for seg det den har valgt å betegne som "det mekanistiske paradigme"og dens forståelse av verden som "tingliggjort" og identifiserbar. Av særlig interesse er her paradigmets forståelse av mennesket, der man forholder seg til egne representasjoner (teorier) som imitasjon og speil av hva de er ment å representere (i oppgaven betegnet som "fixed identity"). Slik transcenderer ikke lenger mennesket sine kategorier, diagnoser og teorier, men antas å kunne identifiseres gjennom nevnte. I kritikken av en slik identitetsforståelse gjør oppgaven bruk av opplysningsfilosof og materialist Denis Diderot. Oppgaven vil her søke å vise hvordan Diderot problematiserer materialismens monistiske determinisme, men også vitenskapens (empirismens) tendens til å erkjenne verden gjennom abstraksjoner, og således som representasjoner av virkelighet. Oppgaven vil benytter seg av Diderots kritikk av kunsten som et representasjonsmedium, der representasjonen, ifølge Diderot, nødvendiggjør en transcendering av det representerte. Kunst kjennetegnes således ikke ved dets likhet til hva det søker å representere, men ved en egenverdig meningsskapelse som oppstår i forholdet mellom subjekt og objekt. Dette perspektivet settes så inn i en kontekst tilknyttet spørsmålet om identitet, der Diderot tas til inntekt for en forståelse av selvet som et narrativt konstruert selv. I sterk kontrast til mekanismens "fixed identity" poengteres det her at min forståelse av "hvem jeg er", er et konstituerende element som alltid vil overgå de definisjonene jeg gir meg selv. Metode: Metodologisk har oppgaven kun benyttet seg av litteratursøk. Oppgaven er av ren teoretisk karakter, og andre empiriske metoder var således utelukket. Litteratursøket har primært blitt gjort ved bruk av Bibsys, men også uttalige antikvariater og nettbutikker har blitt benyttet i jakten på Diderots tekster. Kilder: Oppgavens første del har i stor grad benyttet seg av sekundærkilder. Her vil jeg særlig trekke frem filosof Hjalmar Hegge (3 ulike tekster), historiker Ernst Cassirer, lingvist Anne Beate Maurseth, psykolog Roald Nygård og historiker Jonathan Israel. Oppgavens andre del, tilknyttet Diderot, har i all hovedsak benyttet seg av primærlitteratur. Disse tekstene er alle oversettelser fra fransk, til enten engelsk, norsk, svensk eller dansk. I tilknytningen til Diderots forståelse av "representasjonsbegrepet", og således også hans kunstkritikk, har oppgaven, foruten Diderots egne tekster, benyttet seg særlig av artikler fra idehistoriker Frank Ankersmit, vitenskapshistoriker Aram Vartanian og professor i lingvistikk Joseph Breines. Oppgavens avsluttende kapittel om den narrative identitet baserer seg i stor grad på Løvlie, Mortensen og Nordenbos bok Educating Humanity (2003), men også på poststrukturalister som Michel Foucault og Michael White. Hovedkonklusjoner: Oppgavens første del har, i lys av det "mekanistiske paradigme" og dets utvikling, forsøkt å vise hvordan teori- og empiribaserte representasjoner av ulike fenomen, ofte antas å identifisere fenomenet selv. Denne tenkningen forholder seg ikke til det erkjennende subjekt som en skapende del av erkjennelsen, men til et objektivt "kosmos" der våre representasjoner antas å kunne speile verden slik den er "i seg selv". Oppgavens hovedfokus har vært å vise hvordan en slik tenkning aldri kan forstås som uttømmende ovenfor det fenomen man står ovenfor, et perspektiv som særlig ses i lys av spørsmålet om menneskets selvforståelse og identitet. Måten dette er blitt gjort på, er ved bruk av opplysningsfilosofen Denis Diderot og hans kritikk av empirismens identifikasjonsiver, materialismens determinisme og, ikke minst, hans kritikk av kunsten som et representasjonsmedium. Førstnevnte (hans kritikk av empirismen), er særlig tilknyttet hans forståelse av forholdet mellom "representasjonen" og det "representerte". Diderots poeng er her at formelen/teorien vi benytter oss av, aldri vil kunne dekke den virkeligheten begrepet søker å favne. Empirismens, og