Nordic LifeWatch cooperation, final report: A joint initiative from Denmark, Iceland, Finland, Norway and Sweden

The main goal of the present report is to outline the possibilities for an enhanced cooperation between the Nordic countries within eScience and biodiversity. LifeWatch is one of several ESFRI projects which aim to establish eInfrastructures and databases in the field of biodiversity and ecosystem research. Similarities between Nordic countries are extensive in relation to a number of biodiversity related issues. Most species in Nordic countries are common, and frequently the same challenges concerning biodiversity and ecosystem services are addressed in the different countries. The present report has been developed by establishing a Nordic LifeWatch network with delegates from each of the Nordic countries. The report has been written jointly by the delegates, and the work was organized by establishing working groups with the following themes: strategic issues, technical development, legal framework and communication. Written during two workshops, Skype meetings and emailing, the following main issues are discussed in the present report: * Scientific needs for improved access to biodiversity data and advanced eScience research infrastructure in the Nordic countries. * Future challenges and priorities facing the international biodiversity research community. * Scientific potential of openly accessible biodiversity and environmental data for individual researchers and institutions. * Spin-off effects of open access for the general public. * Internationally standardized Nordic metadata inventory. * Legal framework and challenges associated with environmental-, climate-, and biodiversity data sharing, communication, training and scientific needs. * Finally, some strategic steps towards realizing a Nordic LifeWatch construction and operational phase are discussed. Easy access to open data on biodiversity and the environment is crucial for many researchers and research institutions, as well as environmental administration. Easy access to data from different fields of science creates an environment for new scientific ideas to emerge. This potential of generating new, interdisciplinary approaches to pre-existing problems is one of the key features of open-access data platforms that unify diverse data sources. Interdisciplinary elements, access to data over larger gradients, compatible eSystems and eTools to handle large amounts of data are extremely important and, if further developed, represent significant steps towards analysis of biological effects of climate change, human impact and development of operational ecosystem service assessment techniques. It is concluded that significant benefits regarding both scientific potential, technical developments and financial investments can be obtained by constructing a common Nordic LifeWatch eInfrastructure. Several steps concerning organizing and funding of a future Nordic LifeWatch are discussed, and an action plan towards 2020 is suggested. To analyze the potential for future Nordic LifeWatch in detail, our main conclusion is to arrange a Nordic LifeWatch conference as soon as possible. This conference should involve Nordic research councils, scientists and relevant stakeholders. The national delegates from the participating countries in the Nordic LifeWatch project are prepared to present details from the report and developments so far as a basis for further development of Nordic LifeWatch. The present work is financed by NordForsk and in-kind contributions from participating institutions

Fiskebiologiske undersøkelser i Tunnsjøen og Tunnsjøflyan, 2014

NINA gjennomførte i august 2014 fiskebiologiske undersøkelser i Tunnsjøen og Tunnsjøflyan på oppdrag fra NTE. Det er gjort svært få slike undersøkelser i Tunnsjøen siden den ble regulert i 1943, og ingen rapporterte undersøkelser siden 1967. I Tunnsjøflyan er det gjort enkle prøvefis-kerunder siden 2005 i forbindelse med overvåking av hvordan bestanden av ørekyt utvikler seg i vassdraget. Prøvefisket med Nordisk prøvegarn skjedde i 0-20 m dyp rundt hele sjøen, og på noen steder på dyp ned til mer enn 100 m. I fangstene i Tunnsjøen dominerte den introduserte arten ørekyt i strandsona, der også aurefangstene var gode. På dypere vann enn 10 m dominerte røye i fangstene, med maksimum fangst på 40-60 m dyp. I flytegarna var fangstene svært små, bare tre aure og fire røye, alle i 0-6 m dyp. Små fangster i flytegarna skyldes delvis at Nordisk prøve-garn, som har 2,5 m lange garnpaneler av hver maskevidde, er lite egnet for pelagisk fiske i næringsfattige innsjøer. Beregning av mengden fisk på grunnlag av garnfangstene langs bunnen tyder på at det var flere røye enn aure i Tunnsjøen. Auren i våre fangster hadde moderat vekst, mindre enn 5 cm per år gjennom det meste av leve-tida. Det var ikke noe tydelig vekstomslag hos auren, selv om fisk utgjorde en betydelig andel av mageinnholdet hos ca. 30 % av fisken. Snarere viste auren rettlinjet vekst i alle fall fram til 7 års alder. Det var også svært liten andel gytemoden fisk selv i de eldre aldersgruppene. Dette kan tyde på at et annet beskatningsmønster (større garnmaskevidder) ville kunne ført til mer stor-vokst aure i fangstene. Røyebestanden i Tunnsjøen omfatter minst tre økologiske former, i vårt materiale var dvergrøye og normalrøye viktigst, men også grårør var representert. Lengde ved alder viste stor variasjon hos røya, med gytemoden fisk mellom ca. 20 og 40 cm. På grunnlag av våre data er det ikke mulig å sette noe klart skille i veksthastighet mellom røyeformene. Gjennomsnittlig lengde ved alder viste at røye fanget dypere enn 20 m var signifikant mindre enn røye fanget på grunnere vann, dvs. det er en tendens til at dvergrøya lever dypere enn normalrøya. Vi fanget noen indi-vider av grårør på dypt vann, fra ca. 30 til 125 m. Normalrøya er den mest attraktive fisken for husholdsfisket i Tunnsjøen. Mageinnholdet hos aure og røye fra ulike habitater viste klare forskjeller mellom artene. Hos aure var overflateinsekter, bunndyr og fisk de viktigste gruppene av næringsdyr. Hos aure hadde over 70 % av fiskene tatt insekter fra vannoverflata, nesten 60 % hadde tatt bunndyr, 30 % hadde fiskerester i magen, og over 20 % hadde spist den store planktonarten Bythotrephes longimanus. Mysis hadde liten betydning som bytte for aure. Hos røye var Bythotrephes det viktigste næ-ringsdyret målt etter volum, men bare 10 % av fiskene hadde dette næringsdyret i magen. Mysis og forskjellige bunndyr var også viktig i dietten til røya; 40 % av fiskene hadde mysis i magene. Fisk utgjorde også ca. ti prosent av mageinnholdet hos de undersøkte røyene. Nord-Trøndelag, Lierne, reguleringsmagasin, ørekyt, røye, aure, etterundersøkelse, Røyrvi

Mer storlaks i Namsenvassdraget. Vurdering av fiskeforsterkende tiltak

Gunnbjørn Bremset, Eva B. Thorstad, Peder Fiske, Roar A. Lund og Tor G. Heggberget. Mer storlaks i Namsenvassdraget. Vurdering av fiskeforsterkende tiltak - NINA Rapport 286. 57 s. På oppdrag av Namsenvassdragets Grunneierforening (NVGF) er det gjort en vurdering av ulike fiskeforsterkende tiltak som er egnet i Namsenvassdraget for å styrke laksebestandene generelt og innslaget av storlaks spesielt. De fiskeforsterkende tiltakene som er viet størst oppmerksomhet i denne rapporten er fiskekultivering, fiskereguleringer i fjord og vassdrag, tiltak mot rømt oppdrettlaks og ulike former for habitatrestaurering og biotopjustering. Namsenvassdraget har hatt og har fremdeles tallrike laksebestander. De stedegne laksestammene er likevel sårbare for genetisk innblanding av rømt oppdrettslaks og smitterisiko fra nærliggende vassdrag med Gyrodactylus salaris. Det viktigste tiltaket for å sikre laksebestandene er å hindre innførsel av Gyrodactylus salaris og andre fremmede organismer som kan skade laksebestandene i vassdraget. Funksjonelle fisketrapper er svært viktige for å opprettholde en høy lakseproduksjon i vassdraget. Spesielt stor betydning for lakseproduksjon og laksefiske i store deler av vassdraget har fisketrappene i Sanddøla, der det forventes en fortsatt økning i lakseoppvandring og produksjon av laksesmolt i årene som kommer. Tiltak som regulering av laksefisket i vassdraget, redusert sjølaksefiske i Namsenfjorden og habitatrestaurering vil bidra til både økt lakseproduksjon og et mer attraktivt elvefiske. Dette forutsetter at aktuelle tiltak prøves ut og evalueres, og at bare de som viser seg å ha tilsiktet effekt tas i bruk. Det synes vanskeligere å øke andelen storlaks enn å øke den samlete lakseproduksjonen i vassdraget. Imidlertid vurderes det som viktigere å øke mengden storlaks enn å øke andelen storlaks i gytebestandene. De fleste aktuelle tiltak forventes å øke mengden storlaks i takt med økningen i samlet lakseproduksjon. Skreddersydde, prognosebaserte sesongkvoter er det enkelttiltak som er best egnet for å forhindre overbeskatning og skjev beskatning av villaks, og som vil sikre en bærekraftig lakseforvaltning på lang sikt. Det er trolig mulig å øke lakseproduksjon gjennom habitatrestaurering og enkelte former for biotopjusterende tiltak i Namsenvassdraget. De viktigste enkelttiltakene er å bevare kantvegetasjonen og unngå at flomsikringstiltak utføres på en måte som skader lakseproduksjon. Det er mulig å redusere innslaget av rømt oppdrettslaks i Namsenvassdraget gjennom målrettete tiltak både i fjordsystemet og i vassdraget. De mest hensiktsmessige tiltakene synes å være et utvidet kilenotfiske i Namsenfjorden og sorteringsfiske etter oppdrettslaks ved elvemunningen og i nedre deler av Namsen. I tillegg til de generelle fiskeforsterkende tiltak er det enkelte tiltak som forventes å gi en større økning i mengden storlaks enn smålaks og mellomlaks. Dette gjelder i første rekke fiskebegrensninger tidlig i oppvandringsperioden og strengere begrensninger på uttak av storlaks enn mindre laks. Aktuelle tiltak i vassdraget kan være lavere døgnkvoter og valdkvoter tidlig enn sent i sesongen, samt lavere personlige døgnkvoter på storlaks og innføring av valdbaserte kvoter på storlaks. En utsettelse av starten av fiskesesongen i fjord og vassdrag med én til to uker er en effektiv måte for å redusere beskatningen av villaks. Dette vil i tillegg spare en god del tidligoppvandrende, storvokst laks. En generell forskyving av fiskesesongen vil gi samme gevinst for tidligoppvandrende laks, men vil samtidig gi større samlet fangst av laks inkludert rømt oppdrettslaks enn utsettelse av fiskestart. Namsen, laks, produksjon, fiskeforsterkende tiltak, trusselfaktore

