Wildlife in a politically divided world: insularism inflates estimates of brown bear abundance

-Political borders dictate how biological diversity is monitored and managed, yet wild animals often move freely between jurisdictions. We quantified bias in brown bear (Ursus arctos) abundance estimates introduced when analytical methods ignore that the same individuals may be accounted for in more than one jurisdiction. A spatially explicit population model revealed that up to 49% of female bears detected in Norway via microsatellite analysis of scat and hair samples have their center of activity in neighboring countries (Finland, Russia, and Sweden). Not accounting for detections of “foreign residents” resulted in abundance estimates that were inflated by as much as 119%. Like man- agement and conservation, monitoring of transboundary wildlife populations should take place at ecologically relevant scales to avoid biased abundance es- timates and a false sense of control. When political realities isolate jurisdictions from their neighbors, spatially explicit analytical approaches can allow local or national programs a glimpse beyond their borders. Jurisdiction; large carnivore management; natural resource policy; noninvasive genetic monitoring; spatially explicit capture-recapture; transboundary wildlife

The role of predation and food limitation on claims for compensation, reindeer demography and population dynamics

1.A major challenge in biodiversity conservation is to facilitate viable populations of large apex predators in ecosystems where they were recently driven to ecological extinction due to resource conflict with humans. 2. Monetary compensation for losses of livestock due to predation is currently a key instrument to encourage human–carnivore coexistence. However, a lack of quantitative estimates of livestock losses due to predation leads to disagreement over the practise of compensation payments. This disagreement sustains the human–carnivore conflict. 3. The level of depredation on year-round, free-ranging, semi-domestic reindeer by large carnivores in Fennoscandia has been widely debated over several decades. In Norway, the reindeer herders claim that lynx and wolverine cause losses of tens of thousands of animals annually and cause negative population growth in herds. Conversely, previous research has suggested that monetary predator compensation can result in positive population growth in the husbandry, with cascading negative effects of high grazer densities on the biodiversity in tundra ecosystems. 4. We utilized a long-term, large-scale dataset to estimate the relative importance of lynx and wolverine predation and density-dependent and climatic food limitation on claims for losses, recruitment and population growth rates in Norwegian reindeer husbandry. 5. Claims of losses increased with increasing predator densities, but with no detectable effect on population growth rates. Density-dependent and climatic effects on claims of losses, recruitment and population growth rates, were much stronger than the effects of variation in lynx and wolverine densities. 6. Synthesis and applications. Our analysis provides a quantitative basis for predator compensation and estimation of the costs of reintroducing lynx and wolverine in areas with free-ranging semidomestic reindeer. We outline a potential path for conflict management which involves adaptive monitoring programs, open access to data, herder involvement, and development of management strategy evaluation (MSE) models to disentangle complex responses including multiple stakeholders and individual harvester decisions. depredation, human–carnivore conflict, MODIS, onset of spring, plant productivity, predator compensation, Rangife

Wolverine density distribution reflects past persecution and current management in Scandinavia

publishedVersio

Populasjonsovervåking av brunbjørn. DNA-analyse av prøver innsamlet i Norge i 2015

Det nasjonale overvåkningsprogrammet for rovvilt i Norge har i 2015 samlet inn prøver med antatt opphav fra brunbjørn (Ursus arctos) for syvende år på rad. Totalt ble det samlet inn 1 293 prøver i 2015 (860 ekskrementprøver, 422 hårprøver, 10 vevsprøver og 1 blodprøve). Av disse prøvene var 57 % positive for brunbjørn, og det ble påvist 128 ulike bjørner, hvorav 53 hunnbjørner og 75 hannbjørner. Dette er en reduksjon sammenlignet med forrige år da det ble påvist 54 hunnbjørner og 82 hannbjørner, og er også det laveste antallet registrert de siste syv årene. Over samme periode har andelen hunnbjørner økt, og var i 2015 andelen økt til 41 %. Beregninger av antall ynglinger i samme periode ligger relativt stabilt på ca. 6 ynglinger. Som tidligere år er forekomsten av brunbjørn i hovedsak konsentrert i fylkene Finnmark (49), Hedmark (43) og Nord-Trøndelag (19). Av det totale antallet i 2015 er 70 %( 89 individer) tidligere påvist i Norge, noe som utgjør omtrent samme gjenfunnsandel som forrige år.publishedVersio

Populasjonsovervåkning av brunbjørn 2005-2008: Rapport for Sør-Trøndelag, Nord-Trøndelag, Nordland, Troms og Finnmark 2006