ikke minst, mekanismens forståelse av "objektive" fakta forstås, av Diderot, som forenklede stillbilder av en særs kompleks og forandelig virkelighet. Diderot forsøker med dette, å poengtere at forskningens abstraksjoner (representasjoner) aldri står i et uttømmende forhold ovenfor den virkelighet som forsøkes avbildet. Forskningen kan riktig nok meddele noe om et eggs natur og virke. Det er imidlertid mye ved opplevelsen av egget som også går utover de språkpålagte symboler vi bekler egget med (foreksempel smaken, lukten, følelsen av eggets overfalte osv.). Dette nyanserer ikke kun hans påståtte empirisme, men også hans filosofiske materialisme. En materialisme som tilsier at alt deler samme substans, en substans som samtidlig forventes å kunne lokaliseres, forstås, og, ikke minst, forutses i funksjon og virke, omgjør også verden, og alt i den, til et reduserbart og determinert hele. Med overnevnte moment, problematiserer imidlertid Diderot denne reduksjonismen. Men Diderot stoppet ikke her. Også den nevnte determinisme skulle påkalle Diderots oppmerksomhet. Denne determinismen kom kanskje best til uttrykk gjennom den filosofiske sensualismen, som i Frankrike ble særlig representert av Helvètius. Diderot gikk her til et litterært angrep på Helvètius, som hevdet at menneskelig atferd var å anse som betingede responser på sensoriske stimuli. Som oppgaven vil vise, fant Diderot det særdeles vanskelig å akseptere denne påståtte mangelen av "fri vilje". Ifølge Diderot, omgjør en slik tenkning, mennesket til en hodeløs masse, kontinuerlig og viljeløst styrt av situasjonsbetingede påvirkninger. Diderot hevdet, med dette, at Helvètius fullstendig overså det faktum, at en rekke av de lidelser/gleder et menneske kan oppleve ikke bare var av fysisk karakter, men også av moralsk/etisk. Mennesker må derfor bestå av både kropp og sinn. På bakgrunn av dette, fremlegger Diderot en "psykofysiologisk" dualitet, der kropp (følelser) og sinn (fornuft) fremstår som interagerende poler i en evig kamp om herredømme. Denne dualiteten står i opposisjon til materialismens monisme, men besvarer allikevel ikke spørsmålet om hvorvidt mennesket er, det biologien tilsier at vi er (altså determinert, og således fastlåst i vår biologiske utrustning). Som oppgaven vil vise, finner dette spørsmålet først sitt svar i Diderots kunstkritikk. Denne kritikken retter seg særlig mot en forståelse av kunst som "imitasjon", og således som en passiv representasjon av det representertes estetiske kvaliteter. Dette var revolusjonerende tanker. Særlig fordi dette innebar at den estetiske dimensjon her forskyves fra det "representerte" (en elg i solnedgang), til dens "representasjonen" (et maleri av en elg i solnedgang). Det er altså ikke den oppdagede estetikk ved selve "elgen i solnedgang", og imitasjonen av denne, som gjør maleriet til et kunstverk. Det er tvert om. Det er i konstruksjonen av representasjonen, estetikken finner sin form og sitt innhold. Kunsten er slik skapende, ved at dets uttrykk transcenderer både egne, og den observerendes formkategorier. Det er altså det ikke-identiske, det ikke-reduserbare, i representasjon som gjør kunst til kunst. I særlig grad relaterer Diderot dette til skuespillerkunsten, der paradokset innebærer at skuespilleren verken kan være den han søker å representere (rollefiguren), men ei heller at han kan være seg selv. Han må altså transcendere begge de nevnte "roller", og således inneha evnen til å være noen annen en seg selv. Slik kan man si at både kunsten og, som oppgaven hevder, mennesket kjennetegnes ved dets evne til å konstruere en mening som går utover det representerte (det reduserbare), og/eller de representasjonene vi skaper av denne. Dette umuliggjør den deterministiske forståelsen av individets "fixed identity", og åpner opp for en forståelse av "selvet" som et narrativt konstituerende selv. Oppgaven avsluttes derfor med en redegjørelse for begrepet "narrativ selvrepresentasjon", sett i lys av Diderot og nyere forskning

