Micro and macro evidence of the relationship between income mobility and taxation

How taxation influences income mobility is largely a neglected topic. In this study we discuss the relationship between taxation and income mobility by analyzing both macro and micro data. Administrative register data based on income tax returns are used to produce individual and aggregate measures of income mobility from 1994 to 2021. Income mobility is explained in terms of marginal tax rates on both wage income and capital income. Estimation results are obtained from an autoregressive distributed lag model and a fixed effects linear probability model for the macro and micro data approaches, respectively. The macro and micro evidence point in the same direction — we find that income mobility is negatively influenced by higher marginal tax rates on both earnings and capital income, with the largest effect found for tax on capital income

Overgang til norsk statsborgerskap 1977-2021

Overgang til norsk statsborgerskap anses ofte som en viktig markør for tilhørighet og integrering i det norske samfunnet. I løpet av perioden vi tar for oss, 1977 til 2021, var det 423 300 slike overganger. Antallet overganger har økt sterkt fra slutten av 1970-tallet, fra om lag 2 000-3 000 overganger i året til 41 000 overganger i 2021. Forskjellige grupper kan ha ulik motivasjon for å søke norsk statsborgerskap. Norsk statsborgerskap innebærer både potensielle fordeler og ulemper, avhengig av hvilket statsborgerskap en har fra før. En indikasjon på dette ser vi i sammensetningen blant dem som får norsk statsborgerskap. De største gruppene har bakgrunn fra land utenfor EU/EFTA-området og da særlig land i Asia og Afrika. Flest overganger er det blant dem med tidligere statsborgerskap fra Somalia, Irak og Pakistan. Mange av innvandrerne som får norsk statsborgerskap har kommet som flyktninger eller gjennom familiegjenforening til flyktninger. Samtidig ser vi at en rekke store innvandrergrupper er underrepresentert blant overgangene, særlig statsborgere fra nordiske land og andre land i EU/EFTA-området. Siden avviklingen av prinsippet om kun ett statsborgerskap i 2020, har antallet overganger blant personer fra disse landene økt sterkt. Det er litt flere kvinner enn menn som får norsk statsborgerskap. Kvinnene kommer i større grad for å etablere og gjenforenes med familie, mens flere menn kommer som flyktninger og for arbeid. Aldersfordelingen viser at de fleste innvandrere er unge voksne ved overgangen til norsk statsborgerskap. Norskfødte med innvandrerforeldre får norsk statsborgerskap typisk når de er veldig unge. Vi ser at botiden for dem som kommer fra land i Asia og Afrika og de statsløse er betraktelig kortere ved overgangen til norsk statsborgerskap enn for andre landgrupper. De som har lengst botid er de med tidligere statsborgerskap fra USA, de nordiske landene og andre EU/EFTA-land. En analyse av tre utvalgte kohorter med innvandrere som ankom i årene 2006 til 2008 avslører at andelen som har norsk statsborgerskap i løpet av de første ti årene av oppholdet varierer sterkt. Om lag åtte av ti av dem som kom på grunn av flukt og familieinnvandring til flyktninger har norsk statsborgerskap etter ti år. Spesielt få overganger er det blant arbeidsinnvandrere og familieinnvandrere til arbeidsinnvandrere: henholdsvis bare 5 og 16 prosent. Et flertall av personene som har kommet som statsløse eller med statsborgerskap fra land som Afghanistan, Irak eller Somalia har norsk statsborgerskap, mens det gjelder de færreste litauere, tyskere og polakker. Statsløse tenderer dessuten til å få norsk statsborgerskap svært tidlig: over halvparten er norske statsborgere allerede etter fire år. Det er også en generell tendens til at personer som har kommet til Norge som barn får statsborgerskap tidligere enn dem som har kommet som voksne. Det synes videre å være en sammenheng mellom det å ha norsk statsborgerskap og hvorvidt man utvandrer senere. Forskjellen mellom dem som har og ikke har norsk statsborgerskap er stor blant arbeidsinnvandrere og familieinnvandrere til disse. Klart flere av dem som ikke har norsk statsborgerskap ti år etter innvandring har utvandret fem år senere. Blant flyktninger og familieinnvandrere til disse synes norsk statsborgerskap å ha mindre å si for tendensen til å utvandre. Andelen norske statsborgere blant innvandrerne som bodde i Norge per 1.1.2022 reflekterer i stor grad mønstrene man ser i overgangene i den foregående perioden. Ikke overraskende tenderer mange av innvandrerne fra land som det generelt er mange overganger blant å ha norsk statsborgerskap. De samme mønstrene er også til stede blant etterkommerne til innvandrere. Blant norskfødte med innvandrerforeldre ser man at det i noen grupper, slik som polakker og litauere, er svært få som har norsk statsborgerskap, selv blant dem som er gamle nok til å ha oppfylt de strengeste kravene for oppholdstid.Prosjektet er blitt finansiert gjennom støtte fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet (AID) gjennom samarbeidsavtalen for innvandrerrelatert statistikk og analyser