Innsig og fangst av villaks og rømt oppdrettslaks til elvene rundt Trondheimsfjorden. Rapport for 2012

Villaksinnsiget til Trondheimsfjorden i 2012 var lavere enn estimatene i de to foregående årene, men av samme størrelse som i 2007-2009. I 2012 økte andel oppdrettslaks i fangstene gjennom sesongen, men innslaget totalt sett var lavt. I Orkla og Gaula, hvor loggere registrerte radiomerkede laks som gikk opp i elva, tyder resultatene fra 2012 på at beskatningen på de radiomerkede laksene var mellom 36 og 41 %. I 2011 er beskatningsraten av radiomerket laks beregnet til minimum 35 %. Det ble også registrert forflytninger av laks mellom ulike elver både i 2011 og 2012, noe som viser at noen laks kan gå opp i «feil» elv før de vandrer ut igjen og går opp i elva hvor de til slutt gyter. Det var en positiv sammenheng mellom andel oppdrettslaks i skjellprøver fra sjøfisket i ytre deler av Trondheimsfjorden og andelen oppdrettslaks i elvene i Sør-Trøndelag, noe som indikerer at resultatene fra sjøfisket kan brukes til å forutsi år med mye oppdrettslaks i elvene. Prøvene fra sjøfisket kan dermed benyttes til å gi en tidlig varsling og dermed være med på gi grunnlag for å sette i verk spesielle tiltak i år hvor mye oppdrettslaks kan forventes å vandre opp i vassdragene. Basert på fangstene på YAMO (CPUE) og kunnskap om vandringshastighet fra YAMO til de ulike lakseelvene og andel av fangstene som går opp i elvene kan vi forutsi oppgangen i elvene langt bedre enn basert på sportsfiskefangster. Dette vil være prediktivt og kunne brukes i evaluering av tillatt fiskeinnsats og fangst for å oppnå gytebestandsmål

