Diverging phenological responses of Arctic seabirds to an earlier spring

The timing of annual events such as reproduction is a critical component of how free‐living organisms respond to ongoing climate change. This may be especially true in the Arctic, which is disproportionally impacted by climate warming. Here, we show that Arctic seabirds responded to climate change by moving the start of their reproduction earlier, coincident with an advancing onset of spring and that their response is phylogenetically and spatially structured. The phylogenetic signal is likely driven by seabird foraging behavior. Surface‐feeding species advanced their reproduction in the last 35 years while diving species showed remarkably stable breeding timing. The earlier reproduction for Arctic surface‐feeding birds was significant in the Pacific only, where spring advancement was most pronounced. In both the Atlantic and Pacific, seabirds with a long breeding season showed a greater response to the advancement of spring than seabirds with a short breeding season. Our results emphasize that spatial variation, phylogeny, and life history are important considerations in seabird phenological response to climate change and highlight the key role played by the species' foraging behavior

Kartlegging av fugl på Melkøya, Hammerfest. Sjøfugl i et industrianlegg

Jacobsen, K.-O & Benjaminsen, S. 2023. Kartlegging av fugl på Melkøya, Hammerfest. Sjøfugl i et industrianlegg. NINA Rapport 2205. Norsk institutt for naturforskning. Sjøfuglbestanden på Melkøya ble kartlagt i juni og juli 2022. Sist gang den ble kartlagt var i 2014. Krykkjene etablerte seg på øya i 2004 etter at det ble sprengt ut bergvegger som var egnet som hekkeplasser. Krykkjebestanden økte fram til 2013 hvor det hekket 2633 par. Etter dette gikk bestanden kraftig tilbake, og var kanskje helt fraværende noen år. Økt predasjon er ansett som en av hovedårsakene. I 2022 var imidlertid krykkjene tilbake, og det ble talt 1012 bebodde reir. En av årsakene til at krykkjene kom tilbake kan være de forskjellige tiltakene som er gjennomført for å hindre krykkjene å hekke på bygningene i Hammerfest sentrum. Her ble antall hekkende krykkjer halvert fra 2021 til 2022. Men det forklarer ikke alt, så det må være fugler som har immigrert fra andre kolonier i regionen. Hekkesuksessen for et utvalg av krykkjekolonien (234 reir) var på 0,77 unge/besatte reir. Det er fortsatt store kolonier med gråmåse og svartbak på Melkøya, selv om antallet ikke er like høyt som før utbyggingen. Av andre arter hekker det blant annet ærfugl, grågås, toppskarv, teist og tjeld. Hekking av måsefuglene medfører utfordringer for driften av anlegget for flytende naturgass (LNG) på Melkøya, og da spesielt innenfor «varm sone» hvor produksjonen foregår. Vi har gitt noen råd for hva som kan gjøres for å sikre en sameksistens mellom fuglene, menneskene og driften på anlegget.Jacobsen, K.-O & Benjaminsen, S. 2023. Mapping of birds on Melkøya, Hammerfest. Seabirds in an industrial plant. NINA Report 2205. Norwegian Institute for Nature Research. The seabird population on Melkøya was surveyed in June and July 2022. The last time it was surveyed was back in 2014. The Kittiwakes established themselves on the island in 2004, after rock walls that were suitable as nesting sites became available after the construction of the LNG-plant. The population increased until 2013, when 2,633 pairs nested there. After this, the population declined sharply, and was perhaps completely absent for some years. Increased predation is considered to be one of the main reasons. In 2022, however, the Kittiwakes were back, and 1,012 occupied nests were counted. Why the Kittiwakes came back may be a combination of the mitigations that have been implemented to prevent the Kittiwakes from nesting on the buildings in the center of Hammerfest. Here, the number of nesting pairs was halved from 2021 to 2022. But that does not explain everything, so it must be birds that have immigrated from other colonies in the region. The nesting success for a sample of the Kittiwake colony (234 nests) was 0.77 young/occupied nest. There are still large colonies of Herring gulls and Black-backed gulls on Melkøya, although the number is not as high as before the development. Eider duck, Greylag goose, Shag, Black Guillemot and Oystercatcher are other species who nest on Melkøya. The gull colonies causes challenges for operations on Melkøya, and especially within the "warm zone" where production of liquefies natural gas (LNG) takes place. We have given some advice on what can be done to ensure a co-existence between the birds, the people and the operation of the LNG-plant

Urbane krykkjer i Tromsø. Effekter av tilrettelegging eller avvisende tiltak

Benjaminsen, S., Reiertsen, T.K. & Jacobsen, K.-O. 2022. Urbane krykkjer i Tromsø. Effekter av tilrettelegging og avvisende tiltak. NINA Rapport 2235. Norsk institutt for naturforskning. Urbanisering av krykkjer har blitt et økende fenomen langs norskekysten. Det er ikke en ny problemstilling da krykkjer har hekket i eksempelvis Ålesund, Rørvik og Vardø i flere tiår, men vi ser en økning av urbane krykkjer i nye byer langs kysten, som for eksempel Tromsø og Hammerfest. Krykkja har status som sterkt truet (EN) på den norske rødlista, og har hatt en sterk bestandsnedgang langs hele norskekysten siden 1990-tallet. I Tromsø har vi fulgt den urbane krykkjebestanden siden 2017, og har her sett den øke fra 13 par til over 380 i 2022. Den ankommer vanligvis i midten av februar og forlater byen i midten av september. Tyngdepunktet av hekkende krykkjer finner vi i sør i sentrum rundt fylkeshuskvartalet, Framsenteret og Mack. Etter hvert som bestanden har økt i Tromsø har huseiere satt i gang avvisende tiltak for å kvitte seg med krykkja. Dette har ført til at krykkjene har forflyttet seg mye rundt i byen uten at bestanden har blitt mindre. Helårlig sporing av krykkjer med lysloggere avslører at bykrykkjene overvintrer sammen med naturlige krykkjebestander i Grand-Banks-området utenfor Newfoundland, Canada. De trekker direkte til dette området om høsten uten stopp i det nordlige Barentshavet slik som en del andre nordlige fastlandsbestander av krykkje gjør. Uttesting av krykkjehotell i samarbeid med Tromsø kommune har gitt et godt erfaringsgrunnlag om hvordan krykkjehotell som avbøtende/kompenserende tiltak kan fungere. Det generelle er at distanse til avvisende tiltak og tilgjengelighet av alternative hekkeplasser tett på der hvor krykkjene blir avvist spiller en stor rolle. I tillegg viser erfaringene at identifisering av egnede steder for krykkjehotell og flytting av krykkjene til disse stedene er utfordrende. Både fordi den lokale forankringen og tilgang til egnede steder kan være vanskelig, og fordi flytting av krykkjer til egnede steder krever at krykkjene må flyttes over store distanser. Vi foreslår derfor at man må tenke både kortsiktig og langsiktig for å få til sameksistens med urbane krykkjer, og teste ut gradvis forflytningved hjelp av mobile krykkjehotell hvor krykkja har etablert seg mot et egnet sted. Vi fant ingen forskjell i kroppskondisjon, klekketidspunkt eller ungeproduksjon mellom nyetablerte og gamle lokaliteter.Benjaminsen, S., Reiertsen, T.K. & Jacobsen, K.-O. 2022. Urban kittiwakes in Tromsø. Effects of facilitation and mitigation. NINA Report 2235. Norwegian Institute for Nature Research. Urbanization of kittiwakes has become a growing phenomenon along the Norwegian coast. It is not a new phenomenon as kittiwakes have nested in, for example, Ålesund, Rørvik and Vardø for several decades, but we are registering an increase in urban kittiwakes in both these sites and in new cities along the coast, such as Tromsø and Hammerfest. The kittiwake has status as endangered (EN) on the Norwegian red list for species and have had a steep population decline along the entire Norwegian coast since the 1990s. In Tromsø, we have been following the urban kittiwake population since 2017 and have here seen an increase from 13 pairs to over 380 in 2022. They usually arrive in mid-February and leave the city in mid-September. The center of gravity of nesting kittiwakes can be found in the south of the city center around the Fylkesbyggkvartalet, Framsenteret and Mack. As the population has increased in Tromsø, property owners have started to take measures to prohibit kittiwakes from nesting on buildings. This has led to a displacement of the kittiwakes which are spreading around in the city, establishing on neighbouring buildings, at the same time as the population number is increasing. Instrumenting kittiwakes with geolocator tags reveals that the urban kittiwakes share wintering area with many other North Atlantic kittiwake populations, the Grand-Banks area off Newfoundland, Canada. But they do not have an autumn stop-over in the Northern Barents Sea, as do other kittiwake populations in northern Norway. In the winter of 2022, Kittiwake hotels have been tested in collaboration with Tromsø municipality, and we gained good experience in how they can work as a compensating measure. Generally, we learned that distance to buildings where deterrents are put up and how accessible alternative nesting sites close by is important. We also find that the identification of suitable breeding sites in the city can be challenging, since the general public does not accept kittiwakes nesting. Additionally, moving kittiwakes to more suitable areas is also challenging, since these areas are often located far distance. We therefore suggest having both short- and long- term plans when working towards co-existence and testing a gradual movement towards a tolerance zone using mobile kittiwake hotels. We found no difference in body condition, hatching time or chick production between newly established and old sites

Modellering av svømmetrekket til lomvi (Uria aalge) fra Bjørnøya til norskekysten. Utvikling av ny metodikk for bruk av lysloggere (GLS),dykkeloggere (TDR) og sjøtemperaturer (SST) til kartlegging av svømmetrekket hos alkefugl

Erikstad, K.E., Benjaminsen, S., Reiertsen, T.K, Ballesteros, M. & Strøm, H. 2018. Modellering av svømmetrekket til lomvi (Uria aalge) fra Bjørnøya til norskekysten. Utvikling av ny metodikk for bruk av lysloggere (GLS),dykkeloggere (TDR) og sjøtemperaturer (SST) til kartlegging av svømmetrekket hos alkefugl. NINA Rapport 1546. Norsk institutt for naturforskning. Lomvi (Uria aalge) og andre alkefugl som polarlomvi (Uria lomvia) og alke(Alca torda) har en spesiell hekkestrategi ved at ungene forlater reirplassen før de er flyvedyktige. Ungene forlater kolonien etter ca 21 dager med en vekt som bare er 1/3 av voksenvekta. Hannen følger ungen til havs til et oppvekstområde og beskytter og mater den gjennom resten av oppvekstperioden. Når de voksne ankommer oppvekstområdet myter de fjær og er flyveudyktige for en periode. Dette er derfor en veldig sårbar periode av livet for forstyrrelser og evt skade fra for eksempel oljesøl. For å beskrive vandringer og områdebruk til havs bruker en nå i stort omfang såkalte små lysloggere (GLS) som festes til de voksnes fotring. Disse beregner posisjoner til fugl basert på dag/natt signaler. I perioden tidlig i august når dette svømmetrekket foregår er det imidlertid fortsatt sommertid i området lomviene oppholder seg i og lyst hele døgnet, noe som gjør denne teknikken ubrukbar. GLS loggere måler imidlertid sjøtemperaturen nøyaktig samtidig som de har en tørr/våt bryter som gjør det mulig å beregne hvor mye de flyr. Målsetningen med dette studiet har vært å utvikle en modell basert på temperaturgradienter i Barentshavet og de temperaturdataene som GLS loggerne gir oss for å sannsynliggjøre av dette svømmetrekket. Modellene bygger på «random walk» begrenset av svømmehastigheten av fuglene. Ved å sammenligne temperaturdata fra GLS loggere med temperaturgradienter i Barentshavet kan en sette begrensinger i denne modellen og utelukke alle simuleringer hvor disse temperaturene har ett avvik på mer enn ± 1.5 °C. Dette gjør det mulig å kartlegge sannsynlig retning gitt at en kjenner hvor i Barentshavet oppvekstområdet er. Hannen med unge forlater kolonien tidlig i august og er framme i oppvekstområdet i det sørøstlige Barentshavet etter 20 dager. Hastigheten til svømmetrekket ble beregnet til 37km per dag og lengden på dette svømmetrekket ble estimert til 470km, 580km og 522km i 3 år (2011, 2012, 2015) og det var stor overlapp mellom år (77%). Hunner flyr mer enn hanner med unger langs dette trekket og er framme ca ei uke tidligere i dette oppvekstområdet. Ved å analysere data fra dykkeloggere (TDR) ser vi ut fra dykkeprofiler at ungen er avhengig av bidrag fra hannen i ca 60 dager etter at den forlater kolonien. Metoden som er utviklet ser lovende ut for å kunne beskrive svømmetrekket. Foreløpig har en kun benyttet dette for lomvi fra Bjørnøya i 3 år. Metoden bør nå også brukes for å beskrive svømmetrekket for andre alkefugl og også flere kolonier.Erikstad, K.E, Benjaminsen, S., Reiertsen, T.K, Ballesteros, M. & Strøm. H. 2018. Modeling the movements of common guillemots and their chicks from Bjørnøya to the mainland coast of Norway. NINA Report 1546. Norwegian Institute for Nature Research. Guillemots and some other auk species are unique among birds in their intermediate departure strategy from the colony. The chick leaves the breeding ledge at 1/3 of adult size and spends the time at sea accompanied by the male until it reaches fledge-age. After leaving the breeding ledge, the adult male takes care of the flightless chick and migrates (swimming migration) to areas where the chick is raised to independence. During this time, adult males and females also moult their wing feathers and become flightless for a period. This is a period of their life when auk