Rekkefølgekrav i reguleringsplanen som virkemiddel for å sikre en bærekraftig utbygging

Arealplanlegging i kommunen er viktig for å sikre gode løsninger i utbyggingsområder tilpasset klima- og miljøutfordringene vi står ovenfor. Rekkefølgebestemmelser i pbl. § 12-7 nr. 10 gir anledning til detaljstyring i reguleringsplaner, og kan være et egnet virkemiddel for å oppnå målsettingen om en "bærekraftig utvikling", jf. pbl. § 1-1 første ledd. Kan eksempelvis kommunene vedta rekkefølgebestemmelser om etablering av lukkede fordrøyningsanlegg for håndtering av økt overvann, eller fjernvarmesentraler for å redusere klimagassutslipp? Avhandlingen tar sikte på en avklaring av hvilke konkrete miljø- og klimatiltak som kan hjemles i bestemmelsen. Det er imidlertid ikke fritt frem å benytte rekkefølgekrav til å sikre bærekraftige utbygginger. Eiendoms- og utviklingsrettet står sterkt i Norge, og utbyggerne er naturligvis negative til opplevd press om å påta seg opparbeidelse og/eller finansiering av offentlig infrastruktur. I HR-2021-953-A (Mortensrud) ble det endelig fastlagt at rekkefølgekrav ikke kan benyttes for å omgå skrankene for innholdet i utbyggingsavtaler etter pbl. § 17-3 tredje ledd, hvoretter det må foreligge en "relevant og nær sammenheng mellom tiltaket og utbyggingsprosjektet". I dommen åpner flertallet for å ta i betraktninger "sumvirkninger" i utbyggingsområdet. Det tas imidlertid ikke direkte stilling til om klima- og miljøpåvirkningen fra utbyggingen står sentralt i vurderingen, og problemstillingen behandles nærmere i avhandlingen.MasteroppgaveJUS399MAJUR-2MAJU

Ansiennitetsprinsippets vekt som utvelgelseskriterium etter Hovedavtalen § 8-2 med hovedvekt på HR-2019-424-A

Avhandlingen redegjør for hvordan ansiennitetsprinsippet har blitt vektlagt som utvelgelseskriterium etter Hovedavtalen § 8-2 i tariffavtalehistorikken og gjennom rettspraksis.Oppgaven har spesielt fokus på rettspraksis etter 2016, deriblant HR-2019-424-A (Skanska).MasteroppgaveJUS399MAJUR-2MAJU

Further karyosystematic studies of the Boreonectes griseostriatus (De Geer) group of sibling species (Coleoptera, Dytiscidae)–characterisation of B. emmerichi (Falkenström, 1936) and additional European data

A lectotype is designated for the Tibetan species Deronectes emmerichi Falkenström, 1936 (Currently Boreonectes emmerichi (Falkenström)), and its habitus, as well as the median lobe and parameres of its aedeagus, are figured along with additional comparative material. Material of B. emmerichi from Sikkim (BMNH) represents the first record of a Boreonectes Angus, 2010 species from India. The karyotype of B. emmerichi is described as having 26 pairs of autosomes plus sex chromosomes which are X0 (♂), XX (♀). The karyotype is most like that of B. macedonicus (Géuorguiev, 1959), but with slight differences. Additional chromosomal information is given for B. griseostriatus griseostriatus (De Geer, 1774) in the French Alps, B. g. strandi (Brinck, 1943) on the Kola Peninsula, B. multilineatus (Falkenström, 1922) in the Pyrenees and B. ibericus (Dutton & Angus, 2007) in the Spanish Picos de Europa.This is an open access article distributed under the terms of the Creative Commons Attribution License (CC BY 4.0), which permits unrestricted use, distribution, and reproduction in any medium, provided the original author and source are credited

Sykepleieres opplevelse i møte med barn som opplever vold i nære relasjoner

Bakgrunn Barn som vokser opp med vold i nære relasjoner, er et komplekst og alvorlig problem i dagens samfunn. Hele 1 av 5 barn opplever dette. Sykepleieren som skal ta hånd om disse barna har en viktig oppgave og det er derfor avgjørende at arbeidsplassen har en god rutine for ivaretakelse av sykepleierne. Hensikt Hensikten med oppgaven er å belyse og forstå sykepleierens opplevelse i møte med barn som opplever vold i nære relasjoner. Metode Vi har i denne bacheloroppgaven benyttet Fribergs metode for å utarbeide en integrativ litteraturoversikt. Gjennom å analysere fire empiriske artikler med kvalitativ tilnærming, deres resultater, relevant faglitteratur og teoretisk perspektiv har vi skapt en ny helhet som har blitt vårt resultat. Resultat Sykepleierne som arbeider med voldsutsatte barn, forteller om den psykiske påkjenningen dette medfører. Informantene i artiklene har ulike erfaringer i forhold til å håndtere en slik vanskelig oppgave. Det samme gjelder innsikten man får i barnets livssituasjon, samt. støtte og veiledning fra kollegaer og ledere. Konklusjon Økt fokus rundt temaet er viktig og nødvendig, både under utdanning og ved de ulike arbeidsplassene som involverer barn. Sykepleierne må kunne håndtere egne følelser, vite når de skal melde fra, bygge broer og relasjoner og kunne kommuniserer med barna og deres familier. Ansvaret er todelt: Både ledere og sykepleiere må gjøre en innsats for å ivareta og motivere til personlig og faglig vekst på arbeidsplassen. Nøkkelord Vold i nære relasjoner, barn, sykepleier, opplevelser og påkjenninge