Populasjonsovervåkning av brunbjørn (Ursus arctos) i Norges fem nordligste fylker ble gjennomført med hjelp av DNA-analyse av ekskrementer og hårprøver. Totalt ble det analysert 750 ulike prøver i undersøkelsen. Av disse prøvene ble 720 prøver samlet inn i 2006, mens resten var fra tidligere år. Statens naturoppsyn samlet inn prøver hele sesongen, mens i Trøndelagsfylkene ble det i tillegg samlet inn prøver om høsten av elgjegere. Resultatet fra DNA ekstraksjonen gav 34% fungerende prøver, med stor variasjon for ulike fylker (10-50%). Prøvene som gav DNA utbytte ble analysert to ganger med seks ulike mikrosatellitt markører (G1D, G10B, UarMU05, UarMu09, UarMU15 og UarMU26) og en kjønnstest. For 2006, gav DNA identifisering 71 ulike individer, med en overvekt av hannbjørner (62 %). Rapporten inneholder også analyse av hårprøver fra Sør-Varanger i 2005, samt noen andre 2005 prøver fra andre områder. En gjentatt analyse av 166 faesprøver fra Øst-Finnmark i 2005 ble også utført. Videre er innsamlingen av prøver i ”Midt-Norge” (Trøndelagsfylkene og Nordland-sør) analysert, og et bestandsestimat for regionen gav et estimat på 35 individer. Resultatene i rapporten blir vurdert opp mot feltobservasjoner og feilkilder, og videre arbeid blir diskutert.publishedVersio

Effects of extrinsic and intrinsic factorson parturition and reproductive outputin wolverines

One of the selective advantages of delayed implantation in carnivores is the flexibility to decouple the time between mating and parturition, allowing both to occur when conditions are most favorable. Terrestrial carnivores with delayed implantation have evolved reduced maternal energy expenditure through shorter gestation length, smaller neonates, and smaller litters, with a possible linkage between maternal body condition and time of birth or litter size. Using data on wolverine (Gulo gulo) females and cubs from management removals covering the entire latitudinal gradient of the Scandinavian population in 2001‐2022, I assessed the effect of extrinsic and intrinsic factors on variation in parturition date and litter size. Timing of parturition varied over 2 months, where 90% of the litters were born between 5 February and 11 March, with a birth peak on 23 February. Females living in winter grazing pastures of semi-domestic reindeer (Rangifer tarandus) gave birth earlier than those outside, and along an elevation gradient parturition date was delayed at higher altitudes. I did not find evidence of an effect of latitude on parturition date. Furthermore, older females had greater odds than younger females of having litters with 3 cubs rather than 1 cub. To minimize the risk of harvesting lactating females, management regulations should implement harvest seasons that extend no longer than the end of January. delayed implantation, Gulo gulo, litter size, reproductive cost, reproductive phenology, sex ratio, timing of birthpublishedVersio

Yngleregistreringer av jerv i Norge i 2016

Brøseth, H. & Tovmo, M. 2016. Yngleregistreringer av jerv i Norge i 2016. – NINA Rapport 1291. 20 s. I år ble det påvist 50 dokumenterte eller antatte ynglinger av jerv i Norge. Dette er en reduksjon i antall ynglinger på 23 % (15 færre ynglinger) i forhold til i fjor. Det nasjonale bestandsestimatet basert på antall ynglinger i de tre siste år viser at det i år er en bestand på rundt 350 voksendyr i Norge, noe som er omtrent på samme nivå som i 2014 og 2015. Utviklingen av antall ynglinger i de ulike rovviltregionene viser at det er region 5 (Hedmark) som har den største endringen i antall ynglinger sammenlignet med fjoråret. I denne regionen er det en nedgang på fem ynglinger sammenlignet med i fjor. I regionene 3, 7 og 8 (Oppland, Nordland, Troms og Finnmark) er det registrert en nedgang på 3 ynglinger sammenlignet med i fjor, mens region 6 har en nedgang på en yngling i forhold til fjoråret. Alle rovviltregionene med fastsatt nasjonalt bestandsmål for regionen ligger over bestandsmålet i forhold til gjennomsnittlig antall ynglinger av jerv de tre siste årene.Brøseth, H. & Tovmo, M. 2016. Monitoring of active wolverine dens in Norway in 2016. – NINA Report 1291. 20 pp. A total of 50 wolverine reproductions were found in Norway in 2016. This is a decrease of 15 reproductions (23 %) compared to the previous year. The population estimate, based on the number of reproductions over the last three years, indicates a population around 350 adult animals. This is on the same level as 2014 and 2015. The most pronounced changes in the number of reproductions, compared to last year, were found in region 5. This region had a decrease of five reproductions compared to the previous year. Region 3, 7 and 8 (Oppland, Nordland, Troms og Finnmark) had a decrease of three reproductions compared to the previous year, while region 6 had one reproduction less compared to the previous year. All carnivore regions with national population level goals for wolverine reproductions have reached or exceeded these goals.© Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse

Minimum antall familiegrupper, bestandsestimat og bestandsutvikling for gaupe i Norge i 2009

Brøseth, H. & Odden, J. 2009. Minimum antall familiegrupper, bestandsestimat og bestandsutvikling for gaupe i Norge i 2009. - NINA Rapport 493.19 s. Det nasjonale overvåkingsprogrammet for store rovdyr overvåker i dag bestandsstørrelse og bestandsutvikling hos gaupe i Norge bl.a. gjennom registrering av familiegrupper (hunndyr i følge med årsunger). Årlig gjøres en beregning av minimum antall familiegrupper før jakt ut fra alle dokumenterte og antatt sikre observasjoner av familiegrupper (spor, synsobservasjoner og døde unger). Overvåking av gaupe i Norge er basert på en betydelig lokal medvirkning. Regist-reringene blir i all hovedsak gjort av lokale folk på snøføre og rapportert inn til Statens natur-oppsyn (SNO), hvor rovviltansvarlige i SNO foretar feltkontroller. Beregningene av minimum antall familiegrupper gjøres ved hjelp av såkalte avstandsregler basert på forflytningsavstander og størrelser på leveområder til radiomerkede gauper i Skandinavia. I denne rapporten presen-terer vi minimum antall familiegrupper og bestandsstørrelse for gaupe i Norge før jakt i 2009. Overvåkingsresultatene i 2009 vurderes opp i mot tilsvarende bestandsdata for gaupe i perio-den 1996-2008. På landsbasis har det vært en 10-20 % økning i antall familiegrupper av gaupe fra 2008 til 2009. Før jakt i 2009 var det registrert minimum 80-91 familiegrupper. Dette tilsvarer en bereg-net minimum totalbestand på 472-537 dyr. Aldri tidligere i løpet av de 14 sesongene (1996-2009) man har hatt landsdekkende overvåking har det vært registrert flere familiegrupper av gaupe før jakt. Det nasjonale bestandsmålet på 65 årlige ynglinger av gaupe, fastsatt av Stor-tinget i 2004, er også nådd i inneværende sesong. I samtlige forvaltningsregioner med unntak av region 2 (Aust-Agder, Telemark, Buskerud og Vestfold) og region 7 (Nordland) er det snakk om mindre endringer i antallet familiegrupper sammenlignet med fjoråret. I region 2 og 7 er det registrert en økning på 5-6 familiegrupper i hver av regionene i forhold til i 2008. Alle de sju forvaltningsregionene med vedtatte bestandsmål ligger på eller over målet for antall familiegrupper av gaupe. Gaupe, Lynx lynx, antall familiegrupper, nasjonalt overvåkingsprogram, bestandsutvikling, Eurasian lynx, Lynx lynx, monitoring, population trendsThe national monitoring program for large carnivores monitors the Norwegian lynx population primarily through the survey of family groups (adult female lynx with dependent kittens). Each year the program estimates the minimum number of family groups that are present based on confirmed observations of family groups (tracks in snow, observations and dead kittens). The survey of tracks is mainly done by local people on snow, but all observed g roups are reported to the State Nature Inspectorate (SNO) for confirmation. The minimum number of family groups is estimated using a set of distance rules that are derived from radio-telemetry data on home range size and movement rates collected from lynx in Scan dinavia. In this report we present results for Norway in the winter of 2008-2009, before the annual hunt began. Population development is based on annual results since 1996. On a national level there has been a 10-20 % increase in the number of family groups reported since last year. In 2009 there were 80-91 family groups, which correspond to a total population size of 472-537 lynx. The management goal of 65 family groups set by the parliament in 2004 has been reached. To compare regional trends we have used the 8 management regions that the recent parliamentary white paper (St.meld. nr. 15 (2003-2004) ”Rovvilt i norsk natur”, Innst. S.nr. 174) has created. In all regions, with the exception of re gion 2 (Aust-Agder, Telemark, Buskerud and Vestfold) and region 7 (Nordland), there are minor changes in the number of family groups. All seven regions with management goals have achieved this.Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse