Rømt oppdrettslaks i vassdrag i 2021 : Rapport fra det nasjonale overvåkningsprogrammet

publishedVersio

Lakselusinfestasjon på vill laksefisk våren 2023 — Fremdriftsrapport til Mattilsynet

Overvåkingsprogrammet for lakselus på vill laksefisk (NALO) gjennomføres på oppdrag fra Mattilsynet og Nærings og Fiskeridepartementet, og har som mål å skaffe robuste data på lakselusinfestasjon hos vill laksefisk i alle 13 produksjonsområder for akvakultur. Fjordene hvor infestasjonen av lakselus er undersøkt på trålfanget postsmolt av laks er noe endret fra tidligere, Trondheimsfjorden og Altafjorden blir ikke undersøkt, i stedet blir Nordfjord og Vågsfjord (sør for Senja) undersøkt. Sjøørretstasjonene er omtrent som i fjor. Feltundersøkelsen i NALO gjennomføres fra slutten av april til siste uken i juli. I denne framdriftsrapporten presenteres foreløpige lusedata på laks og sjøørret fra Sørlandet til Trøndelag.Lakselusinfestasjon på vill laksefisk våren 2023 — Fremdriftsrapport til MattilsynetpublishedVersio

Rømt oppdrettslaks i vassdrag i 2022 — Rapport fra det Nasjonale Overvåkningsprogrammet for Rømt Oppdrettslaks

Det nasjonale programmet for overvåking av rømt oppdrettslakshar vurdert innslaget av rømt oppdrettslaks i 195 vassdrag i 2022. Vassdragene som er overvåket, er valgt ut fra en rekke kriterier. Blant disse er god geografisk spredning, inkludering av de nasjonale laksevassdragene, og representasjon av vassdrag av ulik størrelse. Det har også blitt lagt vekt på å bygge videre på vassdrag med tidsserier og med gode lokale nettverk. Data ble samlet inn fra sportsfiske om sommeren, høstfiske, stamfiske og drivtellinger om høsten (også kalt gytefisktelling). De tre førstnevnte metodene er i hovedsak basert på stangfiske og skiller mellom rømt oppdrettslaks og villaks ved å undersøke fiskens skjell, noe som også gir et bilde av fiskens vekstbetingelser tidligere i livet. Drivtellinger innebærer at snorklere foretar en visuell inspeksjon av fisken i elven og teller opp og karakteriserer vill og rømt oppdrettet laks på basis av utseende i hele, eller deler av lakseførende strekning. I et flertall av elvene ble det benyttet mer enn én metode. Alle innsamlete data har vært gjennom en kvalitetssikringsprosess og har blitt gitt en score i henhold til en rekke kriterier for å få en vurdering av dataenes representativitet. Innslaget av rømt oppdrettslaks for hver elv presenteres som prosentandeler registrert ved de ulike metodene, samt som en 'årsprosent' som beregnes fra andel oppdrettslaks i sportsfisket og/eller høstfiske/stamfiske. Denne tar hensyn til at sportsfiske ofte gir et lavt, og høstfiske sannsynligvis et for høyt estimat av innslaget av rømt oppdrettslaks gjennom en sesong. Det ble beregnet årsprosent for 122 elver, og det presenteres data fra drivtellinger fra 131 elver.Rømt oppdrettslaks i vassdrag i 2022 — Rapport fra det Nasjonale Overvåkningsprogrammet for Rømt OppdrettslakspublishedVersio

Rømt oppdrettslaks i vassdrag i 2020 - Rapport fra det nasjonale overvåkningsprogrammet

I 2014 ble et nytt nasjonalt overvåkningsprogram for rømt oppdrettslaks i vassdrag utformet og etablert på oppdrag fra Fiskeridirektoratet etter føringer fra Nærings- og Fiskeridepartementet. Dette overvåkingsprogrammet bygger på tidligere overvåking som ble etablert i 1989. Det overordnete målet for programmet er å øke både kvantitet og kvalitet på overvåkningsdata som gir grunnlag for å estimere prosentandel rømt oppdrettslaks i vassdrag. Denne rapporten oppsummerer resultatene fra undersøkelser utført i 2020.publishedVersio

Ungfiskundersøkelser i Ferja og Austerelva (Årgårdsvassdraget). Årsrapport for 2022

Ulvan, E.M., Havn, T.B., Berg, M., & Ambjørndalen, V.M. 2023. Ungfiskundersøkelser i Ferja (Årgårdsvassdraget) og to tilhørende sidevassdrag. Årsrapport for 2022. NINA Rapport 2264. Norsk institutt for naturforskning. Denne rapporten presenterer resultater fra ungfiskundersøkelser i Ferja og Austerelva i 2022. Undersøkelsene i Ferja ble gjennomført 29. og 30. august 2022. Det ble elfisket på ti stasjoner med et samlet areal på 1017 m2. Tetthetene av årsyngel hos laks varierte fra lav til høy på stasjonene sammenliknet med det som kan forventes i normalt produktive, lite berørte vassdrag i regionen. Sju stasjoner hadde lav tetthet av årsyngel av laks ( 100 individer per 100 m2). På tross av sju stasjoner med lav tetthet var gjennomsnittlig tetthet av årsyngel av laks i Ferja 59 individer per 100 m2. Dette skyldes i hovedsak den høye tettheten på stasjon F6 (gjennomsnittlig tetthet av årsyngel av laks uten stasjon F6 er kun 31 individer per 100 m2). Tetthetene av eldre laksunger varierte fra lav til høy på stasjonene. Tre stasjoner hadde lav tetthet av eldre laksunger ( 60 individer per 100 m2). Gjennomsnittlig tetthet av eldre laksunger i Ferja var 32 individer per 100 m2. Ungfiskundersøkelsene i Austerelva (inkl. Lisseelva) ble gjennomført 29. og 30. august 2022. Det ble undersøkt én stasjon i Lisseelva og sju stasjoner i Austerelva, med et samlet areal på 793 m2. Tetthetene av årsyngel av laks varierte fra null til høy på de undersøkte stasjonene. Fire stasjoner hadde ingen fangst av årsyngel av laks, to stasjoner hadde moderat tetthet og én stasjon hadde høy tetthet av årsyngel av laks. Alle stasjonene uten fangst av årsyngel av laks ligger oppstrøms Liaberga (et omtrent 80 meter langt område med glattskurt berg med et fall på omtrent seks meter). Gjennomsnittlig tetthet av årsyngel av laks i Austerelva var 59 individer per 100 m2. Oppstrøms Liaberga var gjennomsnittlig tetthet av årsyngel av laks null, mens nedstrøms Liaberga var gjennomsnittlig tetthet av årsyngel av laks 102 individer per 100 m2. Tetthetene av eldre laksunger varierte fra lav til moderat på stasjonene. Fire stasjoner hadde lav tetthet av eldre laksunger ( 60 individer per 100 m2). Gjennomsnittlig tetthet av eldre laksunger i Austerelva var 16 individer per 100 m2. Oppstrøms Liaberga var gjennomsnittlig tetthet av eldre laksunger 12 individer per 100 m2, mens nedstrøms Liaberga var gjennomsnittlig tetthet av årsyngel av laks 20 individer per 100 m2. Det faktum at det ikke ble fanget årsyngel av laks på noen av stasjonene oppstrøms Liaberga tyder på at dette partiet var vandringshindrende for gytefisk av laks høsten 2021. Det ble derimot fanget eldre laksunger på stasjonene oppstrøms Liaberga, som betyr at gytefisk av laks har passert Liaberga i 2019 og 2020. På bakgrunn av disse dataene kan vi konkludere med at Liaberga sannsynligvis er et vandringshinder for laks på enkelte vannføringer og/eller ved enkelte vanntemperaturer. Sammenlignet med ungfiskundersøkelser utført i vassdraget i 1978, samt 1993 og 1994 var de samlede tetthetene ungfisk av laksefisk på stasjoner som tilsvarer stasjonene A3, A4, A5, A7 og A8 høyere enn i 1993 nedstrøms Liaberga, men lavere oppstrøms. Sammenlignet med 1994 var de lavere på alle fire stasjonene (A3, A4, A7 og A8), og lavere enn i 1978 på stasjon A5. Det ble funnet lave tettheter av ungfisk av ørret i både Ferja og Austerelva i 2022. Disse tetthetene av både årsyngel og parr hos ørret var svært lave sammenliknet med det som kan forventes i normalt produktive, lite berørte vassdrag i regionen. Det er mulig at situasjonen i vassdraget kan knyttes til dødelighet på grunn av furunkulose. I tillegg ble det i 2021 påvist hvitprikksyke i vassdraget. De lave tetthetene skyldes trolig dermed sumvirkninger av mange forhold, menneskeskapte og naturlige.Miljødirektoratet: M-2516 I 202