species are hugely vulnerable for any disturbances. The purpose of the present project has been to develop a model to describe the swimming migration of Common Guillemots from Bjørnøya to the area where the chicks are raised to independence. To achieve this, we used a combination of different miniature dataloggers (Global Location Sensing, GLS-loggers) and diving depth loggers (TDR) attached to a colour ring of the adult birds when at the colony. One problem with GLS loggers is that they estimate the position of birds using day- night signals of light. However, during the time of migration, the Barents Sea area experiences continuous daylight and therefore the loggers give no reliable position of the birds. When day/night signals are picked up around 20 August, the birds are distributed in an area in the southern Barents Sea To model the probability of the direction of the swimming migration from when the males leave Bjørnøya and until they reach the area in the southern area in the Barents Sea, we have used the temperature data measured by the GLS loggers and the sea temperature gradients that they cross on their way. The GLS loggers also have a dry/wet stage which we used for the estimate of how much the adult male and female fly along this track. The model of swimming direction was estimated using a random walk model. By comparing the SST gradients in the Barents Sea with the temperature measured by the GLS loggers along the track, we could exclude trajectories where temperatures differed by more than ± 1.5 °C in order to control the direction of the tracks. The males with their chicks leave Bjørnøya in early August and reach the chick-rearing area in the southern Barents Sea around 20 days later. The estimated speed for the male with a chick was 37 km d-1 and the mean lengths of these tracks were 470 km, 580 km and 522 km in three years with large overlap in the 50% Kernel area (77%). Females fly more than males, which are accompanied by a chick along the track, and reach the chick-rearing area ca. one week before the male. Using diving depth loggers (TDR), we have estimated that the chick grows to independence of the male in around 60 days based on data on diving depths and number of dives of males caring for chicks. The simulation model developed here looks promising for the description of the swimming migration in auks. What we have shown for the Common Guillemot from Bjørnøya should be tested for at other colonies and in other auk species

Fiskeundersøkelser i store innsjøer i ØKOSTOR-programmet 2022

Rapporten publiseres høsten 2023publishedVersio

Data from: Diverging phenological responses of Arctic seabirds to an earlier spring

The timing of annual events such as reproduction is a critical component of how free-living organisms respond to ongoing climate change. This may be especially true in the Arctic, which is disproportionally impacted by climate warming. Here, we show that Arctic seabirds responded to climate change by moving the start of their reproduction earlier, coincident with an advancing onset of spring and that their response is phylogenetically and spatially structured. The phylogenetic signal is likely driven by seabird foraging behavior. Surface-feeding species advanced their reproduction in the last 35 years while diving species showed remarkably stable breeding timing. The earlier reproduction for Arctic surface-feeding birds was significant in the Pacific only, where spring advancement was most pronounced. In both the Atlantic and Pacific, seabirds with a long breeding season had a greater response to the advancement of spring than seabirds with a short breeding season. Our results emphasize that spatial variation, phylogeny, and life-history are important considerations in seabird phenological response to climate change and highlight the key role played by the species’ foraging behavior

Diverging phenological responses of Arctic seabirds to an earlier spring

International audienc