Velgere og velgeroverganger ved kommunestyrevalgene 2019 og 2023. Basert på de første resultatene fra velgerundersøkelsene 2023

Kommunestyre- og fylkestingsvalget 2023 ble gjennomført 11. september 2023. Det var valg til 357 ulike kommune- og bystyrer, samt 14 fylkesting. Denne rapporten handler kun om kommunestyrevalget for hele landet under ett. På nasjonalt nivå var det relativt store endringer sammenliknet med valget i 2019. I kommunestyrevalget gikk Høyre gikk frem med 5,8 prosentpoeng, Frp gikk frem med 3,1 prosentpoeng. Senterpartiet (Sp) gikk tilbake 6,2 prosentpoeng og Arbeiderpartiet (Ap) gikk tilbake 3,2 prosentpoeng. MDG gikk tilbake 2,6 prosentpoeng. Et nytt parti, Industri og Næringspartiet (INP), fikk 3 prosent av stemmene. De endringene vi observerer i de offisielle valgresultatene fra et valg til et annet er nettoendringene. Det vil si summen av endringene mellom oppslutningen til partiene blant dem som enten stemte i begge valgene eller bare stemte i et av dem. Ved å se på nettoendringene får vi ikke fullstendig informasjon om hvordan velgerne vandrer mellom partiene og hvordan de som stemmer i kun et av valgene fordeler seg på de ulike partiene. I velgerundersøkelsene benytter vi paneldata, der vi intervjuer de samme respondentene ved to valg. Ved hjelp av disse underøkselsene kan vi studere bruttoendringene (de individuelle velgervandringene) mellom to valg. Analysene av de individuelle velgervandringene mellom partiene i denne rapporten viser at velgervandringene er på et historisk høyt nivå. 54 prosent av dem som hadde stemmerett i 2019 og 2023 stemte i begge valgene Valgdeltakelsen i 2019 var 65 prosent og 62 prosent i 2023. Blant dem som hadde stemmerett i begge valgene stemte omtrent 75 prosent i minst ett av valgene, mens kun 54 prosent stemte i begge valgene. Blant de avgitte stemmene utgjør imidlertid andelen fra dem som stemte i begge valg rundt 80 prosent. 42 prosent holdt fast på samme parti 58 prosent har byttet parti eller gått ut eller inn av hjemmesittergruppen. Det er høyt sammenliknet med tidligere undersøkelser. Ser vi kun på dem som stemte i begge valgene er det 41 prosent som skiftet parti. Lav velgerlojalitet for Sp Senterpartiet, som var det partiet som gikk mest tilbake, beholdt rundt 40 prosent av velgerne sine fra 2019. Venstre, som fikk en oppslutning på 5 prosent ved valget i høst, beholdt 40 prosent av velgerne fra fire år tidligere. For SV gjaldt dette 42 prosent av velgerne fra 2019. Allikevel gikk både V og SV litt frem siden de også tar velgere fra andre partier og gjør det relativt godt blant førstegangsvelgerne. Høyre og Krf sine velgere er de som i størst grad oppgir å ha stemt samme parti to ganger henholdsvis 63 og 62 prosent. Høyre og Frp var de partiene som gikk mest frem i valget. Analysen viser at disse partiene blant annet mobiliserte en relativt stor andel blant hjemmesitterne i 2019. Rundt 7 prosent av Høyres velgere i 2023 stemte Ap i 2019. Blant dem som satte seg på gjerdet og ikke stemte i 2023 ser vi en større andel som stemte Sp og Ap i 2019. INP «tok velgere» fra alle partiene, men flest fra Sp og hjemmesittergruppen i 2019 Fortsatt skiller med hensyn til kjønn og sektor Tidligere undersøkelser viser at kvinner og ansatte i offentlig sektor i større grad stemmer på venstresidens partier sammenliknet med menn og ansatte i privat sektor. Partiene som utgjør det parlamentariske grunnlaget for regjeringen Støre (Rødt/SV/Ap/Sp) gikk samlet sett tilbake med 9 prosentpoeng. Tilbakegangen var imidlertid størst blant menn. Kvinner stemmer fortsatt i større grad på venstresidens partier sammenliknet med menn. 45 prosent av kvinnene stemte Rødt, SV, Ap eller Sp, mens 34 prosent av mennene gjorde det samme. Dette mønsteret holder seg selv om vi tar hensyn til hvilke sektorer, yrker og næringer menn og kvinner arbeider innenfor. Personer ansatt i privat sektor stemmer i større grad på partiene på høyresiden, mens personer ansatt i offentlig forvaltning i større grad stemmer på partiene på venstresiden