Gytefisktelling i Driva høsten 2022

Havn, T.B., Sollien, V.G, Bøe, K., Ambjørndalen, V.M., Sira, I.H.H. & Holthe, E. 2023. Gytefisktelling i Driva høsten 2022. NINA Rapport 2260. Norsk institutt for naturforskning. Under drivtellingen i Driva 10. oktober 2022 ble det registrert til sammen 1 204 sjøørret og 372 laks på den 23 km lange strekningen fra fiskesperra ved Snøvasmælan til Skjøllandneset ved Sunndalsøra. Av sjøørreten ble 23 % vurdert til å være mellom 0,5-1 kg, 49 % mellom 1-3 kg, 24 % mellom 3-5 kg og 4 % over 5 kg. Laksen fordelte seg i 52 % smålaks (1-3 kg), 33 % mellomlaks (3-7 kg) og 15 % storlaks (> 7 kg). Det ble observert få utgytte fisk og tellingen ble trolig utført på et gunstig tidspunkt hvor store deler av gytebestandene var i elva. Som ved gyte-fisktellingene i 2019 og 2020 var tettheten av sjøørret og laks høyere i øvre halvdel av den un-dersøkte strekningen enn i nedre halvdel, og det var indikasjoner på opphopning av gytefisk nedenfor fiskesperra, spesielt i områdene fra Driva Kraftverk ned til Nysteinhølen på Flatvad. Inkludert sjøørret som ble flyttet forbi fiskesperra (n = 593) ble det registrert totalt 1 797 sjøørret i vassdraget i 2022. Den totale gytebestanden er større enn dette da man ved drivtellinger ikke klarer å observere all fisk som faktisk er til stede i vassdraget. Basert på tidligere erfaringer og undersøkelser fra Driva var trolig andelen observert gytefisk ved drivtellingen omtrent 70 %. Gitt disse forutsetningene var estimert gytebestand av sjøørret i Driva høsten 2022 på 2 313 individer. Dette er høyere enn i 2019 (1674 individer) og omtrent samme antall som i 2020 (2357 individer). Når det er tatt høyde for størrelsen på fisken tilsvarer dette gytebestander av sjøørret på 3,4, 5,4 og 5,6 tonn (begge kjønn) i henholdsvis 2019, 2020 og 2022. Andelen av gytebestanden som ble flyttet opp ovenfor fiskesperra var høyere i 2022 enn i tidligere år med gytefisktelling. Sportsfiskefangstene av sjøørret i Driva på 1990-tallet lå årlig på 3,5-10 tonn, men sank utover 2000-tallet, og etter 2009 er det ikke fanget mer enn maksimalt 1,5 tonn i året. I 2011 ble det fanget og avlivet 1,4 tonn sjøørret i ordinær fiskesesong, og ut fra drivtellinger samme år ble det estimert at restgytebestanden inneholdt et sted mellom 2 825 og 5 550 individer. Sammenlignet med disse tallene fremstår gytebestanden i de siste årene som lave. Likevel er det positivt at gytebestanden sakte ser ut til å ta seg opp, og at fredningen i sportsfiske og sjøen har effekt. I 2021 og 2022 økte årsyngeltetthetene av ørret markant i områdene mellom elveutløpet og fiskesperra, noe som tyder på at en økt gytebestand i 2020 og sannsynligvis i 2021 (det ble ikke gjennomført gytefisktellinger det året) har gitt resultater i form av økt ungfiskproduksjon. Gytebestanden av laks ble estimert til å bestå av 531 individer i 2022. Dette tilsvarer omtrent 2,1 tonn laks, hvorav 1,1 tonn var antatt å være hunnfisk. Uttaket i fiskesperra og ved sportsfiske var til sammen 4,6 tonn (68 % av innsiget). Selv uten beskatning ville trolig gytebestandsmålet (6073 kg hunnfisk) være langt fra å bli nådd

Ungfiskundersøkelser og tiltaksrettet problemkartlegging i Oldvassdraget, Ørland kommune. Høsten 2019.

Havn, T.B., Bergan, M.A., Kolven, H.B., Saksgård, R., Ambjørndalen, M.A. & Solem, Ø. 2020. Ungfiskundersøkelser og tiltaksrettet problemkartlegging i Oldvassdraget, Ørlandet kommune. NINA Rapport 1807. Norsk institutt for naturforskning. Høsten 2019 og våren 2020 ble det gjennomført ungfiskundersøkelser og problemkartlegging i Oldvassdraget i Ørland kommune. Strandnært elektrisk fiske ble utført på 10 stasjoner fordelt oppover i hovedelva (Oldelva, som skifter navn til Kvennavasselva, Blåvasselva og Sandtjønnelva oppover i vassdraget) og i en sidegren (Melvasselva og Nyvassdalselva). I tillegg ble kvalitativt stedvis elfiske benyttet for å søke etter laks ovenfor antatt vandringsbarriere i sidegrenen, og for å undersøke forekomst av arter og årsklasser i en tredje, mindre, sidegren (Søvassbekken). De observerte ungfisktetthetene på elfiskestasjonene ble brukt til å vurdere effekten av ulike fosser i hovedelva på oppvandring av anadrom fisk i vassdraget. I tillegg til en generell vurdering av menneskeskapte inngrep i hovedelva, ble det utført en detaljert tiltaksrettet problemkartlegging i Søvassbekken og Ytteroldsbekken. Vassdraget er tidligere lite undersøkt, og det foreligger lite informasjon fra fiskebiologiske under-søkelser. Imidlertid ble det under elfiske i 2008 oppdaget proliferativ nyresyke (PKD – Proliferativ Kidney Disease) hos ungfisk av laks. Parasitten som forårsaker PKD forekommer i laks- og ørretunger i mange norske laks- og sjøørretvassdrag, og i Åelva i Nordland har PKD forårsaket en betydelig reduksjon i ungfisktetthet hos begge fiskearter. Ved ungfiskundersøkelsene i 2019 ble forekomsten og utbredelsen av ungfisk med ytre symptomer på PKD kartlagt. Resultatene fra ungfiskundersøkelsene viste at det var lavere tettheter av både laks og ørret enn forventet for et normalt produktivt laksevassdrag. Det var fullstendig bortfall av ungfisk eller aldersklasser på enkeltstasjoner. Dette gjelder først og fremst for ørret, men også generelt for laksunger. Det ble funnet kun én fisk med symptomer på PKD. Tetthetene avtok oppover i hovedelva, noe som trolig kan knyttes til at oppvandrende fisk må passere flere fosser som kan være vandringshindrende på enkelte vannføringer. Imidlertid viste funn av laks på øverste elfiskestasjon at anadrom fisk kan vandre helt opp til den fullstendige vandringsbarrieren øverst i hovedelva. Høy og variert vannføring kan forenkle oppvandring i enkelte år, mens i tørre år vil vannføringen være så lav at få fisk kommer seg opp fossene. Dette vil gi store mellomårsvariasjoner i produksjon av ungfisk i øvre deler av vassdraget. Flere år med ungfiskundersøkelser, og potensielt andre typer undersøkelser (som for eksempel radiomerking av fisk), er nødvendig for å fange opp denne variasjonen og gi et mer sikkert svar på hvor vandringshindrende de tre fossene er. I sidegrenen ble det ikke funnet laks ovenfor den antatte vandringsbarrieren Nilsafossen, og det ble vurdert at det er lite sannsynlig at et stort antall anadrom fisk klarer å passere fossen. Bortsett fra noe påvirkning av landbruksaktivitet i nedre deler av vassdraget, ble det det ikke observert menneskeskapte inngrep i stor nok grad som kan forklare de lave tetthetene funnet ved undersøkelsene i hovedelva og Melvasselva i 2019. I sidebekkene Søvassbekken og Ytteroldsbekken var imidlertid inngrepene større. I Ytteroldsbekken var kantskogen fjernet og bekken utrettet på lange strekninger, noe som sannsynligvis har medvirket til at substratet i bekken var dominert av sand og dermed lite egnet for gyting. Svært lite av bekken fremsto som i naturtilstand, og flere kulverter under vei, samt lukking av bekken under dyrkamark, gjør trolig at anadrom fisk ikke klarer å vandre opp og utnytte et ovenforliggende vann med innløpsbekk. Vassdragsystemet har trolig opprinnelig hatt en viktig funksjon som gyte- og oppvekstområde for sjøørret, men på grunn av de store inngrepene i bekken har den sannsynligvis ved dagens tilstand en mindre viktig rolle i rekrutteringen av ungfisk til Oldvassdraget. Feltbefaringen i Søvassbekken viste at bekken har svært godt egnet substrat for gyting og oppvekstområder for ungfisk av både laks og sjøørret, og at produksjonspotensialet ved naturtilstand er stort. Imidlertid viser befaringens beskrevne inngrep, knyttet til en for lav fastsatt minstevannsføring i bekken, informasjon om tørrlegging av bekken i perioder (konsesjonsbrudd), problematisk veikrysning under Søvassveien, og sperringen av oppgang i Søvatnet, at produksjonspoten-sialet i Søvassbekken er kraftig redusert, og at Søvatnet og tilløpsbekker er tapt for sjøvandrende laksefisk. Funn av årsyngel og eldre fisk i nedre del av bekken i 2019 viser likevel at bekken bidrar med en viss produksjon av laks og sjøørretunger til Oldvassdraget. Mulige avbøtende tiltak for å bedre forholdene for anadrom fisk i begge bekkene er foreslått i rapporten. I lakseregisteret (https://lakseregisteret.fylkesmannen.no/) er anadrom strekning i vassdraget feilaktig satt til 6,5 km. Undersøkelsene i 2019 viste at total anadrom strekning i Oldvassdraget er omtrent 9,7 km (inkludert innsjøene og sidevassdrag). Samlet gjennomsnittlig tetthet av all laksefisk per 100 m2 på de 10 elfiskestasjonene var 39 individer. Oldvassdraget oppnår med dette samlet sett «dårlig økologisk tilstand». År med dårlige oppgangsforhold vil føre til lavere tettheter i øvre del av vassdraget, og med det trekke den samlede økologiske tilstandsvurderingen uforholdsmessig mye ned, selv om dette ikke er forårsaket av menneskeskapte inngrep. I vassdrag med oppgangshindrende fosser, slik som Oldvassdraget, er i så måte en samlet økologisk tilstandsvurdering av hele vassdraget av mindre verdi. Som et grunnlag for sammenligning mellom år og i deler av vassdrag, er likevel den økologiske tilstandsklassifiseringen anvendbar. Oldvassdraget har godt nok habitat og nok egnet substrat for gyting og oppvekstområder til at det kan forventes vesentlig høyere tettheter av ungfisk enn det som ble registrert. Beskatningen i vassdraget er generelt antatt å være lav og overbeskatning av bestandene er trolig en lite sannsynlig forklaring på de lave tetthetene. Det er faglig forsvarlig å knytte noe av årsaken til de lave ungfisktetthetene til økt dødelighet forårsaket av PKD. I hvor stor grad PKD reduserer produksjonen av ungfisk i Oldvassdraget er vanskelig å vurdere ut i fra undersøkelsene i 2019, og ingen andre data å støtte seg til fra vassdraget. Kun én årsyngel av laks ble fanget med PKD-symptomer i 2019, men sykdomsutbrudd forårsaket av PKD er lettest å påvise etter perioder med lav vannføring og høy vanntemperatur. Det lave antallet av fisk med symptomer i 2019 kan skyldes av at undersøkelsene ble utført under miljøforhold der forventet antall fisk med symptomer er lavere. Dermed kan en stor andel av den parasitterte fisken allerede være døde og fjernet fra bestanden når undersøkelsene ble utført. En redusert sjøoverlevelse for begge arter de senere årene, slik situasjonen er for bestander i mange andre vassdrag i regionen, kan også være en medvirkende faktor til de lave tetthetene av ungfisk i Oldvassdraget. Vassdragets kompleksitet, med mange sidegrener, uklar sykdomssituasjon, uklar vannkvalitet (det er målt til dels lave pH-verdier), og potensielt store mellomårsvariasjoner i ungfisktetthet som følge av varierende oppvandringsforhold, gjør at det er vanskelig å trekke sterke konklusjoner ut fra kun ett år med undersøkelser. Det anbefales derfor at undersøkelsene i 2019 følges opp i kommende år. Det anbefales også at det gjennomføres mer inngående undersøkelser av forekomsten av PKD hos et representativt utvalg ungfisk (obduksjon og potensiell påvisning av PKD hos fisk uten ytre symptomer) for å kunne si mer om utbredelse og omfang av sykdommen i vassdraget

Gytefisktellinger i Driva og Usma høsten 2019

Havn, T.B, Ulvan, E.M., Ambjørndalen, V., Bækkelie, K.A.E, Berg, M., Holthe, E., Sollien, V.P., Sira, I.H.H. & Solem, Ø. 2020. Gytefisktellinger i Driva og Usma høsten 2019. NINA Rapport 1785. Norsk institutt for naturforskning. Laksebestandene i Driva og Usma er infisert med lakseparasitten Gyrodactylus salaris, og sammen med to andre nærliggende elver (Litldalselva og Batnfjordelva) utgjør disse de infiserte elvene i Drivaregionen. I forbindelse med planlagte utryddelsestiltak mot parasitten er deler av Driva og Usma stengt for oppvandring av all fisk. I Driva er mer enn 70 % av anadrom strekning stengt av ei fiskesperre ved Snøvasmælan, og i Usma er fisketrappa litt over midtveis i elva stengt. Bestandsstatus for sjøørret og laks har vært uklare, og det ble derfor gjennomført gytefisktellinger i begge elver høsten 2019. Resultatene fra tellingene vil være viktig i forvaltningen av vassdragene, og kan også eventuelt brukes til å utforme tiltak for å styrke sjøørretbestandene i god tid før elvene skal behandles mot G. salaris. Driva I begynnelsen av oktober 2019 ble gytefisk i Driva registrert ved drivtelling fra fiskesperra ned til Skjøllandneset, drøye to km fra elvemunningen. Det ble registrert tilsammen 832 sjøørret og 105 laks på den 23 km lange strekningen. Av sjøørreten ble 40 % vurdert til å være små (0,5-1 kg), 47 % som mellomstore (1-3 kg) og 14 % som store individ (> 3 kg). Laksen fordelte seg i 42 % smålaks ( 7 kg). Få utgytte fisk ble observert, og tellingen ble trolig utført på et gunstig tidspunkt hvor store deler av gytebestandene var i elva. Tettheten av sjøørret og laks var høyere i øvre halvdel av den undersøkte strekningen enn i nedre halvdel, og det var indikasjoner på opphopning av fisk nedenfor fiskesperra i områdene rundt Driva kraftverk. Så mye som 41 % av totalt antall registrert sjøørret befant seg i området mellom Driva kraftverk og Falefallene, og en stor andel av denne fisken sto i hølen nedenfor kraftverkutløpet. Inkludert fisk som ble flyttet forbi fiskesperra er det registrert totalt 993 sjøørreter i vassdraget i 2019. Total gytebestand er trolig større enn dette siden man ikke klarer å observere all fisk som faktisk er til stede i elva under drivtelling. Basert på tidligere erfaringer og undersøkelser var trolig andelen observert gytefisk ved drivtellingen omtrent 50-60 %. Gitt disse forutsetningene var estimert gytebestand av sjøørret i Driva høsten 2019 et sted mellom 1548 og 1825 individer. Sportsfiskefangstene av sjøørret i Driva på 1990-tallet lå årlig på 3,5-10 tonn, men sank utover 2000-tallet, og etter 2009 er det ikke fanget mer enn maksimalt 1,5 tonn i året. I 2011 ble det fanget og avlivet 1,4 tonn sjøørret i ordinær fiskesesong, og ut fra drivtellinger samme år ble det estimert at restgytebestanden inneholdt et sted mellom 2825 og 5550 individer. Sammenlignet med disse tallene fremstår estimert gytebestand i 2019 som kritisk lav. Beskatningen av laks i 2019 har vært svært høy, og gytebestanden av laks ble estimert til kun 336-896 kg hunnfisk. Totalt ble det fisket 2,6 tonn under ordinært fiskesesong og tatt ut omtrent1,4 tonn laks i fangsthuset ved fiskesperra. Selv uten høsting ville trolig gytebestandsmålet (6073kg hunnfisk) være langt fra nådd. Usma På omtrent halvparten av nåværende lakseførende strekning ble det registrert 52 sjøørret og sju laks ved gytefisktellingen i Usma høsten 2019. Av de 52 sjøørretene ble 19 (37 %) kategorisert som små ørret, 15 (29 %) som mellomstor ørret og 18 (35 %) som stor ørret. Videre ble 27 % klassifisert som hanner, 19 % som hunner og 54 % av sjøørreten ble satt til ukjent kjønn. Det ble tatt skjellprøver fra ti sjøørret fanget under lysfiske. Med bakgrunn i skjellanalysene av disse ti skjellene ble gjennomsnittlig smoltalder beregnet til 3 år og gjennomsnittlig sjøalder til 3,6 år. Av de ti individene var det seks (60 %) som hadde gytt tidligere, mens det for tre individer var usikkert om de hadde gytt tidligere eller ikke. Sjøørretfangstene i Usma har gått noe ned siden år 2000 (www.lakseregisteret.fylkesmannen.no), og gytefisktellingene høsten 2019 underbygger trenden ved at det ble registret relativt få gytefisk av sjøørret i vassdraget

Ungfiskundersøkelser og tiltaksrettet problemkartlegging i Oldvassdraget, Ørland kommune. Høsten 2019.

Havn, T.B., Bergan, M.A., Kolven, H.B., Saksgård, R., Ambjørndalen, M.A. & Solem, Ø. 2020. Ungfiskundersøkelser og tiltaksrettet problemkartlegging i Oldvassdraget, Ørlandet kommune. NINA Rapport 1807. Norsk institutt for naturforskning. Høsten 2019 og våren 2020 ble det gjennomført ungfiskundersøkelser og problemkartlegging i Oldvassdraget i Ørland kommune. Strandnært elektrisk fiske ble utført på 10 stasjoner fordelt oppover i hovedelva (Oldelva, som skifter navn til Kvennavasselva, Blåvasselva og Sandtjønnelva oppover i vassdraget) og i en sidegren (Melvasselva og Nyvassdalselva). I tillegg ble kvalitativt stedvis elfiske benyttet for å søke etter laks ovenfor antatt vandringsbarriere i sidegrenen, og for å undersøke forekomst av arter og årsklasser i en tredje, mindre, sidegren (Søvassbekken). De observerte ungfisktetthetene på elfiskestasjonene ble brukt til å vurdere effekten av ulike fosser i hovedelva på oppvandring av anadrom fisk i vassdraget. I tillegg til en generell vurdering av menneskeskapte inngrep i hovedelva, ble det utført en detaljert tiltaksrettet problemkartlegging i Søvassbekken og Ytteroldsbekken. Vassdraget er tidligere lite undersøkt, og det foreligger lite informasjon fra fiskebiologiske under-søkelser. Imidlertid ble det under elfiske i 2008 oppdaget proliferativ nyresyke (PKD – Proliferativ Kidney Disease) hos ungfisk av laks. Parasitten som forårsaker PKD forekommer i laks- og ørretunger i mange norske laks- og sjøørretvassdrag, og i Åelva i Nordland har PKD forårsaket en betydelig reduksjon i ungfisktetthet hos begge fiskearter. Ved ungfiskundersøkelsene i 2019 ble forekomsten og utbredelsen av ungfisk med ytre symptomer på PKD kartlagt. Resultatene fra ungfiskundersøkelsene viste at det var lavere tettheter av både laks og ørret enn forventet for et normalt produktivt laksevassdrag. Det var fullstendig bortfall av ungfisk eller aldersklasser på enkeltstasjoner. Dette gjelder først og fremst for ørret, men også generelt for laksunger. Det ble funnet kun én fisk med symptomer på PKD. Tetthetene avtok oppover i hovedelva, noe som trolig kan knyttes til at oppvandrende fisk må passere flere fosser som kan være vandringshindrende på enkelte vannføringer. Imidlertid viste funn av laks på øverste elfiskestasjon at anadrom fisk kan vandre helt opp til den fullstendige vandringsbarrieren øverst i hovedelva. Høy og variert vannføring kan forenkle oppvandring i enkelte år, mens i tørre år vil vannføringen være så lav at få fisk kommer seg opp fossene. Dette vil gi store mellomårsvariasjoner i produksjon av ungfisk i øvre deler av vassdraget. Flere år med ungfiskundersøkelser, og potensielt andre typer undersøkelser (som for eksempel radiomerking av fisk), er nødvendig for å fange opp denne variasjonen og gi et mer sikkert svar på hvor vandringshindrende de tre fossene er. I sidegrenen ble det ikke funnet laks ovenfor den antatte vandringsbarrieren Nilsafossen, og det ble vurdert at det er lite sannsynlig at et stort antall anadrom fisk klarer å passere fossen. Bortsett fra noe påvirkning av landbruksaktivitet i nedre deler av vassdraget, ble det det ikke observert menneskeskapte inngrep i stor nok grad som kan forklare de lave tetthetene funnet ved undersøkelsene i hovedelva og Melvasselva i 2019. I sidebekkene Søvassbekken og Ytteroldsbekken var imidlertid inngrepene større. I Ytteroldsbekken var kantskogen fjernet og bekken utrettet på lange strekninger, noe som sannsynligvis har medvirket til at substratet i bekken var dominert av sand og dermed lite egnet for gyting. Svært lite av bekken fremsto som i naturtilstand, og flere kulverter under vei, samt lukking av bekken under dyrkamark, gjør trolig at anadrom fisk ikke klarer å vandre opp og utnytte et ovenforliggende vann med innløpsbekk. Vassdragsystemet har trolig opprinnelig hatt en viktig funksjon som