Rømt oppdrettslaks i Salvassdraget i 2004 og 2005

Fiske, P., Lund, R.A., Thorstad, E.B., Heggberget, T.G. & Østborg, G. 2006. Rømt opp-drettslaks i Salvassdraget i 2004 og 2005. - NINA Rapport 172. 13 s. Skjellanalyser av henholdsvis 63 og 101 rømte oppdrettslaks fanget i Salvassdraget i 2004 og 2005 tyder på at disse trolig stammer fra flere ulike rømmingsepisoder og ikke fra et fåtall større rømminger. Denne konklusjonen ble trukket på bakgrunn av at det hvert år var stor spredning i tilbakeberegnet kroppslengde ved rømming (kroppslengde ved rømming kunne beregnes for henholdsvis 83 % og 90 % av oppdrettslaksen fanget i 2004 og 2005). Av laks fanget i sportsfiske i Salvassdraget i 2004 var 20 % rømt oppdrettslaks (37 oppdrettslaks, 149 villaks og 3 usikre), mens i overvåkingsfisket om høsten var 50 % rømt oppdrettslaks (12 oppdrettslaks, 12 villaks og 1 usikker). Av laks fanget i sportsfiske i Salvassdraget i 2005 var 13 % rømt oppdrettslaks (18 oppdrettslaks, 120 villaks), mens i overvåkingsfisket om høsten var 35 % rømt oppdrettslaks (17 oppdrettslaks, 32 villaks). I 2005 ble skjellprøver fra 85 laks fra sorteringsfisket med kilenot i Salvatnet analysert, og 80 % av disse var rømt oppdrettslaks (68 oppdrettslaks, 16 villaks og 1 usikker). En høy andel rømt oppdrettslaks fanget i sorteringsfisket tyder på at fangster med kilenot i Salvatnet for å plukke ut rømt oppdrettslaks kan være en god metode for å begrense innslaget av rømt oppdrettslaks i Salvassdraget. Av 39 rømte oppdrettslaks som ble åpnet, ble det hos 36 (92 %) registrert sammenvoksninger i bukhulen som følge av vaksinering. Norge, Nord-Trøndelag, Fosnes og Nærøy - laks, villaks og rømt oppdrettslaks, overvåkingsrappor

Kartlegging av fiskearter i og nær Tunnsjøen, med spesiell vekt på forekomst av hvitfinnet steinulke, Cottus gobio L.

Under prøvefiske med prøvegarnserier på mange stasjoner i strandsona i Tunnsjøen i august 2014 ble det fanget to eksemplarer av hvitfinnet steinulke nær Lauvtangen sørvest i innsjøen. Tunnsjøen drenerer til Namsen, og dette var en ny artsregistrering for dette vassdraget. Hvit-finnet steinulke er tidligere registrert i Muruelvvassdraget som drenerer mot Sverige, ca. 35 km i luftlinje sørøst for Tunnsjøen. For å registrere eventuelle andre forekomster av hvitfinnet steinulke i dette området gjennomførte vi prøvefiske i elver, bekker og innsjøer. Elektrisk fiskeapparat ble brukt i de fleste tilløpsbekker til Tunnsjøen samt i strandsona nær Lauv-tangen. Dessuten ble det prøvefisket med småmaskete garn i Ingelsvatnet, som er kilde for den bekken som renner ut i Tunnsjøen nær Lauvtangen. Limingen ligger nord for Tunnsjøen, og drenerte naturlig østover mot Sverige. I dag overføres vann fra Limingen til Tunnsjøen i tunell. Vi prøvefisket med elektrisk fiskeapparat i innløpsbekk til Limingen og den nå tørrlagte utløpsbekken fra Limingen, samt i et antall bekker og elver øst for Tunnsjøen, som alle dre-nerer østover mot Sverige. Det ble ikke fanget flere eksemplarer av hvitfinnet steinulke i dette fisket, unntatt i elva mellom Kvesjøen og Murusjøen, der forekomst av denne arten er kjent fra tidligere. Det omfattende prøvefisket med garn i Tunnsjøen ga heller ikke flere eksemplarer av denne arten. Disse resultatene, og intervjuer med lokale kjentfolk, tyder på at arten ikke forekommer andre steder i dette området enn det som tidligere var kjent, dvs. elva mellom Kvesjøen og Murusjøen, som ikke er i Tunnsjøens nedbørfelt. Dette kan tyde på at hvitfinnet ferskvannsulke nylig er spredd til Tunnsjøen, men at den ennå ikke hadde nådd å formere seg eller etablere en bestand. Det må likevel tas forbehold om at fravær av en art i et område er vanskelig eller umulig å bevise. Det er ikke kjent hvordan arten kan ha blitt spredd, men på bakgrunn av at ferskvannsulkene tradisjonelt har vært brukt som agn (levende eller død) ved krokfiske etter ørret, kan spred-ning i forbindelse med slik aktivitet være en mulighet. Hvitfinnet ferskvannsulke, fremmed art, prøvefiske, kartlegging, Lierne og Røyrvik kommuner, Nord-Trøndelag, Namsenvassdraget, County: Nord-Trøndelag, Cottus gobio, non-native species, Municipalities: Lierne and Røyrvik, Mapping of occurrence© Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse

Ungfiskundersøkelser i Gaulavassdraget 2013

Gaulavassdraget er et av Norges og verdens beste laksevassdrag, og har ligget på topp tre i Norge både når det gjelder fangst av laks og sjøørret. De senere årene har laksefangstene va-riert noe, men de er fortsatt av de høyeste i landet. Fangsten av sjøørret har avtatt sterkt og sjøørreten i Gaula har vært fredet siden 2009. Høsten 2013 ble det gjennomført omfattende ungfiskundersøkelser i Gaulavassdraget. Hensik-ten med undersøkelsene var å i) kartlegge bestandstetthet av ungfisk av laks og sjøørret, og sammenlikne resultatene med tilsvarende ungfiskundersøkelser på 1980- og 1990-tallet, ii) kart-legge mengden av skjul for ungfisk på elfiskestasjonene, iii) vurdere bestandssituasjonen for laks og sjøørret i hovedvassdraget og utvalgte sidevassdrag, iv) undersøke effekter av ulike flommer i vassdraget fram til og med 2012 og v) gi både lokal og offentlige forvaltning ett bedre grunnlag til å forvalte laks- og sjøørretbestander i vassdraget. Det ble funnet laksunger på alle 35 stasjoner i hovedelva og alle 7 stasjoner i sidevassdraget Sokna, mens ørretunger ble funnet på henholdsvis 27 og 4 stasjoner i hovedelva og Sokna. I de andre større sidevassdragene ble det funnet laks- og ørretunger på alle stasjoner. Andelene laksunger dominerte i fangstene over ørret, og var 94,7 % og 94,4 % i henholdsvis hovedelva og Sokna. I sideelvene Forda, Herjåa, Bua og Ræa dominerte også laksunger med henholdsvis 81,7 %, 55,6 %, 77,6 % og 79,0 % av fangsten. Det ble fanget kun én ål, som var ca. 350 mm. Den ble fanget ved Støren. Tetthet av 0+ laksunger i Forda, Herjåa, Bua og Ræa var lav (0,0 - 11,6 individer per 100 m2). Tetthet av eldre laksunger (≥ 1+) i disse sidevassdragene var også lav (4,8 - 28,9 individer pr. 100 m2), med unntak av Ræa (45,2 individer pr. 100 m2). Best vekst hos laksunger ble funnet i sidevassdraget Sokna, mens veksten var lavest på strekningen fra Eggafossen ned til der Sokna munner ut i hovedvassdraget. I Forda, Herjåa, Bua og Ræa var fangst av ørretunger svært lav, og det ble heller ikke funnet årsyngel av ørret i Forda, Herjåa og på den øverste stasjonen i Bua. Ved undersøkelsene av ungfiskbestanden høsten 2013 ble det funnet til dels lave tettheter av ungfisk av laks, spesielt årsyngel (0+). I deler av vassdraget ble det også funnet lave tettheter av toårige (2+) laksunger. Det ble funnet svært lave tettheter av ungfisk av ørret både i hovedelv, større sidevassdrag og i de mindre sidevassdragene. Sistnevnte er typiske gyteområder for sjø-ørret. Vår undersøkelse i 2013 og de siste års elfiskeundersøkelser i de mindre sidevassdragene viser en negativ utvikling i sjøørretrekrutteringen, og for mange sideelver skyldes dette sannsyn-ligvis lav gytebestand i de senere år og omfattende endringer i hydromorfologiske og vannkje-miske forhold. Holtålen-, Melhus-, Midtre Gauldal- og Trondheim kommune, Gaula, Sokna, Bua, Laks (Salmo salar) og ørret (Salmo trutta), overvåkingsrapport,ungfiskbestand, skjul og habitat, vannkvalitet© Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse

Ørekyt i Namsenvassdraget. Utbredelse, spredningsrisiko og tiltak

Thorstad, E. B., Sandlund, O. T., Heggberget, T. G., Finstad, A., Museth, J., Berger, H. M., Hesthagen, T., Berg, O. K. 2006. Ørekyt i Namsenvassdraget: Utbredelse, spredningsrisiko og tiltak. - NINA Rapport 155. 69 s. Undersøkelser i Namsenvassdraget i 2005 viste at ørekyt forekommer i tette bestander i innsjøer og flyer øverst i vassdraget. I Otersjøen øverst i Sanddøla har ørekyt forekommet i solide bestander siden 1960-tallet. I Tunnsjøen og i Namsvatnet ble arten først registrert på 1990-tallet. Kartleggingen i 2005 viste at ørekyt hadde spredt seg fra Tunnsjøen til Tunnsjøflyan, men ikke videre ned Tunnsjøelva. Videre hadde ørekyt spredt seg 1-2 km fra Namsvatnet til Kariflyan øverst i Namsen. Ørekyt ble ikke funnet andre steder i hovedelva Namsen. Ørekyt ble heller ikke funnet i Sanddøla annet enn i utløpet av Otersjøen. Årsaken til at ørekyta ikke har spredd seg nedstrøms fra Otersjøen er trolig Sanddølas jevne fall med sammenhengende stryk og fosser over en strekning på ca 50 km ned til Formofoss. Både Tunnsjøelva og Namsen har også kortere tøffe strekninger, men forekomsten av kulper og terskelbassenger øker risikoen for at ørekyta skal klare å spre seg nedstrøms til områder med namsblank og anadrom laks innen noen år eller tiår.Namsblankbestanden ser ut til å ha gått sterkt tilbake senere år, noe som gjør at bestanden er mer sårbar for negative effekter av ørekyt. Formålene med denne undersøkelsen var å: • Kartlegge forekomst og spredning av ørekyt i Namsenvassdraget. • Kartlegge aktuelle spredningsveier for ørekyt i vassdraget. • Framskaffe referansedata for namsblank og aure, blant annet om bestandstetthet, alder og vekst, før ørekyta sprer seg og etablerer seg i de sentrale delene av vassdraget. • Kartlegge fysiske og hydrologiske forhold som har betydning for etablering og spredning av ørekyt. • Utføre en analyse av risiko for spredning av ørekyt til de ulike vassdragsavsnitt. • Utføre en risikoanalyse av de effekter ørekyt vil ha på eksisterende fiskearter og biologisk mangfold med spesiell fokus på namsblank. • Foreslå tiltak for å forsinke eller hindre videre spredning av ørekyt. Forekomsten av ørekyt og bestander av namsblank, aure og røye i de øvre delene av Namsenvassdraget ble kartlagt sommeren og høsten 2005 ved hjelp av el-fiske og fiske med garn og teiner. Fisket foregikk i fire hovedområder: 1) øvre Namsen ut fra Namsvatn inkludert Kariflyan og Storflyan 2) Namsen fra Namsskogan ved Snåsamoen til Aunfoss 3) Tunnsjøen, Tunnsjøflyan og Tunnsjøelva 4) Sanddøla fra Otersjøen til Bergfossen© Norsk institutt for naturforskning Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivels

Ørekyt i Namsenvassdraget. Utbredelse, spredningsrisiko og tiltak

Undersøkelser i Namsenvassdraget i 2005 viste at ørekyt forekommer i tette bestander i innsjøer og flyer øverst i vassdraget. I Otersjøen øverst i Sanddøla har ørekyt forekommet i solide bestander siden 1960-tallet. I Tunnsjøen og i Namsvatnet ble arten først registrert på 1990-tallet. Kartleggingen i 2005 viste at ørekyt hadde spredt seg fra Tunnsjøen til Tunnsjøflyan, men ikke videre ned Tunnsjøelva. Videre hadde ørekyt spredt seg 1-2 km fra Namsvatnet til Kariflyan øverst i Namsen. Ørekyt ble ikke funnet andre steder i hovedelva Namsen. Ørekyt ble heller ikke funnet i Sanddøla annet enn i utløpet av Otersjøen. Årsaken til at ørekyta ikke har spredd seg nedstrøms fra Otersjøen er trolig Sanddølas jevne fall med sammenhengende stryk og fosser over en strekning på ca 50 km ned til Formofoss. Både Tunnsjøelva og Namsen har også kortere tøffe strekninger, men forekomsten av kulper og terskelbassenger øker risikoen for at ørekyta skal klare å spre seg nedstrøms til områder med namsblank og anadrom laks innen noen år eller tiår.Namsblankbestanden ser ut til å ha gått sterkt tilbake senere år, noe som gjør at bestanden er mer sårbar for negative effekter av ørekyt. Formålene med denne undersøkelsen var å: • Kartlegge forekomst og spredning av ørekyt i Namsenvassdraget. • Kartlegge aktuelle spredningsveier for ørekyt i vassdraget. • Framskaffe referansedata for namsblank og aure, blant annet om bestandstetthet, alder og vekst, før ørekyta sprer seg og etablerer seg i de sentrale delene av vassdraget. • Kartlegge fysiske og hydrologiske forhold som har betydning for etablering og spredning av ørekyt. • Utføre en analyse av risiko for spredning av ørekyt til de ulike vassdragsavsnitt. • Utføre en risikoanalyse av de effekter ørekyt vil ha på eksisterende fiskearter og biologisk mangfold med spesiell fokus på namsblank. • Foreslå tiltak for å forsinke eller hindre videre spredning av ørekyt. Forekomsten av ørekyt og bestander av namsblank, aure og røye i de øvre delene av Namsenvassdraget ble kartlagt sommeren og høsten 2005 ved hjelp av el-fiske og fiske med garn og teiner. Fisket foregikk i fire hovedområder: 1) øvre Namsen ut fra Namsvatn inkludert Kariflyan og Storflyan 2) Namsen fra Namsskogan ved Snåsamoen til Aunfoss 3) Tunnsjøen, Tunnsjøflyan og Tunnsjøelva 4) Sanddøla fra Otersjøen til Bergfossen ørekyt, Namsblank, småblank, laks, aure, introdusert art, Namsenvassdrage

Atferd og spredning av rømt oppdrettslaks og villaks i Namsen og andre elver. Resultater fra merking av laks i Namsfjorden og Vikna

Vi undersøkte atferd og spredning av rømt oppdrettslaks og villaks i Namsen og andre elver i Midt-Norge i 2012. Hovedmålsettingen var å skaffe kunnskap slik at man kan gjøre sikrere beregninger av den reelle andelen rømt oppdrettslaks i lakseelver. De ulike delmålene var å: Vurdere sikkerheten i dagens metoder for beregning av andel oppdrettslaks i gytebe-stander av villaks. Sammenligne bitevillighet og fangsteffektivitet for oppdrettslaks og villaks i elva. Sammenligne vandringsmønsteret til oppdrettslaks og villaks i elva. Sammenligne fordeling av oppdrettslaks og villaks i gytetida. Sammenligne andel oppdrettslaks som fanges i fjordsystemet med andel som vandrer opp i nærliggende elver. Bedre grunnlaget for målrettet oppfisking av oppdrettslaks i elva. Rømt oppdrettslaks og villaks ble fanget i kilenøter i Namsfjorden og ved Vikna og merket med ra-diosender eller Lea-merke festet under ryggfinnen. I Namsfjorden ble 43 rømt oppdrettslaks og 74 villaks merket med radiosender og 83 villaks med Lea-merke. Ved Vikna ble 24 rømt oppdrettslaks merket med radiosender. For den radiomerkede laksen ble vandringer og oppholdssted registrert ved hjelp av to automatiske radiologgestasjoner ved Steinan og Lilleøen i Namsen (12 og 19 km oppstrøms fra elvemunning), og ved manuell peiling langs Namsenvassdraget fra bil annenhver uke fra 4. juli til etter gyteperioden i november. I tillegg ble gjenfangster av merket laks i sjø og el-ver registrert. Under overvåkingsfisket med stang i oktober og november i Namsenvassdraget ble fangstinnsats og fangst av rømt oppdrettslaks og villaks registrert, og biologiske data ble samlet inn for fangete oppdrettslaks (12) og et utvalg av villaksen (30). Villaksen kom tidligere inn Namsfjorden enn den rømte oppdrettslaksen, som hovedsakelig ble fanget i kilenøter i slutten av juli og august i 2012. Andelen rømt oppdrettslaks i det ordinære kile-notfisket fra 10. juni til 28. juli var lavt (0,7 %). Beskatningsraten for radiomerket villaks i Namsenvassdraget var 34-36 %, mens den for radiomer-ket rømt oppdrettslaks var 19-25 %. Det meste av oppdrettslaksen som vandret opp i Namsen-vassdraget ble radiomerket i august og var derfor tilgjengelig for sportsfiske (01. juni – 31. august, med start 15. mai i Bjøra) i kortere tid enn villaksen siden sportsfisket varte kun til slutten av august. Dette kan være en årsak til at beskatningsraten for oppdrettslaksen var lavere enn for villaksen