Grønne varer og tjenester. En oversikt over produksjonen av miljøvennlige varer og tjenester i økonomien

Denne rapporten presenterer for første gang statistikk over grønne varer og tjenester i Norge. Statistikken omfatter variablene produksjon, bruttoprodukt, sysselsetting og eksport for årene 2018- 2020. Variablene fordeles igjen etter ulike miljøformål. Mesteparten av den økonomiske aktiviteten som omfattes av statistikken, kan beskrives som miljøvennlig i relative termer. Det vil si at den grønne produksjonen ofte vil være mer miljøvennlig enn produksjonen den potensielt erstatter, men at den ikke er fri for miljøpåvirkning. I perioden statistikken nå omfatter, vokste den grønne delen av økonomien mer enn økonomien som helhet. Allikevel utgjør den grønne produksjonen fortsatt mindre enn fem prosent av den totale økonomien, noe som også er tilfellet i EU. Næringene som har bidratt mest til produksjon av grønne varer og tjenester i Norge, er bygg- og anleggssektoren, vann, avløp og renovasjonsnæringen, samt kraftproduksjon. Videre viser tallene at den grønne produksjonen hovedsakelig er knyttet til ressursbesparelse, mens omtrent en fjerdedel har miljøvernformål. Norges grønne økonomi er noe mindre enn i de andre nordiske landene, men den ligger allikevel noe over gjennomsnittet for EU

Grønne varer og tjenester. En oversikt over produksjonen av miljøvennlige varer og tjenester i økonomien

Denne rapporten presenterer for første gang statistikk over grønne varer og tjenester i Norge. Statistikken omfatter variablene produksjon, bruttoprodukt, sysselsetting og eksport for årene 2018- 2020. Variablene fordeles igjen etter ulike miljøformål. Mesteparten av den økonomiske aktiviteten som omfattes av statistikken, kan beskrives som miljøvennlig i relative termer. Det vil si at den grønne produksjonen ofte vil være mer miljøvennlig enn produksjonen den potensielt erstatter, men at den ikke er fri for miljøpåvirkning. I perioden statistikken nå omfatter, vokste den grønne delen av økonomien mer enn økonomien som helhet. Allikevel utgjør den grønne produksjonen fortsatt mindre enn fem prosent av den totale økonomien, noe som også er tilfellet i EU. Næringene som har bidratt mest til produksjon av grønne varer og tjenester i Norge, er bygg- og anleggssektoren, vann, avløp og renovasjonsnæringen, samt kraftproduksjon. Videre viser tallene at den grønne produksjonen hovedsakelig er knyttet til ressursbesparelse, mens omtrent en fjerdedel har miljøvernformål. Norges grønne økonomi er noe mindre enn i de andre nordiske landene, men den ligger allikevel noe over gjennomsnittet for EU