gyte- og oppvekstområde for sjøørret, men på grunn av de store inngrepene i bekken har den sannsynligvis ved dagens tilstand en mindre viktig rolle i rekrutteringen av ungfisk til Oldvassdraget. Feltbefaringen i Søvassbekken viste at bekken har svært godt egnet substrat for gyting og oppvekstområder for ungfisk av både laks og sjøørret, og at produksjonspotensialet ved naturtilstand er stort. Imidlertid viser befaringens beskrevne inngrep, knyttet til en for lav fastsatt minstevannsføring i bekken, informasjon om tørrlegging av bekken i perioder (konsesjonsbrudd), problematisk veikrysning under Søvassveien, og sperringen av oppgang i Søvatnet, at produksjonspoten-sialet i Søvassbekken er kraftig redusert, og at Søvatnet og tilløpsbekker er tapt for sjøvandrende laksefisk. Funn av årsyngel og eldre fisk i nedre del av bekken i 2019 viser likevel at bekken bidrar med en viss produksjon av laks og sjøørretunger til Oldvassdraget. Mulige avbøtende tiltak for å bedre forholdene for anadrom fisk i begge bekkene er foreslått i rapporten. I lakseregisteret (https://lakseregisteret.fylkesmannen.no/) er anadrom strekning i vassdraget feilaktig satt til 6,5 km. Undersøkelsene i 2019 viste at total anadrom strekning i Oldvassdraget er omtrent 9,7 km (inkludert innsjøene og sidevassdrag). Samlet gjennomsnittlig tetthet av all laksefisk per 100 m2 på de 10 elfiskestasjonene var 39 individer. Oldvassdraget oppnår med dette samlet sett «dårlig økologisk tilstand». År med dårlige oppgangsforhold vil føre til lavere tettheter i øvre del av vassdraget, og med det trekke den samlede økologiske tilstandsvurderingen uforholdsmessig mye ned, selv om dette ikke er forårsaket av menneskeskapte inngrep. I vassdrag med oppgangshindrende fosser, slik som Oldvassdraget, er i så måte en samlet økologisk tilstandsvurdering av hele vassdraget av mindre verdi. Som et grunnlag for sammenligning mellom år og i deler av vassdrag, er likevel den økologiske tilstandsklassifiseringen anvendbar. Oldvassdraget har godt nok habitat og nok egnet substrat for gyting og oppvekstområder til at det kan forventes vesentlig høyere tettheter av ungfisk enn det som ble registrert. Beskatningen i vassdraget er generelt antatt å være lav og overbeskatning av bestandene er trolig en lite sannsynlig forklaring på de lave tetthetene. Det er faglig forsvarlig å knytte noe av årsaken til de lave ungfisktetthetene til økt dødelighet forårsaket av PKD. I hvor stor grad PKD reduserer produksjonen av ungfisk i Oldvassdraget er vanskelig å vurdere ut i fra undersøkelsene i 2019, og ingen andre data å støtte seg til fra vassdraget. Kun én årsyngel av laks ble fanget med PKD-symptomer i 2019, men sykdomsutbrudd forårsaket av PKD er lettest å påvise etter perioder med lav vannføring og høy vanntemperatur. Det lave antallet av fisk med symptomer i 2019 kan skyldes av at undersøkelsene ble utført under miljøforhold der forventet antall fisk med symptomer er lavere. Dermed kan en stor andel av den parasitterte fisken allerede være døde og fjernet fra bestanden når undersøkelsene ble utført. En redusert sjøoverlevelse for begge arter de senere årene, slik situasjonen er for bestander i mange andre vassdrag i regionen, kan også være en medvirkende faktor til de lave tetthetene av ungfisk i Oldvassdraget. Vassdragets kompleksitet, med mange sidegrener, uklar sykdomssituasjon, uklar vannkvalitet (det er målt til dels lave pH-verdier), og potensielt store mellomårsvariasjoner i ungfisktetthet som følge av varierende oppvandringsforhold, gjør at det er vanskelig å trekke sterke konklusjoner ut fra kun ett år med undersøkelser. Det anbefales derfor at undersøkelsene i 2019 følges opp i kommende år. Det anbefales også at det gjennomføres mer inngående undersøkelser av forekomsten av PKD hos et representativt utvalg ungfisk (obduksjon og potensiell påvisning av PKD hos fisk uten ytre symptomer) for å kunne si mer om utbredelse og omfang av sykdommen i vassdraget