Solvarmet bolig med lagring av energi i grunnen

I de tekniske byggeforskriftene krever myndighetene stadig mer isolerte boliger. Energiforbruket skal ned, samtidig som blant annet Astma- og allergiforbundet advarer mot helseskader grunnet for tette boliger. Istedenfor tetting av boligene kunne et fornybart energisystem, basert på solfangere og lagring av energi i grunnen, dekket varmetapene til boligen. En enebolig bruker i gjennomsnitt 26 000 kWh per år. Av dette går 20 500 kWh til oppvarming av boligen og oppvarming av varmt vann (Statistisk Sentralbyrå, 2014). Målet for oppgaven er å konstruere et energisystem med solfangere og energibrønner til å dekke boligens oppvarmingsbehov. Hvordan ville systemet blitt konstruert, hvordan ville det fungert og hvilke dimensjoner ville det hatt? På en solfylt dag mottar vi i Norge omtrent 1000 W/m2. Summeres all innstrålt effekt på en 1 m2 horisontal flate over et år, mottas det i Norge mellom 700 og 1100 kWh/m2 (Salvesen, 2009). Med en gjennomsnittlig virkningsgrad på 40% og 40° helningsvinkel ville et solfangerareal på 72m2 gitt 30 000 kWh. Et 72 m2 solfangeranlegg fra ASV-solar koster 90 000 kr (ASV Solar, 2015). For å lagre solenergien er det foreslått en brønnpark med 24 brønner av 35 meters aktiv dybde. Borehullene har en diameter på 3 tommer, og er foret med en PVC-duk som sammen med et indre isolert senterrør fungerer som kollektor. Brønnene er delt inn i to grupper, 8 høytemperaturbrønner og 16 mellomtemperaturbrønner. Fjellet tilknyttet høytemperaturbrønnene består av 1000m3 og fjellet tilknyttet mellomtemperaturbrønnene består av 3500 m3. Boringen av brønnparken og installering av kollektorer er estimert å koste i overkant av 100 000 kr (Huus-Hansen, 2015). Rørsystemet mellom solfangeranlegget, brønnparken, radiatorer og akkumulatortank foreslås konstruert med 3 pumper, 5 ventiler og styrer energibæreren som sirkulerer mellom komponentene. Pumpene og ventilene \ vil styre energibæreren til riktig del av brønnparken ut fra temperatur. Trykktapene i væskestrømmen er beregnet til å ligge på over 30 meter ved full effekt. Systemets største fordel er 100% effekt- og energidekning. Systemets største ulempe er at oppvarmingstiden er lang. Det vil ta 5 år fra oppstart av systemet til systemet når driftstemperatur. Dersom systemet starter oppvarming av boligen tidligere vil dette gå på bekostning av oppvarmingstiden til brønnparken. Nåverdien til systemet er forventet å være -165 000 kr ved en diskonteringsrente på 5% og en levetid på 30 år. Under drift, vil systemet redusere boligens CO2-utslipp med over 9 tonn hvert år. Oppgaven har en rekke usikkerheter. Noen av usikkerhetene er dimensjoneringen av brønnveggarealet, varmeproduksjonen i solfangerne og trykktapet i rørsystemet

Revisions in the Norwegian National Accounts: Accuracy, unbiasedness and efficiency in preliminary figures

This paper investigates the quality of preliminary figures in the Norwegian national accounts. To address the problem of few observations in such analyses, we use some recently developed system tests. Preliminary figures for gross fixed capital formation (investments) under-predict the final figures. For other series in the Norwegian national accounts, we find that they are unbiased and weakly efficient