Kompetanse i barnevernet. Kartlegging 2020

Rapporten er initiert og finansiert av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir). Bufdir har også bidratt i arbeidet med rapporten, spesielt knyttet til definisjoner og avgrensinger.I denne rapporten, utført for Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), presenteres en analyse med utgangspunkt i de nye kompetansekravene til ansatte i barnevernet i henhold til den nylig iverksatte barnevernsloven. Formålet med rapporten er å vurdere dagens kompetansenivå i forhold til kompetansekravene som i all hovedsak skal tre i kraft fra 2031. Målet med økt kompetanse hos de ansatte er å forbedre barns og unges rettigheter og velferd. Gjennom en gjennomgang av kompetansekravene og en vurdering av dagens kompetanse, vil rapporten kunne bidra til å styrke grunnlaget for en mer effektiv implementering av de nye kompetansekravene. I den kommunale barnevernstjenesten vil det for saksbehandlere og ledere fra 2031 stilles krav om en barnevernsfaglig masterutdanning, alternativt en kombinasjon av barnevernsfaglig bachelorutdanning, tilstrekkelig relevant videreutdanning og relevant arbeidserfaring. I 2020 ligger andelen med masterutdanning på henholdsvis 9 og 16 prosent for saksbehandlere og ledere. Hvis man for barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere også tar hensyn til barnevernsfaglig videreutdanning, stiger andelen sysselsatte med relevant kompetanse til 36 prosent. For barnevernsinstitusjonene er det fra 2031 krav om at ledere skal ha en relevant masterutdanning eller en relevant videreutdanning i tillegg til bachelorutdanningen. For fagpersonellet er kravet at alle nyansatte fra 1.1.2022 skal ha en barnevernsfaglig bachelorutdanning. I 2020 hadde 9 prosent av lederne en relevant masterutdanning. I underkant av 40 prosent av fagpersonellet hadde ikke en barnevernsfaglig bachelorutdanning. Flere av de sysselsatte uten barnevernsfaglig utdanning er over 54 år og vil mest sannsynlig være ute av jobben når kompetansekravene trer i kraft og må etter hvert erstattes av nytt fagpersonell. Valget av definisjon for hva som er relevant videreutdanning vil påvirke konklusjonen om hvor mange nåværende ansatte som allerede oppfyller kravene i den nye barnevernsloven, samt hvor mange som må ta en videreutdanning for å bli kvalifisert til å jobbe i barnevernet. Rapporten har vurdert ulike varianter og forskjellene er til dels store. Valg av definisjon vil også slå ut forskjellig for yngre og eldre ansatte. Mens de yngste i større grad fullfører videreutdanninger, har de eldste tatt emner innenfor flere videreutdanninger uten å nødvendigvis ha fullført hele utdanningsløpet. I 2020 var det ingen store regionale forskjeller i kompetanse, men dette kan endre seg dersom ubalanse oppstår mellom etterspørselen etter kompetanse og tilbudet. For å ivareta nye kompetansekrav fullt ut vil barnevernsinstitusjoner bli nødt til å erstatte over 2 000 sysselsatte uten relevant utdanning med personer med barnevernsfaglig utdanning etter hvert som de slutter. Den overgangen er ikke låst til noen frist. Det vil i tilfelle føre til økt etterspørsel etter barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere. Kravet til en bachelorgrad i barnevernsinstitusjoner kan gjøre det attraktivt for mange å arbeide der, framfor å ta ytterligere utdanning for å jobbe i kommunal barnevernstjeneste. Det vil være behov for å følge utviklingen i kompetanse fram mot 2031, men også etter at kravene i barnevernsloven skal være implementert. Vår anbefaling vil være å gjennomføre årlige tabelloppdrag framfor å etablere dette som en offisiell statistikk