Kartlegging av den fremmede marine arten havnespy Didemnum vexillum ved hjelp av miljø-DNA. En rask respons undersøkelse

Fossøy, F., Sivertsgård, R., Ambjørndalen, V.M., Brandsegg, H., Andersskog, I.P.Ø., Husa, V. & Forsgren, E. 2022. Kartlegging av den fremmede marine arten havnespy Didemnum vexillum ved hjelp av miljø-DNA. En rask respons undersøkelse. NINA Rapport 2092. Norsk institutt for naturforskning Havnespy, også kjent som japansk sjøpung (Didemnum vexillum), er karakterisert som en fremmed art med svært høy risiko (SE). Arten stammer opprinnelig fra Japan, men har blitt spredd over store deler av verden som blindpassasjer med skipstrafikk og finnes nå i mange temperte kystområder i Europa. Havnespy ble påvist i Engøysundet i Stavanger i november 2020 for aller første gang i Norge, og har senere også blitt funnet i Karmsundet i Haugesund samt Hanøytangen på Askøy utenfor Bergen. I desember 2021 ble den også oppdaget i Egersund. I denne rapporten presenterer vi den første regionale kartleggingen av denne arten i Norge, gjennomført som en rask respons undersøkelse ved hjelp av miljø-DNA, med fokus på havner med stor internasjonal skipstrafikk. Totalt ble 106 vannprøver innsamlet i løpet av 5 dager fra Stavanger i sør til Fensfjorden i nord. De tre lokalitetene med kjent forekomst før 1. desember 2021, ble inkludert som positive kontroller og havnespy ble påvist med miljø-DNA på alle tre stedene. Miljø-DNA-analyser påviste også havnespy for første gang ved Mongstad/Eidsbotn i Fensfjorden, Gulen kommune, der arten ser ut til å ha etablert seg flere steder. I tillegg antyder resultatene at havnespy kan ha etablert seg rundt Kollsnes i Øygarden kommune, men resultatene tillot ikke en sikker konklusjon. Denne lokaliteten bør undersøkes nærmere for å bekrefte eller avkrefte at arten har etablert seg. Men havnespy ble ellers ikke påvist på noen av de andre lokalitetene som ble undersøkt mellom Haugesund og Bergen. Generelt kan de spredte funnene så langt i Norge tyde på flere ulike spredningstilfeller gjennom skipstrafikk, og at lokal spredning fra etablerte kolonier har skjedd innenfor relativt små områder. Prøvetidspunktet i starten av desember er erfaringsmessig ikke det beste for innsamling av miljø-DNA prøver, med tanke på lave temperaturer og liten aktivitet og vekst hos de fleste levende organismer. Men analysene påviste likevel havnespy på alle kontroll-lokaliteter, selv om ikke alle prøvene var positive. Basert på vekstrater gjennom sesongen og vanntemperaturer i sjøen, antar vi at prøvetaking mellom september og november vil være det beste tidspunktet. Vi anbefaler en uttesting av prøvetidspunkt for å se hvordan oppdagbarhet varierer gjennom sesongen. Denne regionale undersøkelsen fant altså havnespy lengre nord enn tidligere funn i Norge. Men siden dette var den nordligste lokaliteten i analysen, kan vi ikke konkludere med en nordlig grense for utbredelsen av arten. Vi anbefaler derfor at denne undersøkelsen blir videreført med prøvetaking fra Sognefjorden og nordover samt andre regioner for en mer fullstendig kartlegging av havnespy