Carbon sequestration potential and the multiple functions of Nordic grasslands

Grasslands are important carbon sinks, but the underlying processes for their soil carbon sequestration potential are still not well understood, despite much attention given to this topic. In Europe, grasslands, especially semi-natural grasslands, are also important for promoting biodiversity. Moreover, recent global reports have highlighted the importance of biodiversity in supporting climate actions. In boreal and alpine regions in the Nordic countries, grasslands also play an important role in milk and meat production and food security. Certain grassland features and management practices may enhance their soil carbon sequestration potential. Semi-natural grasslands maintained by optimized livestock grazing are vital for aboveground biodiversity and show promise for belowground biodiversity and carbon sequestration potential. It is essential to assess the multiple functions of grasslands, particularly semi-natural grasslands, to facilitate the optimization of policy measures across policy areas. Climate and biodiversity policies should not counteract each other, as some do today. This essay addresses the multiple functions of grasslands and calls for more knowledge about carbon sequestration in Nordic grasslands. This will enable the management of these ecosystems to align with climate mitigation, maintain biodiversity, and satisfy the global need for increased food supply.publishedVersio

A European equivalence scale for public in-kind transfers

This paper introduces a theory-based equivalence scale for public in-kind transfers, which justifies comparison of distributions of extended income (cash income plus the value of public services) between European countries. We demonstrate the usefulness of the proposed equivalence scale in an empirical analysis of the effects of public health care, long-term care, education and childcare expenditure on estimates of income inequality and poverty for 24 European countries. The empirical results show significant effects of public in-kind transfers on the level of income inequality and poverty for all countries. Over the period 2006–2018, inequality and poverty estimates display rather different trends across European countries.publishedVersio

Relationship quality and Family Formation in Europe

The increase in cohabitation and nonmarital childbearing across Europe has raised questions about who still marries either before or after having a child. Although prior studies have addressed the sequence of marriage and childbearing, few have examined the role of relationship quality in these transitions. Here we employ a cross-national perspective to study the association between relationship quality and marriage and/or first birth within cohabitation. Using the Generations and Gender Survey and UK Household Longitudinal Study, we study seven European countries (Austria, France, Hungary, Netherlands, Norway, Sweden, and UK). We employ competing risk hazard models to follow respondents as they 1) transition from cohabitation into marriage or conception (or separation); 2) transition to marriage (or separation) after having a birth within cohabitation. Results show that cohabitors with higher relationship quality are more marriage prone than those in lower quality relationships in Austria, France, Hungary, and the UK, but not in the Netherlands, Norway and Sweden. Instead, higher relationship quality is associated with higher conception risks in cohabitation in Sweden. After childbearing, we find a positive association between relationship quality and marriage among cohabiting parents in the Netherlands, Norway, Sweden, and the United Kingdom. These results suggest that marriage is still important for couples with higher quality relationships; however, in countries where cohabitation is widespread, the timing of marriage may have shifted to after childbearing.publishedVersio

A new approach to estimating private returns to R&D

This paper revisits the estimation of private returns to R&D. In an extension of the standard approach, we allow for endogeneity of production decisions, heterogeneity of R&D elasticities, and asymmetric treatment of intramural and extramural R&D. Our empirical analyses are based on an extended Cobb-Douglas production function that allows for firms with zero R&D capital, which is especially useful for studying firms’ transition from being R&D-non—active to becoming R&D-active. Using a large panel of Norwegian firms observed in the period 2001-2018, we estimate the average private net return to be in the range 0-5 percent across a variety of model specifications if we treat intra- and extramural R&D symmetrically. If in compliance with the Frascati manual, we treat intramural R&D as investment and extramural R&D as intermediate input, the estimated net return increases to 5-10 percent